Fri fra 2020

Så er vi ved et nytt års­skifte­skif­te, og nye verk “fal­ler i det fri”. Som jeg plei­er å min­ne om på dis­se tider, varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Det er verk etter opp­ha­ve­re som døde i 1949 som den­ne gan­gen fal­ler i det fri.

I blant annet EU/EØS og USA er verne­ti­den 70 år (i USA kan det være gans­ke kom­pli­sert, men det går jeg ikke inn på). Minste­kra­vet etter Bern­kon­ven­sjo­nen er 50 år etter ulø­pet av opp­havs­ers døds­år. Noen land har 50 års verne­tid, og noen har len­ger. Når et verk ikke len­ger er ver­net i hjem­lan­det, er det hel­ler ikke ver­net i and­re land innen­for Bern­kon­ven­sjo­nen. Det­te føl­ger av Bern­kon­ven­sjo­nen art 7 (8).

Cana­da og Kina er blant de land som har 50 års verne­tid, hvil­ket betyr at cana­dis­ke og kine­sis­ke verk av opp­ha­ve­re som døde i 1969 eller tid­li­ge­re, nå er fri. Det avgjø­ren­de for ver­kets nasjo­na­li­tet er hvor det ble pub­li­sert, ikke hvor opp­ha­ver er født eller er stats­bor­ger. Man­ge verk av cana­dis­ke opp­ha­ve­re som Neil Young, Leo­nard Cohen, Joni Mitch­ell og Buf­fy Sain­te-Marie, har blitt først utgitt i USA, og verne­ti­den bestem­mes da av reg­le­ne i USA. Det er ikke helt enkelt å fin­ne ut av det­te. Uan­sett har jeg holdt meg til opp­ha­ve­re som døde i 1949, og har ikke sett på verk som er fri for­di de er hjem­me­hø­ren­de i land med 50 års verne­tid.

Det er gans­ke man­ge man­ge inter­es­san­te som sa far­vel til det jor­dis­ke livet i 1949. Jeg vel­ger å star­te med en av de som kan­skje ikke er blant de størs­te kunst­ner­ne. Men han er en av mine favo­rit­ter, og en av de sto­re innen sin sjan­ger: Den dans­ke teg­ne­ren og humo­ris­ten Robert Storm Peter­sen, kjent under sig­na­tu­ren Storm P. 

Det gjør at jeg ende­lig fritt kan bru­ke en av mine favo­ritteg­nin­ger, hans kom­men­tar om aka­de­mi­ke­re, som jeg har gjen­gitt inn­led­nings­vis.

Etter den­ne aka­de­mi­ker­kom­men­ta­ren, går jeg til det som van­lig­vis lig­ger mitt hjer­te nær­mest: Musikk. Jeg vil frem­heve to, i høyst uli­ke sjan­ge­re. Den førs­te er Richard Strauss. Richard Strauss var en tysk kom­po­nist. Hans mest kjen­te verk er anta­ge­lig­vis Also spra­ch Zara­tustra, som ble kjent for et bredt pub­li­kum da Stan­ley Kubrik valg­te det­te som åpnings­mu­sikk til sin film 2001 en romo­dys­sé.

Jeg for­sø­ker så godt jeg kan å hol­de min sti ren når det gjel­der opp­havs­rett og nær­stå­en­de ret­tig­he­ter. Selv om ver­ket et fritt, vil utøven­de kunst­ne­re ha vern for sin kunst­ne­ris­ke pre­sta­sjon. Det er der­for ikke fritt fram når det gjel­de å bru­ke inn­spil­lin­ger av Richard Strauss ver­ker, selv om ver­ket er fritt. Utøven­de kunst­ner har ene­rett til å gjø­re opp­tak av sin pre­sta­sjon, og til å gjø­re opp­ta­ket til­gjen­ge­li­ge for all­men­he­ten. Utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter varer i 50 år etter utlø­pet av det år frem­fø­rin­gen fant sted, og hvis det i løpet av den­ne peri­oden offent­lig­gjø­res eller utgis opp­tak av frem­fø­rin­gen, har det­te opp­ta­ket vern i 70 år etter at det ble offentliggjort/utgitt.

