Rettigheter til digitalt undervisningsmateriale

En kortere redegjørelse for mine synspunkter er publisert i Khrono. Her utdypes en del i denne kommentaren.

Nød lærer naken kvinne å spinne, og akademisk ansatte å undervise gjennom digitale kanaler. Våren 2020 var unntakstilstand. Vi improviserte som best vi kunne, for å gjøre det beste ut av en situasjon ingen av oss var forberedt på.

Vi må regne med at digital undervisning og digitale læremidler har kommet for å bli. Men det bør være som et supplement til tradisjonell undervisning, ikke noe som kommer i stedet for den. Selv savner jeg å møte levende studenter, ikke bare et kamera og en skjerm.

Når undervisning hermetiseres i form av opptak er det ikke lenger undervisning, men læremidler. Som universitets- og høyskoleansatte har vi plikt til å forske og til å publisere forskningsresultater, og til å undervise. Vi har også en plikt til å formidle, men den er det i praksis ingen institusjoner som bryr seg om. Men vi har ingen plikt til å lage læremidler annet det vi eventuelt trenger til vår egen undervisning. Noen av oss lager læremidler i form av lærebøker. At man velger å bruke digitale kanaler i stedet for tradisjonell bokform, endrer ikke utgangspunktet. Dette er noe vi gjør i tillegg til våre vanlige arbeidsplikter.

Nå ser vi at noen av de institusjonene hvor vi er ansatt, vil karre til seg våre verk. Denne gangen er det NTNU som vil frata de ansatte deres rettigheter. Prorektor Toril A. Nagelhus Hernes ved NTNU er blant de som mener at vi ikke skal beholde rettighetene til det vi har skapt. Hun sier til Universitetsavisa:

“–NTNU har rett til å bruke alt undervisningsmateriell som er blitt til ved hjelp av NTNUs ressurser.
– NTNU legger mye innsats i utdanning og utvikling av nye undervisningsformer og undervisningsmateriell, sier Hernes.

Hun mener det er viktig at NTNU har eierskap til dette materiellet, for å sikre kontinuitet og redusere sårbarheten i utdanningen.
– Det er også viktig at vi har eierskap dersom vi ønsker å legge undervisningsmateriellet åpent ut,”

Hun snubler i noe helt grunnleggende, og viser at dette kan hun ikke noe om. Og hun har kanskje heller ikke gode rådgivere i disse spørsmålene.

Det er grunnleggende at den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket. Det er foreleseren, forfattere mm som skaper sitt verk, også om det gjøres opptak av dette.

Andre innsatsfaktorer, som penger, hvem som eier utstyr som er benyttet osv, er uten betydning for hvem som er opphaver.

NTNU og andre universiteter og høyskoler kan ved avtale få rettigheter overdratt til seg, eller få tillatelse til å utnytte på opphavsrettslig relevant måte, verk som deres ansatte har skapt. Men en avtale forutsetter at noe avtales. En avtale med ansatte er ikke noe som universitetsledelsen ensidig kan bestemme.

Vi kan ha mange grunner til at å motsette oss at forelesningsopptak m.v. blir gjenbrukt.

En forelesning er noe som skjer der og da. Selv om forelsninger stort sett er monologer, er det alltid en form for toveis kommunikajson. Det som i praksis vil være et dårlig amatøropptak, gjort med et fastmontert kamera, vil aldri kunne yte forelesningen rettferdighet. Jeg eller andre som foreleser kan godt mene at opptakene er OK til repetisjonsbruk for studenter som følger forelesningene. De kan også være nyttige for studenter som av en eller annen grunn ikke er til stede på en forelsning. Men det betyr ikke at den opptredenen skal bli stående alene for “evigheten” tilgjengelig for alle.

Det er helt grunnleggende at det er opphaver som bestemmer om noe skal utgis, og i hvilken form det eventuelt skal utgis. Hvis vi mener at dette ikke er en prestasjon som skal gis ut og representere oss, ja da skal den ikke ut. Hva universitetsledelsen og noen byråkrater med våte drømmer om å bygge opp en “læremiddelbank” måtte mene om dette, er helt uten betydning.

