I 2011 fremmet daværende stortingsrepresentant Knut Arild Hareide, sammen med Laila Dåvøy og Line Henriette Heimdal, alle KrF, følgende representantforslag, dokument 8:145 S (2010–2011) , i Stortinget. Jeg bygger her på gjengivelsen i Innst 410 S (2010–2011):

«1. Stortinget ber regjeringen øke den statlige satsingen på informasjonsarbeid og holdningskampanjer for å skape bedre samspill mellom trafikantgruppene

2. Stortinget ber regjeringen opprette en statlig belønningsordning for gang- og sykkelvei.

3. Stortinget ber regjeringen sikre at hensynet til sykkeltrafikken blir ivaretatt ved planlegging og utbygging av ny infrastruktur.

4. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag tilendring av trafikkreglene slik at syklister fårbedre sikkerhet og fremkommelighet. Dagens minimumskrav på 1,5 meter til trygg forbikjøringav syklister tas inn i trafikkreglene.

5. Stortinget ber regjeringen endre vikepliktsreglene som gjelder der gang- og sykkelvei krysservei og avkjørsel slik at syklende gis prioritet ogbedre fremkommelighet.»

Først litt formaliteter: Trafikkreglene er en forskrift. Disse kan endres av Samferdselsdepartementet, uten at saken bør behandles av Stortinget. Samferdselsminister Knut Arild Hareide behøver ikke bekymre seg om hvordan han skal få flertall i Stortinget for å ta opp igjen dette, like lite som Ketil Solvik-Olsen behøvde å gå til Stortinget for å definere ymse elektriske kjøretøy som Segway, elsparkesykler m.m. som sykler, i sykkelforskriften § 2 femte ledd.

Selv om det er regjeringen eller Samferdselsdepartementet som har kompetanse til å endre forskriften, kan Stortinget oppfordre statsråden til å se på dette. Om de formelt sett kan instruere statsråden, er jeg ikke sikker på.

Jeg har full forståelse for at Knut Arild Hareide ville ha tid til å sette seg inn i sitt nye arbeidsfelt, og ikke ville komme med noen løfter første dag som samferdslesminister. Men han kjenner feltet fra før. Han var leder av stortingets transportkomité fra 2009 til 2013. Det var i den egenskap jeg møtte ham noen ganger, blant annet på Sykkelkonferansen i Trondheim i 2012. Vanligvis kommer toppolitikere innom slike arrangementer, avleverer sitt budskap, og forsvinner. Knut Arild Hareide var til stede under hele konferansen, som viste at dette var noe som interesserte ham og som han prioriterte.

Knut Arild Hariede sa i P2 Nyhetsmorgen i dag, mandag, at han ville være lojal mot Granavolden-plattformen, herunder å ikke gjeninnføre strekningsbasert ATK. Slik FrP opptrer, er det liten grunn til å være lojal overfor FrPs seire i den erklæringen.

På noen områder har verden gått videre siden 2011, og sykkelforholdene har blitt bedre siden den gang. Men noen virkelig satsing har vi ikke sett, verken fra den siste regjeringen Stoltenberg eller regjeringen Solberg. Trafikkreglene er preget av at de er skrevet av folk som ser verden gjennom et bilvindu. Man har ikke sett det som viktig å utforme reglene for å legge til rette for folk som sykler. I tillegg er reglene preget av dårlig regelhåndverk. Praksis ved utforming av veier er også preget av at bilister er viktige, og folk som sykler et forstyrrende fremmedelement. Dessverre har Knut Arild Hareides uttalelse i innstillingen fra transportkomiteen fra 2011 fortsatt gyldighet:

“[jeg] viser til at bedre sikkerhet og tilrettelegging for syklister har vært på den politiske dagsorden lenge, uten at det har skjedd noen merkbar bedring. D e t t e m e d l e m er glad for de positive signalene fra statsråden i svarbrevet til komiteen, men understreker samtidig at det nå haster med å iverksette tiltak. Det har lenge vært uttalt mange gode intensjoner om bedre tilrettelegging for syklistene uten at det har ført til nødvendige endringer. D e t t e m e d l e m mener derfor det må iverksettes tiltak i tråd med de forslag som fremmes i representantforslaget.”

