Ny bok: Ytringsfrihet og medieregulering

I dag fikk jeg ende­lig et eksemp­lar av min nye bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring” i hån­den. Ytrings­fri­het har “all­tid” opp­tatt meg, selv om det ble til at jeg som uni­ver­si­tets­ju­rist i stor grad kom til å arbei­de med and­re spørs­mål. Man rek­ker ikke alt.

Da vi for en del år til­ba­ke, jeg hus­ker ikke når det var, etab­ler­te stu­die­pro­gram­met “Digi­ta­le medi­er” i et sam­ar­beid mel­lom Insti­tutt for infor­ma­tikk, Insti­tutt for medi­er og kom­mu­ni­ka­sjon og Det juri­dis­ke fakul­tet ved Insti­tutt for rett­in­for­ma­tikk (som siden har blitt omor­ga­ni­sert til sen­ter), var jeg ikke i tvil om hvil­ke to juri­dis­ke emner som skul­le inn­gå i et slikt stu­die­pro­gram: Ytrings­fri­het og opp­havs­rett. Noen vil­le sik­kert ha ment at vi også bur­de ha hatt med per­son­vern, men det var ikke plass til mer enn to sli­ke emner innen­for de ram­mer vi had­de. Så da ble det slik.

Dess­ver­re fant noen i sin “klok­skap” på at de vil­le leg­ge ned stu­die­pro­gram­met. Uni­ver­si­te­tet i Oslo er ikke orga­ni­sert for å kun­ne dri­ve sli­ke tverr­fag­li­ge pro­gram­mer. Det snak­kes sta­dig om hvor vik­tig tverr­fag­lig­het er, men sli­ke ini­tia­ti­ver har en tendens til å dø omtrent på den­ne måten: Når pio­ner­ti­den er over, må det plas­se­res i lin­jen ved et eller annet insti­tutt. Digi­ta­le medi­er ble plas­sert hos Insti­tutt for infor­ma­tikk. Insti­tut­te­ne vel­ger gjer­ne å prio­ri­te­re “den sen­tra­le”, hvil­ket gjer­ne er det de all­tid har dre­vet med. Det som gren­ser mot and­re fag, prio­ri­te­res ned og for­vit­rer. Slik døde pro­gram­met “Digi­ta­le medi­er”, og slik har jeg også sett annen tverr­fag­lig virk­som­het dø. Påfal­len­de ofte er det noen frem­syn­te som har etab­lert pro­gram­me­ne, og så blir de lagt ned omtrent på det tids­punkt inter­es­sen er i ferd med å “ta av”. For meg er det gans­ke åpen­bart at det er behov for et stu­die­til­bud om digi­ta­le medi­er.

Men både ytrings­fri­het og opp­havs­rett pas­ser godt inn i and­re stu­die­pro­gram­mer. Så kur­se­ne lever vide­re, selv om det stu­die­pro­gram­met det opp­rin­ne­lig ble utvik­let for, ikke len­ger fin­nes. Så til­ba­ke til ytrings­fri­he­ten.

Det­te har gjort at jeg i gans­ke man­ge år har under­vist i ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. I alle dis­se åre­ne har jeg hatt dår­lig sam­vit­tig­het over­for stu­den­te­ne for at det ikke har vært noen egnet lære­bok i faget.

Jeg har begynt på den­ne boken man­ge gan­ger, men av man­ge uli­ke grun­ner har det blitt avbrutt omtrent like man­ge gan­ger. I de sene­re åre­ne har stu­den­te­ne fått fore­lø­pi­ge ver­sjo­ner, ut fra at det er bed­re enn å lese offent­li­ge utred­nin­ger og stor­tings­mel­din­ger. Men omsi­der fikk jeg tatt meg sam­men og fikk gjen­nom­ført det­te.

Å skri­ve om ytrings­fri­het har i høy­es­te grad vært å sky­te mot et beve­ge­lig mål. Det har sta­dig kom­met ny lov­giv­ning, nye retts­av­gjø­rel­ser, osv. Men til slutt måt­te jeg bare set­te strek. Like­vel ble det mel­lom førs­te og and­re kor­rek­tur­om­gang nød­ven­dig å føye til at lag­manns­ret­ten had­de avsagt dom i en sak, hvor jeg had­de omtalt dom­men fra ting­ret­ten. Etter det har det også kom­met annet jeg gjer­ne skul­le ha tatt med. Det kun­ne også vært inter­es­sant å dis­ku­te­re noen spør­mål med utgangs­punkt i SIAN-demon­stra­sjo­ne­ne og mot­de­mon­stra­sjo­ne­ne. Men alt det­te får utstå til en even­tu­ell sene­re utga­ve.

Boken star­ter med ytrings­fri­he­ten, dens begrun­nel­se og dens retts­li­ge grunn­lag. Men fra et retts­lig stå­sted er det ytrings­fri­he­tens gren­ser som er mest inter­es­san­te, hvil­ket vil si der ytrings­fri­he­ten møter hate­ful­le ytrin­ger, ære­kren­kel­ser, kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, osv.

Boken har blitt mer omfat­ten­de enn den etter pla­nen skul­le ha blitt, og har kan­skje blitt litt for omfat­ten­de som den lære­bo­ken den var ment å skul­le være. Den kun­ne godt ha blitt mye stør­re. Det er vel­dig man­ge spørs­mål jeg gjer­ne skul­le ha behand­let mer inn­gå­en­de.

Det å skri­ve en bok er på man­ge måter en gans­ke mer­ke­lig pro­sess. Man skri­ver, tror man er fer­dig, går noen run­der med redak­tø­ren, før man kom­mer til et punkt hvor man sier at slik får den bli. Så går den gjen­nom manus­be­hand­ling. Det er først språk­vask, og der­et­ter to run­der med kor­rek­tur før den kan gå i tryk­ken.

Jeg er i min tanke­gang og arbeids­måte gans­ke pro­sjekt­ori­en­tert. Jeg arbei­der med et pro­sjekt til det er fer­dig — skjønt noen blir ikke fer­dig. Mot slut­ten plei­er jeg å gå gans­ke lei. Men, eller i alle fall jeg kom­mer til et punkt hvor man er fer­dig med den krea­ti­ve og mor­som­me del av pro­sjek­tet. Der­et­ter gjen­står det bare mye arbeid for å gjø­re det fer­dig. Da fris­ter ofte den nes­te pro­sjek­tet mer enn det som er nes­ten fer­dig.

Når boken kom­mer, blir man på en måte men­talt satt litt til­ba­ke. Jeg er men­talt langt inne i det nes­te pro­sjek­tet, som ikke drei­er som om ytrings­fri­het. Men ryk­kes nå til­ba­ke til der jeg var omtrent da manus ble levert.

Uan­sett: Det er all­tid en vel­dig god følel­se å få den fer­di­ge boken i hån­den.

Boken kom­mer snart i en bok­han­del nær deg. Støtt din loka­le bok­hand­ler og kjøp boken der du plei­er å kjø­pe boken, eller bestill den fra Uni­ve­ris­tets­for­la­get.

Print Friendly, PDF & Email