RINF 1200 “Opphavsrett og beslektede emner” – eksamen høst 2019

Dette er kommentarer til eksamensoppgaven fra høsten 2019, i kurset “RINF 1200 Opphavsrett og beslektede emner”. Til orientering: Dette er et 10-studiepoeng kurs, beregnet for folk som ikke er og heller ikke har ambisjoner om å bli jurister, men som kan trenge litt kunnskaper i opphavsrett, som folk i media, kultursektoren, IT-bransjen, osv. Denne gjennomgangen er først og fremst skrevet for de som var oppe til eksamen i høst, og for fremtidige studenter som vil vite litt mer om hva slags oppgaver som gis til eksamen. Det juridiske fakultet er ikke spesielt raske med å legge eksamensoppgaver ut på nett. Når jeg skriver dette, er den siste eksamensoppgaven som ligger ute fra høsten 2016, så jeg inkliuderer oppgaveteksten i kommentaren.

Spørsmål 1 og 2

Oppgavetekst:

Peder Ås studerte digitale medier. Han syntes det ble mye teori, og ville ha litt mer praktisk erfaring. Han laget derfor et nettsted om sitt hjemsted Lillevik, som han kalte «Hva skjer i Lillevik?». Det skjedde ikke så veldig mye i Lillevik. Så Peder supplerte med en del han kalte «Her skjedde det i Lillevik». Man kunne velge ut historiske hendelser etter type, etter årstall, osv. Og man kunne klikke seg inn på et kart, og få nærmere informasjon om hendelser som hadde skjedd på de markerte punktene.

Peder Ås hadde hentet informasjonen fra lokalhistoriker Ole Volds bok «Lilleviks historie». På nettsidene ble de presentert som faktaopplysninger med en kort beskrivelse av hendelsen, når det skjedde, eventuelt personer som var med. Ole Vold likte dårlig at Peder Ås utnyttet hans bok på denne måten, særlig fordi han ikke var navngitt som kilde for disse opplysningene og at boken ikke var nevnt. Ole Vold krevde primært at det som var basert på hans bok ble fjernet, alternativt at han ble navngitt og at hans bok ble angitt som kilde.

  1. Har Ole Vold rett til å kreve at det som er basert på hans bok blir fjernet?
  2. Hvis han ikke kan kreve at dette blir fjernet, kan han da kreve å bli navngitt og at boken angis som kilde?

Til spørsmål 1:

Har Ole Vold rett til å kreve at det som er basert på hans bok blir fjernet?

Det er grunnleggende at opphavsretten ikke verner kunnskap, men den formen man velger når kunnskap presenteres.

Lokalhistoriker Ole Vold har ikke opphavsrett til historiske hendelser i Lillevik. Peder Ås og andre kan fritt gjøre bruk av den kunnskap Ole Vold presenterer i sin bok. Vi kan ikke bruke den formen og fortellergrepet i Ole Volds bok.

Det er alltid en utfordring i slik oppgaver at vi har få opplysninger. I det virkelige liv ville vi ha hatt Ole Volds bok og Peder Ås’ nettsider, og gjenre ganske mye annet. Men vi kan ikke gi studenter store mengder dokumenter til eksamen, som de må bruke mye tid på å lese. Derfor blir det ganske begrensede opplysninger. Vi må holde oss til det vi får oppgitt:

“På nettsidene ble de presentert som faktaopplysninger med en kort beskrivelse av hendelsen, når det skjedde, eventuelt personer som var med.”

Faktaopplysninger er ikke opphavsrettelig vernet, så dette kan Peder Ås fritt gjøre bruk av.

