Les vins du Tour de France 2020: 6. etappe: Le Teil > Mont Aigoual

Gårs­da­gens avslut­ning var visst ikke så hard som jeg tol­ket den til å være ut fra kar­tet og løype­pro­fi­len. Juli­an Alap­hi­lip­pe rotet det til, fikk tids­straff og mis­tet den gule leder­trøy­en. Reg­le­ne er kla­re på det­te punk­tet. At Alap­hi­lip­pe på slut­ten at en etap­pe gri­per flas­ken som en fra hans lag hol­der fram, uten å ten­ke på reg­le­ne, er gans­ke for­ståe­lig. Thor Hus­hovd had­de også en kom­men­tar om at ved­kom­men­de med flas­ken sto godt plas­sert, og sa etter­på at det vis­te hvor dår­lig han var som eks­pert­kom­men­ta­tor. Men at laget plas­se­rer en av en av sine folk for å gi ham en flas­ke etter gren­sen for når det ikke len­ge er til­latt, det var sær­de­les ama­tør­mes­sig.

Dagens etap­pe er 191 km lang, klas­si­fi­sert som kupert (hilly). Det er sik­kert vans­ke­lig å plas­se­re etap­per inn i de kate­go­ri­ene de ope­re­rer med. Dagens etap­pe er til­nør­met helt flat de førs­te 155 km, og der­et­ter går det opp, opp og opp til mål. Vi van­li­ge død­li­ge vil nok mene at noen små uklas­si­fi­ser­te og en tredje­ka­te­go­ri­stig­ning gjør at det slett ikke er flatt, men for proff­syk­lis­te­ne er det bare små krus­nin­ger på en flat etap­pe. Etap­pen avslut­tes med mål­gang på top­pen av Mont Aigou­al, som er klas­si­fi­sert som første­ka­te­go­ri. Så den­ne gan­gen vil nok spur­ter­ne vil være hek­tet av i god tid før mål­gang.

Nå har jeg nes­ten kom­met hjem. Vi har en lei­lig­het i La Gran­de Mot­te i Lan­gue­doc, ute ved kys­ten, og jeg har vært i det områ­det de syk­ler gjen­nom man­ge gan­ger, selv om jeg ser at deler av etap­pen føl­ger en rute hvor jeg ennå ikke har vært.

Før jeg kom­mer til vin, gjør jeg et lite tog­stopp. Jeg liker tog, og i Frank­ri­ke fin­nes det mangs små tog. Det går et tog fra Andu­ze, som etap­pen er inn­om, til Saint Jean de Gard. En gang vi had­de med oss våre Brompton syk­ler for å ta toget til Saint Jean de Gard og syk­le til­ba­ke til Andu­ze, bom­met vi litt på vei­val­get et stedg og kun­ne vi kon­sta­te­re at selv Brompton er en utmer­ket syk­kel, så egner den seg ikke sær­lig godt til å syk­le i ter­reng.

Vi er i Lan­gue­doc. Den tid­li­ge­re regio­nen Lan­gue­doc-Rous­sil­lon var den regio­nen hvor det ble pro­du­sert mest vin. Admi­ni­stra­tivt er den nå slått sam­men med den tid­li­ge­re regio­nen Midi-Pyré­né­es til Occi­ta­nie, men i vin­sam­men­heng er fort­satt Lan­gue­doc-Rou­sil­lon en bed­re avgrens­ning. Det var et områ­de som len­ge had­de et gans­ke for­tjent dår­lig vin­ryk­te. Her had­de man i for man­ge år prio­ri­tert kvan­ti­tet foran kva­li­tet. Og som Hen­ning Kvit­nes syn­ger: Evig eies kun et dår­lig ryk­te. Som i så man­ge vin­om­rå­der har kva­li­te­ten blitt kraf­tig for­bed­ret. Jeg har fle­re gan­ger sitert Vin­mono­po­lets pro­dukt­sjef Trond Otreb­ski beskrev sitt møte med Lan­gue­doc-Rous­sil­lon i Vin­bla­det 4/09 (Den fin­nes dess­ver­re ikke len­ger på nett), da Vino­mono­po­let valg­te Lan­gue­doc-Rous­sil­lon som fokus­om­rå­de:

- Det folk for­bin­der med vin fra Lan­gue­doc-Rous­sil­lon er først og fremst kvan­ti­tet, sier Otreb­ski. Ja, han inn­røm­mer at det nok var det han først tenk­te selv også da han gikk i gang med arbei­det. Det­te er tross alt ver­dens størs­te vin­om­rå­de!

