Er klage over sensur ved Det juridiske fakultet forsvarlig?

Det­te er en kom­men­tar som har lig­get upub­li­sert en stund. Men etter at NRK.no pub­li­ser­te en sak hvor hvor en “Rea­ge­rer på at ny sen­sor får vite karak­te­ren når ele­ve­ne kla­ger”, med litt etter­føl­gen­de Twit­ter-dis­ku­sjon, hen­ter jeg den fram og går gjen­nom den på nytt.

Spørs­må­let kun­ne ha vært for­mu­lert som hvor­vidt eksa­mens­sen­sur er for­svar­lig. Jeg mener at den i utgangs­punk­tet er det. I alle fall er den så for­svar­lig som den kan bli, uten over­dre­ven res­surs­bruk. Vi har all­tid to sen­so­rer, og det mener jeg det bør være. Jeg har til­strek­ke­lig man­ge gan­ger erfart at min med­sen­sor og jeg har bedømt en opp­ga­ve så ulikt at vi har måt­tet gå til­ba­ke og se på den en gang til, for å kom­me til et resul­tat vi kun­ne bli eni­ge om. Hvis en av oss had­de bedømt opp­ga­ven ale­ne, vil­le resul­ta­tet ha blitt feil, i den ene eller annen ret­ning. Der­for mener jeg at det bør være to sen­so­rer for at bedøm­mel­sen skal bli for­svar­lig.

Da jeg begyn­te å være sen­sor, bruk­te fakul­te­tet van­vit­tig mye res­sur­ser på sen­sur. Sen­su­ren fore­gikk slik, og det må da leg­ges til at vi had­de eksa­men med tre til fem eksa­mens­da­ger, og alt­så tre til fem uli­ke besva­rel­ser som skul­le bedøm­mes for hver kan­di­dat. Først var det gjen­nom­gå­en­de sen­sur, hvor to sen­so­rer bedøm­te den sam­me opp­ga­ven fra stu­den­ter i fle­re kom­mi­sjo­ner — jeg hus­ker ikke antal­let, men kan­skje 50–60 besva­rel­ser. Der­et­ter ble besva­rel­se­ne for­delt på kom­mi­sjo­ner, som bedøm­te samt­li­ge besva­rel­ser fra hver kan­di­dat i kom­mi­sjo­nen. Da var det fire sen­so­rer som had­de bedømt hver opp­ga­ve. Kan­skje ga det et mer “rik­tig” resul­tat, men det var vans­ke­lig å for­sva­re res­surs­bru­ken.

I klage­be­hand­lin­gen ba kan­di­da­ten først om en skrift­lig begrun­nel­se. Kan­di­da­ten had­de så en frist til å skri­ve en kla­ge. Kom­mi­sjo­nen kun­ne vel­ge å omgjø­re sen­su­ren eller vel­ge å opp­rett­hol­de sitt sen­sur­ved­tak. Hvis kom­mi­sjo­nen ikke omgjor­de, kun­ne kan­di­da­ten innen en viss frist inn­gi kla­gen. Jeg lurer på om ikke fris­te­ne i hvert sta­di­um i den­ne behand­lin­gen var tre uker, så det­te kun­ne trek­ke langt ut i tid. Sen­sur er kje­de­lig arbeid. Hvis vi fikk “Svar­te Per” og hav­net i klage­kom­mi­sjon, ble vi i prak­sis “ald­ri” fer­dig med sen­su­ren.

Så len­ge klage­be­hand­lin­gen er “blind” bør klage­kom­mi­sjo­nen ikke få noen begrun­net kla­ge. Det bør da være mest mulig som en ordi­nær sen­sur, og man bør ikke kun­ne sen­de inn “pro­sesskriv” til klage­kom­mi­sjo­nen.

I dag er det ingen egent­lig klage­be­hand­ling. Det er ny sen­sur. Besva­rel­se­ne vur­de­res “blindt”. Klage­kom­mi­sjo­nen vet ikke hva slags resul­tat kan­di­da­ten fikk i den ordi­næ­re sen­su­ren. En klage­be­hand­ling inne­bæ­rer at man vur­de­rer om behand­lin­gen i førs­te omgang var feil. Eksa­mens­sen­sur er en skjønns­mes­sig vur­de­ring. Om man selv kan­skje vil­le ha lan­det på en et hakk bed­re eller et hakk dår­li­ge­re karak­ter, så lar man det opp­rin­ne­lig ved­ta­ket stå, hvis man mener at bedøm­mel­sen er for­svar­lig.

