Rettigheter til digitalt undervisningsmateriale

En kor­te­re rede­gjø­rel­se for mine syns­punk­ter er pub­li­sert i Khrono. Her utdy­pes en del i den­ne kommentaren.

Nød lærer naken kvin­ne å spin­ne, og aka­de­misk ansat­te å under­vi­se gjen­nom digi­ta­le kana­ler. Vår­en 2020 var unn­taks­til­stand. Vi impro­vi­ser­te som best vi kun­ne, for å gjø­re det bes­te ut av en situa­sjon ingen av oss var for­be­redt på. 

Vi må reg­ne med at digi­tal under­vis­ning og digi­ta­le lære­mid­ler har kom­met for å bli. Men det bør være som et sup­ple­ment til tra­di­sjo­nell under­vis­ning, ikke noe som kom­mer i ste­det for den. Selv sav­ner jeg å møte leven­de stu­den­ter, ikke bare et kame­ra og en skjerm.

Når under­vis­ning her­me­ti­se­res i form av opp­tak er det ikke len­ger under­vis­ning, men lære­mid­ler. Som uni­ver­si­tets- og høy­skole­an­sat­te har vi plikt til å fors­ke og til å pub­li­se­re forsk­nings­re­sul­ta­ter, og til å under­vi­se. Vi har også en plikt til å for­mid­le, men den er det i prak­sis ingen insti­tu­sjo­ner som bryr seg om. Men vi har ingen plikt til å lage lære­mid­ler annet det vi even­tu­elt tren­ger til vår egen under­vis­ning. Noen av oss lager lære­mid­ler i form av lære­bø­ker. At man vel­ger å bru­ke digi­ta­le kana­ler i ste­det for tra­di­sjo­nell bok­form, end­rer ikke utgangs­punk­tet. Det­te er noe vi gjør i til­legg til våre van­li­ge arbeidsplikter.

Nå ser vi at noen av de insti­tu­sjo­ne­ne hvor vi er ansatt, vil kar­re til seg våre verk. Den­ne gan­gen er det NTNU som vil fra­ta de ansat­te deres ret­tig­he­ter. Pro­rek­tor Toril A. Nagel­hus Her­nes ved NTNU er blant de som mener at vi ikke skal behol­de ret­tig­he­te­ne til det vi har skapt. Hun sier til Universitetsavisa: 

NTNU har rett til å bru­ke alt under­vis­nings­ma­te­ri­ell som er blitt til ved hjelp av NTNUs res­sur­ser.
NTNU leg­ger mye inn­sats i utdan­ning og utvik­ling av nye under­vis­nings­for­mer og under­vis­nings­ma­te­ri­ell, sier Hernes.

Hun mener det er vik­tig at NTNU har eier­skap til det­te mate­ri­el­let, for å sik­re kon­ti­nui­tet og redu­se­re sår­bar­he­ten i utdan­nin­gen.
– Det er også vik­tig at vi har eier­skap der­som vi øns­ker å leg­ge under­vis­nings­ma­te­ri­el­let åpent ut,”

Hun snub­ler i noe helt grunn­leg­gen­de, og viser at det­te kan hun ikke noe om. Og hun har kan­skje hel­ler ikke gode råd­gi­ve­re i dis­se spørsmålene. 

Det er grunn­leg­gen­de at den som ska­per et ånds­verk har opp­havs­rett til ver­ket. Det er fore­le­se­ren, for­fat­te­re mm som ska­per sitt verk, også om det gjø­res opp­tak av dette.

And­re inn­sats­fak­to­rer, som pen­ger, hvem som eier utstyr som er benyt­tet osv, er uten betyd­ning for hvem som er opphaver. 

NTNU og and­re uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler kan ved avta­le få ret­tig­he­ter over­dratt til seg, eller få til­la­tel­se til å utnyt­te på opp­havs­retts­lig rele­vant måte, verk som deres ansat­te har skapt. Men en avta­le for­ut­set­ter at noe avta­les. En avta­le med ansat­te er ikke noe som uni­ver­si­tets­le­del­sen ensi­dig kan bestemme. 

