Fri fra 2020

Så er vi ved et nytt årsskifteskifte, og nye verk “faller i det fri”. Som jeg pleier å minne om på disse tider, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er verk etter opphavere som døde i 1949 som denne gangen faller i det fri.

I blant annet EU/EØS og USA er vernetiden 70 år (i USA kan det være ganske komplisert, men det går jeg ikke inn på). Minstekravet etter Bernkonvensjonen er 50 år etter uløpet av opphavsers dødsår. Noen land har 50 års vernetid, og noen har lenger. Når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land innenfor Bernkonvensjonen. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8).

Canada og Kina er blant de land som har 50 års vernetid, hvilket betyr at canadiske og kinesiske verk av opphavere som døde i 1969 eller tidligere, nå er fri. Det avgjørende for verkets nasjonalitet er hvor det ble publisert, ikke hvor opphaver er født eller er statsborger. Mange verk av canadiske opphavere som Neil Young, Leonard Cohen, Joni Mitchell og Buffy Sainte-Marie, har blitt først utgitt i USA, og vernetiden bestemmes da av reglene i USA. Det er ikke helt enkelt å finne ut av dette. Uansett har jeg holdt meg til opphavere som døde i 1949, og har ikke sett på verk som er fri fordi de er hjemmehørende i land med 50 års vernetid.

Det er ganske mange mange interessante som sa farvel til det jordiske livet i 1949. Jeg velger å starte med en av de som kanskje ikke er blant de største kunstnerne. Men han er en av mine favoritter, og en av de store innen sin sjanger: Den danske tegneren og humoristen Robert Storm Petersen, kjent under signaturen Storm P. 

Det gjør at jeg endelig fritt kan bruke en av mine favorittegninger, hans kommentar om akademikere, som jeg har gjengitt innledningsvis.

Etter denne akademikerkommentaren, går jeg til det som vanligvis ligger mitt hjerte nærmest: Musikk. Jeg vil fremheve to, i høyst ulike sjangere. Den første er Richard Strauss. Richard Strauss var en tysk komponist. Hans mest kjente verk er antageligvis Also sprach Zaratustra, som ble kjent for et bredt publikum da Stanley Kubrik valgte dette som åpningsmusikk til sin film 2001 en romodyssé.

Jeg forsøker så godt jeg kan å holde min sti ren når det gjelder opphavsrett og nærstående rettigheter. Selv om verket et fritt, vil utøvende kunstnere ha vern for sin kunstneriske prestasjon. Det er derfor ikke fritt fram når det gjelde å bruke innspillinger av Richard Strauss verker, selv om verket er fritt. Utøvende kunstner har enerett til å gjøre opptak av sin prestasjon, og til å gjøre opptaket tilgjengelige for allmenheten. Utøvende kunstners rettigheter varer i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, og hvis det i løpet av denne perioden offentliggjøres eller utgis opptak av fremføringen, har dette opptaket vern i 70 år etter at det ble offentliggjort/utgitt.

Forlengelsen fra 50 til 70 år for opptak, ble innført 2014. En overgangsregel innebærer at forlengelsen får virkning for fremføringer som var vernet per 1. november 2013 er vernet i 70 år. Dette var akkurat tilstrekkelige til å sikre forlenget vern for alle innspillingene med The Beatles. Det finnes noen tidligere opptak med the Beatles, de berømmelige demoene som Decca sa nei til, noe fra Hamburgperioden og kanskje også tidligere. Men disse var neppe offentliggjort før deres første studioinnspilinger ble utgitt.

Det er ikke godt å vite hvilke av alle innspillinger på YouTube som er gjort tilgjengelig med opphavers og utøvers samtykke. For å være på den sikre siden, har jeg valgt denne innspillingen med Herbert von Karajan og Wiener Philharmoniker fra 1959, som ikke lenger er vernet. Det skal visstnok ha vært denne innspillingen Stanley Kubrick brukte i “2001, en romodyssé”, som virkelig bidro til å gjøre dette verket kjent.

