Publisering av bilder av parkerte biler m.m.

<edit>Etter å ha fått litt mot­stand på Twit­ter, blant annet fra Jon Wes­sel-Aas, har jeg gått gjen­nom de per­son­vern­dom­mer fra EU-dom­sto­len og ECHR som han vis­te til i den trå­den, og opp­da­tert og utdy­pet det jeg skrev om per­son­vern. Slik sett blir det­te en illu­sta­sjon av hvor­for ytrings­fri­he­ten er vik­tig: vi kom­mer med noen ytrin­ger, møter mot­stand, og gjen­nom et fritt ord­skif­te kan vi kom­me litt nær­me­re en slags sann­het. Noen gan­ger får man bite i det sure eplet, og aksep­te­re at argu­men­ta­sjo­nen ikke ble god nok. And­re gan­ger blir man styr­ket av å møte mot­stand, og kan utvik­le argu­men­ta­sjo­nen vide­re.

Jeg har valgt å behol­de alt fra den opp­rin­ne­li­ge kom­men­ta­ren, men har føyd til en del nye avsnitt som er mar­kert ved at de er satt mel­lom tage­ne <edit> og /edit>. Det er ikke den bes­te meto­den for å få en best mulig tekst, men da er det i alle fall gans­ke enkelt å se hvil­ke end­rin­ger som er gjort.</edit>

NRK skri­ver om bilis­ter som risi­ke­rer lat­ter­lig­gjø­ring i sosia­le medi­er om de par­ke­rer feil. Advo­kat Jon Wes­sel-Aas sier til NRK:

Han vur­de­rer at pub­li­se­rin­ga­ne er i strid med per­son­opp­ly­sings­lova, der­som bilen og plas­se­rin­ga er hovud­fo­kus, og pub­li­se­rin­ga ikkje har and­re syn­le­ge motiv enn å «hen­ge ut» den enkel­te.”

Jon Wes­sel-Aas har pub­li­sert hele sitt svar på Twit­ter, som selv­føl­ge­lig er mer nyan­sert enn det som gjen­gis av NRK.

Bil­de­ne er offent­lig­gjort i en face­bo­ok­grup­pe som iføl­ge NRK har nes­ten 5 000 med­lem­mer. Det er ingen tvil om at det som pub­li­se­res i sli­ke grup­per er offent­lig. Jeg viser her til det jeg skrev i min kom­men­tar til de to dom­me­ne om hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, HR-2020–184?A og HR-2020–185?A.

Jeg mener vi må star­te et helt annet sted enn i per­son­opp­lys­nings­lo­ven. Pub­li­se­ring av bil­der er ytrin­ger som er ver­net av ytrings­fri­he­ten. Vi må da star­te i Grunn­lo­ven § 100 og Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjon (EMK) art 10.

Grl § 100 annet ledd, slår fast føl­gen­de utgangs­punkt:

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.”

I EMK art 10 nr 2, står det:

… vil­kår, inn­skrenk­nin­ger eller straf­fer som er fore­skre­vet ved lov og som er nød­ven­di­ge i et demo­kra­tisk sam­funn …”

Førs­te vil­kår for å kun­ne si at det er ulov­lig å pub­li­se­re sli­ke bil­der, er, både etter Grl og EMK, at det må fin­nes en lov­be­stem­mel­se som sier at slik pub­li­se­ring er ulov­lig. De bestem­mel­ser som har vært anført er

Det er åpen­bart at det til lov å pub­li­se­re bil­der av ulov­lig par­ker­te biler, f.eks. biler som er par­kert i syk­kel­felt, og dumt par­ker­te biler — sli­ke som f.eks. opp­tar to par­ke­rings­plas­ser i et par­ke­rings­hus. Spørs­må­let er om regist­re­rings­num­me­ret må slad­des, slik at man ikke kan iden­ti­fi­se­re bil­ei­e­ren.

Hvis det er spørs­mål om straff, kom­mer lov­kra­vet i Grl § 96 i til­legg til lov­kra­vet i Grl § 100.

Det må være for­mell, skre­ven lov, alt­så lov ved­tatt av Stor­tin­get. Høy­este­rett sier om det­te i Rt-2007–404 NRK Brenn­punkt NOKAS, avsnitt 64 og 65:

«Lov­s­kra­vet i 2. ledd, 2. pkt. må som hoved­re­gel for­stås som et krav om skre­ven lov. Det kan like­vel ten­kes at begrens­nin­ger som føl­ger av sed­vane­rett (ulov­fes­tet rett) må aksep­te­res. (…)

Det­te rei­ser sær­li­ge spørs­mål knyt­tet til begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten som føl­ge av det ulov­fes­te­de per­son­vern. Hjem­me­len for sli­ke begren­sin­ger er sed­vane­rett med utspring i dom­sto­le­nes retts­ska­pen­de virk­som­het. Det er kom­mi­sjo­nens opp­fat­ning at de for­mel­le side­ne ved lov­s­kra­vet i 2. ledd, 2. pkt. – vil­kå­ret om at lov bare kan ved­tas av Stor­tin­get – set­ter stop­per for vide­re utvik­ling av nye ulov­fes­te­de reg­ler om ansvar for ytrin­ger. Der­imot leg­ges det til grunn at eksis­te­ren­de ulov­fes­te­de begrens­nin­ger unn­taks­vis kan anse­es å opp­fyl­le lov­s­kra­vet. (…) »

Det fin­nes ikke noen sed­vane­rett som sier at regist­re­rings­num­mer på biler eller and­re iden­ti­fi­se­ren­de kjenne­tegn må slad­des før man pub­li­se­rer et bil­de. Så det alter­na­ti­vet kan vi ute­luk­ke. Det må fin­nes en lov­be­stem­mel­se som sier at man må “ano­ny­mi­se­re” et bil­de på den måten.

