Kan politiet nekte folk å filme eller fotografere deres handlinger?

Utgangs­punk­tet for den­ne kom­men­ta­ren er en sak omtalt i Dag­bla­det, hvor en per­son har fått et fore­legg på 8 000 kr etter å ha fil­met at poli­ti­et anholdt en gutt. Jeg kjen­ner ikke saken annet enn gjen­nom den­ne avis­om­ta­len, med den risi­ko og de feil­kil­der det inne­bæ­rer å base­re seg på medieomtale.

Det er også grunn til å min­ne om at mobil­ka­me­ra­er anta­ge­lig­vis er noe av det som i dag har betydd mest for f.eks. far­ge­des ret­tig­he­ter, som fil­min­gen av arresta­sjo­nen og dra­pet på Geor­ge Floyd i USA. Også i Nor­ge har det vært frem­satt påstan­der om at poli­ti­et opp­trer dis­kri­mi­ne­ren­de over­for mørk­hu­d­e­de ung­dom­mer. Det blir stort sett benek­tet fra poli­ti­ets side. Vi kan tror hva vi vil om det. Jeg har ikke grunn­lag for å påstå at det fak­tisk er slik, men jeg har en mis­tan­ke om at det stem­mer. Der­for er det øns­ke­lig med doku­men­ta­sjon, og det over­ras­ker ikke at poli­ti­et ikke øns­ker at kri­tikk­ver­dig opp­tre­den dokumenteres.

I saker av den­ne typen plei­er jeg å star­te med ytrings­fri­he­ten og Grl § 100. Den­nes tred­je ledd lyder: 

Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrunnelser.”

Poli­ti­et er, som sta­tens makt­ap­pa­rat, i høy­es­te grad en del av stats­sty­rel­sen, og bil­der er ytrin­ger. Det er vik­tig med kri­tisk omta­le av hvor­dan poli­ti­et utøver og even­tu­elt mis­bru­ker sitt makt­mono­pol. Man må selv­føl­ge­lig kun­ne doku­men­te­re hen­del­ser, blant annet ved å fil­me poli­ti­ets hand­lin­ger. Vi har dess­ver­re en his­to­rie hvor poli­ti­et har vil­let skju­le og dek­ke over politi­vold, og man kom­mer ikke noen vei uten doku­men­ta­sjon. Det ver­ste eksem­pe­let jeg kom­mer fra på norsk retts­prak­sis er den såkal­te “Mari­dal­sa­ken” Rt 1982 s 173. To bil­ty­ver ble pågre­pet og der­et­ter mis­hand­let og ska­det. 11 politi­tje­neste­menn var til ste­de, men ingen had­de sett noe, og ingen ble dømt. Det fin­nes fler eksemp­ler, uten at jeg går inn på dem.

Det er ikke noe for­bud mot å fil­me eller foto­gra­fe­re hen­del­ser. Det kan i vis­se til­fel­ler være for­budt å offent­lig­gjø­re bil­der eller film. Men det er vans­ke­lig å se at sli­ke for­bud kan gjel­de offent­lig­gjø­ring av film eller bil­der av politiet. 

Som så ofte er til­fel­le, er medie­om­ta­len av saken ufull­sten­dig. Det gjen­gis en fak­se­mi­le av en del av fore­leg­get. Det opp­ly­ses at fore­leg­get ble ilagt “for å for­styr­re poli­ti­ets arbeid”. Men det står ikke med hvil­ken lov­hjem­mel fore­leg­get er gitt. Skal noen kun­ne straf­fes, må det være en lov­be­stem­mel­se som sier at hand­lin­gen er straff­bar. Det­te føl­ger av Grunn­lo­ven § 96. Hvil­ken lov­be­stem­mel­se poli­ti­et med gir hjem­mel for straff, er ikke opp­lyst i Dag­bla­dets omta­le av saken. I straffe­pro­sess­lo­ven § 256 førs­te ledd er det bestemt hva et fore­legg skal inne­hol­de. I nr. 1 står det:

opp­lys­ning om hvil­ket straffe­bud som er anvendt, med gjen­gi­vel­se av inn­hol­det så langt det er av betyd­ning i saken,”

Hvis det fore­legg Dag­bla­det del­vis gjen­gir i fak­se­mi­le er for­melt kor­rekt, inne­hol­der det en angi­vel­se av lov­hjem­mel. Men sli­ke detal­jer har ikke Dag­bla­det sett noen grunn til å gjen­gi. Der­med blir det vans­ke­lig å vur­de­re saken. Vi må stil­le opp noen hypo­te­ser om muli­ge lov­hjem­ler. Da er det en risi­ko for at jeg kan over­se noe. Den sjan­sen får jeg ta.

