To høyesterettsdommer om hatefulle og diskriminerende ytringer

Innledning

Høy­este­rett avsa 29. janu­ar 2020 to dom­mer om hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, HR-2020–184‑A og HR-2020–185‑A. Beg­ge dom­mer var enstem­mi­ge. For ordens skyld: Når jeg skri­ver at Høy­este­rett utta­ler, så bur­de det strengt tatt stå “Først­vo­te­ren­de, med til­slut­ning fra de øvri­ge dom­me­re”. Det er dess­uten en rea­li­tet i at annen­vo­te­ren­de i en enstem­mig dom gjer­ne sier at han eller hun “er i det vesent­li­ge og i resul­ta­tet enig med først­vo­te­ren­de”, som de øvri­ge dom­me­re så slut­ter seg til. De er eni­ge i resul­ta­tet, og i det vesent­li­ge av begrun­nel­sen — uten at de nød­ven­dig­vis er eni­ge i alt. Men sli­ke nyan­ser hop­per jeg over i det føl­gen­de.

Beg­ge sake­ne gjaldt ytrin­ger frem­satt i såkal­te “luk­ke­de” grup­per på Face­bo­ok. Den førs­te saken gjaldt usagn frem­satt i grup­pen «Vi som støt­ter Syl­vi List­haug», den and­re gjaldt ytrin­ger i grup­pen «Fedre­lan­det vik­tigst». Grup­pe­ne had­de hen­holds­vis 20 000 og 15 000 med­lem­mer.

Det var ingen tvil om, og hel­ler ikke bestridt at ytrin­ger i sli­ke grup­per er frem­satt offent­lig, og det var hel­ler ikke bestridt. Hva som i sli­ke sam­men­hen­ger skal anses for offent­lig, føl­ger av strl § 10 annet ledd, som lyder:

«En hand­ling er offent­lig når den er fore­tatt i nær­vær av et stør­re antall per­soner, eller når den lett kun­ne iakt­tas og er iakt­tatt fra et offent­lig sted. Består hand­lin­gen i frem­set­tel­se av en ytring, er hand­lin­gen også offent­lig når ytrin­gen er frem­satt på en måte som gjør den egnet til å nå et stør­re antall per­soner.»

Det er ikke all­tid lett å avgjø­re hva som skal reg­nes som et stør­re antall per­soner. I for­ar­bei­de­ne står føl­gen­de:

«Prak­sis omkring kri­te­ri­et hand­lin­ger som er for­øvet «i nær­vær av et stør­re antall per­soner» vil frem­de­les være aktu­ell. Kra­vet er fort­satt at det må gjel­de 20–30 per­soner. At hand­lin­ger skjer på pri­vat områ­de med adgang bare for sær­skilt utvalg­te, vil hel­ler ikke etter den nye lov hind­re at hand­lin­gen har skjedd offent­lig så len­ge den når det nød­ven­di­ge antall per­soner, men det kan kan­skje ha en viss betyd­ning for hvor man­ge som må nås.»

I en sak avgjort etter den tid­li­ge­re loven, Rt. 2006–799, la Høy­este­rett til grunn at en grup­pe på 11–14 per­soner var “et stør­re antall per­soner”. I den saken ble det også lagt vekt på situa­sjo­nen hvor ytrin­gen ble frem­satt. Det er ikke mulig å trek­ke noen skarp gren­se, men sli­ke grup­per som i de aktu­el­le sake­ne, er åpen­bart offent­li­ge i den­ne sam­men­hen­gen.

Ytringene

Jeg star­ter med å gjen­gi ytrin­ge­ne. Den førs­te saken, HR-2020–184‑A , gjaldt føl­gen­de ytring:

«Tirs­dag 5. sep­tem­ber 2017 fra sin bopel i [adres­se] eller and­re ste­der, under et inn­legg der Face­bo­ok­pro­fi­len B had­de lagt ut en artik­kel som omhand­let ytring fra [for­nær­me­de], skrev hun; ‘Fan­dens svar­te avkom reis til­ba­ke til Soma­lia og bli der din kor­rup­te kaker­lakk”. »

Den and­re saken, HR-2020–185‑A, gjaldt føl­gen­de ytrin­ger:

«[1] ‑det er vel bed­re at vi fjer­ner dis­se avskye­li­ge rot­te­ne fra jor­dens over­fla­te selv ten­ker jeg!
[2]-fordømrade svi­ne­ri den­ne satans islam kul­ten!
[3]-fyll opp dis­se sot­røra i con­tai­ne­re å sveis de igjen å slepp de på det dypes­te havet
[4]-ja de for­svin­ner den dagen dis­se step­pe bavia­ne­ne rei­ser dit de hører hjem­me!»

