<edit>Etter å ha fått litt motstand på Twitter, blant annet fra Jon Wessel-Aas, har jeg gått gjennom de personverndommer fra EU-domstolen og ECHR som han viste til i den tråden, og oppdatert og utdypet det jeg skrev om personvern. Slik sett blir dette en illustasjon av hvorfor ytringsfriheten er viktig: vi kommer med noen ytringer, møter motstand, og gjennom et fritt ordskifte kan vi komme litt nærmere en slags sannhet. Noen ganger får man bite i det sure eplet, og akseptere at argumentasjonen ikke ble god nok. Andre ganger blir man styrket av å møte motstand, og kan utvikle argumentasjonen videre.
Jeg har valgt å beholde alt fra den opprinnelige kommentaren, men har føyd til en del nye avsnitt som er markert ved at de er satt mellom tagene <edit> og /edit>. Det er ikke den beste metoden for å få en best mulig tekst, men da er det i alle fall ganske enkelt å se hvilke endringer som er gjort.</edit>
NRK skriver om bilister som risikerer latterliggjøring i sosiale medier om de parkerer feil. Advokat Jon Wessel-Aas sier til NRK:
“Han vurderer at publiseringane er i strid med personopplysingslova, dersom bilen og plasseringa er hovudfokus, og publiseringa ikkje har andre synlege motiv enn å «henge ut» den enkelte.”
Jon Wessel-Aas har publisert hele sitt svar på Twitter, som selvfølgelig er mer nyansert enn det som gjengis av NRK.
Bildene er offentliggjort i en facebookgruppe som ifølge NRK har nesten 5 000 medlemmer. Det er ingen tvil om at det som publiseres i slike grupper er offentlig. Jeg viser her til det jeg skrev i min kommentar til de to dommene om hatefulle og diskriminerende ytringer, HR-2020–184?A og HR-2020–185?A.
Jeg mener vi må starte et helt annet sted enn i personopplysningsloven. Publisering av bilder er ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Vi må da starte i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art 10.
Grl § 100 annet ledd, slår fast følgende utgangspunkt:
“Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.”
I EMK art 10 nr 2, står det:
“… vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn …”
Første vilkår for å kunne si at det er ulovlig å publisere slike bilder, er, både etter Grl og EMK, at det må finnes en lovbestemmelse som sier at slik publisering er ulovlig. De bestemmelser som har vært anført er
- Straffeloven (strl) § 267 og Skadeserstatningsloven (skl) § 3-6 om privatlivets fred.
- Skl § 3-6a om ærekrenkelser (ærekrenkelser er ikke lenger straffbare)
- Kravet om behandlingsgrunnlag for personopplysninger i personvernforordningen art 6 (som gjennom personopplysningsloven § 1 er gjort til norsk lov).
- Retten til eget bilde etter åndsverkloven § 104.
Det er åpenbart at det til lov å publisere bilder av ulovlig parkerte biler, f.eks. biler som er parkert i sykkelfelt, og dumt parkerte biler — slike som f.eks. opptar to parkeringsplasser i et parkeringshus. Spørsmålet er om registreringsnummeret må sladdes, slik at man ikke kan identifisere bileieren.
Hvis det er spørsmål om straff, kommer lovkravet i Grl § 96 i tillegg til lovkravet i Grl § 100.
Det må være formell, skreven lov, altså lov vedtatt av Stortinget. Høyesterett sier om dette i Rt-2007-404 NRK Brennpunkt NOKAS, avsnitt 64 og 65:
«Lovskravet i 2. ledd, 2. pkt. må som hovedregel forstås som et krav om skreven lov. Det kan likevel tenkes at begrensninger som følger av sedvanerett (ulovfestet rett) må aksepteres. (…)
Dette reiser særlige spørsmål knyttet til begrensninger i ytringsfriheten som følge av det ulovfestede personvern. Hjemmelen for slike begrensinger er sedvanerett med utspring i domstolenes rettsskapende virksomhet. Det er kommisjonens oppfatning at de formelle sidene ved lovskravet i 2. ledd, 2. pkt. – vilkåret om at lov bare kan vedtas av Stortinget – setter stopper for videre utvikling av nye ulovfestede regler om ansvar for ytringer. Derimot legges det til grunn at eksisterende ulovfestede begrensninger unntaksvis kan ansees å oppfylle lovskravet. (…) »
Det finnes ikke noen sedvanerett som sier at registreringsnummer på biler eller andre identifiserende kjennetegn må sladdes før man publiserer et bilde. Så det alternativet kan vi utelukke. Det må finnes en lovbestemmelse som sier at man må “anonymisere” et bilde på den måten.
