Petter Northug og Aylar Lies privatliv

Jeg har hatt pro­ble­mer med inter­nett­for­bin­del­sen en ukes tid. Det­te har blant annet med­ført at noen kom­men­ta­rer som jeg had­de skre­vet, ble lig­gen­de upub­li­sert så len­ge at de mis­tet noe av sin aktua­li­tet. Under en viss tvil har jeg like­vel valgt å pub­li­se­re dem nå.

Kjen­di­s­ers pri­vat­liv inter­es­se­rer meg ikke. Men ytrings­fri­het og gren­sen mot pri­vat­li­vets fred, det er jeg opp­tatt av. Så når Oslo ting­rett har avsagt dom i saken som Aylar Lie had­de anlagt mot Petter Nort­hug, så er saken inter­es­sant, selv om per­sone­ne ikke er det.

Det er vel­dig man­ge bøker jeg gjer­ne skul­le ha lest, men ikke rek­ker å lese. Petter Nort­hugs selv­bio­gra­fi er ikke blant dem. Den har jeg ikke lest, og har hel­ler intet øns­ke om å lese. Jeg vet der­for ikke mer om hva som står i den boken enn det som er gjen­gitt i dom­men, som min kol­le­ga i Ber­gen, Hans Fred­rik Mart­hi­nus­sen, har offent­lig­gjort med noe anoy­mi­se­ring.

Jeg leser hel­ler ikke “Det Nye” eller “Her og Nå”, som også er sitert i dom­men. Så igjen vet jeg ikke mer enn det som er gjen­gitt der.

Saks­for­hol­det er slik:

Aylar Lie har tatt en abort. At en per­son har tatt en abort, er noe som til­hø­rer pri­vat­li­vet, som and­re ikke fritt kan for­tel­le om offent­lig. Men Aylar Lie for­tal­te om det­te i et inter­vju med “Det Nye”. Her sier hun blant annet:

Når jeg har sur­ret med både Atle Petter­sen og Petter Nort­hug som beg­ge er offent­li­ge per­soner, har jeg for­stå­el­se for at det­te har inter­es­se for pres­sen — og jeg ser ikke len­ger noen grunn til å anstren­ge meg for å hol­de det­te hem­me­lig.”

Hvor anstren­gen­de det vil­le være å ikke for­tel­le om det til pres­sen, kan sik­kert dis­ku­te­res. Jeg tvi­ler på at det vil­le ha vært vel­dig anstren­gen­de å for­tel­le om abor­ten, uten å nev­ne Atle Petter­sen eller Petter Nort­hug. Inter­vju­et fikk mye medie­opp­merk­som­het.

Vide­re ble Aylar Lie inter­vju­et i av TV2 i “God kveld Nor­ge”. Det­te er gjen­gitt slik i dom­men:

Når du har blitt kob­let til Atle Petter­sen og Petter Nort­hug ovr en rela­tivt kort peri­ode — og så tar abort. For­står du da at folk lurer på hvem som er faren til det bar­net?
- Det har jeg selv­føl­ge­lig for­stå­el­se for, men jeg føler at det er irre­le­vant hvem som er faren til bar­net. Det som var mitt poeng med å snak­ke om abort er jo tema­et abort. Ikke ska­pe tab­lo­i­de over­skrif­ter om hvem som er barne­fa­ren, sier Lie som for­ven­tet at abor­ten vil­le bli et tema da hun valg­te å for­tel­le om det.”

Fra Nort­hugs bok er gjen­gitt føl­gen­de:

Hun [Lie] stil­te opp i Det Nye og for­tal­te at hun had­de tatt abort. Men jour­na­lis­te­ne had­de skre­vet det på en måte hvor man ikke skjøn­te om det var Atle Petter­sen eller jeg som var faren. Det skal jour­na­lis­te­ne ha for. Det var et finur­lig grep. Jeg vil­le ald­ri i livet slad­ra om hvem som var faren, selv­føl­ge­lig. Ald­ri. Men jeg kan si såpass som at det ikke var meg.”

Avsnit­te­ne om Aylar Lie var fjer­net i and­re opp­lag av boken. Men det er det­te som angi­ve­lig skal kren­ke Aylar Lies pri­vat­liv. Det­te anfør­te sak­sø­ker, Aylar Lie:

I boken frem­set­tes det for offent­lig­he­ten for førs­te gang at Atle Petter­sen («Petter­sen») var far til et barn Lie abor­ter­te.”