For­len­gel­sen fra 50 til 70 år for opp­tak, ble inn­ført 2014. En over­gangs­re­gel inne­bæ­rer at for­len­gel­sen får virk­ning for frem­fø­rin­ger som var ver­net per 1. novem­ber 2013 er ver­net i 70 år. Det­te var akku­rat til­strek­ke­li­ge til å sik­re for­len­get vern for alle inn­spil­lin­ge­ne med The Beatles. Det fin­nes noen tid­li­ge­re opp­tak med the Beatles, de berøm­me­li­ge demo­ene som Decca sa nei til, noe fra Ham­burg­pe­rioden og kan­skje også tid­li­ge­re. Men dis­se var nep­pe offent­lig­gjort før deres førs­te stu­dio­inn­spi­lin­ger ble utgitt.

Det er ikke godt å vite hvil­ke av alle inn­spil­lin­ger på YouT­ube som er gjort til­gjen­ge­lig med opp­ha­vers og utøvers sam­tyk­ke. For å være på den sik­re siden, har jeg valgt den­ne inn­spil­lin­gen med Her­bert von Kara­jan og Wie­ner Phil­har­mo­ni­ker fra 1959, som ikke len­ger er ver­net. Det skal visst­nok ha vært den­ne inn­spil­lin­gen Stan­ley Kubrick bruk­te i “2001, en romo­dys­sé”, som vir­ke­lig bidro til å gjø­re det­te ver­ket kjent.

Richard Strauss var ikke i slekt med de wie­ners­ke Strausse­ne, hvis musikk gjer­ne blir frem­ført i Nytt­års­kon­ser­te­ne fra Wien. Selv om orkes­ter­ver­ket Also spra­ch Zara­tustra er det de fles­te kjen­ner, i alle fall de førs­te tak­te­ne, er det sær­lig som opera­kom­po­nist Richard Strauss har blitt stå­en­de. Det kom­po­ne­res gans­ke man­ge ope­ra­er. De fles­te frem­fø­res noen få gan­ger, og set­tes ikke opp på nytt etter førs­te og enes­te sesong. Jeg har lest at det er kom­po­nert rundt 5.000 ope­ra­er, uten at jeg har gjort noe for­søk på å kva­li­tets­sik­re det tal­let. Av dis­se er det 40–50 ope­ra­er som utgjør et slags stan­dar­re­per­toar som jevn­lig set­tes opp på opera­sce­ner rundt om i ver­den. Richard Strauss var en av de sis­te som kom­po­ner­te seg inn i det­te stan­dard­re­per­toa­ret, med ope­ra­er som Der Rosenka­va­li­er, Elekt­ra  og Salo­me, for å nev­ne noen av hans mest kjen­te ope­ra­er. Richard  Strauss er ikke easy liste­ning. Det er kre­ven­de musikk, som man må høre fle­re gan­ger. Men da blir man beløn­net for inn­sat­sen.

Det er fris­ten­de å leg­ge til at selv om det i dag kon­su­me­res mer musikk enn noen gang tid­li­ge­re i his­to­ri­en, lyt­tes det lite til musikk. Man set­ter på noe enkel musikk som er lite opp­mer­som­hets­kre­ven­de og lite for­styr­ren­de, som en lyd­ku­lis­se for å ungå den til tider plag­som­me still­he­ten. Richard Strauss kre­ver at man lyt­ter.

Den and­re jeg vil nev­ne, er som nevnt i en helt annen sjan­ger: Hud­die Wil­liam Led­bet­ter, kjent under nav­net Lead­bel­ly eller Lead Bel­ly. Han skrev Lead Bel­ly selv. Som for de fles­te and­re folke­mu­si­ke­re er det vans­ke­lig å avgjø­re hvil­ke san­ger han egent­lig laget selv. De lev­de som best de kun­ne av å spil­le det pub­li­kum vil­le høre, hvil­ket gjer­ne var dati­dens sla­ge­re. Men de som reis­te rundt og sam­let og spil­te inn musikk, var mest inter­es­sert i “auten­tisk” blues, slik at de bare spil­te inn en del av deres reper­toar. Det var også som “auten­tis­ke” blues­mu­si­ke­re de sene­re ble “gjen­opp­da­get”, og nåd­de ut til et nytt og stør­re pub­li­kum. Her frem­fø­rer han en av sine mest kjen­te san­ger: Good Night Ire­ne.