Det er mye som kan og bør gjøres for å rydde opp i regelverket. Jeg vil peke på noen problemer, uten å mer enn antyde eventuelle løsninger. Her må det mer arbeid til, enn det som ligger bak en kommentar som denne. Det er mye man kan være uenige om når det gjelder trafikkreglenes innhold. Men ett bør alle kunne være enig i: Trafikkreglene skal være så enkle som mulig, og klare. I trafikken tar man raske beslutninger, og man kan ikke stoppe opp for å tenke gjennom mulige tolkninger av uklare trafikkregler. Trafikkreglene utmerker seg ikke med godt regelhåndverk, for å si det forsiktig.

Man kunne starte med å ta tak i vegtrafikkloven, og rydde opp i en bestemmelse som kan være kilde til mye uklarhet, nemlig § 1 første ledd, som lyder:

“Denne lov gjelder all trafikk med motorvogn. Den gjelder også annen ferdsel, men da bare på veg eller på område som har alminnelig trafikk med motorvogn. [mine uth.]”

Siden sykkelveier, gang- og sykkelveier, gågater m.m. ikke har, eller i alle fall er fotutsatt ikke å ha “alminnelig trafikk med motorvogn”, kan man spørre om vegtrafikkloven, og dermed forskrifter gitt med hjemmel i denne, f.eks. trafikkreglene, gjelder for sykkel på sykkelvei, i gågater osv. Ved blant annet å inkludere bestemmelser om dette i trafikkreglene, har man åpenbart forutsatt at loven gjelder for trafikk slike steder. Men en klar hjemmel hadde vært en fordel. Men det vil være et spørsmål om lovendring, som må til Stortinget. Slik enkelte FrP-politikere opptrådte mens de fortsatt var en del av regjeringen, og den evige provokasjon uten selvinnsikt, Sylvi Listhaug, har sagt at det var en provokasjon å ta Knut Arild Hareide inn i regjeringen, kan det være god grunn til å frykte at FrP vil kunne ta en slik sak som gissel i Stortinget, for å presse gjennom FrP-politikk på beslektede områder. Så det er nok best å ta det som ikke bør til Stortinget først.

Trafikkreglene § 1 bokstav f, lyder:

f) Gangveg og sykkelveg: Veg som ved offentlig trafikkskilt er bestemt for gående, syklende eller kombinert gang- og sykkeltrafikk. Vegen er skilt fra annen veg med gressplen, grøft, gjerde, kantstein eller på annen måte.

Når denne har vært sett i sammenheng med § 18 nr. 3, har domstolene i realiteten fjernet kategorien gang- og sykkelvei. § 18 nr 3, lyder:

“3. Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart.”

Domstolene har lagt til grunn at syklende skal ta hensyn til gående på gang- og sykkelvei tilsvarende det som gjelder på gangvei og fortau, se f.eks. Gulating lagmannsretts dom LG-2011-108380, hvor lagmannretten sier:

“I forhold til innholdet i den objektive aktsomhetsnorm, pekes det videre på at det i henhold til trafikkreglene § 18 om sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt, må sykling ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart. Forsvarer har fremholdt at denne bestemmelse kun gjelder for gangveg, fortau eller i gangfelt, og ikke på slike kombinerte gang- og sykkelveier som det er tale om i denne sak. Umiddelbart er det vanskelig å se hvilke hensyn som begrunner at fotgjengere skal ha svakere vern på slike kombinerte gang- og sykkelveier enn ved rene gangveier.”

Jeg vil ikke diskutere den konkrete aktsomhetsvurderingen i den saken. Men jeg mener at det bør være en forskjell mellom gangveier og kombinerte gang- og sykkelveier.