Mange studenter er veldig glade i bestemmelsen om eksemplarfremstilling til privat bruk i åvl § 26, og bruker den i tide og utide. I denne oppgaven er det ingen grunn til å nevne denne bestemmelsen. Peder Ås fremstiller ikke noe eksemplar av Ole Volds verk, og å publisere noe på et nettsted er åpenbart ikke privat bruk. Denne type oppgave er ikke en test hvor man skal vise hvor flink man er og hvor mye man kan. Man skal vise at man ser hva som er relevant for å løse og ta stilling til de spørsmål som stilles i oppgaven. Å skrive om noe som ikke er relevant for de spørsmål som stilles, er i beste fall bortkastet tid under eksamen. Man får ikke noe pluss for det. I den grad det får betydning for bedømmelsen, vil det telle negativt.

Tilsvarende kan for disse spørsmålene sies om sitatregelen i åvl § 29. Peder Ås gjengir noen opplysninger, han siterer ikke det Ole Vold har skrevet, eller vi har i alle fall ikke fått opplyst at han gjør det.

Konklusjon:

Ole Vold kan ikke kreve at det som er basert på hans bok blir fjernet.

Spørsmål 2.

Hvis han ikke kan kreve at dette blir fjernet, kan han da kreve å bli navngitt og at boken angis som kilde?

Retten til navngivelse følger av åvl § 5, første ledd:

“Ved fremstilling av eksemplar av åndsverk og når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten, har opphaveren krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier såfremt navngivelse er praktisk mulig.”

Peder Ås fremstiller ikke eksemplar av Ole Volds verk, og han gjør det heller ikke tilgjengelig for allmennheten. Følgelig har Ole Vold ikke noe krav på å bli navngitt.

Noen har, på litt ulike grunnlag, konkludert med at Peder Ås krenker Ole Volds opphavsrett. Litt avhengig av hvordan dette er begrunnet, kan det følge som en logisk konsekvens av dette at Ole Vold da også ville hatt krav på å bli navngitt. Hvis man har landet feil i et spørsmål, er det bedre at man er konsistent i argumentasjonen, enn at man kommer til en i og for seg riktig konklusjon på spørsmål 2, men en konklusjon som ikke henger sammen med konklusjonen i spørsmål 1.

Så et par tilleggsmomenter til orientering, som det ikke var noen grunn til å diskutere når denne oppgaven skulle løses under eksamen.

Hvis Peder Ås hadde sitert Ole Vold, ville Peder Ås etter åvl § 25 hatt plikt tli å angi kilden. En kildeangivelse er mer enn navngivelse. Navngivelse krever at man oppgir at noe er skrevet, komponert, tegnet osv av Ole Vold, mens kildeangivelse også innebærer at man også skal angi fra hvilken bok eller tilsvarende man har hentet det.

Hvis Peder Ås hadde vært forsker, noe han ikke er, ville han etter forskningsetiske retningslinjer hatt en plikt til å oppgi kildene. Forskningsetikken og opphavsretten ivaretar ulike hensyn, noe jeg ikke går nærmere inn på her.

Konklusjon:

Ole Vold har ikke krav på å bli navngitt.

Spørsmål 3:

Peder ville ha med litt mer om disse hendelsene. Han gikk gjennom det digitale arkivet til Lillevikposten, hvor han kunne finne skannede versjoner av eldre aviser. Han fant artikler om en del av de hendelsene han omtalte på sitt nettsted. Disse kopierte han og gjorde tilgjengelig for å gi utfyllende informasjon om hendelsene.

Avisens redaktør, Kristine Larsen, mente at Peder ikke kunne bruke avisartiklene på denne måten, uten samtykke fra avisen og eventuelt de journalister som hadde skrevet artiklene.

3. Må Peder Ås ha samtykke fra avisen eller eventuelt journalistene for å kunne bruke artiklene på sitt nettsted?

Til dette spørsmålet bør vi gå gjennom det resonnementet som jeg har gjentatt mange ganger i undervisningen.

Er det som striden står om opphavsrettslig vernet?

Hvis ja, er det opphavsrettslig relevante handlinger? (Handlinger som omfattes av opphavers enerett: Eksemplarfremstilling og/eller tilgjengeliggjøring for allmennheten.

Hvis ja på de to foregående spørsmål: Finnes det noen lovbestemmelser som likevel kan gjøre handlingene lovlige?