Før, da det var reell klage­be­hand­ling hvor klage­kom­mi­sjo­nen var kjent med resul­ta­tet i ordi­nær sen­sur, og kan­di­da­ten kun­ne begrun­ne sin kla­ge, var det i prak­sis slik at man svært sjel­den ga en dår­li­ge­re karak­ter enn i ordi­nær sen­sur, selv om man som kla­ge­sen­sor kun­ne mene at karak­te­ren var for god. Med ny, “blind” sen­sur, kan det slå alle vei­er.

Jeg har vært med på å stry­ke en kan­di­dat i klage­om­gan­gen, som i alle fall had­de fått bestått resul­tat i ord­niær sen­sur, uten at jeg hus­ker det­te resul­ta­tet. Kan­di­da­ten var sik­kert sær­de­les skuf­fet og for­ban­net over å få det resul­ta­tet. Min med­sen­sor i klage­kom­mi­sjo­nen og jeg, antok at det­te var en kan­di­dat som had­de strø­ket, som ba om ny sen­sur. Den som har strø­ket har ikke noe å tape. Besva­rel­sen var svak, og vår vur­de­ring var om det­te tross alt var godt nok til å kun­ne stå, noe vi kom til at det ikke var. Vi ble gans­ke over­ras­ket da vi fikk vite hva ved­kom­men­de had­de fått ved ordi­nær sen­sur, men var eni­ge om at vår vur­de­ring var rik­tig.

I klage­be­hand­lin­gen må vi skil­le mel­lom tre type­si­tua­sjo­ner. I de obli­ga­to­ris­ke fage­ne er det man­ge kan­di­da­ter og man­ge kom­mi­sjo­ner. Man vel­ger erfra­ne sen­so­rer til klage­kom­mi­sjo­ne­ne, og de som er i klage­kom­mi­sjo­ne­ne har hatt ordi­nær sen­sur i fage­ne. Det er dess­uten ofte fle­re kla­ger, slik at man også i klage­om­gan­gen bedøm­mer fle­re besva­rel­ser. I en slik behan­ding vil kla­ge­sen­su­ren i alle fall være like for­svar­lig som den ordi­næ­re sen­su­ren.

I valg­fag vil det ofte være rela­tivt få kan­di­da­ter, slik at det bare er én kom­mi­sjon per valg­fag. Hvis det blir kla­ge ved sli­ke eksa­me­ner, vil klage­kom­mi­sjo­nen ikke ha del­tatt i den ord­niæ­re sen­su­ren. I det til­fel­let hvor jeg var med på å stry­ke en som had­de bestått i den ordi­næ­re sen­su­ren, var det kla­ge i et valg­fag.

Når jeg har van­lig sen­sur, tar det litt tid før jeg bestem­mer meg for nivå­et. Jeg skal ha lest i alle fall et titalls besva­rel­ser før jeg i det hele tatt begyn­ner å ten­ke på karak­te­rer. Det varie­rer noe. Får man en klar A og en like klar stryk, da har man på en måt­te fått satt noen holde­punk­ter for nivå­et.

Ved klage­be­hand­ling i sli­ke fag, vil klage­kom­mi­sjo­nen bare få den ene besva­rel­sen som det kla­ges over, og har ingen erfa­ring med hvor­dan and­re besva­rel­ser er, og refe­ran­ser til nivå­et — slik man vil ha ved klage­be­hand­ling i obli­ga­to­ris­ke fag. Jeg er gans­ke ukom­for­ta­bel når jeg i klage­om­gang skal set­te en karak­ter basert på å ha lest bare den­ne ene besva­rel­sen.