Gulating lagmannsrett har gjort gang- og sykkelvei om til gangvei. Nå er gang- og sykkelvei en ubrukelig bastard som bør fjernes både fra veiene og regelverket. Det bør være sykkelvei, eventuelt med fortau, og gangvei. Selv om det nå gjerne bygges sykkelvei med fortau, er det grunn til å frykte at vi kommer til å beholde eksisterende gang- og sykkelveier ganske lenge. Derfor bør reglene klargjøres, slik at på en gang- og sykkelvei skal begge trafikantgrupper ta hensyn til hverandre. Syklende skal selvsagt ta hensyn til gående, men det burde være like selvsagt at gående tar hensyn til at de deler veien med syklende, og f.eks. ikke skal gå fem i bredden slik at de i praksis blokkerer hele veien. Men vi vet jo at for de som har bestemt til nå,

Et alternativ kunne være å gjøre regelen generell: Man skal passere gående “i god avstand og i tilnærmet gangfart”, slik at dette også gjelder de som virkelig er farlige, bilistene, på landevei hvor det ikke er lagt til rette for gående. Men vi vet at for de som har bestemt til nå, har bilisters fremkommelighet vært viktigere enn liv og helse til noen skarve fotgjengere.

Trafikkreglene § 1 bokstav g, bør også endres. Denne lyder:

“g) Sykkelfelt: Kjørefelt som ved offentlig trafikkskilt og oppmerking er bestemt for syklende.”

Når denne ses i sammenheng med vikepliktreglene, som jeg kommer tilbake til, gjør den at gode løsninger blir dårlige. Og det er kun sykkelfiendtlige trafikkregler som fører til dette. Bestemmelsen er ikke klar, og det står ikke noe om hva slags oppmerking det skal være. I praksis har det blitt forstått som den berømmelige, og i noens overtro magiske streken i asfalten. Lager man opphøyet sykkelfelt, slik man nå gjør i Åkebergveien, blir det sykkelvei. Et sykkelfelt er et kjørefelt, og her gjelder de samme trafikkreglene som i andre kjørefelt, blant annet om vikeplikt. Men på en sykkelvei har man vikeplikt for alt og alle. Det skal ikke mer til enn å presisere at et sykkelfelt ogs kan være adskilt med kantstein.

Jeg mener at man også bør klargjøre at man kan dele en gang- og sykkelvei i områder for gående og syklende med merking i veien, alstå at det ikke behøver å være en kantstein som skiller gående og syklende. Jeg blitt fortalt at det er regler i EU som sier at slik kan det ikke være, men jeg har aldri sett noen referanser til slike regler. Det er dessuten en ganske vanlig løsning i mange EU-land, så jeg tviler på at det stemmer. Uansett er det en løsning som bare bør veldges unntaksvis. Det må være et mål å bedre forholdene for gående og syklende, og det gjør man ikke ved å ta arealer fra den ene gruppen for å gi til de andre. Det er bilistene som har fått uforholdsmessig store arealer, slik at det er arealer som er tildelt eller okkupert av bilister som bør reallokeres til gående og syklende.

Når det gjelder sykling i kollektivfelt, avhenger hva som må gjøres av hva Høyesterett bestemmer seg for. For det første om ankeutvalget beslutter at anken skal behandles, og hvis så skjer: Hva som blir resultatet. Hvis lagmannsrettens dom blir stående, kan ikke statsråden gripe inn. Men han kan sørge for at det kommer noen kommentarer ved en eventuell gjennomgang av reglene. Regelen i trafikkreglene § 5 nr 2 er i seg selv grei nok:

” 2. Kjøring i kollektivfelt og sambruksfelt er bare tillatt som angitt på offentlig trafikkskilt. Likevel kan elektrisk eller hydrogendrevet motorvogn, tohjuls motorsykkel uten sidevogn, tohjuls moped, sykkel eller uniformert utrykningskjøretøy nytte slike felt. [min uth.]”

En presisering av at det er lov og skal være lov å sykle i sykkelfelt, kan man ta med ved en gjennomgang.