Det er for meg gans­ke ufor­ståe­lig at Aylar Lie kun­ne gå til sak om det­te. Hvis det noen som har kren­ket noens pri­vat­liv i den­ne saken, er det Aylar Lie som har kren­ket pri­vat­li­vet til Atle Petter­sen og Petter Nort­hug ved å gå ut offent­lig på en måte som mer enn anty­der at en av dis­se var faren.

Ut fra det som er gjen­gitt, har Petter Nort­hug ikke sagt annet enn at han ikke er faren. Men kan ikke ut fra det uten vide­re slut­te at Atle Petter­sen skul­le være faren. Vi vet ikke hvil­ke and­re per­soner Aylar Lie “har sur­ret med”, som hun selv uttryk­te det til Det Nye. Man kan lure på hvor­for hun i det hele tatt trakk inn dis­se nav­ne­ne. Var poen­get å skry­te på seg noen kjen­di­s­er for å gjø­re seg selv inter­es­sant, og få opp­merk­som­het om seg selv? Jeg har ikke grunn­lag for å påstå at det er slik, men jeg hol­der det ikke for usann­syn­lig.

Så til jus­sen i det­te. Jeg vel­ger som regel å star­te med ytrings­fri­he­ten. Grunn­lo­ven § 100, førs­te og annet ledd, lyder:

Ytrings­fri­het bør fin­ne sted.

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.

I Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) art 10, står det i førs­te avsnitt:

Enhver har rett til ytrings­fri­het. Den­ne rett skal omfat­te fri­het til å ha menin­ger og til å mot­ta og med­de­le opp­lys­nin­ger og ide­er uten inn­grep av offent­lig myn­dig­het og uten hen­syn til gren­ser. ”

Og i annet avsnitt, blant annet det­te:

For­di utøvel­sen av dis­se fri­he­ter med­fø­rer plik­ter og ansvar, kan den bli under­gitt sli­ke form­reg­ler, vil­kår, inn­skrenk­nin­ger eller straf­fer som er fore­skre­vet ved lov og som er nød­ven­di­ge i et demo­kra­tisk sam­funn …”

Ytrings­fri­he­ten er ikke abso­lutt. Ytrings­fri­he­ten kan begren­ses når det­te lar seg for­sva­re ut fra ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se, eller når begrens­ni­nen er nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn, som det står i EMK art 10 (2).

En begrens­ning må være fast­satt i lov. Slik love­be­stem­mel­se fin­nes i den­ne saken, strl § 267 om pri­vat­li­vets fred:

Den som gjen­nom offent­lig med­de­lel­se kren­ker pri­vat­li­vets fred, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Straff etter førs­te ledd kom­mer ikke til anven­del­se på den som bare har del­tatt ved tek­nisk bistand eller dis­tri­bu­sjon av et blad eller tids­skrift pro­du­sert i riket. Til­sva­ren­de gjel­der for kring­kas­tings­sen­din­ger.

Straff etter førs­te ledd kan bort­fal­le der­som med­de­lel­sen var frem­kalt av den for­nær­me­de selv ved util­bør­lig atferd, eller med­de­lel­sen er blitt gjen­gjeldt ved en kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred eller en kroppskren­kel­se.”

Man kan også bli erstat­nings­an­svar­lig etter ska­des­er­stat­nings­lo­ven § 3–6, om man kren­ker noens pri­vat­liv. Aylar Lie krev­de erstat­ning, så det er den­ne bestem­mel­sen som er aktu­ell. Men den kren­ken­de hand­ling er den sam­me i beg­ge bestem­mel­ser.

Pri­vat­li­vet er ver­net både i Grunn­lo­ven § 102 og EMK art 8. Det er to tungt­vei­en­de inter­es­ser som avvei­es mot hver­and­re når vi skal vur­de­re ytrings­fri­het og vern av pri­vat­li­vet.

I den­ne saken er det Aylar Lie som har gått ut offent­lig og for­talt om abor­ten, og mer enn anty­det hvem som kan være fed­re til det­te bar­net. Når hun selv har brakt saken ut i det offen­li­ge rom, er det ingen kren­kel­se at and­re — sær­lig de som utpe­kes som muli­ge fed­re — også kom­men­te­rer det­te offent­lig.