Vi kan ha man­ge grun­ner til at å mot­set­te oss at fore­les­ning­sopp­tak m.v. blir gjenbrukt. 

En fore­les­ning er noe som skjer der og da. Selv om for­els­nin­ger stort sett er mono­lo­ger, er det all­tid en form for toveis kom­mu­ni­kaj­son. Det som i prak­sis vil være et dår­lig ama­tør­opp­tak, gjort med et fast­mon­tert kame­ra, vil ald­ri kun­ne yte fore­les­nin­gen rett­fer­dig­het. Jeg eller and­re som fore­le­ser kan godt mene at opp­ta­ke­ne er OK til repe­ti­sjons­bruk for stu­den­ter som føl­ger fore­les­nin­ge­ne. De kan også være nyt­ti­ge for stu­den­ter som av en eller annen grunn ikke er til ste­de på en for­els­ning. Men det betyr ikke at den opp­tre­de­nen skal bli stå­en­de ale­ne for “evig­he­ten” til­gjen­ge­lig for alle. 

Det er helt grunn­leg­gen­de at det er opp­ha­ver som bestem­mer om noe skal utgis, og i hvil­ken form det even­tu­elt skal utgis. Hvis vi mener at det­te ikke er en pre­sta­sjon som skal gis ut og repre­sen­te­re oss, ja da skal den ikke ut. Hva uni­ver­si­tets­le­del­sen og noen byrå­kra­ter med våte drøm­mer om å byg­ge opp en “lære­mid­del­bank” måt­te mene om det­te, er helt uten betydning.

Hvis vi skal lage noe som er godt, kre­ver det mye arbeid og bety­de­li­ge res­sur­ser. Jeg har sett en del video­for­els­nin­ger. Noen fra uni­ver­si­te­ter, noen fra kom­mer­si­el­le utgi­ve­re. De som er gode har det til fel­les at det er inves­tert bety­de­li­ge mid­ler i selve pro­duk­sjo­nen. Også det som er fore­les­ning­sopp­tak fra et audi­to­ri­um med stu­den­ter er laget av pro­fe­sjo­nel­le filmteam. 

En av mine favo­rit­ter blant de fore­les­nings­se­ri­er jeg har sett på nett, er en serie på seks fore­les­nin­ger om musik­kens utvik­ling som Leo­nard Bern­stein holdt på Har­vard i 1973 (de fin­nes på YouT­ube). Når man også gjør egne opp­tak hvor Leo­nard Bern­stein diri­ge­rer Bos­ton Sym­pho­ny Orchest­ra for å ha eksemp­ler som pre­sen­te­res i fore­les­nin­ge­ne, da bru­ker man mer res­sur­ser enn på van­li­ge forelesninger.

Hvis uni­ver­si­te­te­ne er vil­li­ge til å inves­te­re det det vil kos­te å lage sli­ke pro­duk­sjo­ner, da får man gjø­re en avta­le men hun eller han som skal stå for selve under­vis­nin­gen, som regu­le­rer kom­pen­sa­sjon, insti­tu­sjo­nens rett til å utnyt­te den, osv. Hvis det er det­te Toril A. Nagel­hus Her­nes sik­ter til når hun hev­der at NTNU “leg­ger mye inn­sats i utdan­ning og utvik­ling av nye under­vis­nings­for­mer og under­vis­nings­ma­te­ri­ell”, da har de hånd­tert det­te på en upro­fe­sjo­nell måte hvis det ska­per konflikt. 

Jeg kan i alle fall si at for egen del, så er ikke noe av det jeg har laget vært gjort med UiOs utstyr, i alle fall om vi hol­der opp­tak av fore­les­nin­ger i audi­to­ri­er med fast kame­ra, uten­for. Alt utstyr og all pro­gram­vare er slikt som jeg har anskaf­fet pri­vat. Og en meget stor del av arbei­det er gjort på fri­ti­den, i den grad folk i vår situa­sjon kan skil­le klart mel­lom arbeid og fri­tid. Hvis UiO skul­le kre­ve ret­tig­he­ter til det­te med den begrun­nel­se som Toril A. Nagel­hus Her­nes anfø­rer, bur­de UiO ha beta­let leie for det utsty­ret jeg har brukt.