Så kommer vi til de håpløse reglene om vikeplikt. Vi kan starte med § 7 nr 3.

” 3. Kjørende som vil svinge har vikeplikt for gående eller syklende som skal rett fram på kjørebanen eller vegens skulder. Kjørende som vil svinge inn over fortau har vikeplikt for gående og syklende som ferdes på fortauet.”

Når det gjelder den første setningen, eller første punktum som vi jurister pleier å si, så er den grei nok. Men her trengs det informasjonskampanjer. Vi trenger ikke flere kampanjer av typen “syklende og gående må passe seg”. Her må vi ha en kampanje rettet mot de som utgjør problemet: Bilistene, ikke minst førere av lastebiler og andre store biler. Det må dels være en påminnelse om selve vikeplikten, dels en påminnelse om at man alltid må se i speilet om det er en syklist der, før man svinger til høyre. Og bilisten må spørre seg selv om de nettopp har passert en syklist, som kan tenkes å komme opp på siden om bilisten bremser ned før krysset. Statens vegvesen har laget en instruksjonsvideo om hvordan man ikke skal kjøre i slike situasjoner. Videoen er først og fremst en demonstrasjon av Statens vegvesens inkompetanse.

Andre punktum kan ikke bli stående. Det bør endres omtrent slik:

” Kjørende som vil svinge inn over fortau eller sykkelveg har vikeplikt for gående og syklende som ferdes på fortauet.”

Det gir liten mening at kjørende har vikeplikt for syklende på fortau, men ikke på sykkelvei. Dette gjelder når man svinger inn over fortau/sykkelvei, ikke alminnelige veikryss. Men kan spørre om betydningen av denne utelatelsen. Bestemmelsens nr. 4, lyder:

“4. Kjørende som kommer fra parkeringsplass, holdeplass, torg, eiendom, bensinstasjon, gågate, gatetun eller liknende område har vikeplikt for annen trafikant. Det samme gjelder den som kommer fra gårdsveg eller annen veg som ikke er åpen for alminnelig ferdsel, eller som svinger inn på kjørebanen fra vegens skulder.”

Bestemmelsens annet ledd, lyder;

“Kjørende som vil inn på eller krysse veg fra sykkelveg, gangveg, eller fortau, har vikeplikt for trafikant på vegen. Denne plikten gjelder ikke overfor kjørende fra eller til områder nevnt i første ledd.”

Her er det to bestemmer som motsier hverandre, hvilket er nok et eksempel på dårlig regelhåndverk. Så lenge nr 3 er taus om vikeplikt når kjørende svinger inn over sykkelvei, man kan ikke av det slutte at kjørende ikke har vikeplikt i slike tilfeller. Det må bli nr. 4 som slår igjennom, og som klart sier at kjørende har vikeplikt. Men slik reglene er, bli de uklare. Her må det ryddes opp.

Statens vegvesen er såre fornøyd med dagens vikepliktregler, så her må man regne med motstand. Her er det viktig å ikke gi etter for “faglige” innvendinger fra den etaten.

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa skrev er i brev til Stortinget samferdselskomité:

” Det er med dagens regelverk mulig å etablere vikeplikt slik at syklende får prioritet framfor de kjørende som krysser gang- og sykkelveg. Dette kangjøres gjennom bl.a. fysisk utforming, skilting ogoppmerking, og kan gjøres der det er forsvarlig ogønskelig ut fra en lokal vurdering av blant annetbehov for framkommelighet, trafikk og trafikksik-kerhetsmessige forhold. Dette vil bidra til å bedresyklendes framkomme- lighet uten å sette deres sik-kerhet på spill og kan for eksempel være egnet påviktige sykkelruter.

Det vil også være viktig å påse at feil skilting og oppmerkning blir rettet opp for å unngå misforståel-ser og økt risiko som følge av dette.”