Om lovkravet i Grl § 96 sier Høyesterett i Rt-2012-313 avsnitt 29:
«Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt-2011-469. Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.»
Man kan selvsagt diskutere om lovkravet er strengere når det gjelder straff generelt, enn når det gjelder begrensninger i ytringsfriheten. Det er imidlertid vanskelig å finne holdepunkter for dette. I bloggkjennelsen Rt-2012-1211 slutter Høyesteretts ankeutvalg seg til følgende uttalelse fra Gulating lagmannsrett:
«Lagmannsretten vil for sin del bemerke at kravet til klar lovhjemmel for straffansvar ikke minst vil være av betydning i saker hvor straffebudet innebærer en begrensing av ytringsfriheten.»
Før jeg går inn i de mulige lovgrunnlagene som er gjengitt innledningsvis, vil jeg ta med to dommer som gjelder å ta og spre bilder, dog ikke av feilparkerte biler. HR-2017-1245-A gjaldt spredning av seksuelt krenkende bilder, men ikke på en måte som innebar en offentliggjøring, hvilket utelukket bestemmelsene om privatlivets fred og retten til eget bilde. Høyesterett sier i avsnitt 20:
«Spredning av bilder og filmer med krenkende innhold på Internett og i sosiale media synes å være et betydelig problem, ikke minst i ungdomsmiljøer. Det er en stor integritetskrenkelse at bilder av denne karakter blir spredt, jf. HR-2016-2263-A avsnitt 16, og skadevirkningene for de som rammes kan være betydelige. Tunge allmennpreventive hensyn tilsier derfor at slike handlinger straffes.»
Men Høyesterett konkluderte med at ingen straffebestemmelser rammet dette, og derfor måtte tiltalte frifinnes. Jeg går ikke nærmere inn på de konkrete lovtolkingsspørsmålene i denne saken.
I HR-2019-563-A hadde en mann gått rundt i et boligområde, kikket inn i boliger og fotografert eller filmet kvinner inne i boligene. Det fantes ikke noen lovhjemmel for å kunne straffe mannen, så han måtte frifinnes.
Handlinger som skjer på et offentlig sted, f.eks. ved å parkere en bil på et sted som er tilgjengelig for allmenheten, er ikke private, og vernes ikke av bestemmelsene om privatlivets fred. Dagens bestemmelse sier ikke noe om hva som skal anses for privat. Den tidligere strl § 390a sa at det var “å gi offentlig meddelelse om private og huslige forhold”, og forarbeidene til dagens lov sier at det ikke var meningen å endre innholdet i bestemmelsen.
Det er heller ingen ærekrenkelse. Det kan selvfølgelig hende at noen mener at et bilde av en ulovlig eller idiotisk parkering er “egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme”. Det er sikkert noen som vil føle seg dypt krenket av å bli avslørt som en dårlig eller hensynsløs bilfører. Men slike vurderinger vil være basert på en ganske objektiv standard, ikke på hvordan en spesielt sårbar person vil oppleve det.
I vurderingen av om man kan holdes ansvarlig for en ærekrenkelse skal det etter skl § 3-6a “særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag”. Hvis vi forutsetter at bildene ikke er manipulert, gir de uttrykk for en sannhet. De sier ikke noe om hvem som har parkert bilen der. Det er eieren, ikke føreren som kan identifiseres ved registreringsummeret. Hvis bilen er leaset, vil leasingselskapet stå som eier. Jeg tviler på at leasingselskapene føler seg ærekrenket av slike bilder.
Det skal videre legges vekt på om ytringen må “anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet.” Ved denne vurderingen skal det “særlig legges vekt (…), på ytringens grad av krenkelse”.