Jeg har også for­søkt å føl­ge noen fore­les­nin­ger som er gjort til­gjen­ge­lig i den form vi gjer­ne gjør fore­les­nin­ger til­gjen­ge­lig for våre stu­den­ter: Som et ama­tør­opp­tak med fast kame­ra, even­tu­elt et lyd­opp­tak med varie­ren­de kva­li­tet. Jeg har ald­ri klart å føl­ge en hel slik fore­les­nings­se­rie, selv om de godt kan være utmer­ke­de forelesninger. 

Medi­et fun­ge­rer bare ikke. Det blir vel­dig merk­bart at for­el­se­ren ikke hen­ven­der seg til meg. Jeg får følel­sen av at jeg står og lyt­ter ved døren, som i leng­den er gans­ke slit­somt. Vi mer­ker det mot­sat­te hvis vi er til ste­de på en kon­sert eller et annet arran­ge­ment i regi av f.eks. NRK. Som pub­li­kum er vi kulis­se i en radio- eller TV-pro­duk­sjon, og de hen­ven­der først og fremst til lyt­ter­ne eller seer­ne der ute, ikke til oss som er til stede.

Det er svært arbeids­kre­ven­de å lage gode digi­ta­le lære­mid­ler, også i en så enkel form som fore­les­nin­ger pre­sen­tert i digi­tal form. Å for­be­re­de en van­lig fore­les­ning, tryk­ke “record” og la opp­ta­ket bli pub­li­sert uten noen form for redi­ge­ring og annet etter­ar­beid, kre­ver ikke mer enn en van­lig fore­les­ning. Men det blir stort sett ikke gode produksjoner.

Jeg begyn­te tid­lig å leg­ge ut lyd­opp­tak av mine fore­les­nin­ger. I den førs­te tiden gikk jeg gjen­nom opp­ta­ke­ne og gjor­de en helt enkel redi­ge­ring, som å fjer­ne host, krem­ting og and­re uly­der man gjer­ne kom­mer med, pau­ser som ble unø­dig lan­ge, for­snak­kel­ser, osv. Det var­te ikke vel­dig len­ge før jeg kut­tet ut det. Det tok for mye tid. Selv med en helt enkel redi­ge­ring av 2x45 minut­ter fore­les­ning betyr at vi får minst to timer etter­ar­beid, som regel mer. Det­te kom til­legg til for­be­re­del­se­ne til fore­les­nin­ge­ne. Den tiden har vi gans­ke enkelt ikke. Vi må bare ta sjan­sen på å sen­de det ut i ver­den “as is”. Men det blir omtrent som å pub­li­se­re første­ut­kas­tet til en artik­kel uten å ha lest gjen­nom det før pub­li­se­ring. Ingen av oss gjør det. 

Jeg har slått meg til ro med at det har vært greit når det først og fremst har vært en støt­te til stu­den­te­ne som føl­ger fore­les­nin­ge­ne. Men det­te er ikke noe som skal bli stå­en­de. Jeg begyn­te med det­te len­ge før UiO had­de etab­lert noen sys­te­mer og lagt til ret­te for pub­li­se­ring av sli­ke opp­tak. Så jeg måt­te lage min egen pub­li­se­rings­ka­nal. Den har jeg i prak­sis også holdt fast ved også etter at UiO fikk på plass et sys­tem. Opp­ta­ke­ne er åpent til­gjen­ge­lig, men jeg annon­se­rer ikke hvor de er, annet enn ved å gi infor­ma­sjon til stu­den­te­ne. Når semes­te­rets under­vis­ning er fer­dig, slet­ter jeg opptakene. 