Hvis vi skal lage noe som er godt, krever det mye arbeid og betydelige ressurser. Jeg har sett en del videoforelsninger. Noen fra universiteter, noen fra kommersielle utgivere. De som er gode har det til felles at det er investert betydelige midler i selve produksjonen. Også det som er forelesningsopptak fra et auditorium med studenter er laget av profesjonelle filmteam.

En av mine favoritter blant de forelesningsserier jeg har sett på nett, er en serie på seks forelesninger om musikkens utvikling som Leonard Bernstein holdt på Harvard i 1973 (de finnes på YouTube). Når man også gjør egne opptak hvor Leonard Bernstein dirigerer Boston Symphony Orchestra for å ha eksempler som presenteres i forelesningene, da bruker man mer ressurser enn på vanlige forelesninger.

Hvis universitetene er villige til å investere det det vil koste å lage slike produksjoner, da får man gjøre en avtale men hun eller han som skal stå for selve undervisningen, som regulerer kompensasjon, institusjonens rett til å utnytte den, osv. Hvis det er dette Toril A. Nagelhus Hernes sikter til når hun hevder at NTNU “legger mye innsats i utdanning og utvikling av nye undervisningsformer og undervisningsmateriell”, da har de håndtert dette på en uprofesjonell måte hvis det skaper konflikt.

Jeg kan i alle fall si at for egen del, så er ikke noe av det jeg har laget vært gjort med UiOs utstyr, i alle fall om vi holder opptak av forelesninger i auditorier med fast kamera, utenfor. Alt utstyr og all programvare er slikt som jeg har anskaffet privat. Og en meget stor del av arbeidet er gjort på fritiden, i den grad folk i vår situasjon kan skille klart mellom arbeid og fritid. Hvis UiO skulle kreve rettigheter til dette med den begrunnelse som Toril A. Nagelhus Hernes anfører, burde UiO ha betalet leie for det utstyret jeg har brukt.

Jeg har også forsøkt å følge noen forelesninger som er gjort tilgjengelig i den form vi gjerne gjør forelesninger tilgjengelig for våre studenter: Som et amatøropptak med fast kamera, eventuelt et lydopptak med varierende kvalitet. Jeg har aldri klart å følge en hel slik forelesningsserie, selv om de godt kan være utmerkede forelesninger.

Mediet fungerer bare ikke. Det blir veldig merkbart at forelseren ikke henvender seg til meg. Jeg får følelsen av at jeg står og lytter ved døren, som i lengden er ganske slitsomt. Vi merker det motsatte hvis vi er til stede på en konsert eller et annet arrangement i regi av f.eks. NRK. Som publikum er vi kulisse i en radio- eller TV-produksjon, og de henvender først og fremst til lytterne eller seerne der ute, ikke til oss som er til stede.

Det er svært arbeidskrevende å lage gode digitale læremidler, også i en så enkel form som forelesninger presentert i digital form. Å forberede en vanlig forelesning, trykke “record” og la opptaket bli publisert uten noen form for redigering og annet etterarbeid, krever ikke mer enn en vanlig forelesning. Men det blir stort sett ikke gode produksjoner.

Jeg begynte tidlig å legge ut lydopptak av mine forelesninger. I den første tiden gikk jeg gjennom opptakene og gjorde en helt enkel redigering, som å fjerne host, kremting og andre ulyder man gjerne kommer med, pauser som ble unødig lange, forsnakkelser, osv. Det varte ikke veldig lenge før jeg kuttet ut det. Det tok for mye tid. Selv med en helt enkel redigering av 2×45 minutter forelesning betyr at vi får minst to timer etterarbeid, som regel mer. Dette kom tillegg til forberedelsene til forelesningene. Den tiden har vi ganske enkelt ikke. Vi må bare ta sjansen på å sende det ut i verden “as is”. Men det blir omtrent som å publisere førsteutkastet til en artikkel uten å ha lest gjennom det før publisering. Ingen av oss gjør det.

