Bruk av fotografier og sosiale medier

Kommentaren er oppdatert 31. mars 2020 kl. 23.50, se tilføyelse til slutt i kommentaren.

NRK melder at det har blitt tvist mellom den prisbelønnede naturfotografen Audun Rikardsen og «Foreningen mot klimahysteri» om bruk av et av Audun Rikardsens bilder. Som vanlig er meida mer opptatt av å få fram konflikten, at partene krever penger av hverandre og kommuniserer via advokater, enn av å få fram fakta i saken. Så jeg har ganske sparsomme opplysninger å bygge på, når jeg kommenterer dette.

Vi kan starte med noen utgangspunkter. Hvis fotografiet er resultat av en original og individuell skapende åndsinnsats vil fotografiet være vernet som et åndsverk, et fotografisk verk. De fleste av de bilder vi tar med våre mobiltelefoner, enten det er selfier eller bilder av biler parkert i sykkelfelt, er ikke resultat av en original og individuell skapende åndsinnsats. Så de vil ikke være åndsverk. Men slike bilder er vernet som fotografisk bilde, etter åvl § 23.

Den viktigste forskjellen er forskjell i vernetid. Et åndsverk er vernet i 70 år et utløpet av opphavers dødsår, mens et fotografisk bilde er vernet i 15 år etter uløpet av fotografens dødsår, men minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble tatt. Videre har åndsverk vern mot ettergjøring, noe fotografiske bilder ikke har. De mange klisefylte bilder av vakre solnedganger, som vi i perioder ser veldig mange av i sosiale medier, er neppe mer enn fotografiske bilder. Om andre forsøker å ta sitt eget, tilsvarende bilde av en solnedgang, så er ikke det plagiat. Om noen skulle forsøke å etterligne Audun Rikardsens bilder og ta sine egne, tilsvarende bilder, så kan man i prinsippet si at de plagierer Audun Rikardsen. Jeg skriver “i prinsippet”, fordi det er så arbeids- og tidkrevende å ta slike bilder, at det ikke er noe praktisk problem.

Fotografiske verk av fotografer som døde i 1950 eller senere, er i dag vernet som åndsverk, uavhengig av når bildene ble tatt. Fotografiske bilder tatt av fotografer som døde i 2005 eller senere vil være vernet, uavhengig av når bildet ble tatt. Dessuten vil alle bilder tatt i 1970 eller senere være vernet. Om vi ser bort fra ettergjøringsvernet, vil vernets omfang være det samme for fotografiske bilder og fotografiske verk. Fotografen har enerett til å fremstille eksemplar av og å gjøre fotografiet tilgjengelig for allmenheten.

Det er vanskelig å trekke noen grense mellom fotografiske verk og fotografiske bilder, så vanskelig at at det i praksis stort sett er bortkasted tid og bortkastede penger å forsøke seg på det — med mindre det er helt åpenbart at det ikke er et fotografisk verk. For alle praktiske formål bør man håndtere alle fotografier som om de er fotografiske verk. Det er først hvis man allerede har dummet seg ut ved å bruke et fotografi tatt mellom 1950 og 1969 av en fotograf som døde i 2005 eller senere at det kan være et poeng å argumentere for at det er et fotografisk bilde som kan brukes fritt, og ikke et fotografisk verk. Skjønt også da vil man stort sett komme bedre fra det ved å betale rettighetshaver, fremfor å bruke penger på advokater som skal bruke tid på nesten uløsleige spørsmål.

Jeg er uansett ikke i tvil om at Audun Rikardsens premierte bilder er fotografiske verk. På Twitter har jeg sett følgende kommentar til denne saken:

“Hvis et bilde er tatt med noen form for automatikk så er en ikke fotograf, men tilrettelegger av fotografiet. En har rettigheter som tilrettelegger, men en har ikke ordinær opphavsrett, er jeg blitt fortalt.”