Verne­ti­den for verk hjem­me­hø­ren­de i USA er kom­pli­sert. For verk skapt før 1. janu­ar 1978, om jeg har for­stått det rett, var det et krav om at ver­ket måt­te regist­re­res for å bli opp­havs­retts­lig ver­net. Det had­de en verne­tid på 28 år fra regist­re­ring. Det­te kun­ne for­len­ges for nye 28 år, som ble end­ret til 47 år og siden til 67 år. En del verk ble ald­ri opp­havs­retts­lig ver­net på grunn av man­geln­de regist­re­ring. For verk skapt etter 1. janu­ar 1978 er verne­ti­den 70 år etter opp­ha­vers døds­år.

Om vi skal tro Ross Rus­sels bio­gra­fi om Char­lie Par­ker “Bird Lives”, eller “Char­lie Par­ker lever”, som den heter i Olav Angells nors­ke over­set­tel­sen, som jeg har, ble en del av Char­lie Par­kers mest kjen­te låter ald­ri ver­net, for­di Char­lie Par­ker ikke skrev under på de doku­men­te­ne som ble gjort kla­re for ham av and­re (s. 181).

Man­ge blues­mu­si­ke­re, f.eks. Robert John­son, sør­get ikke for å regist­re­re sine låter. Om Lead­bel­ly gjor­de det, eller om de som spil­te inn musik­ken gjor­de det for ham, vet jeg ikke. Kan­skje har hans låter ald­ri vært ver­net. Men for all del. Reg­le­ne i USA er kom­pli­ser­te, med man­ge end­rin­ger og over­gangs­reg­ler, og man må vur­de­re hvert enkelt verk. Jeg har ikke satt meg inn i alle detal­jer.

Om jeg har for­stått det rett, noe jeg ikke garan­te­rer at jeg har, fikk man bare opp­havs­rett for det som var regist­rert. Det var det­te, slik jeg har for­stått det, som gjor­de at det kun­ne bli en dis­ku­sjon i saken mel­lom Mar­vin Gayes arvin­ger, og Robin Thicke og Phar­rell Wil­liams (“Blur­red Lines”) om hvor­vidt Mar­vin Gayes arvin­ger skul­le til­la­tes å spil­le av Mar­vin Gaye sang “Got to Give It Up” i ret­ten. Hvis ikke selve den inn­spil­te ver­sjo­nen var regist­rert, vil­le hel­ler ikke den ver­sjo­nen være ver­net i sin hel­het. Men blan­der man USAnsk opp­havs­rett og USAnsk pro­sess, blir det kom­pli­sert. I den­ne saken ble selve kren­kel­ses­spørs­må­let avgjort av en jury, som er en sik­ker opp­skrift på en håp­løs dom.

Siden jeg kom­men­ter­te utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter i for­bin­del­se med Richard Strauss, får jeg pluk­ke opp trå­den og gjø­re det er også, for å gjø­re det enda mer kom­pli­sert. Jeg mener vi gans­ke sik­kert kan anta at det­te ikke er en frem­fø­ring fra det hin­si­di­ge, og at vi kan vi leg­ge til grunn at inn­spil­lin­gen må ha vært gjort i 1949, eller sann­syn­lig­vis tid­li­ge­re, slik at den vil­le ha vært fri etter de reg­le­ne jeg har refe­rert oven­for.

Men utøven­de kunst­ne­re har et inter­na­sjo­nalt vern etter Roma­kon­ven­sjo­nen “for the Pro­tec­tion of Per­for­mers, Pro­du­cers of Pho­no­grams and Broad­cas­ting Orga­niza­tions” fra 1961. USA er ikke med i den kon­ven­sjo­nen. Det inter­na­sjo­na­le ver­net for opp­havs­rett og nær­stå­en­de ret­tig­he­ter for­ut­set­ter gjen­si­dig­het. Uten­lands­ke verk og pre­sta­sjo­ner er ver­net i Nor­ge, hvis nors­ke opp­ha­ve­re og utøven­de kunst­ne­re har et til­sva­ren­de vern i det and­re lan­det. Når USA står uten­for Roma­kon­ven­sjo­nen, betyr det at utøven­de kunst­ne­re fra USA ikke har vern i Nor­ge. Også det­te blir kom­pli­sert når vi går ned i detal­je­ne, som jeg ikke skal gjø­re. Men også av den grunn vil­le Lead­bel­lys inn­spil­lin­ger uan­sett ikke ha vært ver­net i Nor­ge.