Jeg har slått meg til ro med at det har vært greit når det først og fremst har vært en støtte til studentene som følger forelesningene. Men dette er ikke noe som skal bli stående. Jeg begynte med dette lenge før UiO hadde etablert noen systemer og lagt til rette for publisering av slike opptak. Så jeg måtte lage min egen publiseringskanal. Den har jeg i praksis også holdt fast ved også etter at UiO fikk på plass et system. Opptakene er åpent tilgjengelig, men jeg annonserer ikke hvor de er, annet enn ved å gi informasjon til studentene. Når semesterets undervisning er ferdig, sletter jeg opptakene.

Jeg har også laget en del som er ment å skulle kunne fungere alene, altså i praksis digitale læremidler mer enn undervisning. Jeg har tidligere gjort det som lydproduksjoner. Dette semesteret har jeg begynt å lage videoer. For tiden arbeider jeg med to slike serier. En av dem erstatter høstens forelesninger, og er en innføring i opphavsrett.

Den andre er “innledning til jusstudiet”, som jeg ikke underviser i. Men jeg har alltid vært opptatt av begynnerstudentene, og synes at de bør få mer og til dels noe annet enn de blir servert gjennom fakultetets undervisning. Så dette er noe jeg gjør helt på siden av min vanlige undervisning. Det blir omtrent som å skrive en lærebok, bare i et annet format.

Dette er hjemmelagde amatørproduksjoner, selv om jeg mener de blir langt bedre enn et opptak av en vanlig forelesning. Vi har alle ulik stil når vi foreleser. Mine forelesninger er gjerne improvisasjoner over temaer som jeg kjenner godt. Jeg har aldri noe manus, men foreleser med utgangspunkt i stikkord og annet som jeg ønsker å presentere. I dag har jeg gjerne disse stikkordene mm i form av en Power Point-fil. Det gir meg mulighet til å kommunisere med publikum på en helt annen måte enn hva i alle fall jeg ville ha gjort om jeg hadde fulgt et manuskript. Jeg har dessuten den uvanen at jeg tenker også mens jeg foreleser, og det er på ingen måte sikkert at jeg vil tenke helt likt som jeg gjorde da jeg skrev et eventuelt manus.

Når man gjør dette i et audio- eller videoformat, må det forberedes bedre. I tillegg må det redigeres i ettertid. Jeg redigerer i alle fall, noe som kan være ganske tidkrevende.

Det har også slått meg at formatene er ganske ulike om jeg foreleser på video eller i et auditorium. I et auditorium snakker jeg til en gruppe. Gjennom en video blir det en form for en til en kommunikasjon hvor jeg henvender meg til den enkelte som stort sett sitter alene og ser på videoen. Kommunikasjonen blir på en måte mer intim, selv om det er langt mer enn koronaavstand mellom meg og de som ser på, og det er en ren enveis kommunikasjon. Det betyr f.eks. at jeg filmer mye tettere på meg, enn man gjør i et opptak fra et auditorium. Et profesjonelt opptak fra en forelesning vil også være filmet tettere på foreleseren enn man vil være om man sitter i auditoriet.

Hvis dette skulle anses for vanlig undervisning, ville jeg ha fått veldig dårlig betalt for den tiden jeg bruker på dette. Jeg får ingen kompensasjon som f.eks. ekstra timer i undervisningsregnskapet for å gjøre dette. Hvis jeg i det hele tatt skulle ha snakket med UiO om rettigheter til dette, så måtte de ha gitt meg et tilbud om en kompensasjon som jeg ville ha ansett for å være rimelig. Slik kompensasjon kan gis på mange måter, enten økonomisk eller som fritak for annen undervisning.

Jeg klager for så vidt ikke. Jeg innrømmer gjerne at dette er noe jeg lager fordi jeg synes det er interessant og spennende å gjøre dette i et for meg til nå ukjent format: Video.