Richard Strauss var ikke i slekt med de wienerske Straussene, hvis musikk gjerne blir fremført i Nyttårskonsertene fra Wien. Selv om orkesterverket Also sprach Zaratustra er det de fleste kjenner, i alle fall de første taktene, er det særlig som operakomponist Richard Strauss har blitt stående. Det komponeres ganske mange operaer. De fleste fremføres noen få ganger, og settes ikke opp på nytt etter første og eneste sesong. Jeg har lest at det er komponert rundt 5.000 operaer, uten at jeg har gjort noe forsøk på å kvalitetssikre det tallet. Av disse er det 40-50 operaer som utgjør et slags standarrepertoar som jevnlig settes opp på operascener rundt om i verden. Richard Strauss var en av de siste som komponerte seg inn i dette standardrepertoaret, med operaer som Der Rosenkavalier, Elektra  og Salome, for å nevne noen av hans mest kjente operaer. Richard  Strauss er ikke easy listening. Det er krevende musikk, som man må høre flere ganger. Men da blir man belønnet for innsatsen.

Det er fristende å legge til at selv om det i dag konsumeres mer musikk enn noen gang tidligere i historien, lyttes det lite til musikk. Man setter på noe enkel musikk som er lite oppmersomhetskrevende og lite forstyrrende, som en lydkulisse for å ungå den til tider plagsomme stillheten. Richard Strauss krever at man lytter.

Den andre jeg vil nevne, er som nevnt i en helt annen sjanger: Huddie William Ledbetter, kjent under navnet Leadbelly eller Lead Belly. Han skrev Lead Belly selv. Som for de fleste andre folkemusikere er det vanskelig å avgjøre hvilke sanger han egentlig laget selv. De levde som best de kunne av å spille det publikum ville høre, hvilket gjerne var datidens slagere. Men de som reiste rundt og samlet og spilte inn musikk, var mest interessert i “autentisk” blues, slik at de bare spilte inn en del av deres repertoar. Det var også som “autentiske” bluesmusikere de senere ble “gjenoppdaget”, og nådde ut til et nytt og større publikum. Her fremfører han en av sine mest kjente sanger: Good Night Irene.

Vernetiden for verk hjemmehørende i USA er komplisert. For verk skapt før 1. januar 1978, om jeg har forstått det rett, var det et krav om at verket måtte registreres for å bli opphavsrettslig vernet. Det hadde en vernetid på 28 år fra registrering. Dette kunne forlenges for nye 28 år, som ble endret til 47 år og siden til 67 år. En del verk ble aldri opphavsrettslig vernet på grunn av mangelnde registrering. For verk skapt etter 1. januar 1978 er vernetiden 70 år etter opphavers dødsår.

Om vi skal tro Ross Russels biografi om Charlie Parker “Bird Lives”, eller “Charlie Parker lever”, som den heter i Olav Angells norske oversettelsen, som jeg har, ble en del av Charlie Parkers mest kjente låter aldri vernet, fordi Charlie Parker ikke skrev under på de dokumentene som ble gjort klare for ham av andre (s. 181).

Mange bluesmusikere, f.eks. Robert Johnson, sørget ikke for å registrere sine låter. Om Leadbelly gjorde det, eller om de som spilte inn musikken gjorde det for ham, vet jeg ikke. Kanskje har hans låter aldri vært vernet. Men for all del. Reglene i USA er kompliserte, med mange endringer og overgangsregler, og man må vurdere hvert enkelt verk. Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljer.

Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, fikk man bare opphavsrett for det som var registrert. Det var dette, slik jeg har forstått det, som gjorde at det kunne bli en diskusjon i saken mellom Marvin Gayes arvinger, og Robin Thicke og Pharrell Williams (“Blurred Lines”) om hvorvidt Marvin Gayes arvinger skulle tillates å spille av Marvin Gaye sang “Got to Give It Up” i retten. Hvis ikke selve den innspilte versjonen var registrert, ville heller ikke den versjonen være vernet i sin helhet. Men blander man USAnsk opphavsrett og USAnsk prosess, blir det komplisert. I denne saken ble selve krenkelsesspørsmålet avgjort av en jury, som er en sikker oppskrift på en håpløs dom.

