Innledning

Høyesterett avsa 29. januar 2020 to dommer om hatefulle og diskriminerende ytringer, HR-2020-184-A og HR-2020-185-A. Begge dommer var enstemmige. For ordens skyld: Når jeg skriver at Høyesterett uttaler, så burde det strengt tatt stå “Førstvoterende, med tilslutning fra de øvrige dommere”. Det er dessuten en realitet i at annenvoterende i en enstemmig dom gjerne sier at han eller hun “er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende”, som de øvrige dommere så slutter seg til. De er enige i resultatet, og i det vesentlige av begrunnelsen — uten at de nødvendigvis er enige i alt. Men slike nyanser hopper jeg over i det følgende.

Begge sakene gjaldt ytringer fremsatt i såkalte “lukkede” grupper på Facebook. Den første saken gjaldt usagn fremsatt i gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug», den andre gjaldt ytringer i gruppen «Fedrelandet viktigst». Gruppene hadde henholdsvis 20 000 og 15 000 medlemmer.

Det var ingen tvil om, og heller ikke bestridt at ytringer i slike grupper er fremsatt offentlig, og det var heller ikke bestridt. Hva som i slike sammenhenger skal anses for offentlig, følger av strl § 10 annet ledd, som lyder:

«En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.»

Det er ikke alltid lett å avgjøre hva som skal regnes som et større antall personer. I forarbeidene står følgende:

«Praksis omkring kriteriet handlinger som er forøvet «i nærvær av et større antall personer» vil fremdeles være aktuell. Kravet er fortsatt at det må gjelde 20-30 personer. At handlinger skjer på privat område med adgang bare for særskilt utvalgte, vil heller ikke etter den nye lov hindre at handlingen har skjedd offentlig så lenge den når det nødvendige antall personer, men det kan kanskje ha en viss betydning for hvor mange som må nås.»

I en sak avgjort etter den tidligere loven, Rt. 2006-799, la Høyesterett til grunn at en gruppe på 11-14 personer var “et større antall personer”. I den saken ble det også lagt vekt på situasjonen hvor ytringen ble fremsatt. Det er ikke mulig å trekke noen skarp grense, men slike grupper som i de aktuelle sakene, er åpenbart offentlige i denne sammenhengen.

Ytringene

Jeg starter med å gjengi ytringene. Den første saken, HR-2020-184-A , gjaldt følgende ytring:

«Tirsdag 5. september 2017 fra sin bopel i [adresse] eller andre steder, under et innlegg der Facebookprofilen B hadde lagt ut en artikkel som omhandlet ytring fra [fornærmede], skrev hun; ‘Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk”. »

Den andre saken, HR-2020-185-A, gjaldt følgende ytringer:

«[1] -det er vel bedre at vi fjerner disse avskyelige rottene fra jordens overflate selv tenker jeg!
[2]-fordømrade svineri denne satans islam kulten!
[3]-fyll opp disse sotrøra i containere å sveis de igjen å slepp de på det dypeste havet
[4]-ja de forsvinner den dagen disse steppe bavianene reiser dit de hører hjemme!»

Det er jeg som har nummerert utsagnene, for å gjøre det enklere å referere til dem.

Straffeloven § 185

De var begge tiltalt for brudd på strl § 185, som lyder:

«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.»

Tolking av ytringene

Høyesterett drøfter også hvordan utsagn skal tolkes, altså hvilket meningsinnhold ytringene skal tillegges. I begge dommer sies, med referanse til tidligere praksis, at utsagn må forstås slik en alminnelige leser vil oppfatte utsagnet. Jeg tillater meg å tvile på at høyesterettsdommere er særlig representative for “den alminnelige leser”, men det lar jeg ligge. Man skal i alle fall ikke tolke Facebookkommentarer som når man i ro og mak studerer og tolker en tekst.

Man må holde seg til det som faktisk er sagt. Høyesterett sier i HR-2020-184-A , avsnitt 30 etter å ha vist til tidligere praksis:

«(…) ingen skal risikere straffansvar for et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, «med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen. »

I plenumsdommen Rt-2002-1618 Boot Boys, var et av spørsmålene som de to fraksjoner i Høyesterett var uenige om, hvor mye man kunne tolke inn det som faktisk ble sagt. Jeg går ikke nærmere inn på denne dommen nå.