Leder for poli­ti­ets enhet i Øst, John Roger Lund, sier til Dagbladet:

… når poli­ti­et i for­bin­del­se med en tje­neste­hand­ling ber en om å slut­te å fil­me eller for­la­te ste­det så er man pålagt å føl­ge den anmod­nin­gen man får.

- I noen situa­sjo­ner så ber vi folk om å for­la­te ste­det eller slut­te å fil­me for å ikke eks­po­ne­re de vi snak­ker med, og for få arbeids­ro. Det er ikke uvan­lig det heller.

Han for­tel­ler vide­re at man kan ven­te seg et fore­legg, eller til og med en pågri­pel­se, hvis man nek­ter å føl­ge poli­ti­ets orde om å fjer­ne seg fra et områ­de som poli­ti­et defi­ne­rer. Det­te skal imid­ler­tid begrun­nes og for­kla­res godt der det er anledning.”

Det spørs­må­let som må vude­res, er om det­te stem­mer, og om det fin­nes hjem­mel for straff om man ikke ret­ter seg etter det poli­ti­et sier. At poli­ti­et ber folk om å for­la­te et sted eller ikke fil­me, er i utgangs­punk­tet greit nok. Det har blitt slik at alt­for man­ge fil­mer f.eks. ulyk­ker. Men spørs­må­let her er ikke om poli­ti­et kan be noen om ikke å fil­me, men om de kan påleg­ge folk å ikke fil­me, og å bøt­leg­ge folk som ikke etter­kom­mer et slikt pålegg. Når det gjel­der eks­po­ne­ring av de som poli­ti­et snak­ker med, så vil det være et spøs­mål om det er lov å offent­lig­gjø­re et opp­tak. Det er ikke noe for­bud mot å filme. 

Den enes­te dom­men vi har, i alle fall fra Høy­este­rett, som kan min­ne om en slik sti­tua­sjon, Rt-2008–489 Pla­ta, gjaldt et til­fel­le hvor poli­ti­et i Oslo over­lot film fra sine over­vå­kings­ka­me­ra­er, som vis­te en pågri­pel­se, til NRK. NRK send­te en redi­gert utga­ve av opp­ta­ket. Den saken som end­te i Høy­este­rett var mot NRK, og gjaldt kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Men det opp­ly­ses i saken at davæ­ren­de politi­mes­ter i Oslo, Anstein Gjen­ge­dal, i en annen sak knyt­tet til sam­me for­hold, var blitt dømt til å beta­le en bot på 10 000 kr og 50 000 kr i opp­reis­ning, for brudd på den dagjel­den­de per­son­opp­lys­nings­lo­ven § 39, jf. § 48 bok­stav e. Oslo politi­kam­mer ble i sam­me sak dømt til å beta­le en bot på 100 000 kr, og 100 000 i opp­reis­ning. And­re saker som gjel­der fil­ming eller foto­gra­fe­ring av pågri­pel­ser eller lig­nen­de, kjen­ner jeg ikke til. I saken kun­ne den pågrep­nes ste­dat­ter et øye­blikk sees i pro­fil. Det var inn­gått for­lik mel­lom NRK og ste­dat­te­ren, slik at saken for Høy­este­rett bare gjaldt den pågrep­ne. Det var bare vist film av ham bak­fra, slik at ansik­tet ikke ble vist. NRK ble frifunnet.

Poli­ti­et er vant til å ta seg til ret­te, og at det skal mye til før det får noen kon­se­kven­ser om de opp­trer ulov­lig, som da en politi­tje­neste­mann ulvo­lig slet­tet bil­de­ne til en VG-foto­graf fra en ulyk­ke i Oslo. Det fikk ingen kon­se­kven­ser. Det ble bare den sed­van­li­ge sva­da­en om at man skal lære av det, som det plei­er å bli når repre­sen­tan­ter fra det offent­li­ge gjør noe ulovlig:

Den­ne saken blir brukt til kon­kret læring og gjen­nom­gå­el­se av ruti­ner så det­te ikke skal skje igjen, sier [Presse­sjef ved Oslo politi­dis­trikt, Unni] Grøn­dal. Hun sier hen­del­sen nå skal bru­kes i sam­hand­ling med og til­rette­leg­ging for media.”

Hva kan så poli­ti­et påleg­ge oss? Politilo­ven § 5 lyder:

Enhver plik­ter straks å ret­te seg etter de pålegg, tegn eller øvri­ge sig­na­ler som poli­ti­et gir i med­hold av bestem­mel­se­ne i kapit­tel II i den­ne lov.”