Noen vil kunne frykte å møte, og nærmest bli utkonkurrert av gamle opptak av seg selv. Selv om de fleste av oss gjør mer enn å “snu bunken” når vi skal holde en ny forelesningsserie om noe vi har forelest i mange ganger før, er det selvfølgelig mindre arbeid når vi skal forelese om det vi har forelest om før, enn når vi skal forelese over nye emner. Vi kan risikere at noen vil mene at det ikke lenger noen grunn til å forelese om det vi har pleid å forelese om, for det finnes utmerkede opptak fra våre tidligere forelesninger. Resultatet vil da bli at vi hvert semester må undervise i nye emner som vi ikke har undervist i før, hvilket krever en større arbeidsinnsats enn det som ligger til grunn for beregning av antall timer i et undervisningsregnskap. Noen har allerede møtt dette problemet. Det er også et problem der man har pleid å gjenta den samme undervisningen for flere grupper, kanskje på flere steder. Nå blir det en forventning eller et krav om å gjøre dette ved videooverføring og lignende, med det resultat at man må undervise i flere emner for å oppfylle undervisningsplikten, uten at det kompenseres.

For egen del kan det godt hende at jeg kommer til å lage flere videoforelesninger også når situasjonen forhåpentligvis har normalisert seg etter koronapandemien. Jeg tror på at ulike læringskanaler supplerer og forsterker hverandre. Å følge en vanlig forelesning, delta på et kurs/seminar, se en video og lese litteratur, alt dette bidrar til at vi lærer bedre. Jeg får kanskje legge til at jeg alltid har syntes det har vært kjedelig å lese den samme boken flere ganger. Da foretrekker jeg å få det samme stoffet presentert på flere måter gjennom flere kanaler.

Jeg begynner å bli en gammel mann og ser at min gjenværende tid ved Universitetet er begrenset. Jeg er derfor ikke særlig bekymret for at min undervisning i årene som kommer i særlig grad vil bli forstyrret av mine videoforelesninger. Men hvis jeg hadde vært 20-30 år yngre, da kan det godt hende at jeg ville ha vurdert dette på en annen måte. Folk i min alder tenker ikke særlig mye på å skifte jobb. Men skifter man jobb, må det være ganske åpenbart at tidligere arbeidsgiver ikke skal kunne fortsette å bruke denne type digitale læremidler fra tidligere ansatte.

Tillitsvalgt Ronny Kjelsberg i NTL ved NTNU, sier følgende:

“Men for å få en god delekultur, må man isteden jobbe med kulturen, og ikke bare lage regler. Det skaper motstand hos de ansatte. De fleste vil se fordelen av at man deler på undervisningsmateriellet, men iblant vil det også være gode grunner til å si nei til det. Da må NTNU akseptere det, sier Kjelsberg.”

Ansatte i akademia har alltid delt. Det vi publiserer er tilgjengelig for alle, og alle kan fritt utnytte de funn og den kunnskap som presenteres. Men noen har åpenbart vanskeligheter med å forstå at det er en veldig stor forskjell mellom at jeg deler mitt slik jeg ønsker å dele det, og at andre deler mitt, kanskje på måter jeg ikke ønsker at det skal presenteres på og i kanaler som jeg ikke ønsker å bruke. Det er vi som bestemmer om våre manuskripter skal publiseres, og slik bør det selvsagt også være for læremidler i digital form. Det kan ikke være slik at fordi noen byråkrater ønsker å gjøre karriere på å gjøre andres arbeider tilgjengelig, skal vi måtte gi fra oss våre rettigheter.

Som nevnt har jeg valgt å slette opptak av mine forelesninger etter at de er gjennomført og eksamen er ferdig. De lydproduksjoner jeg har gjort tilgjengelig slik at de skal kunne fungere alene, har jeg gjort tilgjengelig for alle gjennom kanaler hvor man publiserer podkast, helt utenfor UiO. Men jeg har fortsatt kontroll over filene og kan gjøre dem utilgjengelig ved å slette dem eller flytte dem til et annet filområde.

