Musikk i koronaens tid: Beethoven symfoni no 5

Det har vært laget man­ge koro­na­san­ger. Selv ven­ter jeg på at noen skal lage en ver­sjon av blues­klas­si­ke­ren “Cor­ri­na, Cor­ri­na” som “Koro­na, koro­na”. Her er den i et kon­sert­opp­tak med Wyn­ton Mar­sa­lis og Eric Clap­ton.

Det begyn­ner å bli noen år siden jeg slut­tet å føl­ge med i hva som skjer innen pop­mu­sik­ken. Jeg fore­trek­ker å gra­ve gull i musikk­his­to­ri­en, frem­for å lete etter mik­ro­sko­pis­ke gull­korn blant all den grå­stein dagens musikk­in­du­stri druk­ner oss i. Det betyr på ingen måte at jeg mener at alt var bed­re før. Men av det gam­le er det bare det bes­te som har blitt stå­en­de gjen­nom his­to­ri­en. All grå­stein, som det også da ble kom­po­nert mest av, og som var mest popu­lært i sam­ti­den, er glemt.

I år er det 250 år siden Lud­vig van Beet­ho­ven ble født, og tors­dag 26. mars var det 193 siden han døde. Da jeg min­net om det­te på Twit­ter, ble jeg utford­ret med spørs­må­let om hvil­ken av hans kom­po­si­sjo­er jeg vil­le vel­ge i tider som det­te. Om man skal være opti­mis­tisk, kun­ne man ha valgt hans sym­fo­ni no 6, Pas­to­ra­le. Er man mer pes­si­mis­tisk, kun­ne man ha valgt hans piano­son­te No 26, Op 81a, “Les Adieux”. Skjønt også den ender litt opti­mis­tisk i sis­te­sat­sen, som Beet­ho­ven selv ga tit­te­len “Wie­derse­hen” (gjen­syn). Men jeg lan­det på hans sym­fo­ni no 5.

Con­ti­nue read­ing Musikk i koro­na­ens tid: Beet­ho­ven sym­fo­ni no 5