Dette jeg i prinsippet være enig i. Men det har gått snart ni år siden det ble skrevet, og vi har ikke sett stort til skilting som gir syklende prioritet, ei heller at man har ryddet opp i feil skilting og oppmerking, så her er det en stor jobb å gjøre. Jeg mener ikke at syklende alltid skal ha en form for forkjørsrett. Men bestemmelsen om at de alltid har vikeplikt på sykkelvei, må bort. Det er en bestemmelse som diskriminerer syklende, og gjør syklister til en pariakaste i trafikken.

Dette er selvsagt noe som må vurderes nærmere. Jeg mener at den vanlige høyrerelen i utgangspunktet kan gjelde også her. De fleste steder hvor vi sykler er det såkalt “blandet trafikk”, hvilket vil si at det ikke er noen tilrettelegging. Her må alle som sykler forholde seg til høyreregelen, så vi klarer nok det også når det er sykkelvei.

Men regelen om at kjørende som skal svinge til høyre har vikeplikt for syklende som skal rett fram i sykkelfelt, må utvides til også å gjelde den som svinger til høyre og krysser sykkelvei, inkludert gang- og sykkelvei. Det farligste utslaget av dagens trafikkregler er at syklende på sykkelvei har vikeplikt for bilist som kjører forbi, og svinger inn foran syklisten som kommer på sykkelveien. Det er farlig vanvidd at syklisten har vikeplikt for bilisten i en situasjon som denne.

Mange steder er slike krysningspunkt så dårlig utformet at gang-og sykkelvei går over til å bli gangfelt i krysset. Slikt bør fjernes, men det vil i praksis ta tid. Derfor må vikeplikt i slike krysningspunkt skiltes.

Det må videre være slik at de som skal krysse en sykkelvei som går langs forkjørsvei har vikeplikt for syklende på sykkelveien. Det må skiltes på en slik måte at de som skal krysse en sykkelvei forstår at de skal stoppe før sykkelveien, og ikke stille seg på tvers av sykkelveien mens de venter på at det skal bli klart for å kjøre ut i kjørefeltet. Den sykkelfiendtlige skiltpraksisen som man har i Norge, har jeg ikke sett i noen andre land. Her må man også se på utformingen. I siviliserte land, som i denne sammenhengen ikke inkluderer Norge, er kryssene ofte utformet slik at det er plass til en bil mellom sykkelvei og kjørefelt.

Her kommer vi til at annet viktig punkt, som gjelder praksis og regulering, ikke trafikkreglene i seg selv. Jeg har syklet en del i Europa, og særlig mye i Frankrike. Jeg aner ikke hva slags vikepliktregler som gjelder når sykkelvei og vei med biltrafikk krysser hverandre. Men det er ikke noe problem, for det er stort sett alltid skiltet, og da følger man skiltingen. Som f.eks. i dette eksempelet, fra Finland.

I Norge har man lagt seg på det prinsippet at man ikke skilter for gående og syklende. Men gjør heller ikke noe for å sikre dem, f.eks. ved veiarbeid. Den brutale sannhet er at Statens vegvesen heller lar folk blir drept, fremfor å skilte og sikre veiene. Det er brutalt, men dessverre sant.

I land hvor myndighetene bryr seg om folk som sykler, skilter man vikeplikt, både for andre kjørende som krysser sykkelvei, og for syklende på sykkelvei som krysser annen vei. Dette har jeg observert i Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike. Det er slett ikke slik at annen trafikk alltid må vike for syklende på sykkelvei. I verdens beste sykkelland, Nederland, ser det ut som om man gjør en konkret vurdering for det enkelte kryss. Hvis sykkelvei krysser det som må regnes som hovedvei, har de syklende som regel vikeplikt. Men når sykkelveien må anses som hovedvei, hvilket inkluderer sykkelvei langs hovedvei, har annen kryssende trafikk vikeplikt for syklende.

Men da må norske veimyndigheter frigjøre seg fra sin nevrotiske frykt for å skape “skiltjungel”. De foretrekker heller skiltørken og uklarhet.