Om lov­kra­vet i Grl § 96 sier Høy­este­rett i Rt-2012–313 avsnitt 29:

«Det er uan­sett ikke avgjø­ren­de hva lov­gi­ver måt­te ha ment, når en even­tu­ell lov­gi­ver­in­ten­sjon ikke har kom­met tyde­lig til uttrykk i loven. Jeg viser til lov­s­kra­vet i Grunn­lo­ven § 96 og i EMK artik­kel 7, slik det­te er for­stått blant annet i Rt-2011–469. Av sær­lig inter­es­se er avsnitt 9 og 12 i dom­men, hvor det frem­he­ves at straff­bar­he­ten må føl­ge av loven, og at mang­len­de støt­te i ord­ly­den ikke avhjel­pes ved at for­hol­det er klart straff­ver­dig, og at lov­gi­ver utvil­somt øns­ket å ram­me det.»

Man kan selv­sagt dis­ku­te­re om lov­kra­vet er stren­ge­re når det gjel­der straff gene­relt, enn når det gjel­der begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Det er imid­ler­tid vans­ke­lig å fin­ne holde­punk­ter for det­te. I blogg­kjen­nel­sen Rt-2012–1211 slut­ter Høy­este­retts anke­ut­valg seg til føl­gen­de utta­lel­se fra Gula­ting lag­manns­rett:

«Lag­manns­ret­ten vil for sin del bemer­ke at kra­vet til klar lov­hjem­mel for straff­an­svar ikke minst vil være av betyd­ning i saker hvor straffe­bu­det inne­bæ­rer en begren­sing av ytrings­fri­he­ten.»

Før jeg går inn i de muli­ge lov­grunn­la­ge­ne som er gjen­gitt inn­led­nings­vis, vil jeg ta med to dom­mer som gjel­der å ta og spre bil­der, dog ikke av feil­par­ker­te biler. HR-2017–1245‑A gjaldt spred­ning av sek­su­elt kren­ken­de bil­der, men ikke på en måte som inne­bar en offent­lig­gjø­ring, hvil­ket ute­luk­ket bestem­mel­se­ne om pri­vat­li­vets fred og ret­ten til eget bil­de. Høy­este­rett sier i avsnitt 20:

«Spred­ning av bil­der og fil­mer med kren­ken­de inn­hold på Inter­nett og i sosia­le media synes å være et bety­de­lig pro­blem, ikke minst i ung­doms­mil­jø­er. Det er en stor integri­tets­kren­kel­se at bil­der av den­ne karak­ter blir spredt, jf. HR-2016–2263‑A avsnitt 16, og skade­virk­nin­ge­ne for de som ram­mes kan være bety­de­li­ge. Tun­ge all­menn­pre­ven­ti­ve hen­syn til­si­er der­for at sli­ke hand­lin­ger straf­fes.»

Men Høy­este­rett kon­klu­der­te med at ingen straffe­be­stem­mel­ser ram­met det­te, og der­for måt­te til­tal­te fri­fin­nes. Jeg går ikke nær­me­re inn på de kon­kre­te lov­tol­kings­spørs­må­le­ne i den­ne saken.

I HR-2019–563‑A had­de en mann gått rundt i et bolig­om­rå­de, kik­ket inn i boli­ger og foto­gra­fert eller fil­met kvin­ner inne i boli­ge­ne. Det fan­tes ikke noen lov­hjem­mel for å kun­ne straf­fe man­nen, så han måt­te fri­fin­nes.

Hand­lin­ger som skjer på et offent­lig sted, f.eks. ved å par­ke­re en bil på et sted som er til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten, er ikke pri­va­te, og ver­nes ikke av bestem­mel­se­ne om pri­vat­li­vets fred. Dagens bestem­mel­se sier ikke noe om hva som skal anses for pri­vat. Den tid­li­ge­re strl § 390a sa at det var “å gi offent­lig med­de­lel­se om pri­va­te og hus­li­ge for­hold”, og for­ar­bei­de­ne til dagens lov sier at det ikke var menin­gen å end­re inn­hol­det i bestem­mel­sen.

Det er hel­ler ingen ære­kren­kel­se. Det kan selv­føl­ge­lig hen­de at noen mener at et bil­de av en ulov­lig eller idio­tisk par­ke­ring er “egnet til å kren­ke en annens ære­fø­lel­se eller omdøm­me”. Det er sik­kert noen som vil føle seg dypt kren­ket av å bli avslørt som en dår­lig eller hen­syns­løs bil­fø­rer. Men sli­ke vur­de­rin­ger vil være basert på en gans­ke objek­tiv stan­dard, ikke på hvor­dan en spe­si­elt sår­bar per­son vil opp­le­ve det.