Man blir fortalt så mye. Jeg kan ikke se at det har noen betydning om man er “tilrettelegger” eller trykker på knappen. Spørsmålet er om fotografiet er resultat av en original og individuell skapende åndsinnsats. Hva denne åndsinnsatsen består i, er uten betydning. Det kan være tilrettelegging for å få interessante perspektiver, lyssetting, og mye annet. Gode fotografier handler i stor grad om å kunne se motivet, se lyset og finne det rette øyeblikket. Den amerikanske landskapsfotografen Ansel Adams, sa det omtrent slik: Først må man finne motivet og stedet, så er det bare å vente på at lyset blir riktig. Den franske fotografen Henri Cartier-Bresson hadde en annen tilnæring. Han var opptatt av “det avgjørene øyeblikk”, når alle elementer i bildet var i perfekt balanse. Hans bilder var på en måte snap shots, tatt med normalobjektiv og ikke beskåret. Men han hadde et blikk for visuelle situasjoner som de færreste av oss har. Også de store fotografene har ganske sikkert tusenvis av ikke vellykkede bilder, og noen av disse vil neppe være fotografiske verk. Men det er liten tvil om at de av deres bilder som de fant gode nok til å kunne offentliggjøres, er fotografiske verk.

Den tekniske kvaliteten er ikke avgjørende. Et uskarpt bilde kan også være et fotografiske verk. Men en fotograf med respekt for seg selv vil ikke publisere et uskarpt bilde, med mindre uskarpheten er bevisst valgt eller det er et av få bilder som finnes av en viktig hendelse.

Vi kan lese at Audun Rikardsen brukte tre år på å få tatt vinnerbildet. Det inkluderte å legge til rette for at ørnen skulle komme. Hvor mye arbeid som har gått med, er ikke avgjørende for om noe er et åndsverk eller ikke. Det er mange eksempler på at noe er resultat av en omfattende, kvalifisert håndverksinnsats, uten at det blir åndsverk av den grunn. Og det er eksmpler på verk som er skapt nesten på et øyeblikk, og det gjelder ikke bare fotografiske verk.

Bilder tatt med overvåkingskameraer, også viltkameraer hvor bildet tas automatisk når en sensor registrerer bevegelse, vil neppe være fotografiske verk, men de vil være vernet som fotografiske bilder.

Utgangspunktet for retten til å gjegi bildet offentlig, er klart: Fotografen har enerett til å fremstille eksemplar og å gjøre bidlet tilgjengelig for allmenheten. Hvis vi andre vil gjengi Audun Rikardsens bilder offentlig, må vi ha hans samtykke. Han kan sette som vilkår for et slikt samtykke at vi betaler for bruken. Han kan selv sette prisen. Aksepterer vi ikke den, kan vi ikke gjengi bildet.

Men det finnes en del unntak. Et unnakt er at vi etter åvl § 26 kan fremstille eksemplarer til privat bruk. Hvis jeg skulle ønske det, kan jeg skrive ut Rikardsens bilde på en høykvalitetsskriver, for å ha det på veggen hjemme.

Et bilde av et kunstverk er et eksemplar av verket, om om blidet gjøres tilgjengelig for allmenheten, gjøres også det avbildede verket tilgjengelig for allmenheten.

Vi har noen regler som gjelder verk generelt. Vi kan etter åvl § 30 gjengi verk når det utgjør en del av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en tilfeldig eller underordnet rolle i sammenhengen. Vi kan offentliggjøre bilder hvor vernede kunstverk er en del av bakgrunnen. Vi behøver heller ikke være redde for om det skulle stå på litt bakgrunnsmusikk om vi intervjuer en person på rasiio eller TV, bortsett fra at det vil kunne virke forstyrrende på intervjuet. Etter åvl § 31 kan et verk også avbildes når det varig er plassert på eller ved offentlig plass eller vei eller tilsvarende offentlig tilgjengelig sted. Jeg pleide lenge å bruke Gustav Vigelands “Sinnataggen” når jeg skulle illustrere dette. Men Gustav Vigeland døde i 1944, slik at hans verk ikke lenger er opphavsrettslig vernet. Jeg har derfor gått over til å bruke Damian Hirsts “Anathomy of an Angel, som er en del av Christian Ringnes’ skulpturpark på Ekeberg. Damian Hirst er fortsatt i live, så hans verk vil i alle fall være vernet langt ut over min levetid.