Han var på jakt etter viner av høy­ere kva­li­tet og i en ny og anner­le­des stil enn det som fan­tes i sort­i­men­tet fra før — ikke så varm frukt­ka­rak­ter og mer preg av jor­da dru­ene har vokst i.

- Men vi fikk litt av en over­ras­kel­se da vi kom hit og så hvor fan­tas­tisk høy kva­li­te­ten var. Og plut­se­lig end­ret målet vårt seg. Istenden­for å lete etter gode vin­der til mode­ra­te pri­ser, øns­ket vi nå å fin­ne topp­vi­ner i alle pris­klas­ser — vir­ke­lig seriø­se viner som tåler sam­m­n­lik­ning med vin fra de bes­te vin­om­rå­de­ne i Frank­ri­ke.

(…)

Her fin­nes “Grand Cru-er” på høy­de med dem en fin­ner i Bur­gund. Vinen har en annen stil, men når det gjel­der kva­li­tet, lig­ger de abso­lutt ikke til­ba­ke for noe, mener han.”

Da vi kjøp­te lei­lig­het i områ­det i 2005, had­de jeg de van­li­ge for­dom­me­ne mot viner fra områ­det. I begyn­nel­sen var det på res­tau­ran­ter vi opp­da­get at Lan­gue­doc had­de langt bed­re vin å by på, enn det vi trod­de. Res­tau­ran­ter med respekt for seg selv i vin­pro­du­se­ren­de områ­der, vil gjer­ne kun­ne til­by sine gjes­ter god vin fra regio­nen. Vi fikk en del posi­ti­ve ove­r­as­kel­ser, og mer­ket oss pro­du­sen­te­ne og hvil­ke områ­der vinen kom fra. Etter­hvert som min fransk­kunn­ska­per ble litt bed­re — selv om de ikke på langt nær er så gode som de bur­de være — dris­tet jeg meg til ikke bare å pluk­ke vin i selv­be­tjen­te super­mar­ke­der, men til også å gå til vin­hand­le­re og spør­re dem om viner, og å opp­søke vin­pro­du­sen­ter.

Etap­pen går litt len­ger inne i lan­det en der det mes­te av vinen pro­du­se­res. Jeg drar litt syd-vest for dagens etap­pe for å fin­ne vin. Jeg vil ta for meg to av pio­ne­re­ne som ledet an i utvik­lin­gen for å gjø­re Lan­gue­doc til det kva­li­tets­om­rå­det er i dag. Star­ten på kva­li­tets­ut­vik­lin­gen var på midt­en av 1970-tal­let. De to pro­du­sen­te­ne jeg skal nev­ne, har hatt og har helt uli­ke filo­so­fi­er når det gjel­der vin­pro­duk­sjon og kva­li­tets­ut­vik­ling.

Den tid­li­ge­re lær­fab­ri­kant fra Mil­lau, Aimé Gui­bert, had­de lyst til å gjø­re noe annet enn å podu­se­re hans­ker. Han og hans kone Véro­ni­que Gui­bert de la Vai­s­siè­re for­els­ket seg i 1971 i en eien­dom i Gassac-dalen, nær byen eller lands­byen (jeg har ald­ri for­stått gren­sen mel­lom liten by og stor lands­by) Ani­a­ne. De alli­er­te seg med Pro­fes­sor Henri Enjal­bert ved Uni­ver­si­te­tet i Bor­deaux, men han kom opp­rin­ne­lig fra Ave­y­ron. Han var geo­log, og had­de spe­sia­li­sert seg i sam­men­hen­gen mel­lom geo­lo­gi og vin­pro­duk­sjon. Aimé Gui­bert had­de ambi­sjo­ner om å kun­ne lage god “bor­deaux­vin” uten­for Bor­deaux. Han plan­tet vin­mar­ken med Bor­deauxs “sig­na­turdrue” Caber­net Sau­vig­non. På 1970-tal­let plan­tet “alle” som vil­le sat­se på kva­li­tets­vin Caber­net Sau­vig­non. Vinen ble klas­si­fi­sert som bord­vin, det laves­te trin­net på klas­si­fi­ka­sjons­sti­gen.