De videoene jeg nå lager har jeg også valgt å gjøre tilgjengelig for alle, ved å gjøre dem tilgjengelig gjennom YouTube. Der kan jeg også slette videoene, om jeg skulle ønske at de ikke lenger skal være tilgjengelige. De som erstatter vanlige forelesninger gjøres også tilgengelig på semestersidene for det faget. Jeg er faktisk mer skeptisk til å bruke det UiOs tjeneste enn til å bruke YouTube, for i UiO-systemet har jeg ingen kontroll med filene etter at de er gjort tilgjengelig. Men hvis de blir liggende på undervisningssiden for Høsten 2020, er det neppe så mange i fremtiden som vil lete dem opp.

Som nevnt er jeg ikke helt ung lenger, og det som vil skje den dagen jeg går av med pensjon er ikke noe som ligger i en veldig fjern fremtid. UiO vil, jeg mener selvsagt, ikke ha rett til å bruke opptak av min undervisning etter at jeg har gått av. Også her snubler prorektor Toril A. Nagelhus Hernes ved NTNU, når hun hevder:

“Dette betyr, ifølge Hernes, at ansatte ikke kan motsette seg at undervisningsmateriellet deres benyttes videre.

– Hvis ansatte for eksempel går av med pensjon, vil vi ha rett til å bruke deres materiale videre. Vi må selvfølgelig ivareta reglene når det gjelder GDPR og personvern for den enkelte ansatte.”

Ikke bare vil hun ekspropriere de ansattes rettigheter uten vederlag, hun vil også at de skal kunne brukes “til evig tid”. Nei. Kanskje vil noen pensjonister spe på sine inntekter ved å drive noe undervisning ved institusjoner som ikke er medlem av Statens Pensjonskasse, og man skal ikke risikere at det markedet undergraves av undervisningsopptak som man aldri har fått noen godtgjørelse for. Og det handler om opphavsrett, ikke om personvern. Igjen bekrefter hun at dette kan hun ikke.

Jeg vil aldri, og da mener jeg aldri overdra rettighetene til mine åndsverk til UiO. Jeg kan godt gi dem en tillatelse til å bruke dem på nærmere angitte måter. Men jeg beholder alle rettigheter selv, og kan trekke denne tillatelsen tilbake.

Det er en stor og viktig forskjell mellom å gi fra seg rettigheter og å gi tillatelser. Jeg beholder rettighetene når jeg gi ut en bok, i alle fall på et norsk forlag. Jeg gir forlaget en tillatelse til å gi ut boken på nærmere avtalte betingelser, og jeg gir forlaget en eksklusiv rett til å gi ut boken. De fleste av mine bøker er utgitt av Universitetsforlaget, og jeg har inngått avtaler som innebærer at det vil være et kontraktsbrudd om jeg også skulle utgi boken på et annet forlag. UiO kan gjerne få tillatelser, men ingen eksklusivitet. Dette vil jeg kunne dele med hvem jeg vil, uten å bry meg om hva UiO måtte mene om dette. Jeg går tilbake til prorektor Toril A. Nagelhus Hernes ved NTNU, som sier:

“Hun mener det er viktig at NTNU har eierskap til dette materiellet, for å sikre kontinuitet og redusere sårbarheten i utdanningen.”

Feil igjen. NTNU trenger ikke å ha rettigheter til digitale læremidler mer enn det har vært nødvendig for NTNU å ha rettighetene til de lærebøkene de bruker. Men hvis de planlegger å bruke det som noen har laget tidligere, da får de inntå en avtale om å kunne bruke dette i en periode. Det er ikke vanskeligere enn det.