I vur­de­rin­gen av om man kan hol­des ansvar­lig for en ære­kren­kel­se skal det etter skl § 3–6a “sær­lig leg­ges vekt på om ytrin­gen hvi­ler på et fyl­dest­gjø­ren­de fak­tisk grunn­lag”. Hvis vi for­ut­set­ter at bil­de­ne ikke er mani­pu­lert, gir de uttrykk for en sann­het. De sier ikke noe om hvem som har par­kert bilen der. Det er eie­ren, ikke føre­ren som kan iden­ti­fi­se­res ved regist­re­ring­sum­me­ret. Hvis bilen er lea­set, vil leas­ing­sel­ska­pet stå som eier. Jeg tvi­ler på at leas­ing­sel­ska­pe­ne føler seg ære­kren­ket av sli­ke bil­der.

Det skal vide­re leg­ges vekt på om ytrin­gen må “anses beret­ti­get etter en avvei­ning av de hen­syn som begrun­ner ytrings­fri­het.” Ved den­ne vur­de­rin­gen skal det “sær­lig leg­ges vekt (…), på ytrin­gens grad av kren­kel­se”.

Å pub­li­se­res bil­der av tåpe­li­ge par­ke­rin­ger er ikke sær­lig edelt, men det er ikke sær­lig mind­re edelt enn kjen­dis­pres­sens (inklu­dert Dag­bla­det og VG) gra­fi­sing i folks pri­vat­liv. Gra­den av kren­kel­se ved at bilen blir avbil­det slik man har par­kert den på et offent­lig til­gjen­ge­lig sted, er liten. Jeg synes det er et langt mer alvor­lig pro­blem at man­ge bilis­ter par­ke­rer i syk­kel­felt, og der­med ska­per far­li­ge situa­sjo­ner og hind­rer folk som syk­ler, enn at bil­der av de bile­ne dis­se bilis­te­ne bru­ker og par­ke­rer, blir pub­li­sert i sosia­le medi­er.

Ånds­verk­lo­ven § 104 om ret­ten til eget bil­de, gjel­der “foto­gra­fi som avbil­der en per­son.” Nå er det noen som har et vel­dig per­son­lig for­hold til sin favo­ritt­kje­le­deg­ge, bilen. Men et bil­de av en par­kert bil er ikke bil­de av en per­son, selv om det er mulig å fin­ne fram til eie­ren ved hjelp av regist­re­rings­num­me­ret.

Per­son­vern­for­ord­nin­gen har blitt en slags alt­over­gri­pen­de regu­le­ring som i alle fall ikke er ment å skul­le regu­le­re slikt som det­te. Per­son­opp­lys­ning er i for­ord­nin­gen art 4 nr 1, defi­nert som:

“«per­son­opp­lys­nin­ger» enhver opp­lys­ning om en iden­ti­fi­sert eller iden­ti­fi­ser­bar fysisk per­son («den regist­rer­te»); en iden­ti­fi­ser­bar fysisk per­son er en per­son som direk­te eller indi­rek­te kan iden­ti­fi­se­res, sær­lig ved hjelp av en iden­ti­fi­ka­tor, f.eks. et navn, et iden­ti­fi­ka­sjons­num­mer, loka­li­se­ring­sopp­lys­nin­ger, en net­t­iden­ti­fi­ka­tor eller ett eller fle­re ele­men­ter som er spe­si­fik­ke for nevn­te fysis­ke per­sons fysis­ke, fysio­lo­gis­ke, gen­etis­ke, psy­kis­ke, øko­no­mis­ke, kul­tu­rel­le eller sosia­le iden­ti­tet,”

Ved hjelp av regist­re­rings­num­me­ret kan vi iden­ti­fi­se­re eie­ren av en bil, og det er der­for en per­son­opp­lys­ning.

For­ord­nin­gens sak­li­ge anven­del­ses­om­rå­de er angitt slik i art 2 nr 1:

Den­ne for­ord­ning får anven­del­se på helt eller del­vis auto­ma­ti­sert behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger og på ikke-auto­ma­ti­sert behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger som inn­går i eller skal inn­gå i et regis­ter.”

At bil­der pub­li­se­res i sosia­le medi­er, kan ikke reg­nes som auto­mas­ti­sert behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger.

<edit>Her er åpen­bart EU-dom­sto­len og jeg ikke eni­ge. Det er mak­ten som rår, og i den­ne sam­men­hen­gen er det EU-dom­sto­len, ikke meg.

Vi kan først kon­sta­te­re at bil­der av iden­ti­fi­ser­ba­re per­soner er per­son­opp­lys­nin­ger. Det­te, som slås fast i dom­men C?212/13 Ryneš, er ikke kon­tro­ver­si­elt:

21. The term ‘per­so­nal data’ as used in that pro­vi­sion covers, accor­ding to the defi­nition under Article 2(a) of Direc­ti­ve 95/46, ‘any infor­ma­tion rela­ting to an iden­ti­fied or iden­ti­fi­ab­le natu­ral per­son’, an iden­ti­fi­ab­le per­son being ‘one who can be iden­ti­fied, direct­ly or indi­rect­ly, in par­ti­cu­lar by refe­ren­ce … to one or more factors spec­i­fic to his phy­si­cal … iden­tity’.