Siden jeg kommenterte utøvende kunstners rettigheter i forbindelse med Richard Strauss, får jeg plukke opp tråden og gjøre det er også, for å gjøre det enda mer komplisert. Jeg mener vi ganske sikkert kan anta at dette ikke er en fremføring fra det hinsidige, og at vi kan vi legge til grunn at innspillingen må ha vært gjort i 1949, eller sannsynligvis tidligere, slik at den ville ha vært fri etter de reglene jeg har referert ovenfor.

Men utøvende kunstnere har et internasjonalt vern etter Romakonvensjonen “for the Protection of Performers, Producers of Phonograms and Broadcasting Organizations” fra 1961. USA er ikke med i den konvensjonen. Det internasjonale vernet for opphavsrett og nærstående rettigheter forutsetter gjensidighet. Utenlandske verk og prestasjoner er vernet i Norge, hvis norske opphavere og utøvende kunstnere har et tilsvarende vern i det andre landet. Når USA står utenfor Romakonvensjonen, betyr det at utøvende kunstnere fra USA ikke har vern i Norge. Også dette blir komplisert når vi går ned i detaljene, som jeg ikke skal gjøre. Men også av den grunn ville Leadbellys innspillinger uansett ikke ha vært vernet i Norge.

Da jeg skulle velge en innspilling av “Also Sprach Zarathustra”, slo det meg at jeg antageligvis kunne ha valgt en hvilken som helst innspilling fra USA. Men den internasjonale reguleringen på dette området blir komplisert, og jeg har ikke vurdert dette spørsmålet grundig. Så jeg er ikke klar for å si at vi fritt kan bruke alle innspillinger fra USA av musikk som har falt i det fri.

Andre komponister

Forfattere

Flere forfattere skrev seg inn i evigheten i 1949, blant dem to nobelprisvinnere. Den første jeg vil nevne, er vår egen Sigrid Undset. Sigrid Undsets arvinger har nok, i likhet med arvingene etter f.eks. Knut Hamsun, nytt godt av at vernetiden ble utvidet fra 50 til 70 år. I de fleste tilfeller har det liten praktisk betydning. De fleste verk er glemt av de fleste før opphaver dør, og de blir i alle fall glemt kort tid etterpå, med unntak for spsielt interesserte og den nærmeste familie.

Min farfar, som også het Olav Torvund, skrev tre romaner som ble gitt ut på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet. De har ikke satt noen dype spor i norsk litterturhistorie. Han døde i 1969, så om det fortsatt hadde vært en vernetid på 50 år, ville hans verk også nå vært frie. Hva slags inntekter min farfar fikk fra sine romaner, vet jeg ikke. Det er i alle fall veldig lenge siden det kom noen inntekter fra de bøkene, og jeg har ingen tro på at han vil bli gjenoppdaget som en stor forfatter det litteraturinteresserte Norge har oversett.

Lang vernetid kan i praksis heller gi komplikasjoner enn inntekter. Min farfar skrev mange artikler, dels i mange blader, samt noen artikler i nynorskleksikonet Norsk Allkunnebok. Da Norsk Allkunnebok skulle modernisere seg og bli tilgjengelig på nett, trengte de samtykke fra älle forfattere som hadde skrevet i leksikonet. For etter åvl § 69 annet ledd, innebærer samtykke til å gjøre verk tilgjengelig på papir, ikke samtykke til å gjøre dem tilgjengelig på andre måter, f.eks. på nett. Norsk Allkunnebok trengte samtykke fra blant annet de som hadde rettigheter til min farfars artikler, for å kunne gjøre de tilgjengelig på nett.