Våre trafikkskilt er preget av at de er utformet av bilister for bilister. Da jeg en gang spurte Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet om hvorfor vi ikke har skilt som forteller at sykkelvei, gangvei eller gang- og sykkelvei opphører i Norge (som skiltet til høyre, fra Frankrike), var svaret fra Vegdirektoratet i kortversjon omtrent slik: “Slike skilt betyr ikke noe for bilistene, og da trenger vi dem ikke.” Det bekrefter igjen holdningene i Vegdirektoratet.

Ser man på alle de uoffisielle tulleskiltene som varsler om at sykkelfelt opphører, viser praksis med all mulig tydelighet at Vegdirektoratet tok feil, og at vi trenger slike skilt.

Vi trenger også klare regler som sier at sykkelfelt gjelder fram til neste kryss, eventuelt til det oppheves ved skilt. Slik reglene er i dag, er det høyst uklart når et sykkelfelt oppører.

Vi trenger også et nytt fareskilt som varsler “Fare. Biler”. De som har utformet trafikkskiltene og skiltforskriftene har åpenbart vært så bilfokuserte, og har kun tenkt på hva som kan utgjøre fare for biliter. At biltrafikk i seg selv kan utgjøre en fare, har åpenbart ikke falt dem inn. Noen steder opphører sykkelvei helt uten at det er merket, som ved Kalbakken/Rødtvedt. Veien endres ikke fysisk når man sykler oppover, men plutselig er det ikke lenger gang- og sykkelvei, men vei som er åpen for biltrafikk.

En del steder er kjøring til eiendommene tillatt i gang- og sykkelvei, som f.eks. ved Franzebråten mellom Vækerø og Lysaker. Den som sykler vestover på det som antagelig er Norges mest trafikkerte sykkelvei, kommer over en bakketopp hvor de risikerer å møte bilister som kjører lovlig i sykkelveien. Det er åpenbart at disse bilistene utgjør en ekstraordinær fare for folk som sykler, og det burde i det minste ha vært skiltet.

En del steder bør det ganske enkelt skiltes at det er forbudt å kjøre forbi syklende, f.eks. på steder hvor det er altfor smalt. Det er likevel noen bilister som skal prøve å presse seg forbi.

I trafikkreglene § 1 nr 1, bokstav g er sykkelfelt definert som kjørefelt, hvilket det åpenbart er. Det betyr at § 8, som sier at kjørende som skal skifte kjørefelt har vikeplikt for trafikk i kjørefeltet som man skal kjøre inn i, eventuelt krysse, også gjelder når man skal krysse et sykkelfelt. Regelen er grei nok, men her trengs kampanjer for å minne bilistene om at det er slik.

§ 9 angir særlige plikter overfor gående. Vi kan trenge en tilsvarende bestemmelse som angir særlig plikter overfor syklende. § 9 nr 1 lyder:

” Kjørende skal la gående få tilstrekkelig plass på vegen.”

Vi bør ha noe tilsvarende overfor syklende. Det kan ikke gjøres så enkelt som ved å skifte “gående” med “syklende”, da syklende er kjørende. Det er kanskje i en slik bestemmelse man kan ta inn kravet om 1,5 meters avstand ved passering/forbikjøring av syklende.

§ 9 nr 2 er en gjentakelse av § 7 nr 3, men er har man utelatt at kjørende også har vikeplikt for syklende på slike steder. Slik inkonsekvens i regelverket bidrar til uklarhet.

Så til kravet om minimum 1,5 meter avstand ved passering/forbikjøring av syklende. I sitt brev til Stortinget skrev daværende samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa blant annet:

Samferdselsdepartementet mener det er lite hensiktsmessig å gå fra mer skjønnsmessige bestemmelser, som i dag finnes i Sverige, Danmark og Norge, til å angi en eksakt bestemmelse. Bakgrunnen for dette er bl.a. følgende:

1. Det bør være nok med de bestemmelsene som allerede finnes i vegtrafikkloven § 3 og trafikkreglene § 12 nr. 3.

2. Avstanden vil måtte kunne være forskjelligavhengig av hastighet ved forbikjøring og/ellerhvilket kjøretøy det kjøres forbi med, samt motorvognførerens vurderinger avom den syklendeser ut til å kunne ha kontroll med sykkelen.