Det er jeg som har num­me­rert utsag­ne­ne, for å gjø­re det enk­le­re å refe­re­re til dem.

Straffeloven § 185

De var beg­ge til­talt for brudd på strl § 185, som lyder:

«Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres
a) hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b) reli­gion eller livs­syn,
c) homo­fi­le ori­en­te­ring, eller
d) ned­sat­te funk­sjons­evne.»

Tolking av ytringene

Høy­este­rett drøf­ter også hvor­dan utsagn skal tol­kes, alt­så hvil­ket menings­inn­hold ytrin­ge­ne skal til­leg­ges. I beg­ge dom­mer sies, med refe­ran­se til tid­li­ge­re prak­sis, at utsagn må for­stås slik en almin­ne­li­ge leser vil opp­fat­te utsag­net. Jeg til­la­ter meg å tvi­le på at høy­este­retts­dom­me­re er sær­lig repre­sen­ta­ti­ve for “den almin­ne­li­ge leser”, men det lar jeg lig­ge. Man skal i alle fall ikke tol­ke Face­bo­ok­kom­men­ta­rer som når man i ro og mak stu­de­rer og tol­ker en tekst.

Man må hol­de seg til det som fak­tisk er sagt. Høy­este­rett sier i HR-2020–184‑A , avsnitt 30 etter å ha vist til tid­li­ge­re prak­sis:

«(…) ingen skal risi­ke­re straff­an­svar for et menings­inn­hold som ikke er uttryk­ke­lig uttalt, «med mind­re et slikt inn­hold med rime­lig stor sik­ker­het kan utle­des av sam­men­hen­gen. »

I ple­nums­dom­men Rt-2002–1618 Boot Boys, var et av spørs­må­le­ne som de to frak­sjo­ner i Høy­este­rett var ueni­ge om, hvor mye man kun­ne tol­ke inn det som fak­tisk ble sagt. Jeg går ikke nær­me­re inn på den­ne dom­men nå.

I beg­ge sake­ne ble ytrin­ge­ne frem­satt etter and­re ytrin­ger i sam­me grup­pe, som jeg ikke går nær­me­re inn på. Et spørs­mål var om de til­tal­te kun­ne hol­des ansvar­lig (straf­fes) for å ha gitt sin til­slut­ning til dis­kri­mi­ne­ren­de og hate­ful­le utsagnt fra and­re. Om det­te sier Høy­este­rett i HR-2020–184‑A avsnitt 35:

«As ytring kom etter en rek­ke kren­ken­de ytrin­ger mot C i kom­men­tar­fel­tet fra and­re per­soner. A kan ikke straf­fes for and­res kom­men­ta­rer, og jeg er ikke enig med lag­manns­ret­ten i at A har gitt sin «til­slut­ning» til dem. Men dis­se and­re kom­men­ta­re­ne er egnet til å styr­ke den for­stå­el­se av As ytring som kan utle­des av de orde­ne hun selv valg­te, og som jeg har rede­gjort for.»

Hvis det­te had­de vært van­lig tekst­ana­ly­se, kun­ne det ha vært nær­lig­gen­de å slut­te at til­tal­te ga sin til­slut­ning til and­res kren­ken­de ytrin­ger. Vi kan gjer­ne for­stå utsag­net på den måten. Men det­te er ikke en van­lig tekts­ana­ly­se. Det er et spørs­mål om noen skal kun­ne straf­fes for noe vi tror ved­kom­men­de har ment, men fak­tisk ikke har sagt.