Å publiseres bilder av tåpelige parkeringer er ikke særlig edelt, men det er ikke særlig mindre edelt enn kjendispressens (inkludert Dagbladet og VG) grafising i folks privatliv. Graden av krenkelse ved at bilen blir avbildet slik man har parkert den på et offentlig tilgjengelig sted, er liten. Jeg synes det er et langt mer alvorlig problem at mange bilister parkerer i sykkelfelt, og dermed skaper farlige situasjoner og hindrer folk som sykler, enn at bilder av de bilene disse bilistene bruker og parkerer, blir publisert i sosiale medier.
Åndsverkloven § 104 om retten til eget bilde, gjelder “fotografi som avbilder en person.” Nå er det noen som har et veldig personlig forhold til sin favorittkjeledegge, bilen. Men et bilde av en parkert bil er ikke bilde av en person, selv om det er mulig å finne fram til eieren ved hjelp av registreringsnummeret.
Personvernforordningen har blitt en slags altovergripende regulering som i alle fall ikke er ment å skulle regulere slikt som dette. Personopplysning er i forordningen art 4 nr 1, definert som:
“«personopplysninger» enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person («den registrerte»); en identifiserbar fysisk person er en person som direkte eller indirekte kan identifiseres, særlig ved hjelp av en identifikator, f.eks. et navn, et identifikasjonsnummer, lokaliseringsopplysninger, en nettidentifikator eller ett eller flere elementer som er spesifikke for nevnte fysiske persons fysiske, fysiologiske, genetiske, psykiske, økonomiske, kulturelle eller sosiale identitet,”
Ved hjelp av registreringsnummeret kan vi identifisere eieren av en bil, og det er derfor en personopplysning.
Forordningens saklige anvendelsesområde er angitt slik i art 2 nr 1:
“Denne forordning får anvendelse på helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og på ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register.”
At bilder publiseres i sosiale medier, kan ikke regnes som automastisert behandling av personopplysninger.
<edit>Her er åpenbart EU-domstolen og jeg ikke enige. Det er makten som rår, og i denne sammenhengen er det EU-domstolen, ikke meg.
Vi kan først konstatere at bilder av identifiserbare personer er personopplysninger. Dette, som slås fast i dommen C?212/13 Ryneš, er ikke kontroversielt:
“21. The term ‘personal data’ as used in that provision covers, according to the definition under Article 2(a) of Directive 95/46, ‘any information relating to an identified or identifiable natural person’, an identifiable person being ‘one who can be identified, directly or indirectly, in particular by reference … to one or more factors specific to his physical … identity’.
Accordingly, the image of a person recorded by a camera constitutes personal data within the meaning of Article 2(a) of Directive 95/46 inasmuch as it makes it possible to identify the person concerned.”
Vi kan merke oss at i den saken som er utgangspunktet for denne diskusjonen, er det spørsmål om bilder av biler, ikke av personer. Men disse bildene kan indirekte knyttes til eieren.
I den samme dommen, som gjaldt videoovervåking, skriver retten:
“25. Surveillance in the form of a video recording of persons, as in the case before the referring court, which is stored on a continuous recording device — the hard disk drive — constitutes, pursuant to Article 3(1) of Directive 95/46, the automatic processing of personal data.”
I C–345/17 viser retten til dette, og peker på at det var mulig både å se og høre personene i det omstridte videoopptaket.
“25. In the present case, it is apparent from the order for reference that it is possible to see and hear the police officers in the video in question, with the result that it must be held that those recorded images of persons constitute personal data within the meaning of Article 2(a) of Directive 95/46.”
I C–345/17 vil fotografen distansere seg fra dette, ved å vise til at det ikke var kontinuerlig videoovervåking. Om hvorvidt videoopptaket var behandling av personopplysninger, skriver retten:
“34. In the context of a video-surveillance system, the Court has held that a video recording of persons which is stored on a continuous recording device — the hard disk drive of that system — constitutes, pursuant to Article 2(b) and Article 3(1) of Directive 95/46, the automatic processing of personal data (see, to that effect, judgment of 11 December 2014, Ryneš, C?212/13, EU:C:2014:2428, paragraphs 23 and 25).