I begge sakene ble ytringene fremsatt etter andre ytringer i samme gruppe, som jeg ikke går nærmere inn på. Et spørsmål var om de tiltalte kunne holdes ansvarlig (straffes) for å ha gitt sin tilslutning til diskriminerende og hatefulle utsagnt fra andre. Om dette sier Høyesterett i HR-2020-184-A avsnitt 35:

«As ytring kom etter en rekke krenkende ytringer mot C i kommentarfeltet fra andre personer. A kan ikke straffes for andres kommentarer, og jeg er ikke enig med lagmannsretten i at A har gitt sin «tilslutning» til dem. Men disse andre kommentarene er egnet til å styrke den forståelse av As ytring som kan utledes av de ordene hun selv valgte, og som jeg har redegjort for.»

Hvis dette hadde vært vanlig tekstanalyse, kunne det ha vært nærliggende å slutte at tiltalte ga sin tilslutning til andres krenkende ytringer. Vi kan gjerne forstå utsagnet på den måten. Men dette er ikke en vanlig tektsanalyse. Det er et spørsmål om noen skal kunne straffes for noe vi tror vedkommende har ment, men faktisk ikke har sagt.

Men når et meningsinnhold “med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen”, er ikke et enkelt spørsmål med skarpe grenser. Jeg viser også til plenumsdommen Rt-2002-1618 Boot Boys, hvor dette var et sentralt tema. I dommen Rt-2007-1807 Vigrid ble tiltalte dømt for å ha

” oppfordret eller gitt sin tilslutning til klare integritetskrenkelser mot jøder, “

Men i denne saken var spørsmålet om han selv hadde oppfordret til eller gitt sin tilslutning til andre som ville foreta klare integritetskrenkelser, ikke om han hadde sluttet seg til andres utsagn.

Her er jeg enig med Høyesterett. Man skal ikke kunne straffes for noe vi tror at noen har ment, men som de faktisk ikke har sagt. Det ville bli litt som å bli dømt via stråmenn.

Utsagn må tolkes ut fra den sammenheng de er fremsatt i. Når utsagn som tiltalene gjelder fremsetes i en i utgangpunktet ganske hatefull debatt med mange krenkende uttalelser om personer med en bestemt etnisk opprinnelse eller religiøs tilknytning, fremstår de gjerne som hatefulle og diskriminerende ytringer.

I Harald Sverdrups dikt “Øvelser i hjemlig diskriminering” slutter verset om jævla nordlendinger på denne måten:

“sprett dem opp i buken,
kutt hue av dem,
sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!”

Isolert sett kan det leses som en oppfordring til grove integritetskrenkelser mot nordlendinger. Man kan sikkert diskutere om nordlendinger er en egen etnisk gruppe som er beskytet av bestemmelsen, men det lar jeg ligge. Leser man diktet i sin helthet, vil nok ingen med rimelig gangsyn oppfatte det som en oppfordring om å kutte hodene av nordlendinger eller alle andre grupper han omtaler. Her bør det også legges til at Harald Sverdrup var født på Vestvågøy i Lofoten, og var slik sett nordlending.

Ytringer om sak og person, politiske og religionskritiske ytringer

Tiltalte i begge saker gjorde gjeldende at det var politiske eller religionskritiske utsagn. Om dette sies i den første dommen, HR-2020-184-A avsnitt 33:

«A har gjort gjeldende at ytringen må forstås som en del av det politiske ordskiftet. Jeg er enig i at Facebook-gruppen må forstås som en støttegruppe til det Sylvi Listhaug sto for politisk, som ansvarlig for innvandrings- og integreringsspørsmål i regjeringen. C hadde uttalt seg kritisk til Listhaug. Videre var det i « B»s innlegg trukket frem at C hadde feriert i det landet hun flyktet fra, hvilket har tilknytning til et innvandringspolitisk tema.”