3. En 1,5 meters-regel vil ikke være praktisk sett i forhold til der det er anlagt sykkel felt ved siden av vanlig kjørefelt, kollektivfelt eller sambruksfelt. I slike  tilfeller måtte de som kjører i slike felt bytte kjørefelt, evt. måtte over i motgående kjørefelt, for å kunne passere syklende med 1,5meters avstand.

4. En 1,5 meters-regel vil derfor kunne være vanskelig å håndheve, og det må fortsatt være opp til politiet å håndheve ut fra skjønn om forbikjøringen er til fare eller sjenanse for den syklende. På denne bakgrunn ønsker jeg ikke å sette i gang noe arbeid med å innføre en 1,5 meters-regel.”

Dagens § 12 nr 3 i trafikkreglene, som det vises til, lyder:

” 3. Den som har kjørt forbi til venstre, skal svinge til høyre igjen når forbikjøringen er avsluttet uten å volde fare for eller hindre eller unødig forstyrre den forbikjørte.”

I 2015 fremmet venstrerepresentantene Abid Q. Raja, Ketil Kjenseth, Pål Farstad og Terje Breivik et tilsvarende forslag (Dokument 8:18 S (2015–2016)):

“2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag som definerer en minimumsavstand mellom motoriserte kjøretøy og sykkel ved forbikjøring. Denne avstanden bør ikke være mindre enn 1,5 meter, der vegen tillater det. Kan den syklende ikke få trygg plass, må forbikjøringen utsettes.”

I likhet med det tidligere KrF-forslaget, foreslo de også endringer i vikepliktreglen. Daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sendte også et brev til Stortinget, hvor han avviste dette. Innholdet var nærmest identisk med Meltveit-Kleppas brev. Så vi kan konstatere at de to populistpartiene FrP og SP begge er motstandere av å gjøre det trygt å sykle.

Brev til Stortinget går alltid i statsrådens navn. Men begge brevene er åpenbart skrevet av de samme byråkratene, så her må Knut Arild Hareide vise byråkratiet hvem som er sjefen.

Det er ikke praktisk med 1,5 meters regel der det er sykkelfelt, skriver de tidligere samferdselsministere. En malt strek i asfalten gir ikke noe vern mot nærgående bilister. En slik uttalelse bekrefter at dagens sykkelfelt gjennomgående er for smale. I denne svenske rapporten konkluderes det med at et sykkelfelt bør være minst 240 cm bredt. Her må det ryddes opp i Statens vegvesens håndbøker, som setter for smale sykkelfelt som standard. Sykkelfeltene skal være så berede at bilister som passerer syklende som sykler i sykkelfelt, har tilstrekkelig avstand. Men uansett bredde, så bør kravet være 1,5 meters avstand. Da får bilistene bare skifte kjørefelt, om nødvendig. Både Meltveit-Kleppa og Solvik-Olsen viste at de prioriterer bilister fremfor syklendes liv og helse.

Begge samferdselsministrne har brukt vanskeligheter med å håndheve en 1,5 m regel som begrunnelse. Dette er ganske enkelt “helt på trynet”. Det kan selvsagt være vanskelig å avgjøre om avstanden var 1,4 eller 1,6 meter. Men når man i tillegg til å vurdere hva avstanden faktisk var, også må vurdere om en meter var forsvarlig i den aktuelle situasjonen, da er det helt umulig å håndheve. Når en bilist kjører forbi en syklist med en avstand som åpenbart er mindre enn 1,5 meter, da bør det ikke være rom for ytterligere skjønn. Vi opplever ikke så sjelden at bilister kjører forbi så nær at vi kan slå knyttneven i taket eller sparke i døra på bilen. Bilførerne mener at de har tilstrekkelig avstand, noe de ikke har.