Accor­ding­ly, the ima­ge of a per­son recor­ded by a came­ra con­sti­tu­tes per­so­nal data wit­hin the meaning of Article 2(a) of Direc­ti­ve 95/46 inas­much as it makes it pos­sib­le to iden­ti­fy the per­son con­cerned.”

Vi kan mer­ke oss at i den saken som er utgangs­punk­tet for den­ne dis­ku­sjo­nen, er det spørs­mål om bil­der av biler, ikke av per­soner. Men dis­se bil­de­ne kan indi­rek­te knyt­tes til eie­ren.

I den sam­me dom­men, som gjaldt video­over­vå­king, skri­ver ret­ten:

25. Surveil­lance in the form of a video recor­ding of per­sons, as in the case before the refer­ring court, which is sto­red on a con­ti­nuous recor­ding device — the hard disk dri­ve — con­sti­tu­tes, pur­suant to Article 3(1) of Direc­ti­ve 95/46, the auto­ma­tic proces­sing of per­so­nal data.”

I C–345/17 viser ret­ten til det­te, og peker på at det var mulig både å se og høre per­sone­ne i det omstrid­te video­opp­ta­ket.

25. In the pre­sent case, it is appa­rent from the order for refe­ren­ce that it is pos­sib­le to see and hear the police offi­cers in the video in ques­tion, with the result that it must be held that those recor­ded ima­ges of per­sons con­sti­tute per­so­nal data wit­hin the meaning of Article 2(a) of Direc­ti­ve 95/46.”

I C–345/17 vil foto­gra­fen dis­tan­se­re seg fra det­te, ved å vise til at det ikke var kon­ti­nu­er­lig video­over­vå­king. Om hvor­vidt video­opp­ta­ket var behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger, skri­ver ret­ten:

34. In the con­text of a video-surveil­lance sys­tem, the Court has held that a video recor­ding of per­sons which is sto­red on a con­ti­nuous recor­ding device — the hard disk dri­ve of that sys­tem — con­sti­tu­tes, pur­suant to Article 2(b) and Article 3(1) of Direc­ti­ve 95/46, the auto­ma­tic proces­sing of per­so­nal data (see, to that effect, judgment of 11 Decem­ber 2014, Ryneš, C?212/13, EU:C:2014:2428, para­graphs 23 and 25).

At the hea­ring before the Court of Jus­tice, Mr Bui­vids stated that he had used a digi­tal photo came­ra to record the video in ques­tion. This is a video recor­ding of per­sons which is sto­red on a con­ti­nuous recor­ding device, name­ly the memory of that came­ra. Thus, such a recor­ding con­sti­tu­tes a proces­sing of per­so­nal data by auto­ma­tic means wit­hin the meaning of Article 3(1) of that direc­ti­ve.”

At det gjaldt et ene­klt­stå­en­de opp­tak, vil­le ret­ten ikke leg­ge vekt på. Vi kan mer­ke oss at ret­ten her bru­ker uttryk­ket “con­ti­nuous recor­ding device”. Et video­opp­tak som inne­hol­der bil­der av per­soner, er etter det­te all­tid auto­ma­tisk behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger. I den saken som er utgangs­punk­tet for den­ne dis­ku­sjo­nen, gjel­der det still­bil­der, ikke video. Det går i alle fall ikke an å hev­de at still­bil­der er kon­ti­nu­er­lig opp­tak.

I dom­men avsnitt 37 sies at det å las­te bil­der opp på net­tet inne­bæ­rer behand­ling av data, og at det­te i alle fall del­vis skjer auto­ma­tisk (avsnitt 38). Det vises her til avgjø­rel­ser fra EU-dom­sto­len C?101/01 Lin­dqvist og C?131/12 Goog­le vs Spa­nia. </edit>

Regis­ter er defi­nert i art 4 nr 6:

” «regis­ter» enhver struk­tu­rert sam­ling av per­son­opp­lys­nin­ger som er til­gjen­ge­lig etter sær­li­ge kri­te­ri­er, enten sam­lin­gen er plas­sert sen­tralt, er desen­tra­li­sert eller spredt på et funk­sjo­nelt eller geo­gra­fisk grunn­lag .”

Face­bo­ok og and­re sosia­le medi­er lag­rer det som pub­li­se­res i en struk­tu­rert sam­ling av peson­opp­lys­nin­ger, så det som pub­li­se­res vil inn­gå i et regis­ter. Det er mye som kan dis­ku­te­res rundt det­te. Det mes­te som er lag­ret i digi­tal form (eller som kan kon­ver­te­res til digi­tal form) vil være søk­bart. Man kan søke etter ord jeg har brukt på den­ne blog­gen, her­under per­son­navn hvis jeg har omtalt dem. Men det gjør ikke blog­gen til en struk­tu­rert sam­ling av per­son­opp­lys­nin­ger.

And­re, f.eks Goog­le, indek­se­rer det som pub­li­se­res på net­tet, og lager regist­re. Men at Goog­le og and­re søke­tje­nes­ter sam­ler inn data fra det jeg pub­li­se­rer og leg­ger sli­ke data inn i sitt regis­ter, det kan ikke gjø­re min blogg til et regis­ter. Man kan gå et steg vide­re, og spør­re om den som pub­li­se­rer noe i sosia­le medi­er, lager et regis­ter. Men jeg går ikke vide­re langs det spo­ret.