Men når et menings­inn­hold “med rime­lig stor sik­ker­het kan utle­des av sam­men­hen­gen”, er ikke et enkelt spørs­mål med skar­pe gren­ser. Jeg viser også til ple­nums­dom­men Rt-2002–1618 Boot Boys, hvor det­te var et sen­tralt tema. I dom­men Rt-2007–1807 Vigrid ble til­tal­te dømt for å ha

” opp­ford­ret eller gitt sin til­slut­ning til kla­re integri­tets­kren­kel­ser mot jøder, ”

Men i den­ne saken var spørs­må­let om han selv had­de opp­ford­ret til eller gitt sin til­slut­ning til and­re som vil­le fore­ta kla­re integri­tets­kren­kel­ser, ikke om han had­de slut­tet seg til and­res utsagn.

Her er jeg enig med Høy­este­rett. Man skal ikke kun­ne straf­fes for noe vi tror at noen har ment, men som de fak­tisk ikke har sagt. Det vil­le bli litt som å bli dømt via strå­menn.

Utsagn må tol­kes ut fra den sam­men­heng de er frem­satt i. Når utsagn som til­ta­le­ne gjel­der frem­se­tes i en i utgang­punk­tet gans­ke hate­full debatt med man­ge kren­ken­de utta­lel­ser om per­soner med en bestemt etnisk opp­rin­nel­se eller reli­giøs til­knyt­ning, frem­står de gjer­ne som hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger.

I Harald Sverd­rups dikt “Øvel­ser i hjem­lig dis­kri­mi­ne­ring” slut­ter ver­set om jæv­la nord­len­din­ger på den­ne måten:

sprett dem opp i buken,
kutt hue av dem,
sleng dem i søp­pel­sjak­ta, hele bun­ten!”

Iso­lert sett kan det leses som en opp­ford­ring til gro­ve integri­tets­kren­kel­ser mot nord­len­din­ger. Man kan sik­kert dis­ku­te­re om nord­len­din­ger er en egen etnisk grup­pe som er besky­tet av bestem­mel­sen, men det lar jeg lig­ge. Leser man dik­tet i sin helt­het, vil nok ingen med rime­lig gang­syn opp­fat­te det som en opp­ford­ring om å kut­te hode­ne av nord­len­din­ger eller alle and­re grup­per han omta­ler. Her bør det også leg­ges til at Harald Sverd­rup var født på Vest­våg­øy i Lofo­ten, og var slik sett nord­len­ding.

Ytringer om sak og person, politiske og religionskritiske ytringer

Til­tal­te i beg­ge saker gjor­de gjel­den­de at det var poli­tis­ke eller reli­gions­kri­tis­ke utsagn. Om det­te sies i den førs­te dom­men, HR-2020–184‑A avsnitt 33:

«A har gjort gjel­den­de at ytrin­gen må for­stås som en del av det poli­tis­ke ord­skif­tet. Jeg er enig i at Face­bo­ok-grup­pen må for­stås som en støtte­grup­pe til det Syl­vi List­haug sto for poli­tisk, som ansvar­lig for inn­vand­rings- og inte­gre­rings­spørs­mål i regje­rin­gen. C had­de uttalt seg kri­tisk til List­haug. Vide­re var det i « B»s inn­legg truk­ket frem at C had­de feriert i det lan­det hun flyk­tet fra, hvil­ket har til­knyt­ning til et inn­vand­rings­po­li­tisk tema.”

Det­te avvis­te Høy­es­rett, i avsnitt 34:

« As ytring berø­rer imid­ler­tid ikke dis­se emne­ne. Hun knyt­ter sin kom­men­tar ute­luk­ken­de til Cs per­son, slik jeg har beskre­vet. Straffe­lo­ven § 185 ram­mer også grovt kren­ken­de ytrin­ger frem­satt mot noen i det som i utgangs­punk­tet er en poli­tisk debatt, se Rt-1997–1821 på side 1831, Hvit Valg­al­li­an­se-avgjø­rel­sen. I As til­fel­le var dess­uten til­knyt­nin­gen til poli­tis­ke tema­er så vidt svak at det­te ikke påvir­ker tolk­nin­gen av hen­nes ytring .”

