Supperåd: Aspargessuppe

Det er aspar­ges­se­song. Jeg liker aspar­ges, og vi spi­ser ofte den grøn­ne utga­ven, som er til­gjen­ge­lig hele året. Men nå er den hvi­te til­gjen­ge­lig, og den er best. Grønn aspar­ges bru­ker jeg ofte som til­be­hør. Hvit aspar­ges er en (for)rett i seg selv. Noen gan­ger, litt sene­re på året, kan man få tak i lokal, kort­reist, grønn aspar­ges, vi kan i alle fall få den i utvalg­te butik­ker her i Oslo­om­rå­det. Den kom­mer ofte fra Vest­fold. Når man får aspar­ges helt fersk, høs­tet sam­me dag, kan man spi­se den rå.

De hvi­te aspar­ge­se­ne jeg har kjøpt til nå den­ne seson­gen, har kom­met fra Neder­land eller Bel­gia. Jeg spur­te i den butik­ken hvor vi plei­er å gjø­re våre hoved­inn­kjøp, Jacobs på Major­stu­en (som for meg fort­satt er Cen­tra), om til­gang på varer i dis­se koro­na­ti­der. Det var vans­ke­lig med varer fra noen land, sa hun i fiske­dis­ken. De fikk f.eks. ikke inn fransk østers. Mens fra and­re land var det ikke noe pro­blem. Dess­uten, og det var ikke akku­rat hen­nes ord, så er den enes død den and­res brød, også her: Hun for­tal­te at siden res­tau­ran­te­ne er stengt, fikk de inn en del varer som van­lig­vis vil­le ha gått til res­tau­ran­ter. Men om det påvir­ker til­gan­gen på aspar­ges, og hvor de kom­mer fra, vet jeg ikke. Det er uan­sett Tysk­land som er det sto­re aspar­ges­lan­det. Der er aspar­ges­se­son­gen omtrent hel­lig, fra den star­ter, til den slut­ter brått ved St. Hans.

Con­ti­nue read­ing Suppe­råd: Aspar­ges­sup­pe

En enkel løsning for å gjøre det bedre å sykle Gamle Mossevei

Gam­le Mosse­vei er hoved­syk­kel­rute for folk som syk­ler syd­over fra Oslo eller som kom­mer syd­fra inn mot Oslo, på Øst­si­den av Oslo­fjor­den. Som van­lig har Sta­tens veg­ve­sen ikke gjort noe for å leg­ge til ret­te for syk­ling her. Deres ubru­ke­li­ge “filo­so­fi” plei­er å være at når det byg­ges ny vei for bil­tra­fikk, da blir det mind­re tra­fikk på den gam­le. Akku­rat det stem­mer nok.

Men de lever så i den vill­fa­rel­se at mind­re tra­fikk også betyr at det blir bed­re å syk­le der. Det er ofte ikke til­fel­le, og i alle fall ikke på Gam­le Mosse­vei. Vel er tra­fik­ken mind­re, men de som kjø­rer der kjø­rer gjer­ne for­te­re, og blikk­boks­fol­ket tror fort­satt at de eier vei­en. I dis­se koro­na­ti­der, da for­nuft­li­ge land og byer sten­ger vei­er for bil­tra­fikk for å gi mer plass til gåen­de og syk­len­de, har det kom­met man­ge mel­din­ger om stygg kjø­ring på Gam­le Mosse­vei. Det er vel noen som vil ut av kjed­som­me­lig­he­ten ved å kjø­re fort med blikk­bok­sen sin.

Men hvis Sta­tens veg­ve­sen fort­satt er befol­ket med folk som Karin Høy­stad i noe som påstås å være fra noe som kal­les “tra­fikk­sik­ker­hets­sek­sjo­nen” som mener at det vil være en favo­ri­se­ring av syk­len­de som er utrett­fer­dig over­for bilis­ter, om det leg­ges til ret­te for syk­ling, da er det egent­lig ikke noe sær­lig håp. Det­te var i 2015 hen­nes kom­men­tar i en sak om far­lig kjø­ring på Gam­le Mosse­vei:

Beg­ge [bilis­te­ne og syk­lis­te­ne] har de sam­me ret­tig­he­te­ne og de sam­me plik­te­ne. Vi vil ikke favo­ri­se­re syk­lis­te­ne, men de myke tra­fi­kan­te­ne har minst å stil­le opp med. Vi råder syk­lis­te­ne til å ten­ke sik­ker­het når de er på vei­ene.”

Jeg håper hun nå er pen­sjo­nert eller omplas­sert til en stil­ling hvor hun ikke kan gjø­re ska­de.

Con­ti­nue read­ing En enkel løs­ning for å gjø­re det bed­re å syk­le Gam­le Mosse­vei

Musikk i koronaens tid: Beethoven symfoni no 5

Det har vært laget man­ge koro­na­san­ger. Selv ven­ter jeg på at noen skal lage en ver­sjon av blues­klas­si­ke­ren “Cor­ri­na, Cor­ri­na” som “Koro­na, koro­na”. Her er den i et kon­sert­opp­tak med Wyn­ton Mar­sa­lis og Eric Clap­ton.

Det begyn­ner å bli noen år siden jeg slut­tet å føl­ge med i hva som skjer innen pop­mu­sik­ken. Jeg fore­trek­ker å gra­ve gull i musikk­his­to­ri­en, frem­for å lete etter mik­ro­sko­pis­ke gull­korn blant all den grå­stein dagens musikk­in­du­stri druk­ner oss i. Det betyr på ingen måte at jeg mener at alt var bed­re før. Men av det gam­le er det bare det bes­te som har blitt stå­en­de gjen­nom his­to­ri­en. All grå­stein, som det også da ble kom­po­nert mest av, og som var mest popu­lært i sam­ti­den, er glemt.

I år er det 250 år siden Lud­vig van Beet­ho­ven ble født, og tors­dag 26. mars var det 193 siden han døde. Da jeg min­net om det­te på Twit­ter, ble jeg utford­ret med spørs­må­let om hvil­ken av hans kom­po­si­sjo­er jeg vil­le vel­ge i tider som det­te. Om man skal være opti­mis­tisk, kun­ne man ha valgt hans sym­fo­ni no 6, Pas­to­ra­le. Er man mer pes­si­mis­tisk, kun­ne man ha valgt hans piano­son­te No 26, Op 81a, “Les Adieux”. Skjønt også den ender litt opti­mis­tisk i sis­te­sat­sen, som Beet­ho­ven selv ga tit­te­len “Wie­derse­hen” (gjen­syn). Men jeg lan­det på hans sym­fo­ni no 5.

Con­ti­nue read­ing Musikk i koro­na­ens tid: Beet­ho­ven sym­fo­ni no 5