Jeg har hatt problemer med internettforbindelsen en ukes tid. Dette har blant annet medført at noen kommentarer som jeg hadde skrevet, ble liggende upublisert så lenge at de mistet noe av sin aktualitet. Under en viss tvil har jeg likevel valgt å publisere dem nå.
Kjendisers privatliv interesserer meg ikke. Men ytringsfrihet og grensen mot privatlivets fred, det er jeg opptatt av. Så når Oslo tingrett har avsagt dom i saken som Aylar Lie hadde anlagt mot Petter Northug, så er saken interessant, selv om personene ikke er det.
Det er veldig mange bøker jeg gjerne skulle ha lest, men ikke rekker å lese. Petter Northugs selvbiografi er ikke blant dem. Den har jeg ikke lest, og har heller intet ønske om å lese. Jeg vet derfor ikke mer om hva som står i den boken enn det som er gjengitt i dommen, som min kollega i Bergen, Hans Fredrik Marthinussen, har offentliggjort med noe anoymisering.
Jeg leser heller ikke “Det Nye” eller “Her og Nå”, som også er sitert i dommen. Så igjen vet jeg ikke mer enn det som er gjengitt der.
Saksforholdet er slik:
Aylar Lie har tatt en abort. At en person har tatt en abort, er noe som tilhører privatlivet, som andre ikke fritt kan fortelle om offentlig. Men Aylar Lie fortalte om dette i et intervju med “Det Nye”. Her sier hun blant annet:
“Når jeg har surret med både Atle Pettersen og Petter Northug som begge er offentlige personer, har jeg forståelse for at dette har interesse for pressen — og jeg ser ikke lenger noen grunn til å anstrenge meg for å holde dette hemmelig.”
Hvor anstrengende det ville være å ikke fortelle om det til pressen, kan sikkert diskuteres. Jeg tviler på at det ville ha vært veldig anstrengende å fortelle om aborten, uten å nevne Atle Pettersen eller Petter Northug. Intervjuet fikk mye medieoppmerksomhet.
Videre ble Aylar Lie intervjuet i av TV2 i “God kveld Norge”. Dette er gjengitt slik i dommen:
“Når du har blitt koblet til Atle Pettersen og Petter Northug ovr en relativt kort periode — og så tar abort. Forstår du da at folk lurer på hvem som er faren til det barnet?
– Det har jeg selvfølgelig forståelse for, men jeg føler at det er irrelevant hvem som er faren til barnet. Det som var mitt poeng med å snakke om abort er jo temaet abort. Ikke skape tabloide overskrifter om hvem som er barnefaren, sier Lie som forventet at aborten ville bli et tema da hun valgte å fortelle om det.”
Fra Northugs bok er gjengitt følgende:
“Hun [Lie] stilte opp i Det Nye og fortalte at hun hadde tatt abort. Men journalistene hadde skrevet det på en måte hvor man ikke skjønte om det var Atle Pettersen eller jeg som var faren. Det skal journalistene ha for. Det var et finurlig grep. Jeg ville aldri i livet sladra om hvem som var faren, selvfølgelig. Aldri. Men jeg kan si såpass som at det ikke var meg.”
Avsnittene om Aylar Lie var fjernet i andre opplag av boken. Men det er dette som angivelig skal krenke Aylar Lies privatliv. Dette anførte saksøker, Aylar Lie:
“I boken fremsettes det for offentligheten for første gang at Atle Pettersen («Pettersen») var far til et barn Lie aborterte.”
Det er for meg ganske uforståelig at Aylar Lie kunne gå til sak om dette. Hvis det noen som har krenket noens privatliv i denne saken, er det Aylar Lie som har krenket privatlivet til Atle Pettersen og Petter Northug ved å gå ut offentlig på en måte som mer enn antyder at en av disse var faren.
Ut fra det som er gjengitt, har Petter Northug ikke sagt annet enn at han ikke er faren. Men kan ikke ut fra det uten videre slutte at Atle Pettersen skulle være faren. Vi vet ikke hvilke andre personer Aylar Lie “har surret med”, som hun selv uttrykte det til Det Nye. Man kan lure på hvorfor hun i det hele tatt trakk inn disse navnene. Var poenget å skryte på seg noen kjendiser for å gjøre seg selv interessant, og få oppmerksomhet om seg selv? Jeg har ikke grunnlag for å påstå at det er slik, men jeg holder det ikke for usannsynlig.
