Uholdbar og farlig dom fra Borgarting lagmannsrett om sykling i kollektivfelt

Bor­gar­ting lag­manns­rett slår til igjen, men nok en syk­kel­fiendt­lig dom. Det er dess­ver­re ikke førs­te gang. Jeg kan min­ne om den­ne (som ble opp­he­vet av Høy­este­rett) og den­ne (som dess­ver­re ikke ble anket, slik at vur­de­rin­gen av laste­bil­sjå­fø­rens uakt­som­het ble stå­en­de).

Jeg star­ter med det grunn­leg­gen­de og prin­si­pi­el­le, som ikke drøf­tes i dom­men. Det er en straffe­sak, og for at noen skal kun­ne straf­fes kre­ves hjem­mel i lov. Det­te føl­ger av Grunn­lo­ven § 96.

Hjem­me­len som ret­ten har holdt seg til, er veg­tra­fikk­lo­ven § 31 førs­te ledd, jf. § 3 førs­te ledd. § 31 førs­te ledd, lyder;

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Bestem­mel­sen sier ikke hvil­ke hand­lin­ger som er straff­ba­re, bare at over­tre­del­se av bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av loven er straff­ba­re etter den bestem­mel­sen. Den angi­ve­lig straff­ba­re hand­ling hev­des å frem­gå av veg­tra­fikk­lo­ven § 3 førs­te ledd, som lyder:

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Den hand­lings­re­gel ret­ten har lagt til grunn, er veg­tra­fikk­lo­ven § 3, førs­te ledd, som lyder:

” Enhver skal fer­des hen­syns­fullt og være akt­på­gi­ven­de og var­som så det ikke kan opp­stå fare eller vol­des ska­de og slik at annen tra­fikk ikke unø­dig blir hind­ret eller for­styr­ret.”

Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en hjem­mel som man kan hek­te hand­lin­gen på. For å ta et litt eks­tremt eksem­pel, kan vi gå til den kjen­te Kar­de­mom­me­lo­ven:

Man skal ikke pla­ge and­re, man være grei og snill, og for øvrig kan man gjø­re hva man vil.”

Om man had­de hengt en straffe­hjem­mel på den­ne, så vil­le det ikke vært til­strek­ke­lig hjem­mel for å kun­ne straf­fe noen for ikke å ha vært grei og snill. Eks­tremt, kan­skje absurd, ja. Men det er omtrent slik ret­ten har reson­nert i den­ne saken.

Når det gjel­der kra­vet om klar lov­hjem­mel, viser jeg til Høy­este­retts dom HR-2016–1458?A hvor først­vo­te­ren­de skri­ver i avsnitt 8 i en enstem­mig dom:

«Før jeg går inn på det­te lov­tolk­nings­spørs­må­let, min­ner jeg om lov­kra­vet i straffe­ret­ten, slik det­te føl­ger av Grunn­lo­ven § 96 og Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjon artik­kel 7. Det­te omfat­ter dels et krav om at straffe­bu­de­ne utfor­mes til­strek­ke­lig pre­sist til å gi nød­ven­dig vei­led­ning om gren­sen mel­lom rett og galt på det aktu­el­le områ­det, og dels en instruks om at dom­sto­le­ne ved tolk­nin­gen og anven­del­sen av straffe­be­stem­mel­ser må påse at straff­an­svar ikke ileg­ges utover de situa­sjo­ner som selve ord­ly­den i straffe­bu­det dek­ker. Jeg viser spe­si­elt til Rt-2009–780 avsnitt 20–21 (deri­vat), Rt-2011–469 avsnitt 9 (mis­hand­ling av tid­li­ge­re sam­bo­er), Rt-2012–313 avsnitt 29 (grov «selv­vas­king»), Rt-2012–752 avsnitt 26 (heli­kop­ter­lan­ding), Rt-2012–1211 avsnitt 18 og 22 (inter­nett­blogg) og Rt-2014–238 avsnitt 15–19 (hønse­kauk). Den for­stå­el­sen av lov­kra­vet som lig­ger til grunn for dis­se dom­me­ne, ute­luk­ker også straff per ana­lo­gi – alt­så med den begrun­nel­se at det for­hol­det som er til pådøm­mel­se, har så sto­re lik­hets­trekk med det som omfat­tes av et straffe­bud, at det bør bedøm­mes likt.»

