Ny bok: Ytringsfrihet og medieregulering

I dag fikk jeg ende­lig et eksemp­lar av min nye bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring” i hån­den. Ytrings­fri­het har “all­tid” opp­tatt meg, selv om det ble til at jeg som uni­ver­si­tets­ju­rist i stor grad kom til å arbei­de med and­re spørs­mål. Man rek­ker ikke alt.

Da vi for en del år til­ba­ke, jeg hus­ker ikke når det var, etab­ler­te stu­die­pro­gram­met “Digi­ta­le medi­er” i et sam­ar­beid mel­lom Insti­tutt for infor­ma­tikk, Insti­tutt for medi­er og kom­mu­ni­ka­sjon og Det juri­dis­ke fakul­tet ved Insti­tutt for rett­in­for­ma­tikk (som siden har blitt omor­ga­ni­sert til sen­ter), var jeg ikke i tvil om hvil­ke to juri­dis­ke emner som skul­le inn­gå i et slikt stu­die­pro­gram: Ytrings­fri­het og opp­havs­rett. Noen vil­le sik­kert ha ment at vi også bur­de ha hatt med per­son­vern, men det var ikke plass til mer enn to sli­ke emner innen­for de ram­mer vi had­de. Så da ble det slik.

Dess­ver­re fant noen i sin “klok­skap” på at de vil­le leg­ge ned stu­die­pro­gram­met. Uni­ver­si­te­tet i Oslo er ikke orga­ni­sert for å kun­ne dri­ve sli­ke tverr­fag­li­ge pro­gram­mer. Det snak­kes sta­dig om hvor vik­tig tverr­fag­lig­het er, men sli­ke ini­tia­ti­ver har en tendens til å dø omtrent på den­ne måten: Når pio­ner­ti­den er over, må det plas­se­res i lin­jen ved et eller annet insti­tutt. Digi­ta­le medi­er ble plas­sert hos Insti­tutt for infor­ma­tikk. Insti­tut­te­ne vel­ger gjer­ne å prio­ri­te­re “den sen­tra­le”, hvil­ket gjer­ne er det de all­tid har dre­vet med. Det som gren­ser mot and­re fag, prio­ri­te­res ned og for­vit­rer. Slik døde pro­gram­met “Digi­ta­le medi­er”, og slik har jeg også sett annen tverr­fag­lig virk­som­het dø. Påfal­len­de ofte er det noen frem­syn­te som har etab­lert pro­gram­me­ne, og så blir de lagt ned omtrent på det tids­punkt inter­es­sen er i ferd med å “ta av”. For meg er det gans­ke åpen­bart at det er behov for et stu­die­til­bud om digi­ta­le medi­er.

Con­ti­nue read­ing Ny bok: Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring

Er klage over sensur ved Det juridiske fakultet forsvarlig?

Det­te er en kom­men­tar som har lig­get upub­li­sert en stund. Men etter at NRK.no pub­li­ser­te en sak hvor hvor en “Rea­ge­rer på at ny sen­sor får vite karak­te­ren når ele­ve­ne kla­ger”, med litt etter­føl­gen­de Twit­ter-dis­ku­sjon, hen­ter jeg den fram og går gjen­nom den på nytt.

Spørs­må­let kun­ne ha vært for­mu­lert som hvor­vidt eksa­mens­sen­sur er for­svar­lig. Jeg mener at den i utgangs­punk­tet er det. I alle fall er den så for­svar­lig som den kan bli, uten over­dre­ven res­surs­bruk. Vi har all­tid to sen­so­rer, og det mener jeg det bør være. Jeg har til­strek­ke­lig man­ge gan­ger erfart at min med­sen­sor og jeg har bedømt en opp­ga­ve så ulikt at vi har måt­tet gå til­ba­ke og se på den en gang til, for å kom­me til et resul­tat vi kun­ne bli eni­ge om. Hvis en av oss had­de bedømt opp­ga­ven ale­ne, vil­le resul­ta­tet ha blitt feil, i den ene eller annen ret­ning. Der­for mener jeg at det bør være to sen­so­rer for at bedøm­mel­sen skal bli for­svar­lig.

Con­ti­nue read­ing Er kla­ge over sen­sur ved Det juri­dis­ke fakul­tet for­svar­lig?

Les vins du Tour de France 2020: 3. etappe: Nice > Sisteron

Jubel i Frank­ri­ke, men etappe­sei­er og gul trøye til Juli­an Alap­hi­lip­pe. Han vil nok behol­de den gule trøy­en len­ger enn hva Alex­an­der Kristoff gjor­de. Han og laget hans kom­mer nok til å kjem­pe for å behol­de den. Alex­an­der Kristoff får kon­sen­tre­re seg om den grøn­ne. Det er i år man skul­le ha vært i Nice, med start og mål­gang på de to førs­te etap­pe­ne og rike­lig tid til å nyte god mat og vin mens ryt­ter­ne er ute og sli­ter, og start på den tred­je etap­pen. I dag for­la­ter Touren Nice. Dagens etap­pe på 198 km går for en stor del opp­over, uten at det er spe­si­elt kre­ven­de stig­nin­ger. Alap­hi­lip­pe og hans lag Dece­unick Quick Stetp bør kun­ne kon­trol­le­re det­te.

Ryt­ter­ne skal nå i stor grad føl­ge Route Napo­lé­on til Sis­te­ron. Det var den­ne ruten Napo­le­on fulg­te etter å ha rømt fra Elba 28. febru­ar. De mar­jer­te til Gre­nob­le, men så langt skal ikke syk­lis­te­ne i dag. Jeg inbil­ler meg at det er den­ne mar­sjen som har gitt opp­ha­vet til san­gen “Napo­le­on med sin hær over Alpe­ne dro”, men jeg har ikke under­søkt det nær­me­re.

Litt syd for Gre­nob­le møt­te han Frank­ri­kes fem­te regi­ment, som skul­le avkjæ­re ham. Han red ale­ne mot dem, steg av hes­ten og rop­te: “Her er jeg. Drep deres kei­ser om dere vil.” Sol­da­te­ne svar­te med “Vive L’Em­pereur!” (Leve Kei­e­ren) og slut­tet seg til Napo­le­on. De mar­sjer­te mot Paris, med en sta­dig stør­re hær. Vi kan ikke ta hele his­to­ri­en her. Men Napo­le­on angrep nord­over, og det end­te med Napoelons neder­lag i sla­get ved Water­loo i dagens Bel­gia, 18. juni 1815. Etter neder­la­get reis­te Napo­le­on til Paris, men han had­de ikke len­ger støt­te i Frank­ri­ke. Det end­te med at han over­ga seg til bri­te­ne 15. juli 1815. Bri­te­ne had­de vel lært at det var for far­lig å ha en per­son som Napo­le­on på en øy i Mid­del­ha­vet, så den­ne gang ble han plas­sert på øya Saint Hele­na i det sør­li­ge Atlan­ter­ha­vet.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2020: 3. etap­pe: Nice > Sis­te­ron