<edit>EU-domstolen mener, ut fra det som er gjen­gitt oven­for, at det å las­te opp video til sli­ke nett­ste­der, også inne­bæ­rer en auto­ma­tisk behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger. Jeg har las­tet opp mye på net­tet, blant annet det­te inn­leg­get. Ja, jeg bru­ker et verk­tøy for å gjø­re det­te, i mitt til­fel­le Word­Press. Men det er vans­ke­lig å se noe prin­si­pi­ell for­skjell mel­lom å lag­re det på min hard­disk, eller på et nett­sted i “sky­en” som f.eks. Drop­box, og å las­te det opp på et nett­sted — for så vidt gjel­der spørs­må­let om det er en auto­ma­tisk behand­ling. Skal man ta det­te bok­sta­ve­lig, er all digi­tal lag­ring av data som inne­hol­der per­son­opp­lys­nin­ger, som f.eks. en tekst­fil som behand­les med tekst­be­hand­ling, auto­ma­tisk behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger. Da er man på god vei mot at per­son­vern­for­ord­nin­gen omfat­ter alt, hvil­ket i prak­sis noen gan­ger kan kom­me til å bety ingen ting — for­di det blir vans­ke­lig å leve med kon­se­kven­se­ne av en slik regel.</edit>

Jeg må bare erkjen­ne at jeg ikke kan EU-ret­ten godt nok til å avgjø­re rekke­vid­den av unn­ta­ket i for­ord­nin­gen art 2 nr 2, bok­stav a, som sier at for­ord­nin­gen ikke får anven­del­se på:

i for­bin­del­se med utøvel­se av en akti­vi­tet som ikke omfat­tes av unions­ret­ten.”

<edit>Jeg har fort­satt ikke tenkt å gå dype­re inn i det­te spørs­må­let, men kon­sta­te­rer at EU-dom­sto­len mener det omfat­tes av EU-ret­ten, og skri­ver i C–345/17 avsnitt 40:

The first of these is the proces­sing of data for the exer­ci­se of an acti­vity which falls out­side the sco­pe of EU law, such as those pro­vi­ded for by Tit­les V and VI of the Trea­ty on Euro­pean Union, in its ver­sion prior to the entry into for­ce of the Trea­ty of Lis­bon, and in any event proces­sing ope­ra­tions which con­cern pub­lic security, defen­ce, Sta­te security and the acti­vities of the Sta­te in areas of cri­mi­nal law.”

At det å pub­li­se­re opp­lys­nin­ger på et åpent til­gjen­ge­lig nett­sted ikke kan reg­nes som “rent per­son­li­ge eller fami­lie­mes­si­ge akti­vi­te­ter”, som også nev­nes i dom­men, bur­de være gans­ke åpen­bart. Min data­base med mine foto­gra­fi­er er i utgangs­punk­tet til rent per­son­lig bruk, men i det øye­blikk jeg vel­ger ut et bil­de som jeg pub­li­se­rer på min blogg, på Twit­ter eller Face­bo­ok, er ikke bru­ken len­ger personlig.</edit>

For­ord­nin­gen angir i art 6 vil­kår for lov­lig behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger (behand­lings­grunn­lag). Den­nes nr 1 lyder:

1. Behand­lin­gen er bare lov­lig der­som og i den grad minst ett av føl­gen­de vil­kår er opp­fylt:

a) den regist­rer­te har sam­tyk­ket til behand­ling av sine per­son­opp­lys­nin­ger for ett eller fle­re spe­si­fik­ke for­mål,

b) behand­lin­ge­ner nød­ven­dig for å opp­fyl­le en avta­le som den regist­rer­te er part i, eller for å gjen­nom­føre til­tak på den regist­rer­tes anmod­ning før en avtale­inn­gå­el­se,

c) behand­lin­gen er nød­ven­dig for å opp­fyl­le en retts­lig for­plik­tel­se som påhvi­ler den behand­lings­an­svar­li­ge,

d) behand­lin­gen er nød­ven­dig for å ver­ne den regist­rer­tes eller en annen fysisk per­sons vita­le inter­es­ser,

e) behand­lin­gen er nød­ven­dig for å utfø­re en opp­ga­ve i all­menn­he­tens inter­es­se eller utøve offent­lig myn­dig­het som den behand­lings­an­svar­li­ge er pålagt,

f) behand­lin­gen er nød­ven­dig for for­mål knyt­tet til de beret­ti­ge­de inter­es­se­ne som for­føl­ges av den behand­lings­an­svar­li­ge eller en tredje­part, med mind­re den regist­rer­tes inter­es­ser eller grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter og fri­he­ter går foran og kre­ver vern av per­son­opp­lys­nin­ger, sær­lig der­som den regist­rer­te er et barn.”

Det synes gans­ke åpen­bart at det­te ikke er utfor­met med tan­ke på ytrin­ger. Det er gjort unn­tak for å iva­re­ta ytrings- og infor­ma­sjons­fri­he­ten i Art 85 nr 1

” Med­lems­sta­te­ne skal ved lov brin­ge ret­ten til vern av per­son­opp­lys­nin­ger i hen­hold til den­ne for­ord­ning i sam­svar med ret­ten til ytrings-og infor­ma­sjons­fri­het, her­under behand­ling som fin­ner sted i jour­na­lis­tisk øye­med eller med hen­blikk på aka­de­mis­ke, kunst­ne­ris­ke eller lit­te­rære ytrin­ger.”