At the hearing before the Court of Justice, Mr Buivids stated that he had used a digital photo camera to record the video in question. This is a video recording of persons which is stored on a continuous recording device, namely the memory of that camera. Thus, such a recording constitutes a processing of personal data by automatic means within the meaning of Article 3(1) of that directive.”
At det gjaldt et enekltstående opptak, ville retten ikke legge vekt på. Vi kan merke oss at retten her bruker uttrykket “continuous recording device”. Et videoopptak som inneholder bilder av personer, er etter dette alltid automatisk behandling av personopplysninger. I den saken som er utgangspunktet for denne diskusjonen, gjelder det stillbilder, ikke video. Det går i alle fall ikke an å hevde at stillbilder er kontinuerlig opptak.
I dommen avsnitt 37 sies at det å laste bilder opp på nettet innebærer behandling av data, og at dette i alle fall delvis skjer automatisk (avsnitt 38). Det vises her til avgjørelser fra EU-domstolen C?101/01 Lindqvist og C?131/12 Google vs Spania. </edit>
Register er definert i art 4 nr 6:
” «register» enhver strukturert samling av personopplysninger som er tilgjengelig etter særlige kriterier, enten samlingen er plassert sentralt, er desentralisert eller spredt på et funksjonelt eller geografisk grunnlag .”
Facebook og andre sosiale medier lagrer det som publiseres i en strukturert samling av pesonopplysninger, så det som publiseres vil inngå i et register. Det er mye som kan diskuteres rundt dette. Det meste som er lagret i digital form (eller som kan konverteres til digital form) vil være søkbart. Man kan søke etter ord jeg har brukt på denne bloggen, herunder personnavn hvis jeg har omtalt dem. Men det gjør ikke bloggen til en strukturert samling av personopplysninger.
Andre, f.eks Google, indekserer det som publiseres på nettet, og lager registre. Men at Google og andre søketjenester samler inn data fra det jeg publiserer og legger slike data inn i sitt register, det kan ikke gjøre min blogg til et register. Man kan gå et steg videre, og spørre om den som publiserer noe i sosiale medier, lager et register. Men jeg går ikke videre langs det sporet.
<edit>EU-domstolen mener, ut fra det som er gjengitt ovenfor, at det å laste opp video til slike nettsteder, også innebærer en automatisk behandling av personopplysninger. Jeg har lastet opp mye på nettet, blant annet dette innlegget. Ja, jeg bruker et verktøy for å gjøre dette, i mitt tilfelle WordPress. Men det er vanskelig å se noe prinsipiell forskjell mellom å lagre det på min harddisk, eller på et nettsted i “skyen” som f.eks. Dropbox, og å laste det opp på et nettsted — for så vidt gjelder spørsmålet om det er en automatisk behandling. Skal man ta dette bokstavelig, er all digital lagring av data som inneholder personopplysninger, som f.eks. en tekstfil som behandles med tekstbehandling, automatisk behandling av personopplysninger. Da er man på god vei mot at personvernforordningen omfatter alt, hvilket i praksis noen ganger kan komme til å bety ingen ting — fordi det blir vanskelig å leve med konsekvensene av en slik regel.</edit>
Jeg må bare erkjenne at jeg ikke kan EU-retten godt nok til å avgjøre rekkevidden av unntaket i forordningen art 2 nr 2, bokstav a, som sier at forordningen ikke får anvendelse på:
“i forbindelse med utøvelse av en aktivitet som ikke omfattes av unionsretten.”
<edit>Jeg har fortsatt ikke tenkt å gå dypere inn i dette spørsmålet, men konstaterer at EU-domstolen mener det omfattes av EU-retten, og skriver i C–345/17 avsnitt 40:
“The first of these is the processing of data for the exercise of an activity which falls outside the scope of EU law, such as those provided for by Titles V and VI of the Treaty on European Union, in its version prior to the entry into force of the Treaty of Lisbon, and in any event processing operations which concern public security, defence, State security and the activities of the State in areas of criminal law.”