Verden går videre, og vi utvikler oss forhåpentligvis også. Det sies at jurister er en profesjon som fra tid til annen får sine kunnskaper opphevet ved lov. Hvis jeg i 2017 hadde laget den videoforelesningen om opphavsrett som jeg nå holder på med, ville det vært høyst problematisk å bruke den i dag. For vi fikk en ny åndsverklov i 2018, og vi kan ikke undervise om det som var, i alle fall så lenge vi ikke underviser i historie. Det kan også skje mindre gjennomgripende endringer. Innenfor et annet av mine emner, ytringsfrihet, skjer det noe hele tiden, uten at vi har hatt gjennomgripende lovendringer siden Grunnloven § 100 ble revidert i 2004. De gradvise endringer som skjer gjør også at gamle forelesninger, akkurat som utdaterte lærebøker, ikke lenger kan brukes.

Det kan også hende at vi har utviklet og endret våre standpunkter. Vi kan ikke løpe fra det vi tidligere har uttalt og som vi ikke lenger er enig i. Men det skal ikke være et undervisningsmateriale som brukes. Hvis det er mine forelesninger er det jeg og ingen andre som bestemmer at dette ikke lenger skal brukes. Om en byråkrat skulle mene at det får være “godt nok” i mangel av noe annet, så skal det likevel “tas ned” om opphaver krever det.

Ingen skal kunne foreta endringer eller oppdateringer uten etter avtale med opphaver — eller i noen tilfeller opphavers arvinger. Selv om det er slikt vi ikke liker å snakke høyt om, så vet vi at det er en del rivalisering mellom folk, og man har ikke alltid faglig tillit til alle sine kolleger. Da skal ikke noen kunne “tukle” med det andre har gjort. Om man skulle ha inngått en avtale som gir rett til å gjøre slike endringer, så kan opphaver uansett kreve sitt navn fjernet (litt vanskelig hvis det er videoopptak) eller kreve at det skal fremgå at endringene ikke skriver seg fra opphaver. Dette følger av de ideelle rettigheter, som opphaver som hovedregel ikke kan fraskrive seg ved avtaler.

Dette burde ikke være noe problem. De fleste av oss ønsker at det vi skriver skal bli lest og det vi lager skal bli brukt. Svært få tjener penger av betydning på å lage læremidler. Vi har ingen økonomiske interesser i utnyttelsen av dette. Jeg får vel skrive jeg, og ikke vi når jeg sier at det for meg er et spørsmål om å beholde kontrollen over egne verk, som jeg har arbeidet mye med, og som forhåpentligvis speiler meg som (fag)person. Det ble først et problem da folk som prorektor Toril A. Nagelhus Hernes og andre med en respektløhet og en slags selvfølgelig arroganse ville ta fra oss rådigheten over våre egne verk.

Det er kanskje ikke veldig edelt. Men jeg får alle pigger ut når noen opptrer på den måten. Da sier jeg nei til noe jeg uten problemer hadde akseptert, hvis det bare hadde vært håndtert på en ordenltig måte, herunder med respekt for de ansattes opphavsrett.

Dette kan oppsummeres slik:

  • Vi som er ansatt ved universiteter og høyskoler har opphavsrett til våre læremidler, uansett hvilket format disse måtte være i.
  • Hvis arbeidsgiver skal utnytte disse verkene, skal det skje etter avtale med opphaver, og opphaver skal få en rimelig kompensasjon for denne bruken.
  • Man kan gi arbeidsgiver en tillatelse til å bruke verkene, men man bør aldri overdra rettighetene til arbeidsgiver.
  • Opphaver skal når som helst kunne trekke tilbake et samtykke til bruk av denne type læremidler
  • Om arbeidsgiver får tillatelse til å utnytte verkene, bør denne tillatelsen ikke vare utover ansettelsesperioden.

Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200

Grunnleggende opphavsrett
Nærstående rettigheter
Avgrensning av opphavsretten
Andre temaer

Oversikt over blogginnlegg om opphavsrett
Blogginnlegg spesifikt for faget RINF 1200, opphavsrett og beslektede rettigheter, bl.a. kommentarer til tidligere eksamensoppgaver

Andre videoforelesninger