Nok en gang har vi problemet med at vi ikke har de artiklene som omhandles. Opphavsretten verner etter åvl § 2 annet ledd, bokstav a:

“tekster av alle slag, blant annet av skjønnlitterær og faglitterær art”

For at en tekst skal være vernet, må den ha verkshøyde, hvilket vil si at den må være “uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats.” Korte nyhetsnotiser vil ofte ikke ha verkshøyde, men det skal ikke så mye til. Slik denne, og i praksis de fleste oppgaver er utformet, må vi bare forutsette at tekstene er opphavsrettslig vernet. Når man skriver en oppgave, bør man gjøre slike forutsetninger eksplisitt, f.eks. ved å skrive: “Jeg forutsetter at tekstene er opphavsrettlig vernet”. Det er ingen grunn til å drøfte dette nærmere. Men ved å gjøre slike forutsetninger eksplisitt, forteller du meg og andre sensorer at du har sett spørsmålet, men ikke vil bruke tid og plass på å drøfte det.

Når Peder Ås gjør artiklene tilgjengelig på sitt nettsted, vil han både fremstille eksempla (ved å laste dem opp på serveren), og gjøre dem tilgjengelig for allmennheten, som begge deler omfattes av opphavers enerett.

Også under dette spørsmålet er noen innom bestemmelsen om eksemplarfremstilling til privat bruk. Det er ikke relevant her heller, og bør ikke med.

Det spørres om hvorvidt Peder Ås må ha “samtykke fra avisen eller eventuelt journalistene”. Slik spørsmålet er formulert, er det tilstrekkelig å ta stilling til om Peder Ås må ha samtykke, uten å gå inn i en drøftelse om hvem han må ha samtykke fra.

Konklusjonen er at Peder Ås må ha samtykke.

Det er ikke nødvendig å gå videre med en drøftelse av hvem Peder Ås må ha samtykke fra, og man kan da lett komme til å vikle seg inn i ganske vanskelige spørsmål. Men det er heller ikke feil å drøfte dette.

Utgangspunktet er at Peder Ås må ha samtykke fra opphaver, eller her fra opphaverne til de artiklene han har brukt. Opphaver er den eller de som har skrevet artiklene, altså journalistene. Avisen har, eller har hatt en tillatelse til å trykke artiklene. Men de har ikke rett til å gi andre tillatelse til å fremstille eksemplar av eller gjøre artiklene tilgjengelige for allmenheten, med mindre de har en avtale som klart gir dem en slik rett.

Det følger av åvl § 68 annet ledd at den som har fått overdratt opphavsrett, eller en tillatelse til å fremstille eksemplar av og/eller å gjøre et verk tilgjengelig for allmenheten, ikke kan overda dette videre.

“Retten kan heller ikke overdras videre uten samtykke med mindre den går inn i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne.”

Avisen har fått overdratt retten til å publisere artiklene fra sine journalister, og kan ikke overdra denne videre uten samtykke fra journalistene.

Åvl § 67 annet ledd angir det som kalles spesialitetsprinsippet:

“Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.”

Denne forstås slik at en avtale om overdragelse av opphavsrett tolkes restriktivt i opphavers favør.

Det er ingen formkrav når det gjelder overdragelse av opphavsrett. Det kan godt skje ved en muntlig avtale, det kan bli ansett som en del av en ansettelsesavtale eller det kan skje ved det som i juridisk terminologi kalles “konkludent adferd”, man gjør noe som impliserer at man gir slikt samtykke. Men speialitetsprinsippet innebærer at den som hevder å ha fått overdratt mer enn en avtale uttrykkelig gir uttrykk for, argumenterer i motbakke.

Hva slags avtale som er inngått mellom Lillevikposten og journalistene, vet vi ikke noe om. Vi må da konkludere med at Peder Ås må ha samtykke fra journalistene.