At det å publisere opplysninger på et åpent tilgjengelig nettsted ikke kan regnes som “rent personlige eller familiemessige aktiviteter”, som også nevnes i dommen, burde være ganske åpenbart. Min database med mine fotografier er i utgangspunktet til rent personlig bruk, men i det øyeblikk jeg velger ut et bilde som jeg publiserer på min blogg, på Twitter eller Facebook, er ikke bruken lenger personlig.</edit>
Forordningen angir i art 6 vilkår for lovlig behandling av personopplysninger (behandlingsgrunnlag). Dennes nr 1 lyder:
“1. Behandlingen er bare lovlig dersom og i den grad minst ett av følgende vilkår er oppfylt:
a) den registrerte har samtykket til behandling av sine personopplysninger for ett eller flere spesifikke formål,
b) behandlingener nødvendig for å oppfylle en avtale som den registrerte er part i, eller for å gjennomføre tiltak på den registrertes anmodning før en avtaleinngåelse,
c) behandlingen er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige,
d) behandlingen er nødvendig for å verne den registrertes eller en annen fysisk persons vitale interesser,
e) behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt,
f) behandlingen er nødvendig for formål knyttet til de berettigede interessene som forfølges av den behandlingsansvarlige eller en tredjepart, med mindre den registrertes interesser eller grunnleggende rettigheter og friheter går foran og krever vern av personopplysninger, særlig dersom den registrerte er et barn.”
Det synes ganske åpenbart at dette ikke er utformet med tanke på ytringer. Det er gjort unntak for å ivareta ytrings- og informasjonsfriheten i Art 85 nr 1
” Medlemsstatene skal ved lov bringe retten til vern av personopplysninger i henhold til denne forordning i samsvar med retten til ytrings-og informasjonsfrihet, herunder behandling som finner sted i journalistisk øyemed eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer.”
De enkelte land skal, i medhold av art 85 nr 2, fastsette nærmere regler om dette. En slik bestemmelse finner vi i personopplysningsloven § 3:
“For behandling av personopplysninger utelukkende for journalistiske formål eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer gjelder bare bestemmelsene i personvernforordningen artikkel 24, 26, 28, 29, 32 og 40 til 43, jf. personvernforordningen kapittel VI og VIII og kapittel 6 og 7 i loven her.”
<edit>Dette unntaket er eneste åpning for ytringsfrihet i forordningen. Hvis vi tar den på ordet, noe vi heldigvis ikke behøver å gjøre, er det bare akademikere, kunstnere, forfattere og journalister som har ytringsfrihet i saker hvor man direkte eller indirekte omtaler identifiserbare personer.
I sin vurdering av saken C?13/16, skriver generaladvokaten i avsnitt 95, som det vises til i C–345/17 avsnitt 25:
“95. However, the cited cases truly reflect the main concern of personal data protection, for which it has been originally introduced and must be vigorously protected: large-scale processing of personal data by mechanical, digital means, in all its varieties, such as the compiling, administration, and the use of large datasets, passing on of datasets for purposes other than legitimate ones, assembling and harvesting of metadata, and so on.”
Det er dette personvernlovgivningen ble utviklet for, og den burde ha vært avgrenset til det. Den bør regulere innsamlig og bruk av personopplysninger i blant annet store reklamepublikasjoner som Google og Facebook. Men den burde ha vært holdt unna selve publiseringen. Vi har lovgivning og lang praksis om ærekrenkelser, vern av privatliv, hatefulle og diskriminerende ytringer, osv. Den europeiske menneskerettskonvensjonen verner retten til privatliv. Vi kan gjenre diskutere hvordan man har balansert ytringsfriheten og f.eks. vern om privatlivet. Men det er ingen løsning at vi får et monster som Personvernforordningen, som spiser seg inn på dette området også.
Ytrings- og informasjonsfrihet er ikke en verdi som har stått, og neppe heller står særlig sterkt hos tilsynsmyndighetene på dette området. </edit>
Jeg går ikke nærmere inn på de bestemmelser som kommer til anvendelse på den angitte type virksomhet, etter denne bestemmelsen. Hva som er “journalistiske formål” kan i høyeste grad diskuteres. Mange såkalte “alternative media” hevder at de driver journalistikk, og kanskje gjør de det. Kjendispressen driver også journalistikk. Man kan kanskje hevde at de som dokumenterer virkeligheten driver journalistikk, også de som dokumenterer slikt som noen helst hadde sett udokumentert.