Spørs­må­let er rele­vant, da poli­tis­ke ytrin­ger har et sær­lig sterkt ytrings­fri­hets­vern. “Polit­tisk” må her for­stås i en vid betyd­ning. Det er ytrin­ger om sam­funns­spørs­mål mer gene­relt, her­under om reli­gion.

På den annen side har sji­ka­ne et svakt ytrings­fri­hets­vern. Det­te sies i HR-2020–185‑A avsnitt 19. Sji­ka­nø­se ytrin­ger i det som på et eller annet vis kan sies å være en politsk debatt, står i spen­net mel­lom ytrin­ger som har sterkt og som har svakt ytrings­fri­hets­vern.

Det er de upo­pu­læ­re poli­tis­ke opp­fat­nin­ger, som man­ge av oss skul­le øns­ke at ikke fan­tes, som sær­lig tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Main­stre­am­opp­fat­nin­ger, også de som kom­mer fra litt “farge­rike” per­soner, er ikke tru­et. Først­vo­te­ren­de i ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 Hvit valg­al­li­an­se, utta­ler, som tal­s­per­son for fler­tal­let:

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger.»

Det er ingen grunn til å tro at mindre­tal­let, som stem­te for fri­fin­nel­se, er ueni­ge i akku­rat det­te.

Utta­lel­ser om inn­vand­re­re og vis­se reli­giø­se grup­per, som regel mus­li­mer, frem­set­tes ofte i dis­ku­sjo­ner om poli­tikk eller reli­gion. Da kan være åpen­bart feil­ak­ti­ge påstan­der om noe som påstås å være fak­tum, usak­lig­he­ter og smak­løs­he­ter. Men det er ikke straff­bart å kom­me med feil­ak­ti­ge påstan­der, å være usak­lig eller smak­løs. Om utgangs­punk­tet for vur­de­rin­gen etter strl § 185, står det i HR-2020–184‑A avsnitt 23:

«I retts­prak­sis er det på den­ne bak­grunn truk­ket et skil­le mel­lom kri­tis­ke ytrin­ger om et emne, enten det­te er av poli­tisk, kul­tu­rell, reli­giøs eller annen art, og ytrin­ger som angri­per en eller fle­re per­soner. »

Høy­este­rett gjen­gir i avsnitt 23 føl­gen­de avsnitt fra Rt 1981 s. 1304 (s. 1314) løpe­sed­del­dom­men:

«Jeg har i det fore­gå­en­de stilt opp mot hver­and­re på den ene side utta­lel­ser om Islam som reli­gion, om for­hol­de­ne i islams­ke sta­ter og om norsk inn­vand­rings­po­li­tikk, som etter min opp­fat­ning ikke kan ram­mes av straffe­lo­vens [1902] § 135 a, og på den annen side utta­lel­ser som mer direk­te angri­per de islams­ke inn­vand­re­re her i lan­det, og som etter omsten­dig­he­te­ne vil være straff­ba­re.»

Vide­re i avsnitt 24:

«Den førs­te grup­pen ytrin­ger tref­fer nor­malt kjer­nen av ytrings­fri­he­ten og ram­mes ikke av straffe­lo­ven § 185, selv om de skul­le bli opp­fat­tet som kren­ken­de. Sli­ke ytrin­ger – av for eksem­pel poli­tisk art – ret­ter seg ikke mot «noen», slik vil­kå­ret er i § 185. »

Det er ikke all­tid enkelt å trek­ke en gren­se mel­lom utta­lel­ser om inn­vand­ring og om inn­vand­re­re, og mel­lom utta­lel­ser om islam og om mus­li­mer. Det er nok ikke sis­te gang spørs­mål som det­te hav­ner i dom­sto­le­ne.

Jeg er enig med Høy­este­rett her. Ytrings­fri­he­ten må få gjen­nom­slag når det gjel­der ytrin­ger om sak. Det er i retts­prak­sis man­ge eksemp­ler på gans­ke gro­ve, absur­de og åpen­bart urik­ti­ge påstan­der. Høy­este­rett sier i Rt-1978–1072 Leser­brev:

«Hvis det stil­les for stren­ge krav til sak­lig form eller til arten eller hold­bar­he­ten av den fak­tis­ke frem­stil­ling en menings­yt­ring gjer­ne vil knyt­te seg til, vil det­te begren­se mulig­he­te­ne for menings­yt­rin­ger, spe­si­elt for de man­ge som sav­ner for­ut­set­nin­ge­ne for å ikle sine ytrin­ger en uklan­der­lig form.»

