Ny bok: Ytringsfrihet og medieregulering

I dag fikk jeg endelig et eksemplar av min nye bok “Ytringsfrihet og medieregulering” i hånden. Ytringsfrihet har “alltid” opptatt meg, selv om det ble til at jeg som universitetsjurist i stor grad kom til å arbeide med andre spørsmål. Man rekker ikke alt.

Da vi for en del år tilbake, jeg husker ikke når det var, etablerte studieprogrammet “Digitale medier” i et samarbeid mellom Institutt for informatikk, Institutt for medier og kommunikasjon og Det juridiske fakultet ved Institutt for rettinformatikk (som siden har blitt omorganisert til senter), var jeg ikke i tvil om hvilke to juridiske emner som skulle inngå i et slikt studieprogram: Ytringsfrihet og opphavsrett. Noen ville sikkert ha ment at vi også burde ha hatt med personvern, men det var ikke plass til mer enn to slike emner innenfor de rammer vi hadde. Så da ble det slik.

Dessverre fant noen i sin “klokskap” på at de ville legge ned studieprogrammet. Universitetet i Oslo er ikke organisert for å kunne drive slike tverrfaglige programmer. Det snakkes stadig om hvor viktig tverrfaglighet er, men slike initiativer har en tendens til å dø omtrent på denne måten: Når pionertiden er over, må det plasseres i linjen ved et eller annet institutt. Digitale medier ble plassert hos Institutt for informatikk. Instituttene velger gjerne å prioritere “den sentrale”, hvilket gjerne er det de alltid har drevet med. Det som grenser mot andre fag, prioriteres ned og forvitrer. Slik døde programmet “Digitale medier”, og slik har jeg også sett annen tverrfaglig virksomhet dø. Påfallende ofte er det noen fremsynte som har etablert programmene, og så blir de lagt ned omtrent på det tidspunkt interessen er i ferd med å “ta av”. For meg er det ganske åpenbart at det er behov for et studietilbud om digitale medier.

Men både ytringsfrihet og opphavsrett passer godt inn i andre studieprogrammer. Så kursene lever videre, selv om det studieprogrammet det opprinnelig ble utviklet for, ikke lenger finnes. Så tilbake til ytringsfriheten.

Dette har gjort at jeg i ganske mange år har undervist i ytringsfrihet og medieregulering. I alle disse årene har jeg hatt dårlig samvittighet overfor studentene for at det ikke har vært noen egnet lærebok i faget.

Jeg har begynt på denne boken mange ganger, men av mange ulike grunner har det blitt avbrutt omtrent like mange ganger. I de senere årene har studentene fått foreløpige versjoner, ut fra at det er bedre enn å lese offentlige utredninger og stortingsmeldinger. Men omsider fikk jeg tatt meg sammen og fikk gjennomført dette.

Å skrive om ytringsfrihet har i høyeste grad vært å skyte mot et bevegelig mål. Det har stadig kommet ny lovgivning, nye rettsavgjørelser, osv. Men til slutt måtte jeg bare sette strek. Likevel ble det mellom første og andre korrekturomgang nødvendig å føye til at lagmannsretten hadde avsagt dom i en sak, hvor jeg hadde omtalt dommen fra tingretten. Etter det har det også kommet annet jeg gjerne skulle ha tatt med. Det kunne også vært interessant å diskutere noen spørmål med utgangspunkt i SIAN-demonstrasjonene og motdemonstrasjonene. Men alt dette får utstå til en eventuell senere utgave.

Boken starter med ytringsfriheten, dens begrunnelse og dens rettslige grunnlag. Men fra et rettslig ståsted er det ytringsfrihetens grenser som er mest interessante, hvilket vil si der ytringsfriheten møter hatefulle ytringer, ærekrenkelser, krenkelse av privatlivets fred, osv.

Boken har blitt mer omfattende enn den etter planen skulle ha blitt, og har kanskje blitt litt for omfattende som den læreboken den var ment å skulle være. Den kunne godt ha blitt mye større. Det er veldig mange spørsmål jeg gjerne skulle ha behandlet mer inngående.

Det å skrive en bok er på mange måter en ganske merkelig prosess. Man skriver, tror man er ferdig, går noen runder med redaktøren, før man kommer til et punkt hvor man sier at slik får den bli. Så går den gjennom manusbehandling. Det er først språkvask, og deretter to runder med korrektur før den kan gå i trykken.

Jeg er i min tankegang og arbeidsmåte ganske prosjektorientert. Jeg arbeider med et prosjekt til det er ferdig — skjønt noen blir ikke ferdig. Mot slutten pleier jeg å gå ganske lei. Men, eller i alle fall jeg kommer til et punkt hvor man er ferdig med den kreative og morsomme del av prosjektet. Deretter gjenstår det bare mye arbeid for å gjøre det ferdig. Da frister ofte den neste prosjektet mer enn det som er nesten ferdig.

Når boken kommer, blir man på en måte mentalt satt litt tilbake. Jeg er mentalt langt inne i det neste prosjektet, som ikke dreier som om ytringsfrihet. Men rykkes nå tilbake til der jeg var omtrent da manus ble levert.

Uansett: Det er alltid en veldig god følelse å få den ferdige boken i hånden.

Boken kommer snart i en bokhandel nær deg. Støtt din lokale bokhandler og kjøp boken der du pleier å kjøpe boken, eller bestill den fra Univeristetsforlaget.