Jeg har også laget en del som er ment å skul­le kun­ne fun­ge­re ale­ne, alt­så i prak­sis digi­ta­le lære­mid­ler mer enn under­vis­ning. Jeg har tid­li­ge­re gjort det som lyd­pro­duk­sjo­ner. Det­te semes­te­ret har jeg begynt å lage video­er. For tiden arbei­der jeg med to sli­ke seri­er. En av dem erstat­ter høs­tens fore­les­nin­ger, og er en inn­fø­ring i opp­havs­rett.

Den and­re er “inn­led­ning til jus­stu­di­et”, som jeg ikke under­vi­ser i. Men jeg har all­tid vært opp­tatt av begyn­ner­stu­den­te­ne, og synes at de bør få mer og til dels noe annet enn de blir ser­vert gjen­nom fakul­te­tets under­vis­ning. Så det­te er noe jeg gjør helt på siden av min van­li­ge under­vis­ning. Det blir omtrent som å skri­ve en lære­bok, bare i et annet format.

Det­te er hjem­me­lag­de ama­tør­pro­duk­sjo­ner, selv om jeg mener de blir langt bed­re enn et opp­tak av en van­lig fore­les­ning. Vi har alle ulik stil når vi fore­le­ser. Mine fore­les­nin­ger er gjer­ne impro­vi­sa­sjo­ner over tema­er som jeg kjen­ner godt. Jeg har ald­ri noe manus, men fore­le­ser med utgangs­punkt i stikk­ord og annet som jeg øns­ker å pre­sen­te­re. I dag har jeg gjer­ne dis­se stikk­or­de­ne mm i form av en Power Point-fil. Det gir meg mulig­het til å kom­mu­ni­se­re med pub­li­kum på en helt annen måte enn hva i alle fall jeg vil­le ha gjort om jeg had­de fulgt et manu­skript. Jeg har dess­uten den uva­nen at jeg ten­ker også mens jeg fore­le­ser, og det er på ingen måte sik­kert at jeg vil ten­ke helt likt som jeg gjor­de da jeg skrev et even­tu­elt manus.

Når man gjør det­te i et audio- eller video­for­mat, må det for­be­re­des bed­re. I til­legg må det redi­ge­res i etter­tid. Jeg redi­ge­rer i alle fall, noe som kan være gans­ke tidkrevende.

Det har også slått meg at for­ma­te­ne er gans­ke uli­ke om jeg fore­le­ser på video eller i et audi­to­ri­um. I et audi­to­ri­um snak­ker jeg til en grup­pe. Gjen­nom en video blir det en form for en til en kom­mu­ni­ka­sjon hvor jeg hen­ven­der meg til den enkel­te som stort sett sit­ter ale­ne og ser på video­en. Kom­mu­ni­ka­sjo­nen blir på en måte mer intim, selv om det er langt mer enn koro­na­av­stand mel­lom meg og de som ser på, og det er en ren enveis kom­mu­ni­ka­sjon. Det betyr f.eks. at jeg fil­mer mye tet­te­re på meg, enn man gjør i et opp­tak fra et audi­to­ri­um. Et pro­fe­sjo­nelt opp­tak fra en fore­les­ning vil også være fil­met tet­te­re på fore­le­se­ren enn man vil være om man sit­ter i auditoriet.

Hvis det­te skul­le anses for van­lig under­vis­ning, vil­le jeg ha fått vel­dig dår­lig betalt for den tiden jeg bru­ker på det­te. Jeg får ingen kom­pen­sa­sjon som f.eks. eks­tra timer i under­vis­nings­regn­ska­pet for å gjø­re det­te. Hvis jeg i det hele tatt skul­le ha snak­ket med UiO om ret­tig­he­ter til det­te, så måt­te de ha gitt meg et til­bud om en kom­pen­sa­sjon som jeg vil­le ha ansett for å være rime­lig. Slik kom­pen­sa­sjon kan gis på man­ge måter, enten øko­no­misk eller som fri­tak for annen undervisning.

Jeg kla­ger for så vidt ikke. Jeg inn­røm­mer gjer­ne at det­te er noe jeg lager for­di jeg synes det er inter­es­sant og spen­nen­de å gjø­re det­te i et for meg til nå ukjent for­mat: Video. 