Det førs­te av de fire utsag­ne­ne i dom 2, HR-2020–185‑A, hev­det til­tal­te var

… uttrykk for lov­lig kri­tikk av reli­gion og byg­ger på et sant fak­tisk fun­da­ment, .”

Hvor­dan det i det hele tatt skal være mulig å noen form for sann­hets­be­vis for at dis­se fol­ke­ne var avskye­li­ge rot­ter som bur­de fjer­nes fra jor­dens over­fla­te, er for meg helt ufor­ståe­lig. Høy­este­rett avvi­ser det­te og viser til den førs­te dom­men avsagt sam­me dag, HR-2020–184‑A, og skri­ver:

Høy­este­rett la her til grunn at det må ses hen til om ytrin­ge­ne ret­ter seg mot tros­ret­nin­gen eller mot men­neske­grup­pers egen­ska­per og adferd ”

I avsnitt 31 i HR-2020–185‑A sier Høy­este­rett:

” Etter mitt syn er det ikke tvil­somt at den almin­ne­li­ge leser vil opp­fat­te As ytring om fjer­ning av de avskye­li­ge rot­te­ne slik at den like­stil­ler en grup­pe men­nes­ker med skade­dyr, og at han mener dis­se bør utryd­des. Ytrin­gen er både sji­ka­nøs og hate­full. Jeg fin­ner det vide­re klart at kom­men­ta­ren ret­ter seg mot alle mus­li­mer her i lan­det og der­med ram­mer men­nes­ker på grunn av deres reli­gion.”

Og i avsnitt 32:

Selv om en ytring er kva­li­fi­sert kren­ken­de, vil den nor­malt ikke være straff­bar der­som den må anses som et uttrykk for reli­gions­kri­tikk. Etter mitt syn er det ikke til­fel­let her. Kom­men­ta­ren og kon­teks­ten den­ne frem­kom­mer i, kan ikke anses som et ledd i en offent­lig debatt som er ver­net av ytrings­fri­he­ten. Ytrin­gen har intet sak­lig menings­inn­hold knyt­tet til reli­giø­se fore­stil­lin­ger eller tros­set­nin­ger innen islam. Tvert imot omta­les mus­li­mer gene­relt på for­døm­men­de måte, og det anty­des at grup­pen som sådan begår straff­ba­re hand­lin­ger. Vide­re opp­ford­res det til å fjer­ne grup­pen fra jor­dens over­fla­te. Slik sji­ka­ne og hets har et begren­set vern etter ytrings­fri­hets­be­stem­mel­sen i Grunn­lo­ven når den hol­des opp mot dis­kri­mi­ne­rings­ver­net. Å straf­fe sli­ke utta­lel­ser vil hel­ler ikke svek­ke den frie og åpne reli­gions­kri­tik­ken som ytrings­fri­he­ten skal beskyt­te.”

Lag­manns­ret­ten kon­klu­der­te med at utsagn 2 ikke var i strid med strl § 185, og det­te ble ikke påan­ket. Høy­este­rett sier der­for ikke noe om det­te. Jeg tar med det­te fra lag­manns­ret­tens dom:

Det­te utsag­net har en annen karak­ter enn det førs­te, ved at det i for­men ikke kon­kret ret­ter seg direk­te mot per­soner til­hø­ren­de en viss grup­pe, men mot religionen/kulturen som sådan. Pro­blem­stil­lin­gen som er berørt i det inn­leg­get som til­tal­te respon­der­te på, aksept av sek­su­el­le rela­sjo­ner med mindre­åri­ge innen islamsk reli­gion og kul­tu­rer, er et tema som er pro­ble­ma­ti­sert i uli­ke sam­men­hen­ger og tid­vis omhand­les i den offent­li­ge debat­ten. Iso­lert sett er det der­for mest nær­lig­gen­de å se på den­ne ytrin­gen fra til­tal­te som en nok­så uspe­si­fikk reli­gions­kri­tikk med en verdi­vur­de­ring – på en smak­løs måte.