Jeg fikk spørsmål om jeg var i slekt med denne Olav Torvund, og kunne bekrefte at han var min farfar. Men jeg kunne også si at jeg ikke var i posisjon til å gi dem det nødvendige samtykke, men jeg sa meg villig til å bistå med å skaffe slikt samtykke, og jeg sørget for at de fikk samtykke fra de som den gang satt på rettighetene til min farfars verk. Utgiverne av Norsk Allkunnebok var heldige i det tilfellet. Det fant en person med sammen navn som de kunne spørre, og de fant en som forsto hva de spurte om, og hva som skulle til for å bringe det i orden. Det er ikke lett å finne ut hvem som er gjenlevende arvinger etter noen som skrev noe, og som kanskje døde for 50-60 år siden, og finner de noen, er det ganske sannsynlig at de ikke forstår hva det spørres etter.

Det har vært sagt at Sigrid Undsets arvinger har vært ganske vanskelige å ha med å gjøre for folk som har villet sett opp Sigrid Undset på teater, eller lage film basert på hennes romaner. Nå behøver man ikke lenger spørre hennes arvinger for å gjøre dette, og de vil heller ikke lenger få noe vederlag for at dette settes opp.

Jeg mener at 70 års vernetid er for lang. 50 år, som vi hadde inntil 1994, og som er Bernkonvensjonens minimum, er etter min mening mer enn nok. Jeg kan ikke se noen mindre grunn til at de som arver rettigheter til åndsverk skal kunne tjene penger på arven, enn at de som arver eiendom eller aksjer tjener penger på det de arver. Men kunsten utvikler seg hele tiden. Man bygger alltid på det andre har gjort før. På et eller annet tidspunkt må man kunne si at disse verkene tilhører vår felles kulturarv, slik at andre må stå fritt til å bygge videre på disse, uten at noen arvinger skal kunne bestemme hva som er akseptabelt og hva som ikke er det.

Den andre nobelprivinneren som døde i 1949, var belgiske Maurice Maeterlinck. Jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner noen av hans verker. Hans far, som var notar, ville at han skulle bli jurist, noe han også ble. Det kan godt hende at Belgia gikk glipp av en dyktig jurist i ham. Men i alle fall når noen lykkes, synes jeg det er godt at noen har gitt opp en juristkarriere  (eller andre borgerlige karrierer), for heller å ofre seg for kunsten. Hva jurister som Robert Schuman, Peter Tchaikovskij, Igor Stravinsikj, Cole Porter og Paul Simon kunne ha drevet det til som jurister, vil vi aldri få vite. Jeg mener vi bør være glade for at de valgte kunsten. Som nevnt, kjenner jeg ikke noen av Maurice Maeterlincks verker. Men han må ha skrevet verk av betydning for å få Nobelprisen.

Margaret Mitchell ble tatt av vinden og blåste ut av denne verden i 1949. Skjønt hun ble ikke tatt av vindene, hun ble tatt, eller egentlig kjørt ned og drept av en råkjører. Hennes “Gone with the Wind” har ikke bare skrevet seg inn i litteraturhistorien, men også i opphavsrettshistorien. I 2001 ga Alice Randall ut boken The Wind Done Gone. Mens “Gone with the Wind” handler om livet til Scarlett O’Hara, datteren av en rik slaveeier, forteller “The Wind Done Gone” den samme historien sett gjennom en av slavenes øyne. Slaven Cynara var en datter som Scarlett O’Haras far hadde fått med en slavekvinne. Det ble plagiatsak, som endte med forlik — som så mange slike saker gjør. Men fra i dag er altså “Gone with the Wind” fri.

Når man går gjennom oversikter over folk som døde i et år, f.eks. 1949, finner man mange som i opphavsrettslig forstand er uinteressante, som politikere, idrettssutøvere, osv. Det er også mange forfattere, komponister og billedkunstnere som i alle fall for meg er helt ukjente, og som jeg ikke har sett noen grunn til å ta med i denne sammehenhengen. Så får heller andre komme med kommentarer om hvorfor han eller hun burde ha vært med.

Opphavere hvis verk har falt i det fri fra starten av år: