Frankrike, Languedoc, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2020: 6. etappe: Le Teil > Mont Aigoual

Leave a comment

Gårsdagens avslutning var visst ikke så hard som jeg tolket den til å være ut fra kartet og løypeprofilen. Julian Alaphilippe rotet det til, fikk tidsstraff og mistet den gule ledertrøyen. Reglene er klare på dette punktet. At Alaphilippe på slutten at en etappe griper flasken som en fra hans lag holder fram, uten å tenke på reglene, er ganske forståelig. Thor Hushovd hadde også en kommentar om at vedkommende med flasken sto godt plassert, og sa etterpå at det viste hvor dårlig han var som ekspertkommentator. Men at laget plasserer en av en av sine folk for å gi ham en flaske etter grensen for når det ikke lenge er tillatt, det var særdeles amatørmessig.

Dagens etappe er 191 km lang, klassifisert som kupert (hilly). Det er sikkert vanskelig å plassere etapper inn i de kategoriene de opererer med. Dagens etappe er tilnørmet helt flat de første 155 km, og deretter går det opp, opp og opp til mål. Vi vanlige dødlige vil nok mene at noen små uklassifiserte og en tredjekategoristigning gjør at det slett ikke er flatt, men for proffsyklistene er det bare små krusninger på en flat etappe. Etappen avsluttes med målgang på toppen av Mont Aigoual, som er klassifisert som førstekategori. Så denne gangen vil nok spurterne vil være hektet av i god tid før målgang.

Nå har jeg nesten kommet hjem. Vi har en leilighet i La Grande Motte i Languedoc, ute ved kysten, og jeg har vært i det området de sykler gjennom mange ganger, selv om jeg ser at deler av etappen følger en rute hvor jeg ennå ikke har vært.

Før jeg kommer til vin, gjør jeg et lite togstopp. Jeg liker tog, og i Frankrike finnes det mangs små tog. Det går et tog fra Anduze, som etappen er innom, til Saint Jean de Gard. En gang vi hadde med oss våre Brompton sykler for å ta toget til Saint Jean de Gard og sykle tilbake til Anduze, bommet vi litt på veivalget et stedg og kunne vi konstatere at selv Brompton er en utmerket sykkel, så egner den seg ikke særlig godt til å sykle i terreng.

Vi er i Languedoc. Den tidligere regionen Languedoc-Roussillon var den regionen hvor det ble produsert mest vin. Administrativt er den nå slått sammen med den tidligere regionen Midi-Pyrénées til Occitanie, men i vinsammenheng er fortsatt Languedoc-Rousillon en bedre avgrensning. Det var et område som lenge hadde et ganske fortjent dårlig vinrykte. Her hadde man i for mange år prioritert kvantitet foran kvalitet. Og som Henning Kvitnes synger: Evig eies kun et dårlig rykte. Som i så mange vinområder har kvaliteten blitt kraftig forbedret. Jeg har flere ganger sitert Vinmonopolets produktsjef Trond Otrebski beskrev sitt møte med Languedoc-Roussillon i Vinbladet 4/09 (Den finnes dessverre ikke lenger på nett), da Vinomonopolet valgte Languedoc-Roussillon som fokusområde:

“- Det folk forbinder med vin fra Languedoc-Roussillon er først og fremst kvantitet, sier Otrebski. Ja, han innrømmer at det nok var det han først tenkte selv også da han gikk i gang med arbeidet. Dette er tross alt verdens største vinområde!

Han var på jakt etter viner av høyere kvalitet og i en ny og annerledes stil enn det som fantes i sortimentet fra før — ikke så varm fruktkarakter og mer preg av jorda druene har vokst i.

– Men vi fikk litt av en overraskelse da vi kom hit og så hvor fantastisk høy kvaliteten var. Og plutselig endret målet vårt seg. Istendenfor å lete etter gode vinder til moderate priser, ønsket vi nå å finne toppviner i alle prisklasser — virkelig seriøse viner som tåler sammnlikning med vin fra de beste vinområdene i Frankrike.

(…)

Her finnes “Grand Cru-er” på høyde med dem en finner i Burgund. Vinen har en annen stil, men når det gjelder kvalitet, ligger de absolutt ikke tilbake for noe, mener han.”

Da vi kjøpte leilighet i området i 2005, hadde jeg de vanlige fordommene mot viner fra området. I begynnelsen var det på restauranter vi oppdaget at Languedoc hadde langt bedre vin å by på, enn det vi trodde. Restauranter med respekt for seg selv i vinproduserende områder, vil gjerne kunne tilby sine gjester god vin fra regionen. Vi fikk en del positive overaskelser, og merket oss produsentene og hvilke områder vinen kom fra. Etterhvert som min franskkunnskaper ble litt bedre — selv om de ikke på langt nær er så gode som de burde være — dristet jeg meg til ikke bare å plukke vin i selvbetjente supermarkeder, men til også å gå til vinhandlere og spørre dem om viner, og å oppsøke vinprodusenter.