Dette avviste Høyesrett, i avsnitt 34:

« As ytring berører imidlertid ikke disse emnene. Hun knytter sin kommentar utelukkende til Cs person, slik jeg har beskrevet. Straffeloven § 185 rammer også grovt krenkende ytringer fremsatt mot noen i det som i utgangspunktet er en politisk debatt, se Rt-1997-1821 på side 1831, Hvit Valgallianse-avgjørelsen. I As tilfelle var dessuten tilknytningen til politiske temaer så vidt svak at dette ikke påvirker tolkningen av hennes ytring .”

Spørsmålet er relevant, da politiske ytringer har et særlig sterkt ytringsfrihetsvern. “Polittisk” må her forstås i en vid betydning. Det er ytringer om samfunnsspørsmål mer generelt, herunder om religion.

På den annen side har sjikane et svakt ytringsfrihetsvern. Dette sies i HR-2020-185-A avsnitt 19. Sjikanøse ytringer i det som på et eller annet vis kan sies å være en politsk debatt, står i spennet mellom ytringer som har sterkt og som har svakt ytringsfrihetsvern.

Det er de upopulære politiske oppfatninger, som mange av oss skulle ønske at ikke fantes, som særlig trenger ytringsfrihetens vern. Mainstreamoppfatninger, også de som kommer fra litt “fargerike” personer, er ikke truet. Førstvoterende i plenumsdommen Rt-1997-1821 Hvit valgallianse, uttaler, som talsperson for flertallet:

«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»

Det er ingen grunn til å tro at mindretallet, som stemte for frifinnelse, er uenige i akkurat dette.

Uttalelser om innvandrere og visse religiøse grupper, som regel muslimer, fremsettes ofte i diskusjoner om politikk eller religion. Da kan være åpenbart feilaktige påstander om noe som påstås å være faktum, usakligheter og smakløsheter. Men det er ikke straffbart å komme med feilaktige påstander, å være usaklig eller smakløs. Om utgangspunktet for vurderingen etter strl § 185, står det i HR-2020-184-A avsnitt 23:

«I rettspraksis er det på denne bakgrunn trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer. »

Høyesterett gjengir i avsnitt 23 følgende avsnitt fra Rt 1981 s. 1304 (s. 1314) løpeseddeldommen:

«Jeg har i det foregående stilt opp mot hverandre på den ene side uttalelser om Islam som religion, om forholdene i islamske stater og om norsk innvandringspolitikk, som etter min oppfatning ikke kan rammes av straffelovens [1902] § 135 a, og på den annen side uttalelser som mer direkte angriper de islamske innvandrere her i landet, og som etter omstendighetene vil være straffbare.»

Videre i avsnitt 24:

«Den første gruppen ytringer treffer normalt kjernen av ytringsfriheten og rammes ikke av straffeloven § 185, selv om de skulle bli oppfattet som krenkende. Slike ytringer – av for eksempel politisk art – retter seg ikke mot «noen», slik vilkåret er i § 185. »

Det er ikke alltid enkelt å trekke en grense mellom uttalelser om innvandring og om innvandrere, og mellom uttalelser om islam og om muslimer. Det er nok ikke siste gang spørsmål som dette havner i domstolene.

Jeg er enig med Høyesterett her. Ytringsfriheten må få gjennomslag når det gjelder ytringer om sak. Det er i rettspraksis mange eksempler på ganske grove, absurde og åpenbart uriktige påstander. Høyesterett sier i Rt-1978-1072 Leserbrev:

«Hvis det stilles for strenge krav til saklig form eller til arten eller holdbarheten av den faktiske fremstilling en meningsytring gjerne vil knytte seg til, vil dette begrense mulighetene for meningsytringer, spesielt for de mange som savner forutsetningene for å ikle sine ytringer en uklanderlig form.»

Det første av de fire utsagnene i dom 2, HR-2020-185-A, hevdet tiltalte var

“… uttrykk for lovlig kritikk av religion og bygger på et sant faktisk fundament, .”