Etter åvl § 37 første ledd kan et offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter. Dette er en ganske vanskelig bestemmelse, som det kunne ha vært sagt mye om. Det skal jeg ikke gjøre her. Men om noen skulle skrive en doktoravhandling eller en vitenskapelig artikkel om havørn, eller for den sak skyld om naturfotografering, kunne man ha benyttet Audun Rikardsens bilde uten å spørre om lov, og uten å betale vederlag. Det er noen modifikasjoner her når det gjelder digital gjengivelse, som jeg ikke går nærmere inn på.

Bestemmelsens annet ledd inneholder en tvangslisens som ikke gjelder kunstverk generelt, men er begrenset til fotografiske verk (den gjelder også for fotografiske bilder). En tvangslisens innebærer at man ikke behøver samtykke for å gjøre bruk av et verk, men man må betale vederlag. Dette omfatter bruk “kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter” og “i tilslutning til tekster bestemt til bruk i opplæring”. Det er ikke vanskelig å tenke seg en bok om havørn, eller om fugler langs kysten i Nord-Norge, som har vitenskapelig karakter, og samtidig er en praktibok med flotte fuglebilder. I en slik bok kunne man ha inkludert Rikardsens ørnebilde, uten å innhente samtykke, men man må betale vederlag. Man kan på tilsvarende måte bruke bilde i en lærebok.

Endelig kan man etter åvl § 36 gjengi verk som inngår i en dagshending ved omtale av denne dagshendingen. Første ledd gjelder verk generelt, som i medias omtale av dagshending kan gjengis i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger. Da Audun Rikardsen fikk pris for sitt ørnebilde, var det en dagshending som bildet inngikk i, slik at bildet kunne gjengis fritt i den sammehengen. Det kan man også gjøre nå, ved omtale av striden rundt bildet.

Annet ledd inneholder en bestemmelse som gjelder kunstverk, fotografisk verk og filmverk. Denne lyder:

“Også et offentliggjort kunstverk, offentliggjort fotografisk verk eller offentliggjort filmverk som har tilknytning til dagshendingen uten å inngå i den, kan på samme vilkår som i første ledd gjengis mot vederlag. Dette gjelder ikke verk som er skapt i ervervsvirksomhet med henblikk på gjengivelse i media.”

Vi skal her merke oss at det står at det kan “gjengis mot vederlag”. Dette er altså en tvangslisensbestemmelse, og den gjelder bruk av bilde ved omtale av dagshending, hvor vi må forutsette at bildet er relevant, men hvor hendingen ikke er knyttet direkte til dette bildet. Hvis det er en nyhetssak om havørn, kan man bruke Rikardsens bilde som illustrasjon. Men man må betale vederlag.

Åvl § 36 gjelder ved “medias omtale av dagshendingen“. I dagens medievirkelighet kan man diskutere hvilke medie som omfattes av bestemmelsen. Kunne jeg, i min bloggomtale, ha gjengitt Rikardsns bilde når jeg omtaler den dagshending konflikten om bruken av bildet er? Jeg mener at jeg kunne ha gjort det, men har heller valgt å bruke et av mine egne havørnbilder, som ikke kan måle seg med Audun Rikardsens bilde.

Begrepet “dagshending” kan også være problematisk i dagens medievirkelighet. I dag er saken om konflikten rundt bildet aktuell. Men artikkelen om at han fikk “naturfotografens Oscar” er i dag omtrent et halvt år gammel. Konflikten har gjort at den har fått en fornyet aktualitet, men artikkelen, med Audun Rikardsens bilde, har vært tilgjengelig hele tiden siden den ble publisert 16. oktober 2019. Og den vil nok bli liggende lenge ennå. Da vil bildet være knyttet til en historisk dagshending, ikke til en aktuell dagshending, Det er ikke klart hvor lenge et bilde som i utgangspunktet inngikk i en dagshending, fortsatt kan holdes tilgjengelig i medhold av åvl § 36 første ledd.