Så til jussen i dette. Jeg velger som regel å starte med ytringsfriheten. Grunnloven § 100, første og annet ledd, lyder:
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
I Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10, står det i første avsnitt:
“Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. “
Og i annet avsnitt, blant annet dette:
“Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn …”
Ytringsfriheten er ikke absolutt. Ytringsfriheten kan begrenses når dette lar seg forsvare ut fra ytringsfrihetens begrunnelse, eller når begrensninen er nødvendig i et demokratisk samfunn, som det står i EMK art 10 (2).
En begrensning må være fastsatt i lov. Slik lovebestemmelse finnes i denne saken, strl § 267 om privatlivets fred:
“Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger.
Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.”
Man kan også bli erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven § 3-6, om man krenker noens privatliv. Aylar Lie krevde erstatning, så det er denne bestemmelsen som er aktuell. Men den krenkende handling er den samme i begge bestemmelser.
Privatlivet er vernet både i Grunnloven § 102 og EMK art 8. Det er to tungtveiende interesser som avveies mot hverandre når vi skal vurdere ytringsfrihet og vern av privatlivet.
I denne saken er det Aylar Lie som har gått ut offentlig og fortalt om aborten, og mer enn antydet hvem som kan være fedre til dette barnet. Når hun selv har brakt saken ut i det offenlige rom, er det ingen krenkelse at andre — særlig de som utpekes som mulige fedre — også kommenterer dette offentlig.
Generelt har kjendissladder begrenset ytringsfrihetsvern. Menneskerettsdomstolen har i den første saken om Caroline von Hannover sagt i avsnitt 65:
” As in other similar cases it has examined, the Court considers that the publication of the photos and articles in question, the sole purpose of which was to satisfy the curiosity of a particular readership regarding the details of the applicant’s private life, cannot be deemed to contribute to any debate of general interest to society despite the applicant being known to the public “
Og de konkluderer i avsnitt 66:
” In these conditions freedom of expression calls for a narrower interpretation.”
I Norge har Høyesterett i Rt-2007-687 karakterisert omtale av en skrantende forhold mellom to Big Brother-kjendiser som sladder, som har et begrenset vern. Hvor langt ute i kjendisalfabetet man havner når man kun er kjent for å ha deltatt i det første Big Brother-programmet, og for å være de første som hadde sex på TV, vet jeg ikke. Men A-kjendiser var de i alle fall ikke.
En omtale av en persons abort og hvem som eventuelt skulle være faren, bidrar ikke på noen måte til en offentlig debatt. Her synes det å være en blanding av den ene personens ønske om omtale, og deler av pressens ønske om å tilfredsstille sin leserkrets’ interesse for kjendidssladder.
Opplysningene er noe som ganske åpenbart ville ha krenket privatlivet. Men når Aylar Lie selv har fortalt om dette offentlig, da er de like åpenbart at omtale av dette ikke krenker hennes privatliv.
I den første Caroline-saken, aksepterer Den europeiske menneskerettsdomstolen sladrepressens kommersielle interesser som en legitim interesse. Men den må noen ganger vike for folks rett til vern av sitt privatliv. De står i dommen, avsnitt 77:
“Even if such a public interest exists, as does a commercial interest of the magazines in publishing these photos and these articles, in the instant case those interests must, in the Court’s view, yield to the applicant’s right to the effective protection of her private life.”
Aylar Lies advokat, John Christian Elden, sier følgende til VG:
“De omstridte avsnittene om Lie ble tatt ut av boken etter førsteopplaget. I retten karakteriserte hennes advokat John Christian Elden likevel omtalen som et «PR-jippo» fra forlagets side.
– Det var et sleivspark. Det har intet med ytringsfrihet å gjøre, men var kun for å skape klikk, uttalte Elden.”
Advokater er leiesoldater. Når John Christian Elden har tatt oppdraget, er det hans jobb å iføre seg rustning og gå i krigen for sin klient. Det er ganske vanlig å avfeie noen av ytringsfrihetens mindre behagelige sider, som nærgående omtale av noen personer, som at dette ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre. Men det er uholdbart. Selvfølgelig har det med ytringsfrihet å gjøre. Det er lovlig og legitimt å ytre seg for at det skal bidra til å gi inntekter, uansett om det er nettaviser som vil generere klikk, forlag som vil selge bøker eller advokater som vil profilere seg for å kunne få oppdrag. Spørsmålet er hvilke begrensninger i ytringsfriheten vi må akseptere, når den kolliderer med vern av folks privatliv.