De enkel­te land skal, i med­hold av art 85 nr 2, fast­set­te nær­me­re reg­ler om det­te. En slik bestem­mel­se fin­ner vi i per­son­opp­lys­nings­lo­ven § 3:

For behand­ling av per­son­opp­lys­nin­ger ute­luk­ken­de for jour­na­lis­tis­ke for­mål eller med hen­blikk på aka­de­mis­ke, kunst­ne­ris­ke eller lit­te­rære ytrin­ger gjel­der bare bestem­mel­se­ne i per­son­vern­for­ord­nin­gen artik­kel 24, 26, 28, 29, 32 og 40 til 43, jf. per­son­vern­for­ord­nin­gen kapit­tel VI og VIII og kapit­tel 6 og 7 i loven her.”

<edit>Dette unn­ta­ket er enes­te åpning for ytrings­fri­het i for­ord­nin­gen. Hvis vi tar den på ordet, noe vi hel­dig­vis ikke behø­ver å gjø­re, er det bare aka­de­mi­ke­re, kunst­ne­re, for­fat­te­re og jour­na­lis­ter som har ytrings­fri­het i saker hvor man direk­te eller indi­rek­te omta­ler iden­ti­fi­ser­ba­re per­soner.

I sin vur­de­ring av saken C?13/16, skri­ver gene­ral­ad­vo­ka­ten i avsnitt 95, som det vises til i C–345/17 avsnitt 25:

95. How­e­ver, the cited cases truly reflect the main con­cern of per­so­nal data pro­tec­tion, for which it has been ori­gi­nal­ly intro­du­ced and must be vigorous­ly pro­tected: lar­ge-sca­le proces­sing of per­so­nal data by mecha­ni­cal, digi­tal means, in all its varie­ties, such as the com­pi­ling, admi­ni­stra­tion, and the use of lar­ge data­sets, pas­sing on of data­sets for pur­po­ses other than legi­ti­mate ones, assem­bling and harve­s­ting of meta­data, and so on.”

Det er det­te per­son­vern­lov­giv­nin­gen ble utvik­let for, og den bur­de ha vært avgren­set til det. Den bør regu­le­re inn­sam­lig og bruk av per­son­opp­lys­nin­ger i blant annet sto­re reklame­pub­li­ka­sjo­ner som Goog­le og Face­bo­ok. Men den bur­de ha vært holdt unna selve pub­li­se­rin­gen. Vi har lov­giv­ning og lang prak­sis om ære­kren­kel­ser, vern av pri­vat­liv, hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, osv. Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen ver­ner ret­ten til pri­vat­liv. Vi kan gjen­re dis­ku­te­re hvor­dan man har balan­sert ytrings­fri­he­ten og f.eks. vern om pri­vat­li­vet. Men det er ingen løs­ning at vi får et mons­ter som Per­son­vern­for­ord­nin­gen, som spi­ser seg inn på det­te områ­det også.

Ytrings- og infor­ma­sjons­fri­het er ikke en ver­di som har stått, og nep­pe hel­ler står sær­lig sterkt hos til­syns­myn­dig­he­te­ne på det­te områ­det. </edit>

Jeg går ikke nær­me­re inn på de bestem­mel­ser som kom­mer til anven­del­se på den angit­te type virk­som­het, etter den­ne bestem­mel­sen. Hva som er “jour­na­lis­tis­ke for­mål” kan i høy­es­te grad dis­ku­te­res. Man­ge såkal­te “alter­na­ti­ve media” hev­der at de dri­ver jour­na­lis­tikk, og kan­skje gjør de det. Kjen­dis­pres­sen dri­ver også jour­na­lis­tikk. Man kan kan­skje hev­de at de som doku­men­te­rer vir­ke­lig­he­ten dri­ver jour­na­lis­tikk, også de som doku­men­te­rer slikt som noen helst had­de sett udo­ku­men­tert.

<edit>Jeg må visst inn på det­te også. I C–345/17 sier EU-dom­sto­len i avsnitt 51, med refe­ran­se til C?73/07:

The Court has alre­ady held that, in order to take account of the impor­tan­ce of the right to free­dom of expres­sion in eve­ry democra­tic socie­ty, it is neces­sa­ry to inter­pret notions rela­ting to that free­dom, such as jour­na­lism, broad­ly (see, to that effect, judgment of 16 Decem­ber 2008, Sata­kun­nan Mark­kina­pörs­si and Sata­me­dia, C?73/07, EU:C:2008:727, para­graph 56).”

I C?73/07, som det vises til, sies det:

56 In order to take account of the impor­tan­ce of the right to free­dom of expres­sion in eve­ry democra­tic socie­ty, it is neces­sa­ry, first, to inter­pret notions rela­ting to that free­dom, such as jour­na­lism, broad­ly. Second­ly, and in order to achie­ve a balance betwe­en the two fun­da­men­tal rights, the pro­tec­tion of the fun­da­men­tal right to pri­vacy requi­res that the dero­ga­tions and limi­ta­tions in rela­tion to the pro­tec­tion of data pro­vi­ded for in the chap­ters of the direc­ti­ve referred to abo­ve must apply only in so far as is strict­ly neces­sa­ry.”

