Dette er en kommentar som har ligget upublisert en stund. Men etter at NRK.no publiserte en sak hvor hvor en “Reagerer på at ny sensor får vite karakteren når elevene klager”, med litt etterfølgende Twitter-diskusjon, henter jeg den fram og går gjennom den på nytt.

Spørsmålet kunne ha vært formulert som hvorvidt eksamenssensur er forsvarlig. Jeg mener at den i utgangspunktet er det. I alle fall er den så forsvarlig som den kan bli, uten overdreven ressursbruk. Vi har alltid to sensorer, og det mener jeg det bør være. Jeg har tilstrekkelig mange ganger erfart at min medsensor og jeg har bedømt en oppgave så ulikt at vi har måttet gå tilbake og se på den en gang til, for å komme til et resultat vi kunne bli enige om. Hvis en av oss hadde bedømt oppgaven alene, ville resultatet ha blitt feil, i den ene eller annen retning. Derfor mener jeg at det bør være to sensorer for at bedømmelsen skal bli forsvarlig.

Da jeg begynte å være sensor, brukte fakultetet vanvittig mye ressurser på sensur. Sensuren foregikk slik, og det må da legges til at vi hadde eksamen med tre til fem eksamensdager, og altså tre til fem ulike besvarelser som skulle bedømmes for hver kandidat. Først var det gjennomgående sensur, hvor to sensorer bedømte den samme oppgaven fra studenter i flere kommisjoner — jeg husker ikke antallet, men kanskje 50-60 besvarelser. Deretter ble besvarelsene fordelt på kommisjoner, som bedømte samtlige besvarelser fra hver kandidat i kommisjonen. Da var det fire sensorer som hadde bedømt hver oppgave. Kanskje ga det et mer “riktig” resultat, men det var vanskelig å forsvare ressursbruken.

I klagebehandlingen ba kandidaten først om en skriftlig begrunnelse. Kandidaten hadde så en frist til å skrive en klage. Kommisjonen kunne velge å omgjøre sensuren eller velge å opprettholde sitt sensurvedtak. Hvis kommisjonen ikke omgjorde, kunne kandidaten innen en viss frist inngi klagen. Jeg lurer på om ikke fristene i hvert stadium i denne behandlingen var tre uker, så dette kunne trekke langt ut i tid. Sensur er kjedelig arbeid. Hvis vi fikk “Svarte Per” og havnet i klagekommisjon, ble vi i praksis “aldri” ferdig med sensuren.

Så lenge klagebehandlingen er “blind” bør klagekommisjonen ikke få noen begrunnet klage. Det bør da være mest mulig som en ordinær sensur, og man bør ikke kunne sende inn “prosesskriv” til klagekommisjonen.

I dag er det ingen egentlig klagebehandling. Det er ny sensur. Besvarelsene vurderes “blindt”. Klagekommisjonen vet ikke hva slags resultat kandidaten fikk i den ordinære sensuren. En klagebehandling innebærer at man vurderer om behandlingen i første omgang var feil. Eksamenssensur er en skjønnsmessig vurdering. Om man selv kanskje ville ha landet på en et hakk bedre eller et hakk dårligere karakter, så lar man det opprinnelig vedtaket stå, hvis man mener at bedømmelsen er forsvarlig.

Før, da det var reell klagebehandling hvor klagekommisjonen var kjent med resultatet i ordinær sensur, og kandidaten kunne begrunne sin klage, var det i praksis slik at man svært sjelden ga en dårligere karakter enn i ordinær sensur, selv om man som klagesensor kunne mene at karakteren var for god. Med ny, “blind” sensur, kan det slå alle veier.

Jeg har vært med på å stryke en kandidat i klageomgangen, som i alle fall hadde fått bestått resultat i ordniær sensur, uten at jeg husker dette resultatet. Kandidaten var sikkert særdeles skuffet og forbannet over å få det resultatet. Min medsensor i klagekommisjonen og jeg, antok at dette var en kandidat som hadde strøket, som ba om ny sensur. Den som har strøket har ikke noe å tape. Besvarelsen var svak, og vår vurdering var om dette tross alt var godt nok til å kunne stå, noe vi kom til at det ikke var. Vi ble ganske overrasket da vi fikk vite hva vedkommende hadde fått ved ordinær sensur, men var enige om at vår vurdering var riktig.