Noen vil kun­ne fryk­te å møte, og nær­mest bli utkon­kur­rert av gam­le opp­tak av seg selv. Selv om de fles­te av oss gjør mer enn å “snu bun­ken” når vi skal hol­de en ny fore­les­nings­se­rie om noe vi har fore­lest i man­ge gan­ger før, er det selv­føl­ge­lig mind­re arbeid når vi skal fore­le­se om det vi har fore­lest om før, enn når vi skal fore­le­se over nye emner. Vi kan risi­ke­re at noen vil mene at det ikke len­ger noen grunn til å fore­le­se om det vi har pleid å fore­le­se om, for det fin­nes utmer­ke­de opp­tak fra våre tid­li­ge­re fore­les­nin­ger. Resul­ta­tet vil da bli at vi hvert semes­ter må under­vi­se i nye emner som vi ikke har under­vist i før, hvil­ket kre­ver en stør­re arbeids­inn­sats enn det som lig­ger til grunn for bereg­ning av antall timer i et under­vis­nings­regn­skap. Noen har alle­re­de møtt det­te pro­ble­met. Det er også et pro­blem der man har pleid å gjen­ta den sam­me under­vis­nin­gen for fle­re grup­per, kan­skje på fle­re ste­der. Nå blir det en for­vent­ning eller et krav om å gjø­re det­te ved video­over­fø­ring og lig­nen­de, med det resul­tat at man må under­vi­se i fle­re emner for å opp­fyl­le under­vis­nings­plik­ten, uten at det kompenseres.

For egen del kan det godt hen­de at jeg kom­mer til å lage fle­re video­fore­les­nin­ger også når situa­sjo­nen for­hå­pent­lig­vis har nor­ma­li­sert seg etter korona­pan­de­mi­en. Jeg tror på at uli­ke lærings­ka­na­ler sup­ple­rer og for­ster­ker hver­and­re. Å føl­ge en van­lig fore­les­ning, del­ta på et kurs/seminar, se en video og lese lit­te­ra­tur, alt det­te bidrar til at vi lærer bed­re. Jeg får kan­skje leg­ge til at jeg all­tid har syn­tes det har vært kje­de­lig å lese den sam­me boken fle­re gan­ger. Da fore­trek­ker jeg å få det sam­me stof­fet pre­sen­tert på fle­re måter gjen­nom fle­re kanaler.

Jeg begyn­ner å bli en gam­mel mann og ser at min gjen­væ­ren­de tid ved Uni­ver­si­te­tet er begren­set. Jeg er der­for ikke sær­lig bekym­ret for at min under­vis­ning i åre­ne som kom­mer i sær­lig grad vil bli for­styr­ret av mine video­fore­les­nin­ger. Men hvis jeg had­de vært 20–30 år yng­re, da kan det godt hen­de at jeg vil­le ha vur­dert det­te på en annen måte. Folk i min alder ten­ker ikke sær­lig mye på å skif­te jobb. Men skif­ter man jobb, må det være gans­ke åpen­bart at tid­li­ge­re arbeids­gi­ver ikke skal kun­ne fort­set­te å bru­ke den­ne type digi­ta­le lære­mid­ler fra tid­li­ge­re ansatte.

Til­lits­valgt Ron­ny Kjels­berg i NTL ved NTNU, sier føl­gen­de:

Men for å få en god dele­kul­tur, må man iste­den job­be med kul­tu­ren, og ikke bare lage reg­ler. Det ska­per mot­stand hos de ansat­te. De fles­te vil se for­de­len av at man deler på under­vis­nings­ma­te­ri­el­let, men iblant vil det også være gode grun­ner til å si nei til det. Da må NTNU aksep­te­re det, sier Kjelsberg.”