Det er ikke noe til hin­der for at straffe­hjem­me­len står i loven, mens den straff­ba­re hand­ling angis i en for­skrift gitt i med­hold av loven. Tra­fikk­re­ge­le­ne er en for­skrift, gitt i med­hold av veg­tra­fikk­lo­ven. Brudd på kla­re hand­lings­reg­ler i tra­fikk­reg­le­ne kan der­for straf­fes. Men et en bestem­mel­se som lyder:

” Enhver skal fer­des hen­syns­fullt og være akt­på­gi­ven­de og var­som så det ikke kan opp­stå fare eller vol­des ska­de og slik at annen tra­fikk ikke unø­dig blir hind­ret eller for­styr­ret.”

er ikke langt unna Kar­de­mom­me­lo­ven. Den er ikke på noen måte utfor­met “til­strek­ke­lig pre­sist til å gi nød­ven­dig vei­led­ning om gren­sen mel­lom rett og galt på det aktu­el­le områ­det”.

Den enes­te kon­kre­te hand­lings­re­ge­len vi har på det­te områ­det, fin­ner vi i tra­fikk­reg­le­ne § 5 nr 2, som lyder:

Kjø­ring i kol­lek­tiv­felt og sam­bruks­felt er bare til­latt som angitt på offent­lig tra­fikk­skilt. Like­vel kan elekt­risk eller hydro­gen­dre­vet motor­vogn, tohjuls motor­syk­kel uten side­vogn, tohjuls moped, syk­kel eller uni­for­mert utryk­ning­s­kjøre­tøy nyt­te sli­ke felt. [mine uthe­vin­ger.]”

Den enes­te kon­kre­te hand­lings­re­ge­len sier eks­pli­sitt at den aktu­el­le hand­lin­gen er til­latt. Da kan ikke en “kar­de­mom­me­be­stem­mel­se” gi hjem­mel for at det som etter tra­fikk­reg­le­ne er til­latt, like­vel er straff­bart, basert på et høyst dis­ku­ta­belt skjønn.

I den kon­kre­te vur­de­rin­gen har lag­manns­ret­tens fler­tall, lagt til grunn at til­tal­te “i den kon­kre­te situa­sjo­nen skap­te en «unø­dig» for­styr­rel­se i tra­fikk­bil­det.”

Fler­tal­let skri­ver:

Etter fler­tal­lets syn må det for eksem­pel gjel­de stren­ge­re krav til å føl­ge tra­fikk­fly­ten når det er tale om rush­tids­tra­fikk i en utfarts­åre fra en stor by, slik det er tale om her, enn hvis det er tale om en lande­vei med mulig­he­ter for and­re til å pas­se­re syk­lis­ten. Det­te gjel­der selv ved påfø­ring av kort­va­ri­ge for­sin­kel­ser av tra­fi­kan­te­ne bak. I urba­ne strøk med tett tra­fikk skal det mind­re til for å for­ven­te at enhver tra­fi­kant – syk­list, motor­syk­list eller bilist – enten føl­ger tra­fikk­fly­ten eller vel­ger alter­na­ti­ve ruter, der­som det fin­nes for det aktu­el­le frem­komst­mid­de­let.”

Det fin­nes ingen reg­ler som sier at man skal føl­ge tra­fikk­fly­ten. Spørs­må­let som ret­ten skul­le ha tatt stil­ling til, er ikke om man bør føl­ge tra­fikk­fly­ten, men om det er straff­bart å ikke gjø­re det, her­under om det er til­strek­ke­lig klar hjem­mel for å straf­fe noen som ikke gjør det. Jeg kan ikke se at en slik hjem­mel fin­nes.

Når det gjel­der den kon­kre­te, skjønns­mes­si­ge vur­de­rin­gen viser jeg til min kom­men­tar til påtale­myn­dig­he­te­nes anke over ting­ret­tens fri­fin­nen­de dom.

Det er en fille­sak. Men poli­ti­et har en stor fokjær­lig­het for å påbe­ro­pe seg veg­tra­fikk­lo­ven § 3 for å straf­fe hand­lin­ger, ikke minst fra folk som syk­ler, som poli­ti­et ikke liker. Der­for at har det­te spørs­må­let en prin­si­pi­ell inter­es­se langt utover den­ne saken, som etter min mening til­si­er at saken like­vel bør ankes til Høy­este­rett. Men en anke kan godt begren­ses til det­te spørs­må­let, det er mind­re grunn til å anke det kon­kre­te skjøn­net lag­manns­ret­ten har fore­tatt med utgangs­punkt i en etter min vur­de­ring util­strek­ke­lig hjem­mel.

Den­ne dom­men vil gi aggres­si­ve, syk­kel­fiend­li­ge bilis­ter blod på tann, og gjø­re det far­li­ge­re å syk­le i Nor­ge. Den har der­for betyd­ning for alle som syk­ler i Nor­ge. Der­for bør Syk­lis­te­nes lands­for­ening bidra til at saken ankes, her­under dek­ke omkost­nin­ge­ne ved en anke.

Print Friendly, PDF & Email