I klagebehandlingen må vi skille mellom tre typesituasjoner. I de obligatoriske fagene er det mange kandidater og mange kommisjoner. Man velger erfrane sensorer til klagekommisjonene, og de som er i klagekommisjonene har hatt ordinær sensur i fagene. Det er dessuten ofte flere klager, slik at man også i klageomgangen bedømmer flere besvarelser. I en slik behanding vil klagesensuren i alle fall være like forsvarlig som den ordinære sensuren.

I valgfag vil det ofte være relativt få kandidater, slik at det bare er én kommisjon per valgfag. Hvis det blir klage ved slike eksamener, vil klagekommisjonen ikke ha deltatt i den ordniære sensuren. I det tilfellet hvor jeg var med på å stryke en som hadde bestått i den ordinære sensuren, var det klage i et valgfag.

Når jeg har vanlig sensur, tar det litt tid før jeg bestemmer meg for nivået. Jeg skal ha lest i alle fall et titalls besvarelser før jeg i det hele tatt begynner å tenke på karakterer. Det varierer noe. Får man en klar A og en like klar stryk, da har man på en måtte fått satt noen holdepunkter for nivået.

Ved klagebehandling i slike fag, vil klagekommisjonen bare få den ene besvarelsen som det klages over, og har ingen erfaring med hvordan andre besvarelser er, og referanser til nivået — slik man vil ha ved klagebehandling i obligatoriske fag. Jeg er ganske ukomfortabel når jeg i klageomgang skal sette en karakter basert på å ha lest bare denne ene besvarelsen.

Klage på bedømmelser av masteroppgaver, er et kapittel for seg. Masteroppgaver er individuelle arbeider, og man kan ikke sammenligne flere som skriver om samme emne. Klagekommisjonen vil da ha like godt eller like dårlig grunnlag for å vurdere oppgaven, som de ordniære sensorene hadde. Bedømmelsen kan selvsagt variere. En som jeg veiledet fikk en etter min mening for dårlig karakter. Vedkommende klaget, og fikk en enda dårligere karakter i klageomgangen. Og da er løpet kjørt. Det er karakteren etter klageomgangen som blir stående.

Det er særlig ved klagebedømmelse av masteroppgaver at jeg savner å få vite karakter etter ordniær sensur, og å få sensorenes begrunnelse for det resultatet. Her kan vi også godt få en kommentar fra veileder. Jeg har vært borte i situasjoner hvor sensorene åpenbart har vært uenig med veileder, slik at kandidaten i realiteten “straffes” for å ha fulgt veileders råd. Det er til syvende og sist kandidaten som har ansvaret for innholdet, man det kan være greit å vite om noen av de valg som er gjort er tatt etter råd fra veileder. Så kan vi i klageomgangen vurdere om det har vært en riktig bedømmelse eller ikke — og riktig vil da si innenfor forsvarlige skjønnsmarginer.

Vanligvis er det erfarne sensorer som er i klagekommisjonene. Men særlig ved masteroppgaver, kan det i praksis være vanskelig å få til. Jeg husker et tilfelle hvor Jon Bing og jeg hadde bedømt en masteroppgave. Klagekommisjoen bestod av to stipendiater. I alle fall den ene av dem ga uttrykk for at han var særdeles ukomfortabel med å skulle overprøve Jons og min vurdering. Hvordan resultatet ble, husker jeg ikke lenger.

Jeg er ambivalent når det gjelder klagebeandlingen. I prinsippet er jeg tilhenger av “blind” klagebehadling. For de obligatoriske fagene, hvor klagesensorene også har deltatt i den ordninære sensuren, mener jeg at dette er en forsvarlig ordning.

Når det gjelder valgfagene, hvor klagesensorene kun leser den besvarelse som det klages over, mener jeg at “blind” klagebehandling ikke er forsvarlig. Her ville det vært bedre med en reell klagebehandling, hvor det ikke var et spørsmål om ny sensur, men om å vurdere om den opprinnelig bedømmelsen var “riktig” innenfor de skjønnsrammer det må være.

Ved klage over bedømmelse av masteroppgaver, skulle jeg som nevnt også gjerne ha kjent karakteren fra vanlig sensur, og sensorenes begrunnelse for denne og veileders kommentar. Så kunne vi overprøve denne vurderingen.

På den annen side. Det dreier seg tross alt om jusstudenter. Da det under tidligere ordninger i praksis var risikofritt å klage, fikk vi veldig mange klager. Studentene hadde i praksis alt å vinne, og intet å tape på å klage, og da gjorde mange det. Klagebehandlingen la beslag på store ressurser, som heller burde ha vært brukt til undervisning.