Øno­lo­gen Emi­le Pey­naud, som had­de vært kon­su­lent for fle­re av topp­slot­te­ne i Bor­deaux, had­de fulgt utvik­lin­gen litt på avstand, og ga råd da de skul­le lan­se­re sin førs­te årgang. De fikk bety­de­lig medie­opp­merk­som­het da maga­si­net Gault&Millau kal­te dem “Lan­gue­docs Château Lafi­te”.

Deres sig­na­tur­vin Mas de Dau­mas Gassac er laget med 75% Caber­net Sau­vig­non, og de res­te­ren­de 25% utgjø­res av 20 fors­kel­li­ge dru­er. Det­te er dru­er som ikke har noen tra­di­sjon i Lan­gue­doc. Sev om det­te reg­nes som en av de leden­de vine­ne fra Lan­gue­doc er vinen bare klas­si­fi­sert på IGP-nivå som IGP Saint-Guil­hem-le-désert cité d’Aniane. Vin­mono­po­let har 2016-årgan­gen til 430 kr.

De pro­du­se­rer også rosé­vin og hvit­vin, og har en noe rime­li­ge­re serie av viner som de kal­ler Mou­lin de Gassac.

Aimé Gui­bert døde i 2016, og eien­dom­men dri­ves nå av hans søn­ner.

Oli­vi­er Jul­li­en har en helt annen his­to­rie. Han voks­te opp på en vin­gård i Lan­gued­ov. Hans for­eld­re dyr­ket dru­er, som ble levert til et koope­ra­tiv. Han så hvor­dan for­eld­re­ne slet, og tjen­te dår­lig. Han kjøp­te sene­re sin egen vin­mark og byg­get opp sin egen vin­gård, Mas Jul­li­en. I mot­set­ning til Aimé Gui­bert, vil­le han pro­du­se­re vin av dru­er som tra­di­sjo­nelt har vært dyr­ket i Lan­gue­doc. Han gjor­de det som synes å stri­de mot alle bonde­instink­ter: Redu­se­re kvan­ti­te­ten for å øke kva­li­te­ten. De førs­te åre­ne lever­te han dru­er til et koope­ra­tiv. Men etter noen år gikk han over til å pro­du­se­re sin egen vin. Vin­stok­ke­ne tren­ger noen år før de vir­ke­lig yter godt. Oli­vi­er Jul­li­en svar­te omtrent det­te på spørs­mål om hvor­for han gikk over til å pro­du­se­re sin egen vin:

Når du leg­ger vel­dig mye arbeid i å få dru­er av så god kva­li­tet som mulig, da liker du ikke å se at de blir blan­det med dru­er fra and­re pro­du­sen­ter når det skal lages vin.”

Vi var inn­om Mas Jul­li­en for et par år siden. Vi ble møtt av en dame som sa at vi gjer­ne kun­ne få sma­ke på vinen, men vi kun­ne ikke kjø­pe noe. For all vinen deres var alle­re­de solgt.

På top­pen av Mont Aigou­al lig­ger det et gam­melt meteoro­lo­gisk obser­va­to­ri­um.

En gang vi skul­le opp hit, vi kom fra en annen kant (med bil) — opp fra Mil­lau — var det så tett tåke at vi ikke så mer enn et par meter. Vi måt­te føl­ge den hvi­te stri­pen langs vei­kan­ten, og ga opp før vi kom opp, og kjør­te ned igjen den vei­en ryt­ter­ne syk­ler opp i dag. Hel­dig­vis var det ikke alt­for langt før vi kom under tåken.

I 1960, på den 14. etap­pen fra Mil­lau til Avig­non gikk etap­pen over Col de Per­ju­ret, som lig­ger ca 14 km langs D18 nord­over fra Mont Aigou­al. I ned­kjø­rin­gen fra Col de Per­ju­ret mot Vebron og Flo­rac fulg­te Roger Riviè­re ita­li­ens­ke Gastone Nen­ci­ni, som ledet rit­tet. Nen­ci­ni var en av de bes­te utfor­kjø­rer­ne, og det ble sagt at den enes­te grun­nen til å føl­ge Nen­ci­ni i en utfor­kjø­ring var at man had­de et døds­øns­ke. Om Roger Riviè­re had­de et døds­øns­ke, vet jeg ikke. Men det gikk galt og han kjør­te ut av vei­en og ble lig­gen­de nede i skrå­nin­gen med bruk­ket rygg. På ste­det det­te skjed­de, er det et monu­ment til min­ne om Roger Riviè­re.

Tour de France 2020

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly, PDF & Email