Hvis man skal tro på de tidligere statsråders “logikk”, kan vi like godt fjerne promillegrensen på 0,2 i vegtrafikkloven § 22 annet ledd, og sagt at det må være tilstrekkelig med den generelle bestemmelsen i § 21:

” Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter. “

Det er mulig å håndheve. I noen land har syklende politi avstandsmålere som måler avstanden til forbikjørende bilister. Et alvorlig problem i Norge er at vi har et sykkelfiendtlig politi, som ikke gjør noe for å håndheve bilisters regelbrudd overfor syklende. Politiet sorterer ikke under Samferdselsdepartementet, så har kan samferdselsministeren ikke gjøre særlig mye — dessverre.

De tidligere samferdselsministrene har hatt en nærmest religiøs tro på hva slags magisk virkning en malt strek i asfalten har. Det er liten grunn til å tro at en statsråd fra KrF har mindre tro på det overnaturlige enn tidligere statsråder fra SP og FrP. Jeg er ikke særlig bibelkyndig, men jeg er ganske sikker på at det ikke står noe der om hvordan bilister skal opptre når de kjører forbi syklende, og om overnaturlige virkninger av malte streker i asfalten. Det må være lov å håpe at Knut Arild Hareide har en mer realistisk oppfatninger enn sine forgjengere, akkurat i dette spørsmålet.

Det bør åpnes opp for mer lokal tilpasning for å gjøre tilretteleggingen bedre. Tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen ville åpne opp for lokale tilpasninger for å gjøre “sykkeltilrettelegging” billigere og dårligere. FrP-statsrådene ser alltid på mulighetene for å spare penger på kollektivtrafikk og sykkeltilrettelegging. Når det gjelder motorveier, da er det tut og kjør, koste hva det koste vil. F.eks. ved å planlegge nye motorveier for en fart på 130 km/t, noe som gjør motorveiene betydelig dyrere. Det bør være minstestandarder for sykkeltilrettelegging, som ikke bør kunne fravikes, men det bør være åpning for bedre løsninger. I Oslo var praksis lenge at sykkelfelt var minimumsbredde, eller helst litt smalere, mens man gjorde kjørefeltene så brede som mulig. Dette endret man, slik at man nå har minimumsbredde på kjørefelt, og gjør sykkelfelt så brede som plassen tillater. Det har bidratt til å få flere som velger sykkelen.

I flere land har man sykkelprioritert gate. Det var planen å gjøre Torggt til en slik gate. Men siden denne ikke finnes i det norske regelverk og skiltforskrifter, strandet det. Dette er noe det bør åpnes opp for, slik at dette kan prøves ut og tas i bruk i norske byer.

Samferdselsministeren bør også kreve at det ved alle nye veianlegg skal være tilrettelegging for å sykle. I dag synes det å være en litt for utbredt oppfatning hos våre myndigheter at folk i “distriktene” ikke er i stand til å sykle, noe som er en fornærmelse mot “distriktene”. Men nå alt man tilbyr folk som vil sykle er landevei med fartsgrense 80 km/t, uten tilrettelegging for å sykle, da vil selvfølgelig mange avstå fra å sykle. At det er få som svømmer over fjorden, betyr ikke at det ikke er behov for en bro.

Syklende bør tillates å svinge til høyre og å sykle gjennom på den ene siden i T-kryss, som vist nedenfor.

Slik er det i Frankrike, Belgia og Nederland, og det vurderes innført i Danmark, muligens er det innført. Slik er det skiltet når man kan svinge til høyre eventuelt sykle rett fram på rødt lys. Rødt lys betyr da i praksis vikeplikt.

Det kunne vært sagt mye om utforming av veier, og ikke minst rundkjøringer. Om kampanjer som ikke retter seg mot ofrene, osv. Vår nye samferdselsminister har mange problemer han kan ta tak i, og mye kan gjøres uten at saken må til Stortinget.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.