Spørsmål 4 og 5:

“Forsiden på nettstedet viste et bilde av Lillevik rådhus i vakkert morgenlys. Bildet hadde Peder funnet på nettsidene til amatørfotografen Tone Storvik. Hun reagerte på at Peder hadde brukt bildet uten samtykke, og krevde betaling for bildet. Hun tok utgangspunkt i en veiledende sats for frilansfotografer, og krevde det dobbelte av denne satsen. Peder mente at han fritt kunne bruke bilder som var publisert på Internett. Han mente dessuten at Tone som amatør, ikke kunne kreve honorar for sine bilder, og hans bruk av bildet var god reklame for Tone. Uansett kunne hun ikke kreve mer enn ordinært billedhonorar.

4. Kan Tone Storvik kreve betaling for Peder Ås’ bruk av bildet?
5. Kan han eventuelt kreve det dobbelte av vanlig billedhonorar?

Spørsmål 4

Igjen kan vi gå gjennom resonnementet:

Er det som striden står om opphavsrettslig vernet?

Hvis ja, er det opphavsrettslig relevante handlinger? (Handlinger som omfattes av opphavers enerett: Eksemplarfremstilling og/eller tilgjengeliggjøring for allmennheten.

Hvis ja på de to foregående spørsmål: Finnes det noen lovbestemmelser som likevel kan gjøre handlingene lovlige?

Igjen har vi ikke sett bildet. Noen studenter går inn i en drøftelse av om det er et fotografisk verk, eller et fotografisk bilde som er vernet etter åvl § 23. Vi har ikke noe grunnlag for å ta stilling til det, men spørsmålet er i denne sammenhengen helt uten betydning.

Peder Ås fremstiller eksemplar av Tone Storviks bilde og gjør det tilgjengelig for allmenheten. Det følger av åvl § 23 fjerde ledd at eneretten etter § 3 første og annet ledd, også gjelder for fotografisk bilde.

Vi kan så langt konkludere med at Peder Ås trenger samtykke.

Peder Ås argumenterer med at “han fritt kunne bruke bilder som var publisert på Internett”. Dette har vært en ganske vanlig misforståelse, og kanskje er den fortsatt utbredt. Hvor et verk eller et bilde er publisert, er i utgangspunktet uten betydning. Om bildene er publisert på nett, i et trykt magasin, i en bok eller i en avis, er uten betydning. Man må ha samtykke til å utnytte bilde på en måte som er opphavsrettslig relevant.

Peder Ås mente videre at hans bruk av bildet var god reklame for Tone. Dette er også en type argument vi ofte kan møte. Om det er god reklame eller ikke, spiller ingen rolle. Det er i dette tilfellet Tone Storvik som avgjør om bildet skal kunne brukes på Peder Ås’ nettsider. Vi, Peder Ås og alle andre kan mene hva vi vil om hennes vurdering, men det er uansett hun som avgjør. Dessuten: Ingen kan leve av å få reklame for noe ingen vil betale for.

Litt oppgaveteknikk: Argumenter som anføres i oppgaven skal alltid drøftes, også om vi skulle mene at de åpenbart er uholdbare.

Peder Ås har brukt bilde uten Tone Storviks samtykke, og har dermed krenket hennes rettigheter. Hjemmelen for å krever erstatning eller vedelag, finner vi i åvl § 81.

Bestemmelsens første og annet ledd lyder:

“Den som forsettlig eller uaktsomt gjør inngrep i en annens rett eller på annen måte overtrer denne loven, skal betale til den forurettede:
a) rimelig vederlag for bruken, samt erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk
b) erstatning for skade som følge av overtredelsen, eller
c) vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen.

Vederlag og erstatning fastsettes etter det av grunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst for den forurettede. Ved utmålingen av vederlag og erstatning for forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse tas det også hensyn til ikke-økonomisk skade påført den forurettede ved overtredelsen.”