Det er ikke slik som man­ge, åpen­bart også man­ge i poli­ti­et, tror at all­tid må ret­te oss etter poli­ti­ets pålegg. Poli­ti­ets myn­dig­het til å gi pålegg som vi må ret­te oss etter, er begren­set til de situa­sjo­ner som er omhand­let i politilo­ven kapit­tel II. Det vil si politilo­ven §§ 4 til 14.

§ 4 sier bare hvem som har politi­myn­dig­het. § 6 gjel­der poli­ti­ets utøvel­se av sin tje­nes­te, blant annet at poli­ti­et skal opp­tre sak­lig og ikke bru­ke unø­dig makt. § 6a gjel­der (poli­ti­ets) kamera­over­vå­king og § 6b gjel­der vil­kår for poli­ti­ets bruk av skyte­vå­pen. § 7, som er den enes­te rele­van­te i vår sam­men­heng, gjel­der hånd­he­vel­se av den offent­li­ge ro og orden, den­ne kom­mer jeg til­ba­ke til. § 7a gjel­der visi­ta­sjon for å avdek­ke skyte­vå­pen, § 8 inn­brin­gel­se, § 9 inn­grep over­for beru­se­de per­soner, § 10 visi­ta­sjon for å brin­ge på det rene en per­sons iden­ti­tet, § 11 arran­ge­ment på offent­lig sted, § 12 hjelp til syke, § 13 inn­grep over­for barn og § 14 politivedtekter.

I politilo­ven § 7 førs­te ledd, angis tre situa­sjo­ner hvor poli­ti­et kan gri­pe inn:

1 for å stan­se for­styr­rel­ser av den offent­li­ge ro og orden eller når omsten­dig­he­te­ne gir grunn til frykt for sli­ke for­styr­rel­ser
2 for å iva­re­ta enkelt­per­soners eller all­menn­he­tens sik­ker­het
3 for å avver­ge eller stan­se lovbrudd.

Jeg kjen­ner som nevnt ikke den aktu­el­le sitau­sjo­nen annet enn gjen­nom Dag­bla­dets omta­le. Men det er vans­ke­lig å se at å fil­me poli­ti­ets anhol­del­se eller tra­kas­se­ring av en ung­dom, for­styr­rer den offent­li­ge ro og orden, eller gir grunn til frykt for sli­ke forstyrrelser. 

Slik fil­ming kan hel­ler ikke inne­bære noen fare for all­menn­he­tens eller enkelt­per­soners sik­ker­het. I og med at det ikke er noe for­bud mot å fil­me, kan det å gri­pe inn for å hind­re fil­ming ikke være noe man gjør for å avver­ge eller stan­se lovbrudd. 

Straffe­lo­ven har i alle fall en bestem­mel­se som kan være rele­vant: Strl § 156, som lyder: 

Den som hind­rer en offent­lig tje­neste­mann i å utfø­re en tje­neste­hand­ling, for eksem­pel ved å nek­te adgang til ste­der hvor han har beret­ti­get til­gang, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 6 måneder.

Den som ved skjells­ord eller annen util­bør­lig atferd for­ulem­per en offent­lig tje­neste­mann under eller på grunn av utfø­rin­gen av tje­nes­ten, straf­fes med bot.”

Den som fil­mer poli­ti­et nek­ter dem i alle fall ikke adgang til et sted hvor poli­ti­et har beret­ti­get adgang. Det er også vans­ke­lig å se at fil­ming på annen måte hind­rer poli­ti­et i å utfø­re en tje­neste­hand­ling. Iføl­ge Dag­bla­det ble per­sonen bedt om å flyt­te seg 200 meter vekk, og så stor avstand kan poli­ti­et umu­lig tren­ge for at de ufor­styr­ret skal kun­ne anhol­de en enkelt­per­son. Det er også vans­ke­lig å se at fil­ming for­ulem­per politiet.

Jeg fin­ner ingen lov­be­stem­mel­se som gir poli­ti­et hjem­mel til å nek­te en per­son å fil­me deres hand­lin­ger, og da er det selv­føl­ge­lig hel­ler ikke hjem­mel for å ileg­ge straff for å ha fil­met eller for ikke å ha etter­kom­met et uhjem­let pålegg. Saken rei­ser prin­si­pi­el­le spørs­mål, og jeg håper der­for at fore­leg­get ikke blir vedtatt.

Det synes å koke ned til at poli­ti­et ikke øns­ker opp­merk­som­het om sine hand­lin­ger, og vil hind­re noe som kan doku­men­te­re kri­tikk­ver­di­ge forhold. 

Print Friendly, PDF & Email