Gjengivelse i sosiale medier gir også utfordring. I utgangspunktet gjelder de samme regler for gjengivelse i sosiale medier som for annen offentlig gjengivelse av bilder. Jeg antar at medias omtale og vil omfatte omtle i sosiale medier, men her har jeg ingen sikre holdepunkter. Om jeg skulle ha skrevet en melding på Facebook med gratulasjon da han fikk prisen, og lenket til artikkelen slik at blidet ble gjengitt, ville det kanskje vært innenfor.

NRK gir oss sparsomme opplysninger om hvordan «Foreningen mot klimahysteri» har gjengitt Audun Rikardsens bilde, annet enn at det var på Facebook. Lederen for foreningen, Thomas Rolén, sier noe om Facebooks API. Facebook fungerer slik at hvis man lenker til en sak, vil det som er angitt som “featured image” gjengis i FB-oppslaget. Når jeg legger ut en lenke til dette blogginnlegget på Facebook, vil mitt havørnbilde bli vist.

Når på FB lenker til en sak fra f.eks. nrk.no, da vises hovedbildet i oppslaget. Det gjøres da tilgjengelig for allmenheten, og omfattes dermed av fotografens enerett. Hvis det ikke gjelder en dagshending, kan vi gjelle de bestemmelsene som er omtalt ovenfor. Kanskje kunne man ha påberopt seg den alminnelige sitatretten, eller man kunne ha forsøkt seg med et implisitt samtykke, når bildet gjengis på denne måten har man også akseptert at det spres videre ved at det lenkes til saken i sosiale medier. Men heller ikke her har jeg faste holdepunkter for å kunne si hva som gjelder.

Når det gjelder kravet om 45 000 kr for å ha gjengitt en faksemile av en FB-side, virker kravet absurd. Hva var det som var vernet der, annet enn fotografens bilde? Men når jeg ikke har sett faksemilen, er det vanskelig å si noe mer om den saken.

Dette er en annen situasjon enn det som gjelder lekning generelt. Når jeg i denne bloggomtalen har lenket til to artikler hos nrk.no, har jeg ikke gjengitt noe bilde. Jeg har bare opplyst hvor man kan finne saken.

Det er etter åvl 79 straffbart å krenke noens opphavsrett. Skyldkravet er forsett etter straffeloven § 21.. Det vil si at man må ha gjort handlingen med vilje. Man må ha publisert blidet med vilje. At man ikke trodde det ville være ulovlig, og ikke hadde til hensikt å krenke noens rett, er i denne sammehengen uten betydning. Hvis jeg lenker til en artikkel på nrk.no, da har jeg forsettlig publisert lenken. Men har jeg også forsettlig publisert bildet som da også automatisk vil bli vist? Heller ikke her kan jeg gi klart svar.

Etter åvl § 81 kan man kreve erstatning og/eller vederlag hvis noen “forsettlig eller uaktsomt gjør inngrep i en annens rett”. Det er ikke klart at man i et tilfelle som det som er skissert forsettlig publiserer bildet, men det vil nok være en uaktsom publisering. Man vil jo se at bildet blir publisert.

Det er ikke opplyst noe nærmere om i hva slags sammenheng og på hvilken måte bildet har blitt brukt. Det kan tenkes at fotografen også vil kunne påberope seg de ideelle rettigheter, som er regulert i åvl § 5. I bestemmelsens annet ledd, står det:

“Et verk må ikke endres eller gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart.”