(…)

Den­ne and­re ytrin­gen til til­tal­te var for­mu­lert som sterkt neg­a­ti­ve gene­rel­le utsagn om islam som reli­gion og har mest preg av ned­vur­de­ren­de sji­ka­ne frem­for mer kon­kret reli­gions­kri­tikk. Ytrin­gen kan der­med både opp­fat­tes hånen­de og bidra til et neg­a­tivt syn på både reli­gio­nen og dens til­hen­ge­re. Lag­manns­ret­ten fin­ner like­vel, ut fra det fore­gå­en­de og den for­sik­tig­het som må utvi­ses ved inn­snev­ring av ytrings­fri­he­ten, at den­ne ytrin­gen i den sam­men­hen­gen det var frem­satt, fal­ler innen­for den «rela­tivt rom­me­li­ge mar­gin for smak­løse ytrin­ger» som Høy­este­rett gir anvis­ning på og som der­for ikke ram­mes av straffe­lo­ven § 185.”

Jeg er enig i den­ne vur­de­rin­gen. Det er til­tal­tes karak­te­ris­tikk av reliogio­nen Islam. Vi kan mene og si hva vi vil om reli­gio­nen. Blas­fe­mi er (hel­dig­vis) ikke len­ger straff­bart i Nor­ge.

Det tred­je utsag­net had­de til­tal­te erkjent at var i strid med strl § 185. Det­te ble ikke påan­ket, og der­for ikke vur­dert av Høy­este­rett. Beteg­nel­sen “sot­rør” er grovt nevur­de­ren­de, og utsag­net opp­ford­rer til grov integri­tets­kren­kel­se.

Det fjer­de utsag­net hev­det til­tal­te at ikke vare et hate­fullt eller dis­kri­mi­ne­ren­de utsagn, men en ære­kren­kel­se som ikke er straff­bar. Høy­este­rett sier i HR-2020–185‑A avsnitt 39:

” Som nevnt nyter rene sji­kane­ut­ta­lel­ser et meget beskje­dent grunn­lovs­vern. A har imid­ler­tid anført at ytrin­gen må anses som et kraft­ut­trykk og der­for er å anse som en straffri ære­kren­kel­se som even­tu­elt kun kan gi grunn­lag for erstat­ning etter ska­des­er­stat­nings­lo­ven § 3–6 a. Det­te er jeg uenig i, og jeg nøy­er meg her med å vise til drøf­tel­sen over.”

Straffutmåling.

I den førs­te saken var det anket både over lov­an­ven­del­sen og over straff­ut­må­lin­gen. I den and­re saken var det bare anket over lov­an­ven­del­sen, ikke over straff­ut­må­lin­gen. I den førs­te dom­men var til­tal­te i ting­ret­ten dømt til betin­get feng­sel i 24 dager, og en bot på 10 000 kro­ner. I lag­manns­ret­ten ble det­te end­ret til 14 dager ube­tin­get feng­sel, men ikke noen bot.

I den førs­te dom­men, HR-2020–184‑A, peker Høy­este­rett på at straffe­ram­men ble økt fra 2 til 3 års feng­sel ved revi­sjo­nen i 2005, og at det i for­ar­bei­de­ne ble uttalt at det var grunn til å skjer­pe straf­fe­ne.

For de som inter­es­se­rer seg for slikt, er det verdt å mer­ke seg HR-2020–184‑A, avsnitt 41, hvor Høy­este­rett viser til under­retts­prak­sis:

«Ende­lig nev­ner jeg at det i under­retts­prak­sis frem til nå fore­lig­ger fle­re avgjø­rel­ser hvor det har vært rea­gert med betin­get feng­sel og bot, even­tu­elt bare bot. Det fin­nes imid­ler­tid også eksemp­ler på at det har vært rea­gert med ube­tin­get feng­sel.”