I vårt tilfelle er det bokstav a som gir det beste utgangspunktet. Tone Storvik kan kreve rimelig vederlag, og eventuell erstatning. Vi har ingen opplysninger om at Tone Storvik har lidt noen skade som følge av overtredelsen. Vi vet heller ikke noe om Peder Ås har tjent noe på dette. Uansett kan Tone Storvik etter annet ledd kreve vederlag og erstatning etter det av grunnlagene som er gunstigst for henne. Det er tilstrekkelig å drøfte om hun kan kreve vederlag og erstatning, uten å gå nærmere inn på utmålingen av denne.

Peder Ås hevder at Tone som amatør ikke kunne kreve vederlag. Det er likegyldig om fotografen hvis bilder benyttes, lever av å være fotogra, eller har fotografering som hobby. Peder Ås vil derfor ikke kunne vinne fram på dette grunnlaget.

Konklusjonen blir at Tone Storvik kan kreve vederlag.

Spørsmål 5:

Her skulle det selvsagt ha stått:

Kan hun eventuelt kreve det dobbelte av vanlig billedhonorar?

Her må vi gå til åvl § 81 tredje ledd. Dette lyder:

“Er det handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, skal overtrederen, dersom den forurettede krever det og i den grad det ikke fremstår som urimelig, i stedet for vederlag og erstatning fastsatt etter første ledd, betale det dobbelte av rimelig vederlag for bruken.”

Spørsmålet her er om Peder Ås har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Dette er ganske vanskelige vurderinger. Forsett er er spørsmål om Peder Ås gjorde dette med vitende og vilje. Det er ikke noe krav at det må ha vært gjort i den hensikt å krenke Tone Storviks rettigheter. Spørsmålet er om han fremstilte eksemplar av bildene og gjorde dem tilgjengelige for allmenheten med vilje, og det er ikke særlig til om at han gjorde det. At han trodde det han gjorde var lovlig, fritar ham ikke.

Stavanger tingrett avsa en dom 28 august 2019, hvor en fotograf fikk medhold i et krav på det dobbelte av vanlig honorar, etter at et nettsted hadde brukt et av hans bilder uten samtykke. Jeg har omtalt dommen her.

Spørsmål 6

“Peder Ås hadde skrevet en artikkel om Lillevikparken. Denne hadde han illustrert med et bilde han selv hadde tatt. På bildet kunne man se Marte Kirkerud sitte på en benk, sammen med sin nå ekskjæreste Hans Tastad. Marte mente at Peder ikke kunne publisere bilde av henne på nettsidene uten hennes samtykke, og hun ville ikke på noen måte gi samtykke til et bilde som viste henne og Hans Tastad sammen.

  1. Må Peder Ås ha samtykke fra Marte Kirkerud for å bruke bildet på sitt nettsted?”

Dette er et spørsmål om retten til eget bilde, som er regulert i åvl § 104. Igjen blir den konkrete vurderingen vanskelig, da vi ikke har sett bildet, og bare en kort beskrivelse av dette.

“Fotografi som avbilder en person, kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når”

Etter dette følger fem unntak. De fem unntakene er:

“a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet
c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse
d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller
e) bildet brukes som omhandlet i § 33 andre ledd eller § 37 tredje ledd.”

Vi kan konstatere at det er et fotografi som avbilder en person, og at det gjengis offentlig. Utgangspunktet er følgelig at Peder Ås måtte ha samtykke fra Marte Kirkerud for å gjengi bildet. Det har han ikke. Vi må så se om noen av de fem unntakene kan komme til anvendelse.

Vi kan raskt forkaste unntaket i bokstav a. Et bilde av Marte Kirkerud og hennes ekskjæreste på en benk i parken har verken aktuell eller allmenn interesse.

Det som det kunne være grunn til å vurdere, er om “avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet”. I og med at vi ikke har sett bildet, har vi ikke grunnlag for å ta stilling til det. Vi kommer ikke nærmere enn å kunne konstatere at dette kan tenkes å gjøre bruken av bildet lovlig. Man skal alltid konkludere i oppgaver som dette, men her har vi ganske enkelt ikke grunnlag for å konkludere.

Vi har ingen opplysninger om at det er folketog. De to siste unntakene kommer ikke til anvendelse her,