At et verk f.eks. blir bruk politisk på en måte man ikke vil assosieres med, kan være eksempel på bruk i en sammenheng som er krenkende. Et sted i hodet mitt spretter det opp en sak hvor noan antiabort-aktivister (ms)brukte et av den svenske fotografen Lennart Nilssons bilder av foster inne i morens livmor (ikke spør meg om hvordan han tok de bildene). De brukte et bilde av et ganske langt utviklet foster, som de utga for å være bilde av et 12 uker gammelt foster, altså et foster på det stadiet hvor abort er tillatt. Dette er såpass lenge siden, at jeg ikke den gang tenkte veldig langt når det gjaldt de opphavsrettslige spørsmålene. Jeg garanterer heller ikke at min hukommelse stemmer, hukommelsen er ingen sikker kilde.

Jeg er nøye med å holde min opphavsrettslige sti ren. Jeg bruker derfor fortrinnsvis egne bilder for å illustrere mine bloggkommentarer. Derfor tar jeg mange “kjekt å ha” bilder, som det er greit å ha i arkivet. Ellers søker jeg etter bilder som er lisensiert for fri gjenbruk. Noen ganger kontakter jeg fotografer og spør om jeg kan bruket bildet. Mitt nettsted er ikke kommersielt, og jeg har ikke muligheter for å betale for bruk av andres bilder, men jeg krediterer ordentlig. Stort sett har jeg fått ja, også fra fotografer som lever av bildene sine. Men jeg aksepterer selvsagt om de sier nei. Den eneste gangen jeg kan huske å ha fått nei, var fra en fotograf som hadde tatt bilder for Statens vegvesen. Han likte ikke at jeg var så kritisk til deres “sykkelsatsing”, så da fikk jeg ikke lov til å bruke bildet. Greit nok. Jeg fant sikkert et annet bilde jeg kunne bruke.

<edit>Etter at jeg skrev denne kommentaren, har jeg fått vite mer om den saken som var utgangspunktet for kommentaren. Det dreier seg ikke om ørnebildet, og klimahysterikerne har ikke lenket til en NRK-sak, som gjør at bildet blir synlig på FB-siden. De har skrevet en artikkel, det ser ut til å være på deres egne nettsider. Denne artikkelen har de antageligvis også publisert på FaceBook, slik at bildet også har dukket opp der. Saken er tilgjengelig på Audun Rikardsens FB-side, og jeg har tillatt meg å låne litt derfra. Av grunner som jeg har redegjort for ovenfor, vil det være tillatt å bruke bildet i en sammenheng som dette, i alle fall ut fra en litt velvillig tolkning av åndsverkloven.

Dette har ingen tilknytning til noen dagshending, så hysterikerne har ingen rett til å bruke dette bildet. Referansen til FB API virker meningsløs. Det innebærer bare at hysterikernes ulovlig billedbruk har blitt gjentatt på FB.

Hvis det er den faksemilen jeg her har gjengitt, som hysterikerne krever 45 000 for, så er det ganske enkelt helt vanvittig. Dette krenker ikke noens rettigheter, annet enn eventuelt Audun Rikardsens, men han kan jo ikke krenke seg selv.

Når hans bilde blir brukt som en illustrasjon til en artikkel skrevet av kunnskapsfornektere, som hevder et syn Audun Rikardsen etter det jeg forstår ikke vil assosieres med, krenker de også hans ideelle rettigheter.</edit>

Det er mange spørsmål rundt bruk av bilder som ikke har noen klare svar. Medieuviklingen gjør at vi som holder på med opphavsrett neppe blir arbeidsløse med det første.

For mer om opphavsrett generelt, gå til min bok “Opphavsrett for begynnere”, som kom i en ny utgave i 2019, basert på åndsverkloven av 2018. Boken er skrevet med tanke på de som har behov for kunnskap om opphavsrett, men som ikke har ambisjoner om dyptgående studier i faget. Støtt din lokale bokhandler og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker, eller bestill den på nett. For mer dyptgående studier i opphavsretten, anbefaler jeg Ole Andreas Rognstad: Opphavsrett.