Kla­ge på bedøm­mel­ser av mas­ter­opp­ga­ver, er et kapit­tel for seg. Mas­ter­opp­ga­ver er indi­vi­du­el­le arbei­der, og man kan ikke sam­men­lig­ne fle­re som skri­ver om sam­me emne. Klage­kom­mi­sjo­nen vil da ha like godt eller like dår­lig grunn­lag for å vur­de­re opp­ga­ven, som de ord­niæ­re sen­so­re­ne had­de. Bedøm­mel­sen kan selv­sagt variere. En som jeg vei­le­det fikk en etter min mening for dår­lig karak­ter. Ved­kom­men­de kla­get, og fikk en enda dår­li­ge­re karak­ter i klage­om­gan­gen. Og da er løpet kjørt. Det er karak­te­ren etter klage­om­gan­gen som blir stå­en­de.

Det er sær­lig ved klage­be­døm­mel­se av mas­ter­opp­ga­ver at jeg sav­ner å få vite karak­ter etter ord­niær sen­sur, og å få sen­so­re­nes begrun­nel­se for det resul­ta­tet. Her kan vi også godt få en kom­men­tar fra vei­le­der. Jeg har vært borte i situa­sjo­ner hvor sen­so­re­ne åpen­bart har vært uenig med vei­le­der, slik at kan­di­da­ten i rea­li­te­ten “straf­fes” for å ha fulgt vei­le­ders råd. Det er til syv­en­de og sist kan­di­da­ten som har ansva­ret for inn­hol­det, man det kan være greit å vite om noen av de valg som er gjort er tatt etter råd fra vei­le­der. Så kan vi i klage­om­gan­gen vur­de­re om det har vært en rik­tig bedøm­mel­se eller ikke — og rik­tig vil da si innen­for for­svar­li­ge skjønns­mar­gi­ner.

Van­lig­vis er det erfar­ne sen­so­rer som er i klage­kom­mi­sjo­ne­ne. Men sær­lig ved mas­ter­opp­ga­ver, kan det i prak­sis være vans­ke­lig å få til. Jeg hus­ker et til­fel­le hvor Jon Bing og jeg had­de bedømt en mas­ter­opp­ga­ve. Klage­kom­mi­sjo­en bestod av to sti­pen­dia­ter. I alle fall den ene av dem ga uttrykk for at han var sær­de­les ukom­for­ta­bel med å skul­le over­prø­ve Jons og min vur­de­ring. Hvor­dan resul­ta­tet ble, hus­ker jeg ikke len­ger.

Jeg er ambi­va­lent når det gjel­der klage­be­and­lin­gen. I prin­sip­pet er jeg til­hen­ger av “blind” klage­be­had­ling. For de obli­ga­to­ris­ke fage­ne, hvor kla­ge­sen­so­re­ne også har del­tatt i den ord­ni­næ­re sen­su­ren, mener jeg at det­te er en for­svar­lig ord­ning.

Når det gjel­der valg­fa­ge­ne, hvor kla­ge­sen­so­re­ne kun leser den besva­rel­se som det kla­ges over, mener jeg at “blind” klage­be­hand­ling ikke er for­svar­lig. Her vil­le det vært bed­re med en reell klage­be­hand­ling, hvor det ikke var et spørs­mål om ny sen­sur, men om å vur­de­re om den opp­rin­ne­lig bedøm­mel­sen var “rik­tig” innen­for de skjønns­ram­mer det må være.

Ved kla­ge over bedøm­mel­se av mas­ter­opp­ga­ver, skul­le jeg som nevnt også gjer­ne ha kjent karak­te­ren fra van­lig sen­sur, og sen­so­re­nes begrun­nel­se for den­ne og vei­le­ders kom­men­tar. Så kun­ne vi over­prø­ve den­ne vur­de­rin­gen.

På den annen side. Det drei­er seg tross alt om jus­stu­den­ter. Da det under tid­li­ge­re ord­nin­ger i prak­sis var risiko­fritt å kla­ge, fikk vi vel­dig man­ge kla­ger. Stu­den­te­ne had­de i prak­sis alt å vin­ne, og intet å tape på å kla­ge, og da gjor­de man­ge det. Klage­be­hand­lin­gen la beslag på sto­re res­sur­ser, som hel­ler bur­de ha vært brukt til under­vis­ning.

Print Friendly, PDF & Email