58 First, as the Advo­ca­te Gene­ral pointed out at point 65 of her Opi­nion and as is appa­rent from the legis­la­ti­ve his­tory of the direc­ti­ve, the exemp­tions and dero­ga­tions pro­vi­ded for in Article 9 of the direc­ti­ve apply not only to media under­ta­kings but also to eve­ry per­son enga­ged in jour­na­lism.

59 Second­ly, the fact that the pub­li­ca­tion of data wit­hin the pub­lic domain is done for pro­fit-making pur­po­ses does not, pri­ma facie, preclu­de such pub­li­ca­tion being con­side­red as an acti­vity under­ta­ken ‘sole­ly for jour­na­li­s­tic pur­po­ses’. As Mark­kina­pörs­si and Sata­me­dia sta­te in their obser­va­tions and as the Advo­ca­te Gene­ral noted at point 82 of her Opi­nion, eve­ry under­ta­king will seek to gene­rate a pro­fit from its acti­vities. A degree of com­mer­ci­al success may even be essen­ti­al to pro­fes­sio­nal jour­na­li­s­tic acti­vity.

60 Third­ly, account must be taken of the evo­lu­tion and pro­li­fe­ra­tion of met­hods of com­mu­ni­ca­tion and the dis­se­mi­na­tion of infor­ma­tion. As was men­tio­ned by the Swedish Govern­ment in par­ti­cu­lar, the medi­um which is used to trans­mit the processed data, whether it be clas­sic in natu­re, such as paper or radio waves, or electro­nic, such as the inter­net, is not deter­mi­na­ti­ve as to whether an acti­vity is under­ta­ken ‘sole­ly for jour­na­li­s­tic pur­po­ses’.”

Til­ba­ke til C–345/17:

53 It follows from the Court’s case-law that ‘jour­na­li­s­tic acti­vities’ are those which have as their pur­pose the dis­closure to the pub­lic of infor­ma­tion, opi­nions or ideas, irre­spec­ti­ve of the medi­um which is used to trans­mit them (see, to that effect, judgment of 16 Decem­ber 2008, Sata­kun­nan Mark­kina­pörs­si and Sata­me­dia, C?73/07, EU:C:2008:727, para­graph 61).”

55 Thus, having regard to the case-law of the Court cited in para­graphs 52 and 53 of the pre­sent judgment, the fact that Mr Bui­vids is not a pro­fes­sio­nal jour­na­list does not appe­ar to be capab­le of exclu­ding the pos­si­bi­li­ty that the recor­ding of the video in ques­tion and its pub­li­ca­tion on a video web­si­te, on which users can send, watch and share videos, may come wit­hin the sco­pe of that pro­vi­sion.

56 In par­ti­cu­lar, the fact that Mr Bui­vids uploa­ded the recor­ded video online on such an inter­net site, in this case www.youtube.com, can­not in itself preclu­de the clas­si­fi­ca­tion of that proces­sing of per­so­nal data as having been car­ried out ‘sole­ly for jour­na­li­s­tic pur­po­ses’, wit­hin the meaning of Article 9 of Direc­ti­ve 95/46.”

Man tren­ger ikke være pro­fe­sjo­nell jour­na­list, og hel­ler ikke arbei­de i et medie­hus. Den som vil for­mid­le infor­ma­sjon eller en mening, dri­ver ut fra det­te jour­na­lis­tisk virk­som­het. Hvis man vil påpe­ke og doku­men­te­re en uak­sep­ta­bel prak­sis når det gjel­der par­ke­ring, hva enten det er klø­ne­te par­keirng på par­ke­rings­plas­ser, eller ulov­lig par­ke­ring i syk­kel­felt, vil det måt­te reg­nes som jour­na­lis­tisk virk­som­het. Nep­pe jour­na­lis­tikk som vil kva­li­fi­se­re til SKUP-pri­sen, men det er mye annen dår­lig jour­na­lis­tikk der ute.

Unn­ta­ket for jour­na­lis­tikk, aka­de­mis­ke, kunst­ne­ris­ke eller lit­te­rære ytrin­ger er en smal red­nings­plan­ke som skal bære ytrings­fri­he­ten gjen­nom per­son­vern­for­ord­nin­gens vill­niss. Ytrings­fri­he­ten avhen­ger av at vi ikke tar per­son­vern­for­ord­nin­gen på ordet, og tol­ker det­te unn­ta­ket mye vide­re enn ord­ly­den skul­le til­si. Det er ingen god løs­ning. Med så vidt anven­del­ses­om­rå­de som per­son­vern­for­ord­nin­gen har fått, er den en trus­sel mot ytringsfriheten.</edit>

Jeg har ikke til hen­sikt å dis­ku­te­re per­son­vern­for­ord­nin­gen og per­son­opp­lys­nings­lo­ven i noen dyb­de. Når jeg går litt inn i det­te, er det for å vur­de­re føl­gen­de pro­blem­stil­ling: Inne­hol­der dis­se reg­le­ne til­strek­ke­lig klart for­mu­ler­te lov­be­stem­mel­ser til å gjø­re inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten? Jeg mener at de ikke gjør det.