Etappen går litt lenger inne i landet en der det meste av vinen produseres. Jeg drar litt syd-vest for dagens etappe for å finne vin. Jeg vil ta for meg to av pionerene som ledet an i utviklingen for å gjøre Languedoc til det kvalitetsområdet er i dag. Starten på kvalitetsutviklingen var på midten av 1970-tallet. De to produsentene jeg skal nevne, har hatt og har helt ulike filosofier når det gjelder vinproduksjon og kvalitetsutvikling.

Den tidligere lærfabrikant fra Millau, Aimé Guibert, hadde lyst til å gjøre noe annet enn å podusere hansker. Han og hans kone Véronique Guibert de la Vaissière forelsket seg i 1971 i en eiendom i Gassac-dalen, nær byen eller landsbyen (jeg har aldri forstått grensen mellom liten by og stor landsby) Aniane. De allierte seg med Professor Henri Enjalbert ved Universitetet i Bordeaux, men han kom opprinnelig fra Aveyron. Han var geolog, og hadde spesialisert seg i sammenhengen mellom geologi og vinproduksjon. Aimé Guibert hadde ambisjoner om å kunne lage god “bordeauxvin” utenfor Bordeaux. Han plantet vinmarken med Bordeauxs “signaturdrue” Cabernet Sauvignon. På 1970-tallet plantet “alle” som ville satse på kvalitetsvin Cabernet Sauvignon. Vinen ble klassifisert som bordvin, det laveste trinnet på klassifikasjonsstigen.

Ønologen Emile Peynaud, som hadde vært konsulent for flere av toppslottene i Bordeaux, hadde fulgt utviklingen litt på avstand, og ga råd da de skulle lansere sin første årgang. De fikk betydelig medieoppmerksomhet da magasinet Gault&Millau kalte dem “Languedocs Château Lafite”.

Deres signaturvin Mas de Daumas Gassac er laget med 75% Cabernet Sauvignon, og de resterende 25% utgjøres av 20 forskellige druer. Dette er druer som ikke har noen tradisjon i Languedoc. Sev om dette regnes som en av de ledende vinene fra Languedoc er vinen bare klassifisert på IGP-nivå som IGP Saint-Guilhem-le-désert cité d’Aniane. Vinmonopolet har 2016-årgangen til 430 kr.

De produserer også rosévin og hvitvin, og har en noe rimeligere serie av viner som de kaller Moulin de Gassac.

Aimé Guibert døde i 2016, og eiendommen drives nå av hans sønner.

Olivier Jullien har en helt annen historie. Han vokste opp på en vingård i Languedov. Hans foreldre dyrket druer, som ble levert til et kooperativ. Han så hvordan foreldrene slet, og tjente dårlig. Han kjøpte senere sin egen vinmark og bygget opp sin egen vingård, Mas Jullien. I motsetning til Aimé Guibert, ville han produsere vin av druer som tradisjonelt har vært dyrket i Languedoc. Han gjorde det som synes å stride mot alle bondeinstinkter: Redusere kvantiteten for å øke kvaliteten. De første årene leverte han druer til et kooperativ. Men etter noen år gikk han over til å produsere sin egen vin. Vinstokkene trenger noen år før de virkelig yter godt. Olivier Jullien svarte omtrent dette på spørsmål om hvorfor han gikk over til å produsere sin egen vin:

“Når du legger veldig mye arbeid i å få druer av så god kvalitet som mulig, da liker du ikke å se at de blir blandet med druer fra andre produsenter når det skal lages vin.”

Vi var innom Mas Jullien for et par år siden. Vi ble møtt av en dame som sa at vi gjerne kunne få smake på vinen, men vi kunne ikke kjøpe noe. For all vinen deres var allerede solgt.

På toppen av Mont Aigoual ligger det et gammelt meteorologisk observatorium.

En gang vi skulle opp hit, vi kom fra en annen kant (med bil) — opp fra Millau — var det så tett tåke at vi ikke så mer enn et par meter. Vi måtte følge den hvite stripen langs veikanten, og ga opp før vi kom opp, og kjørte ned igjen den veien rytterne sykler opp i dag. Heldigvis var det ikke altfor langt før vi kom under tåken.

I 1960, på den 14. etappen fra Millau til Avignon gikk etappen over Col de Perjuret, som ligger ca 14 km langs D18 nordover fra Mont Aigoual. I nedkjøringen fra Col de Perjuret mot Vebron og Florac fulgte Roger Rivière italienske Gastone Nencini, som ledet rittet. Nencini var en av de beste utforkjørerne, og det ble sagt at den eneste grunnen til å følge Nencini i en utforkjøring var at man hadde et dødsønske. Om Roger Rivière hadde et dødsønske, vet jeg ikke. Men det gikk galt og han kjørte ut av veien og ble liggende nede i skråningen med brukket rygg. På stedet dette skjedde, er det et monument til minne om Roger Rivière.

Tour de France 2020

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.