Gene­relt har kjen­dis­slad­der begren­set ytrings­fri­hets­vern. Men­neske­retts­dom­sto­len har i den førs­te saken om Caro­li­ne von Han­no­ver sagt i avsnitt 65:

” As in other simi­lar cases it has exa­mi­ned, the Court con­si­ders that the pub­li­ca­tion of the pho­tos and artic­les in ques­tion, the sole pur­pose of which was to satis­fy the curio­sity of a par­ti­cu­lar rea­dership regar­ding the details of the applicant’s pri­va­te life, can­not be deemed to con­tri­bute to any deba­te of gene­ral inte­rest to socie­ty despi­te the appli­cant being known to the pub­lic ”

Og de kon­klu­de­rer i avsnitt 66:

” In these con­ditions free­dom of expres­sion calls for a nar­row­er inter­pre­ta­tion.”

I Nor­ge har Høy­este­rett i Rt-2007–687 karak­te­ri­sert omta­le av en skran­ten­de for­hold mel­lom to Big Brot­her-kjen­di­s­er som slad­der, som har et begren­set vern. Hvor langt ute i kjen­di­s­al­fa­be­tet man hav­ner når man kun er kjent for å ha del­tatt i det førs­te Big Brot­her-pro­gram­met, og for å være de førs­te som had­de sex på TV, vet jeg ikke. Men A‑kjendiser var de i alle fall ikke.

En omta­le av en per­sons abort og hvem som even­tu­elt skul­le være faren, bidrar ikke på noen måte til en offent­lig debatt. Her synes det å være en blan­ding av den ene per­sonens øns­ke om omta­le, og deler av pres­sens øns­ke om å til­freds­stil­le sin leser­krets’ inter­es­se for kjen­dids­slad­der.

Opp­lys­nin­ge­ne er noe som gans­ke åpen­bart vil­le ha kren­ket pri­vat­li­vet. Men når Aylar Lie selv har for­talt om det­te offent­lig, da er de like åpen­bart at omta­le av det­te ikke kren­ker hen­nes pri­vat­liv.

I den førs­te Caro­li­ne-saken, aksep­te­rer Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len slad­re­pres­sens kom­mer­si­el­le inter­es­ser som en legi­tim inter­es­se. Men den må noen gan­ger vike for folks rett til vern av sitt pri­vat­liv. De står i dom­men, avsnitt 77:

Even if such a pub­lic inte­rest exists, as does a com­mer­ci­al inte­rest of the magazi­nes in pub­lish­ing these pho­tos and these artic­les, in the instant case those inte­rests must, in the Court’s view, yield to the applicant’s right to the effec­ti­ve pro­tec­tion of her pri­va­te life.”

Aylar Lies advo­kat, John Chris­ti­an Elden, sier føl­gen­de til VG:

De omstrid­te avsnit­te­ne om Lie ble tatt ut av boken etter første­opp­la­get. I ret­ten karak­te­ri­ser­te hen­nes advo­kat John Chris­ti­an Elden like­vel omta­len som et «PR-jip­po» fra for­la­gets side.

– Det var et sleiv­spark. Det har intet med ytrings­fri­het å gjø­re, men var kun for å ska­pe klikk, uttal­te Elden.”

Advo­ka­ter er leie­sol­da­ter. Når John Chris­ti­an Elden har tatt opp­dra­get, er det hans jobb å ifø­re seg rust­ning og gå i kri­gen for sin kli­ent. Det er gans­ke van­lig å avfeie noen av ytrings­fri­he­tens mind­re beha­ge­li­ge sider, som nær­gå­en­de omta­le av noen per­soner, som at det­te ikke har noe med ytrings­fri­het å gjø­re. Men det er uhold­bart. Selv­føl­ge­lig har det med ytrings­fri­het å gjø­re. Det er lov­lig og legi­timt å ytre seg for at det skal bidra til å gi inn­tek­ter, uan­sett om det er nett­avi­ser som vil gene­re­re klikk, for­lag som vil sel­ge bøker eller advo­ka­ter som vil pro­fi­le­re seg for å kun­ne få opp­drag. Spørs­må­let er hvil­ke begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten vi må aksep­te­re, når den kol­li­de­rer med vern av folks pri­vat­liv.

Print Friendly, PDF & Email