Hvordan det i det hele tatt skal være mulig å noen form for sannhetsbevis for at disse folkene var avskyelige rotter som burde fjernes fra jordens overflate, er for meg helt uforståelig. Høyesterett avviser dette og viser til den første dommen avsagt samme dag, HR-2020-184-A, og skriver:

“Høyesterett la her til grunn at det må ses hen til om ytringene retter seg mot trosretningen eller mot menneskegruppers egenskaper og adferd “

I avsnitt 31 i HR-2020-185-A sier Høyesterett:

” Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at den alminnelige leser vil oppfatte As ytring om fjerning av de avskyelige rottene slik at den likestiller en gruppe mennesker med skadedyr, og at han mener disse bør utryddes. Ytringen er både sjikanøs og hatefull. Jeg finner det videre klart at kommentaren retter seg mot alle muslimer her i landet og dermed rammer mennesker på grunn av deres religion.”

Og i avsnitt 32:

“Selv om en ytring er kvalifisert krenkende, vil den normalt ikke være straffbar dersom den må anses som et uttrykk for religionskritikk. Etter mitt syn er det ikke tilfellet her. Kommentaren og konteksten denne fremkommer i, kan ikke anses som et ledd i en offentlig debatt som er vernet av ytringsfriheten. Ytringen har intet saklig meningsinnhold knyttet til religiøse forestillinger eller trossetninger innen islam. Tvert imot omtales muslimer generelt på fordømmende måte, og det antydes at gruppen som sådan begår straffbare handlinger. Videre oppfordres det til å fjerne gruppen fra jordens overflate. Slik sjikane og hets har et begrenset vern etter ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven når den holdes opp mot diskrimineringsvernet. Å straffe slike uttalelser vil heller ikke svekke den frie og åpne religionskritikken som ytringsfriheten skal beskytte.”

Lagmannsretten konkluderte med at utsagn 2 ikke var i strid med strl § 185, og dette ble ikke påanket. Høyesterett sier derfor ikke noe om dette. Jeg tar med dette fra lagmannsrettens dom:

“Dette utsagnet har en annen karakter enn det første, ved at det i formen ikke konkret retter seg direkte mot personer tilhørende en viss gruppe, men mot religionen/kulturen som sådan. Problemstillingen som er berørt i det innlegget som tiltalte responderte på, aksept av seksuelle relasjoner med mindreårige innen islamsk religion og kulturer, er et tema som er problematisert i ulike sammenhenger og tidvis omhandles i den offentlige debatten. Isolert sett er det derfor mest nærliggende å se på denne ytringen fra tiltalte som en nokså uspesifikk religionskritikk med en verdivurdering – på en smakløs måte.

(…)

Denne andre ytringen til tiltalte var formulert som sterkt negative generelle utsagn om islam som religion og har mest preg av nedvurderende sjikane fremfor mer konkret religionskritikk. Ytringen kan dermed både oppfattes hånende og bidra til et negativt syn på både religionen og dens tilhengere. Lagmannsretten finner likevel, ut fra det foregående og den forsiktighet som må utvises ved innsnevring av ytringsfriheten, at denne ytringen i den sammenhengen det var fremsatt, faller innenfor den «relativt rommelige margin for smakløse ytringer» som Høyesterett gir anvisning på og som derfor ikke rammes av straffeloven § 185.”

Jeg er enig i denne vurderingen. Det er tiltaltes karakteristikk av reliogionen Islam. Vi kan mene og si hva vi vil om religionen. Blasfemi er (heldigvis) ikke lenger straffbart i Norge.

Det tredje utsagnet hadde tiltalte erkjent at var i strid med strl § 185. Dette ble ikke påanket, og derfor ikke vurdert av Høyesterett. Betegnelsen “sotrør” er grovt nevurderende, og utsagnet oppfordrer til grov integritetskrenkelse.

Det fjerde utsagnet hevdet tiltalte at ikke vare et hatefullt eller diskriminerende utsagn, men en ærekrenkelse som ikke er straffbar. Høyesterett sier i HR-2020-185-A avsnitt 39:

” Som nevnt nyter rene sjikaneuttalelser et meget beskjedent grunnlovsvern. A har imidlertid anført at ytringen må anses som et kraftuttrykk og derfor er å anse som en straffri ærekrenkelse som eventuelt kun kan gi grunnlag for erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-6 a. Dette er jeg uenig i, og jeg nøyer meg her med å vise til drøftelsen over.”

Straffutmåling.