<edit>Jeg må visst inn på dette også. I C–345/17 sier EU-domstolen i avsnitt 51, med referanse til C?73/07:
“The Court has already held that, in order to take account of the importance of the right to freedom of expression in every democratic society, it is necessary to interpret notions relating to that freedom, such as journalism, broadly (see, to that effect, judgment of 16 December 2008, Satakunnan Markkinapörssi and Satamedia, C?73/07, EU:C:2008:727, paragraph 56).”
I C?73/07, som det vises til, sies det:
“56 In order to take account of the importance of the right to freedom of expression in every democratic society, it is necessary, first, to interpret notions relating to that freedom, such as journalism, broadly. Secondly, and in order to achieve a balance between the two fundamental rights, the protection of the fundamental right to privacy requires that the derogations and limitations in relation to the protection of data provided for in the chapters of the directive referred to above must apply only in so far as is strictly necessary.”
“58 First, as the Advocate General pointed out at point 65 of her Opinion and as is apparent from the legislative history of the directive, the exemptions and derogations provided for in Article 9 of the directive apply not only to media undertakings but also to every person engaged in journalism.
59 Secondly, the fact that the publication of data within the public domain is done for profit-making purposes does not, prima facie, preclude such publication being considered as an activity undertaken ‘solely for journalistic purposes’. As Markkinapörssi and Satamedia state in their observations and as the Advocate General noted at point 82 of her Opinion, every undertaking will seek to generate a profit from its activities. A degree of commercial success may even be essential to professional journalistic activity.
60 Thirdly, account must be taken of the evolution and proliferation of methods of communication and the dissemination of information. As was mentioned by the Swedish Government in particular, the medium which is used to transmit the processed data, whether it be classic in nature, such as paper or radio waves, or electronic, such as the internet, is not determinative as to whether an activity is undertaken ‘solely for journalistic purposes’.”
Tilbake til C–345/17:
“53 It follows from the Court’s case-law that ‘journalistic activities’ are those which have as their purpose the disclosure to the public of information, opinions or ideas, irrespective of the medium which is used to transmit them (see, to that effect, judgment of 16 December 2008, Satakunnan Markkinapörssi and Satamedia, C?73/07, EU:C:2008:727, paragraph 61).”
“55 Thus, having regard to the case-law of the Court cited in paragraphs 52 and 53 of the present judgment, the fact that Mr Buivids is not a professional journalist does not appear to be capable of excluding the possibility that the recording of the video in question and its publication on a video website, on which users can send, watch and share videos, may come within the scope of that provision.
56 In particular, the fact that Mr Buivids uploaded the recorded video online on such an internet site, in this case www.youtube.com, cannot in itself preclude the classification of that processing of personal data as having been carried out ‘solely for journalistic purposes’, within the meaning of Article 9 of Directive 95/46.”
Man trenger ikke være profesjonell journalist, og heller ikke arbeide i et mediehus. Den som vil formidle informasjon eller en mening, driver ut fra dette journalistisk virksomhet. Hvis man vil påpeke og dokumentere en uakseptabel praksis når det gjelder parkering, hva enten det er klønete parkeirng på parkeringsplasser, eller ulovlig parkering i sykkelfelt, vil det måtte regnes som journalistisk virksomhet. Neppe journalistikk som vil kvalifisere til SKUP-prisen, men det er mye annen dårlig journalistikk der ute.
Unntaket for journalistikk, akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer er en smal redningsplanke som skal bære ytringsfriheten gjennom personvernforordningens villniss. Ytringsfriheten avhenger av at vi ikke tar personvernforordningen på ordet, og tolker dette unntaket mye videre enn ordlyden skulle tilsi. Det er ingen god løsning. Med så vidt anvendelsesområde som personvernforordningen har fått, er den en trussel mot ytringsfriheten.</edit>
Jeg har ikke til hensikt å diskutere personvernforordningen og personopplysningsloven i noen dybde. Når jeg går litt inn i dette, er det for å vurdere følgende problemstilling: Inneholder disse reglene tilstrekkelig klart formulerte lovbestemmelser til å gjøre innskrenkninger i ytringsfriheten? Jeg mener at de ikke gjør det.