Da jeg skul­le vel­ge en inn­spil­ling av “Also Spra­ch Zara­thust­ra”, slo det meg at jeg anta­ge­lig­vis kun­ne ha valgt en hvil­ken som helst inn­spil­ling fra USA. Men den inter­na­sjo­na­le regu­le­rin­gen på det­te områ­det blir kom­pli­sert, og jeg har ikke vur­dert det­te spørs­må­let grun­dig. Så jeg er ikke klar for å si at vi fritt kan bru­ke alle inn­spil­lin­ger fra USA av musikk som har falt i det fri.

And­re kom­po­nis­ter

Forfattere

Fle­re for­fat­te­re skrev seg inn i evig­he­ten i 1949, blant dem to nobel­pris­vin­ne­re. Den førs­te jeg vil nev­ne, er vår egen Sigrid Und­set. Sigrid Und­sets arvin­ger har nok, i lik­het med arvin­ge­ne etter f.eks. Knut Ham­sun, nytt godt av at verne­ti­den ble utvi­det fra 50 til 70 år. I de fles­te til­fel­ler har det liten prak­tisk betyd­ning. De fles­te verk er glemt av de fles­te før opp­ha­ver dør, og de blir i alle fall glemt kort tid etter­på, med unn­tak for spsi­elt inter­es­ser­te og den nær­mes­te fami­lie.

Min far­far, som også het Olav Tor­vund, skrev tre roma­ner som ble gitt ut på slut­ten av 1940- og begyn­nel­sen av 1950-tal­let. De har ikke satt noen dype spor i norsk lit­ter­tur­his­to­rie. Han døde i 1969, så om det fort­satt had­de vært en verne­tid på 50 år, vil­le hans verk også nå vært frie. Hva slags inn­tek­ter min far­far fikk fra sine roma­ner, vet jeg ikke. Det er i alle fall vel­dig len­ge siden det kom noen inn­tek­ter fra de bøke­ne, og jeg har ingen tro på at han vil bli gjen­opp­da­get som en stor for­fat­ter det lit­te­ra­tur­in­ter­es­ser­te Nor­ge har over­sett.

Lang verne­tid kan i prak­sis hel­ler gi kom­pli­ka­sjo­ner enn inn­tek­ter. Min far­far skrev man­ge artik­ler, dels i man­ge bla­der, samt noen artik­ler i nynorsk­lek­si­ko­net Norsk All­kunne­bok. Da Norsk All­kunne­bok skul­le moder­ni­se­re seg og bli til­gjen­ge­lig på nett, treng­te de sam­tyk­ke fra älle for­fat­te­re som had­de skre­vet i lek­si­ko­net. For etter åvl § 69 annet ledd, inne­bæ­rer sam­tyk­ke til å gjø­re verk til­gjen­ge­lig på papir, ikke sam­tyk­ke til å gjø­re dem til­gjen­ge­lig på and­re måter, f.eks. på nett. Norsk All­kunne­bok treng­te sam­tyk­ke fra blant annet de som had­de ret­tig­he­ter til min far­fars artik­ler, for å kun­ne gjø­re de til­gjen­ge­lig på nett.

Jeg fikk spørs­mål om jeg var i slekt med den­ne Olav Tor­vund, og kun­ne bekref­te at han var min far­far. Men jeg kun­ne også si at jeg ikke var i posi­sjon til å gi dem det nød­ven­di­ge sam­tyk­ke, men jeg sa meg vil­lig til å bistå med å skaf­fe slikt sam­tyk­ke, og jeg sør­get for at de fikk sam­tyk­ke fra de som den gang satt på ret­tig­he­te­ne til min far­fars verk. Utgi­ver­ne av Norsk All­kunne­bok var hel­di­ge i det til­fel­let. Det fant en per­son med sam­men navn som de kun­ne spør­re, og de fant en som for­sto hva de spur­te om, og hva som skul­le til for å brin­ge det i orden. Det er ikke lett å fin­ne ut hvem som er gjen­le­ven­de arvin­ger etter noen som skrev noe, og som kan­skje døde for 50–60 år siden, og fin­ner de noen, er det gans­ke sann­syn­lig at de ikke for­står hva det spør­res etter.