<edit>Det ble visst ikke helt slik. Jeg ble nødt til å set­te meg mer grun­dig inn i prak­sis på det­te områ­det enn jeg had­de plan­lagt å gjø­re. Det har nok ver­ken jeg eller saken hatt vondt av. Men det har tatt en del tid, som jeg i utgangs­punk­tet had­de tenkt å bru­ke til and­re oppgaver.</edit>

Om man skul­le kla­re å fin­ne en til­strek­ke­lig klar lov­hjem­mel, er det like­vel ikke gitt at det vil være for­budt å pub­li­se­re bil­de­ne. Bestem­mel­sen må etter Grl § 100 la seg “for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se”. Om tol­king av bestem­mel­ser som gjør inn­grep i ytrings­fri­he­ten, skri­ver først­vo­te­ren­de i Rt-1997–1821 Hvit valg­al­li­an­se (ple­num):

«Det stil­les stren­ge krav til begrun­nel­sen for en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten, og det kre­ves for­holds­mes­sig­het mel­lom inn­gre­pet og for­må­let med det­te. Unn­tak fra ytrings­fri­he­ten må under­gis en restrik­tiv for­tolk­ning.»

Med i bes­te (eller kank­sje ver­ste) fall ukla­re loveb­stem­mel­ser, som skal tol­kes restrik­tivt, kan man uten sær­li­ge for­be­hold kon­klu­de­re med at det er lov­lig å pub­li­se­re den­ne type bil­der.

<edit>Jeg er fort­satt ikke over­be­vist om at per­son­opp­lys­nings­lo­ven og ‑for­ord­nin­gen gir til­strek­ke­lig klar hjem­mel til å begren­se ytrings­fri­he­ten.

Utgangs­punk­tet for den­ne kom­men­ta­ren var bil­der av idio­tisk par­ker­te biler. Hvis det er et per­son­vern­pro­blem her, er det god grunn til å spør­re om ikke det pro­ble­met består i at sta­ten har laget et sys­tem hvor hvem som helst kan sen­de en SMS med regist­re­rings­num­me­ret til en bil, og umid­del­bart få opp­lyst hvem som eier bilen. Det er det­te som ska­per kob­lin­ger mel­lom den avbil­de­de bilen og eie­ren.

Når man lener seg på prak­sis fra EU-dom­sto­len om per­son­vern, er det god grunn til å set­te et spørs­målsteg ved dom­sto­lens prak­sis om å bru­ke navn på pri­vat­per­soner både i dom­men og sine refe­ran­ser til dom­mer. Høy­este­retts­dom­mer Arn­finn Bård­sen skrev det­te som først­vo­te­ren­de i saken , se avsnitt 20 og 21:

(20) Før jeg rede­gjør nær­me­re for mitt syn på selve saken, vil jeg ta opp et helt prak­tisk for­hold, nem­lig bru­ken av per­son­navn som kalle­navn på sen­tra­le erstat­nings­retts­li­ge dom­mer –enten sam­men med den nøy­ak­ti­ge refe­ran­sen eller som en kort­form.

(21) Det er utvil­somt hen­sikts­mes­sig å inn­ar­bei­de kalle­navn på vik­ti­ge pre­ju­di­ka­ter. Men etter­som dom­mer i erstat­nings­retts­li­ge spørs­mål på per­son­skade­om­rå­det gjer­ne vil inne­hol­de blant annet en hel del opp­lys­nin­ger av per­son­lig, fami­liær og medi­sinsk art, bør vi avhen­syn til per­son­ver­net, fami­lie-og pri­vat­li­vet benyt­te and­re kalle­navn enn nav­net til den ska­de­lid­te. For ham eller hen­ne vil alle­re­de selve erstat­nings­sa­ken kun­ne være en bety­de­lig belast­ning, også på det per­son­li­ge pla­net. Og å for all­tid knyt­te ved­kom­men­des navn til en sta­dig omtalt erstat­nings­sak som han eller hun kan­skje også tap­te, vil –er jeg redd –kun­ne være å leg­ge ytter­li­ge­re sten til byr­den. Noe egent­lig behov for å vel­ge akku­rat ska­de­lid­tes navn som kort­form er det hel­ler ikke. And­re kort­for­mer gjør sam­me nyt­ten, og kan dess­uten være mer infor­ma­ti­ve. Fra det fel­tet saken vår her gjel­der, nev­ner jeg som eksemp­ler Rt-2000–915 (Dis­pril), Rt-1992–64 (p‑pille II), Rt-2007–172 (pseu­do­an­fall) og Rt-2007–1370 (pro­laps).”

Spans­ke Mario Coste­ja Gon­zá­lez, som gikk til sak for ret­ten til å bli glemt, C?131/12, har, ikke minst tak­ket være EU-dom­sto­lens prak­sis, skre­vet seg inn i euro­pe­isk retts­his­to­rie, hvor han nep­pe vil bli glemt på en stund. Det er en sjeb­ne han deler med han som i dom­men om To mis­ten­ke­li­ge per­soner, Rt 1952 s. 1217, gikk til sak for å stan­se en film for å unn­gå opp­merk­som­het om sin per­son. </edit>

Jeg kom­mer til å fort­set­te å pub­li­se­re bil­der av biler som er par­kert i syk­kel­felt, og jeg kom­mer ikke til å slad­de regist­re­rings­num­mer­ne.

Print Friendly, PDF & Email