<edit>Det ble visst ikke helt slik. Jeg ble nødt til å sette meg mer grundig inn i praksis på dette området enn jeg hadde planlagt å gjøre. Det har nok verken jeg eller saken hatt vondt av. Men det har tatt en del tid, som jeg i utgangspunktet hadde tenkt å bruke til andre oppgaver.</edit>
Om man skulle klare å finne en tilstrekkelig klar lovhjemmel, er det likevel ikke gitt at det vil være forbudt å publisere bildene. Bestemmelsen må etter Grl § 100 la seg “forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse”. Om tolking av bestemmelser som gjør inngrep i ytringsfriheten, skriver førstvoterende i Rt-1997-1821 Hvit valgallianse (plenum):
«Det stilles strenge krav til begrunnelsen for en begrensning i ytringsfriheten, og det kreves forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette. Unntak fra ytringsfriheten må undergis en restriktiv fortolkning.»
Med i beste (eller kanksje verste) fall uklare lovebstemmelser, som skal tolkes restriktivt, kan man uten særlige forbehold konkludere med at det er lovlig å publisere denne type bilder.
<edit>Jeg er fortsatt ikke overbevist om at personopplysningsloven og -forordningen gir tilstrekkelig klar hjemmel til å begrense ytringsfriheten.
Utgangspunktet for denne kommentaren var bilder av idiotisk parkerte biler. Hvis det er et personvernproblem her, er det god grunn til å spørre om ikke det problemet består i at staten har laget et system hvor hvem som helst kan sende en SMS med registreringsnummeret til en bil, og umiddelbart få opplyst hvem som eier bilen. Det er dette som skaper koblinger mellom den avbildede bilen og eieren.
Når man lener seg på praksis fra EU-domstolen om personvern, er det god grunn til å sette et spørsmålsteg ved domstolens praksis om å bruke navn på privatpersoner både i dommen og sine referanser til dommer. Høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen skrev dette som førstvoterende i saken , se avsnitt 20 og 21:
“(20) Før jeg redegjør nærmere for mitt syn på selve saken, vil jeg ta opp et helt praktisk forhold, nemlig bruken av personnavn som kallenavn på sentrale erstatningsrettslige dommer –enten sammen med den nøyaktige referansen eller som en kortform.
(21) Det er utvilsomt hensiktsmessig å innarbeide kallenavn på viktige prejudikater. Men ettersom dommer i erstatningsrettslige spørsmål på personskadeområdet gjerne vil inneholde blant annet en hel del opplysninger av personlig, familiær og medisinsk art, bør vi avhensyn til personvernet, familie-og privatlivet benytte andre kallenavn enn navnet til den skadelidte. For ham eller henne vil allerede selve erstatningssaken kunne være en betydelig belastning, også på det personlige planet. Og å for alltid knytte vedkommendes navn til en stadig omtalt erstatningssak som han eller hun kanskje også tapte, vil –er jeg redd –kunne være å legge ytterligere sten til byrden. Noe egentlig behov for å velge akkurat skadelidtes navn som kortform er det heller ikke. Andre kortformer gjør samme nytten, og kan dessuten være mer informative. Fra det feltet saken vår her gjelder, nevner jeg som eksempler Rt-2000-915 (Dispril), Rt-1992-64 (p-pille II), Rt-2007-172 (pseudoanfall) og Rt-2007-1370 (prolaps).”
Spanske Mario Costeja González, som gikk til sak for retten til å bli glemt, C?131/12, har, ikke minst takket være EU-domstolens praksis, skrevet seg inn i europeisk rettshistorie, hvor han neppe vil bli glemt på en stund. Det er en sjebne han deler med han som i dommen om To mistenkelige personer, Rt 1952 s. 1217, gikk til sak for å stanse en film for å unngå oppmerksomhet om sin person. </edit>
Jeg kommer til å fortsette å publisere bilder av biler som er parkert i sykkelfelt, og jeg kommer ikke til å sladde registreringsnummerne.