Det har vært sagt at Sigrid Und­sets arvin­ger har vært gans­ke vans­ke­li­ge å ha med å gjø­re for folk som har vil­let sett opp Sigrid Und­set på tea­ter, eller lage film basert på hen­nes roma­ner. Nå behø­ver man ikke len­ger spør­re hen­nes arvin­ger for å gjø­re det­te, og de vil hel­ler ikke len­ger få noe veder­lag for at det­te set­tes opp.

Jeg mener at 70 års verne­tid er for lang. 50 år, som vi had­de inn­til 1994, og som er Bern­kon­ven­sjo­nens mini­mum, er etter min mening mer enn nok. Jeg kan ikke se noen mind­re grunn til at de som arver ret­tig­he­ter til ånds­verk skal kun­ne tje­ne pen­ger på arven, enn at de som arver eien­dom eller aksjer tje­ner pen­ger på det de arver. Men kuns­ten utvik­ler seg hele tiden. Man byg­ger all­tid på det and­re har gjort før. På et eller annet tids­punkt må man kun­ne si at dis­se ver­ke­ne til­hø­rer vår fel­les kul­tur­arv, slik at and­re må stå fritt til å byg­ge vide­re på dis­se, uten at noen arvin­ger skal kun­ne bestem­me hva som er aksep­ta­belt og hva som ikke er det.

Den and­re nobel­pri­vin­ne­ren som døde i 1949, var bel­gis­ke Mau­rice Maeter­linck. Jeg må bare inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner noen av hans ver­ker. Hans far, som var notar, vil­le at han skul­le bli jurist, noe han også ble. Det kan godt hen­de at Bel­gia gikk glipp av en dyk­tig jurist i ham. Men i alle fall når noen lyk­kes, synes jeg det er godt at noen har gitt opp en jurist­kar­rie­re  (eller and­re bor­ger­li­ge kar­rie­rer), for hel­ler å ofre seg for kuns­ten. Hva juris­ter som Robert Schu­man, Peter Tchai­kovs­kij, Igor Stra­vin­si­kj, Cole Por­ter og Paul Simon kun­ne ha dre­vet det til som juris­ter, vil vi ald­ri få vite. Jeg mener vi bør være gla­de for at de valg­te kuns­ten. Som nevnt, kjen­ner jeg ikke noen av Mau­rice Maeter­lincks ver­ker. Men han må ha skre­vet verk av betyd­ning for å få Nobel­pri­sen.

Mar­ga­ret Mitch­ell ble tatt av vin­den og blås­te ut av den­ne ver­den i 1949. Skjønt hun ble ikke tatt av vin­de­ne, hun ble tatt, eller egent­lig kjørt ned og drept av en råkjø­rer. Hen­nes “Gone with the Wind” har ikke bare skre­vet seg inn i lit­te­ra­tur­his­to­ri­en, men også i opp­havs­retts­his­to­ri­en. I 2001 ga Alice Rand­all ut boken The Wind Done Gone. Mens “Gone with the Wind” hand­ler om livet til Scar­lett O’Ha­ra, dat­te­ren av en rik slave­ei­er, for­tel­ler “The Wind Done Gone” den sam­me his­to­ri­en sett gjen­nom en av sla­ve­nes øyne. Sla­ven Cyna­ra var en dat­ter som Scar­lett O’Ha­ras far had­de fått med en slave­kvin­ne. Det ble pla­giat­sak, som end­te med for­lik — som så man­ge sli­ke saker gjør. Men fra i dag er alt­så “Gone with the Wind” fri.

Når man går gjen­nom over­sik­ter over folk som døde i et år, f.eks. 1949, fin­ner man man­ge som i opp­havs­retts­lig for­stand er uin­ter­es­san­te, som poli­ti­ke­re, idretts­sut­øve­re, osv. Det er også man­ge for­fat­te­re, kom­po­nis­ter og bil­led­kunst­ne­re som i alle fall for meg er helt ukjen­te, og som jeg ikke har sett noen grunn til å ta med i den­ne sam­me­hen­hen­gen. Så får hel­ler and­re kom­me med kom­men­ta­rer om hvor­for han eller hun bur­de ha vært med.