Bruk av bilder i sosiale medier

Billedbyrået Scanpix har begynt å sende faktura for billedbruk uten tillatelse på sosiale medier.

Fotografen, eller den fotografen har overdratt rettigheter til — f.eks. et billedbyrå som Scanpix, har enerett tli å gjøre fotografiet tilgjengelig for allmenheten. Publiserer man et bilde på sosiale medier, gjør man det tilgjengelig for allmenheten, og man krenker fotografens opphavsrett. Dette er en gjenganger, som jeg har kommentert flere ganger, senest i mars 2020.

Man kan også bruke andres bilder i forbindelse med nyhetsdekning, noen ganger mot å betale vederlag, andre ganger uten å betale vederlag. Disse reglene går jeg ikke inn på nå.

Mange snubler her. Det gjelder diverse private nettsider og publisering på sosiale medier, det gjelder kommuner, organisasjoner, kommersielle aktører og andre. Det gjelder ikke bare bilder, selv om det her problemet er størst. Jeg har f.eks. vært borte i tilfeller hvor noen har brukt andres dikt, uten samtykke. Det er de samme regler som gjelder for dette.

For fotografier skilles det i denne sammenheng mellom fotografisk verk som er opphavsrettslig vernet som åndsverk, og fotografisk bilde, som har et mer begrenset vern. Det er vanskelig å trekke grensen mellom de to, så vanskelig at det ikke er noen grunn til å forsøke annet enn i helt åpenbare tilfellene. De selfiene som mange av oss tar, er neppe resultat av en original, skapende innsats, og ikke åndsverk. Å bruke tid og penger på sakkyndig vurdering er bortkastet. Man bør i praksis behandle alle fotografier som om de er fotografiske verk. Det er kun hvis man allerede har dummet seg ut, og det kan ha betydning om bildet er i den ene eller annen kategori, at det kan ha noen hensikt å gå inn i disse spørsmålene.

Det er fotografens skapende, kunsteriske innsats som er avgjørende. Det er mange bilder som har historisk interesse, og derfor også fortsatt kan ha en viss kommersiell verdi, uten at det gjør dem til fotografiske verk.

Om det er fotografisk bilde eller fotografisk verk har betydning for to forhold:

Et åndsverk, også et fotografisk verk er vernet i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det vil si at fotografiske verk av fotografer som døde i 1949 eller tidligere i dag er fri, mens verk av fotografer som døde i 1950 eller senere, som selvfølgelig også inklkuderer nålevende fotografer, fortsatt er vernet.

Et fotografisk bilde er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men uansett i 50 år etter utløpet av det år bildet ble tatt. Fotografiske bilder tatt i 1969 eller tidligere, av fotografer som døde i 2004 eller tidligere, er fri. Hvis man har brukt et bilde som er tatt i perioden mellom 1950 og 1969, av en fotograf som døde i 2004 eller tidligere, kan det kanskje være et poeng å argumentere for at det er et fotografisk bilde, ikke et fotografisk verk. For nyere bilder er det stort sett bortkastet tid og bortkastede penger å gå inn på dette.

Hvis man gjør andres bilder tilgjengelig i sosiale medier, kan fotografen kreve erstatning og/eller vederlag. Om det er kommersiell eller ikke kommersiell bruk er i denne sammenhengen uten betydning. Men det kan få betydning for erstatningsutmålingen, som jeg ikke går nærmere inn på.

En av de som har fått faktura fra Scanpix, sier blant annet:

“Jeg har vært i kontakt med Politiets nettpatrulje, som aldri hadde hørt om noe lignende og rådet meg til ikke å svare eller betale noe. Da gjør jeg som politiet sier, avslutter Hagen.”

Jeg kan forstå at man henvender seg til Politiets nettpatrulje i slike saker. Men Politiets nettpatrulje burde ha selvinnsikt nok til å innse at dette kan de ikke noe om, og ikke komme med håpløse råd som ikke å svare eller ikke betale noe.

En del bruk av bilder på sosiale medier reiser flere spørsmål som så vidt jeg har oversikt over, er uavklart. Her har jeg kanskje syndet en del selv også. Man kan i en del tilfeller bruke

Hvis man bruker funksjonen “featured image” i en nettartikkel, vil dette bildet bli (re)publisert om noen lenker til artikkelen hvor bildet har vært brukt på f.eks. Facebook og Twitter, og sikkert også andre medier. Hvis jeg deler en artikkel fra en nettavis, hvor de har et bilde fra Scanpix som “featured image”, publiserer man også bildet som Scanpix har rettighetene til. Det er en tilgjengeliggjøring for allmenheten, derom er det ingen tvil.

Når det gjelder lenking generelt sier praksis fra EU-domstolen at det ikke er en ny tilgjengeliggjøring når det som det lenkes til ikke gjøres tilgjengelig for en ny allmenhet. En artikkel i en nettavis er vanligvis tilgjengelig for den samme allmenheten som den man når om man lenker til den. (Det kan sies mye om lenking, men det skal jeg ikke gjøre i denne sammenhengen.)

Man kan også argumentere for at det foreligger et implisert samtykke til redistribusjon av bildet i forbindelse med lenking til en nettartikkel, hvis de som har publisert bildet har gjort bruk av “featured image” funksjonen.

Jeg har ingen sympati med de som bare tar andres bilder eller andre typer verk, og republiserer dem uten samtykke og uten å betale vederlag. Men lenker man til en artikkel med et “featured image” blir situasjonen en annen.

Selv prøver jeg å holde min sti ren på dette området. For det meste bruker jeg mine egne bilder, og jeg tar ganske mange bilder som kan være “kjekke å ha” til ulike temaer. Ellers søker jeg etter bilder som er lisensiert for gjenbruk. Google lar oss spesifisere søket til å filtrere etter lisens. Ellers har jeg noen ganger spurt fotografen. Jeg forklarer da hva jeg skal bruke det til, og at jeg ikke kan betale honorar for bildet, men krediterer fotografen på ordentlig måte. Jeg respekterer selvfølgelig at profesjonelle fotografer ikke kan leve av “hederlig omtale” ved at andre bruker deres bilder. De er avhengig av å få betalt for bildene. Sier fotografen nei, respekterer jeg det.

Jeg har en gang valgt å bruke et bilde uten å innhente tillatelse, i denne kommentaren om et veggmaleri av Sylvi Listhaug. Det var faktisk Scanpix som har rettighetene til det bildet jeg først brukte. Jeg mener at jeg kunne ha forsvart billedbruken ut fra reglene om nyheter. Men tok ikke lang tid fra jeg hadde publisert kommentaren, til en venn i Bergen sendte meg et bilde som jeg kunne bruke. Så synden varte i alle fall ikke lenge.

For mer om opphavsrett generelt, gå til min bok “Opphavsrett for begynnere”, som kom i en ny utgave i 2019, basert på åndsverkloven av 2018. Boken er skrevet med tanke på de som har behov for kunnskap om opphavsrett, men som ikke har ambisjoner om dyptgående studier i faget. Støtt din lokale bokhandler og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker, eller bestill den på nett. For mer dyptgående studier i opphavsretten, anbefaler jeg Ole Andreas Rognstad: Opphavsrett.