I den første saken var det anket både over lovanvendelsen og over straffutmålingen. I den andre saken var det bare anket over lovanvendelsen, ikke over straffutmålingen. I den første dommen var tiltalte i tingretten dømt til betinget fengsel i 24 dager, og en bot på 10 000 kroner. I lagmannsretten ble dette endret til 14 dager ubetinget fengsel, men ikke noen bot.

I den første dommen, HR-2020-184-A, peker Høyesterett på at strafferammen ble økt fra 2 til 3 års fengsel ved revisjonen i 2005, og at det i forarbeidene ble uttalt at det var grunn til å skjerpe straffene.

For de som interesserer seg for slikt, er det verdt å merke seg HR-2020-184-A, avsnitt 41, hvor Høyesterett viser til underrettspraksis:

«Endelig nevner jeg at det i underrettspraksis frem til nå foreligger flere avgjørelser hvor det har vært reagert med betinget fengsel og bot, eventuelt bare bot. Det finnes imidlertid også eksempler på at det har vært reagert med ubetinget fengsel.”

Om ytringer på internett, sies det i HR-2020-184-A, avsnitt 42:

«Utviklingen de siste par tiår, hvor internett og sosiale medier har blitt tilgjengelig for alle, har gitt langt flere anledning til å ytre seg offentlig for et større publikum. Det er et positivt trekk ved samfunnsutviklingen at mange nå kommer til orde. Dette innebærer at flere må bli fortrolige med de grenser straffeloven setter for straffbare ytringer.”

Internett har gjort ytringsfriheten reell på en helt annen måte enn tidligere. Jeg kan skrive denne bloggkommentaren, uten at noen redaktører skal vurdere om den er god nok eller viktig nok til å publiseres. Det betyr også at langt flere vil få kjenne ansvaret ved å ytre seg offentlig.

Under henvisning tli Den Europeiske Menneskerettsdomstolens avgjørelse EMD-2012-38450 anfører de at inngrep i ytringsfriheten ikke bør møtes med en overdreven reaksjon. De legger også vekt på at tiltalte hadde brutt loven ved en enkelt anledning, og at hun ikke var dømt for noe tilsvarende tidligere. Høyesterett fastsetter straffen til 24 dager betinget fengsel og en bot på 25 000 kroner.

I den andre saken, HR-2020-185-A, var tiltalte dømt til en bot på 12 000 kroner. Det var ikke anket over straffutmålingen, hvilket betyr at Høyesterett ikke kan fastsette høyere straff. De uttaler likevel i avsnitt 44:

«Basert på det straffenivået som er fastsatt i Høyesteretts dom tidligere i dag, HR-2020-184-A, finner jeg likevel grunn til å bemerke at straffen klart måtte ha blitt strengere dersom dette spørsmålet hadde vært til prøving også i saken her.”

Tiltalte i den siste saken kan være fornøyd med at det ikke ble anket over straffutmålingen.

Noen avsluttende kommentarer

Ytringsfrihet er viktig, og helt avgjørende i et demokratisk samfunn. Ytringsfrihet er ikke noe som bare skal trekkes fram ved de festlige anledninger hvor vi skal skryte av vårt samfunn. Ytringsfriheten kan være særdeles ubehagelig. Vonde, og tildels usaklige og usmakelige ytringer er noe av den prisen vi må betale for ytringsfriheten, og de må vi tåle. Men ytringer som bidrar til å skremme eller true andre til taushet, skader ytringsfriheten. Derfor må det settes en grense. Å skille mellom ytring om sak og om person, er i alle fall et godt utgangspunk. Selv om det ikke alltid er lett å opprettholde et slikt skille. Men kritikk mot person kan være saklig og velbegrunnet, og det må vi bare finne oss i.

Noen må tåle mer enn andre. Statsminister Erna Solberg må tåle at kritikk mot regjeringens politikk formuleres som en kritikk mot henne. Men også der går det en grense, uten at jeg vil diskutere den nærmere i denne sammenhengen.

Et aller siste punkt: Alle står fritt til å ytre seg og mene hva de vil om disse dommene. Men det står ikke enhver fritt å ytre seg om dette i kommentarfeltet på min blogg. Usaklige kommentarer vil bli slettet med hård hånd.