Om ytrin­ger på inter­nett, sies det i HR-2020–184‑A, avsnitt 42:

«Utvik­lin­gen de sis­te par tiår, hvor inter­nett og sosia­le medi­er har blitt til­gjen­ge­lig for alle, har gitt langt fle­re anled­ning til å ytre seg offent­lig for et stør­re pub­li­kum. Det er et posi­tivt trekk ved sam­funns­ut­vik­lin­gen at man­ge nå kom­mer til orde. Det­te inne­bæ­rer at fle­re må bli for­tro­li­ge med de gren­ser straffe­lo­ven set­ter for straff­ba­re ytrin­ger.”

Inter­nett har gjort ytrings­fri­he­ten reell på en helt annen måte enn tid­li­ge­re. Jeg kan skri­ve den­ne blogg­kom­men­ta­ren, uten at noen redak­tø­rer skal vur­de­re om den er god nok eller vik­tig nok til å pub­li­se­res. Det betyr også at langt fle­re vil få kjen­ne ansva­ret ved å ytre seg offent­lig.

Under hen­vis­ning tli Den Euro­pe­is­ke Men­neske­retts­dom­sto­lens avgjø­rel­se EMD-2012–38450 anfø­rer de at inn­grep i ytrings­fri­he­ten ikke bør møtes med en over­dre­ven reak­sjon. De leg­ger også vekt på at til­tal­te had­de brutt loven ved en enkelt anled­ning, og at hun ikke var dømt for noe til­sva­ren­de tid­li­ge­re. Høy­este­rett fast­set­ter straf­fen til 24 dager betin­get feng­sel og en bot på 25 000 kro­ner.

I den and­re saken, HR-2020–185‑A, var til­tal­te dømt til en bot på 12 000 kro­ner. Det var ikke anket over straff­ut­må­lin­gen, hvil­ket betyr at Høy­este­rett ikke kan fast­set­te høy­ere straff. De utta­ler like­vel i avsnitt 44:

«Basert på det straffe­ni­vå­et som er fast­satt i Høy­este­retts dom tid­li­ge­re i dag, HR-2020–184‑A, fin­ner jeg like­vel grunn til å bemer­ke at straf­fen klart måt­te ha blitt stren­ge­re der­som det­te spørs­må­let had­de vært til prø­ving også i saken her.”

Til­tal­te i den sis­te saken kan være for­nøyd med at det ikke ble anket over straff­ut­må­lin­gen.

Noen avsluttende kommentarer

Ytrings­fri­het er vik­tig, og helt avgjø­ren­de i et demo­kra­tisk sam­funn. Ytrings­fri­het er ikke noe som bare skal trek­kes fram ved de fest­li­ge anled­nin­ger hvor vi skal skry­te av vårt sam­funn. Ytrings­fri­he­ten kan være sær­de­les ube­ha­ge­lig. Von­de, og til­dels usak­li­ge og usma­ke­li­ge ytrin­ger er noe av den pri­sen vi må beta­le for ytrings­fri­he­ten, og de må vi tåle. Men ytrin­ger som bidrar til å skrem­me eller true and­re til taus­het, ska­der ytrings­fri­he­ten. Der­for må det set­tes en gren­se. Å skil­le mel­lom ytring om sak og om per­son, er i alle fall et godt utgangs­punk. Selv om det ikke all­tid er lett å opp­rett­hol­de et slikt skil­le. Men kri­tikk mot per­son kan være sak­lig og vel­be­grun­net, og det må vi bare fin­ne oss i.

Noen må tåle mer enn and­re. Stats­mi­nis­ter Erna Sol­berg må tåle at kri­tikk mot regje­rin­gens poli­tikk for­mu­le­res som en kri­tikk mot hen­ne. Men også der går det en gren­se, uten at jeg vil dis­ku­te­re den nær­me­re i den­ne sam­men­hen­gen.

Et aller sis­te punkt: Alle står fritt til å ytre seg og mene hva de vil om dis­se dom­me­ne. Men det står ikke enhver fritt å ytre seg om det­te i kom­men­tar­fel­tet på min blogg. Usak­li­ge kom­men­ta­rer vil bli slet­tet med hård hånd.

Print Friendly, PDF & Email