Ansat­te i aka­de­mia har all­tid delt. Det vi pub­li­se­rer er til­gjen­ge­lig for alle, og alle kan fritt utnyt­te de funn og den kunn­skap som pre­sen­te­res. Men noen har åpen­bart vans­ke­lig­he­ter med å for­stå at det er en vel­dig stor for­skjell mel­lom at jeg deler mitt slik jeg øns­ker å dele det, og at and­re deler mitt, kan­skje på måter jeg ikke øns­ker at det skal pre­sen­te­res på og i kana­ler som jeg ikke øns­ker å bru­ke. Det er vi som bestem­mer om våre manu­skrip­ter skal pub­li­se­res, og slik bør det selv­sagt også være for lære­mid­ler i digi­tal form. Det kan ikke være slik at for­di noen byrå­kra­ter øns­ker å gjø­re kar­rie­re på å gjø­re and­res arbei­der til­gjen­ge­lig, skal vi måt­te gi fra oss våre rettigheter.

Som nevnt har jeg valgt å slet­te opp­tak av mine fore­les­nin­ger etter at de er gjen­nom­ført og eksa­men er fer­dig. De lyd­pro­duk­sjo­ner jeg har gjort til­gjen­ge­lig slik at de skal kun­ne fun­ge­re ale­ne, har jeg gjort til­gjen­ge­lig for alle gjen­nom kana­ler hvor man pub­li­se­rer podkast, helt uten­for UiO. Men jeg har fort­satt kon­troll over file­ne og kan gjø­re dem util­gjen­ge­lig ved å slet­te dem eller flyt­te dem til et annet filområde. 

De video­ene jeg nå lager har jeg også valgt å gjø­re til­gjen­ge­lig for alle, ved å gjø­re dem til­gjen­ge­lig gjen­nom YouT­ube. Der kan jeg også slet­te video­ene, om jeg skul­le øns­ke at de ikke len­ger skal være til­gjen­ge­li­ge. De som erstat­ter van­li­ge fore­les­nin­ger gjø­res også til­gen­ge­lig på semes­ter­si­de­ne for det faget. Jeg er fak­tisk mer skep­tisk til å bru­ke det UiOs tje­nes­te enn til å bru­ke YouT­ube, for i UiO-sys­te­met har jeg ingen kon­troll med file­ne etter at de er gjort til­gjen­ge­lig. Men hvis de blir lig­gen­de på under­vis­nings­si­den for Høs­ten 2020, er det nep­pe så man­ge i frem­ti­den som vil lete dem opp.

Som nevnt er jeg ikke helt ung len­ger, og det som vil skje den dagen jeg går av med pen­sjon er ikke noe som lig­ger i en vel­dig fjern frem­tid. UiO vil, jeg mener selv­sagt, ikke ha rett til å bru­ke opp­tak av min under­vis­ning etter at jeg har gått av. Også her snub­ler pro­rek­tor Toril A. Nagel­hus Her­nes ved NTNU, når hun hev­der:

Det­te betyr, iføl­ge Her­nes, at ansat­te ikke kan mot­set­te seg at under­vis­nings­ma­te­ri­el­let deres benyt­tes videre.

– Hvis ansat­te for eksem­pel går av med pen­sjon, vil vi ha rett til å bru­ke deres mate­ria­le vide­re. Vi må selv­føl­ge­lig iva­re­ta reg­le­ne når det gjel­der GDPR og per­son­vern for den enkel­te ansatte.”

Ikke bare vil hun eks­pro­pri­ere de ansat­tes ret­tig­he­ter uten veder­lag, hun vil også at de skal kun­ne bru­kes “til evig tid”. Nei. Kan­skje vil noen pen­sjo­nis­ter spe på sine inn­tek­ter ved å dri­ve noe under­vis­ning ved insti­tu­sjo­ner som ikke er med­lem av Sta­tens Pen­sjons­kas­se, og man skal ikke risi­ke­re at det mar­ke­det under­gra­ves av under­vis­ning­sopp­tak som man ald­ri har fått noen godt­gjø­rel­se for. Og det hand­ler om opp­havs­rett, ikke om per­son­vern. Igjen bekref­ter hun at det­te kan hun ikke.

Jeg vil ald­ri, og da mener jeg ald­ri over­dra ret­tig­he­te­ne til mine ånds­verk til UiO. Jeg kan godt gi dem en til­la­tel­se til å bru­ke dem på nær­me­re angit­te måter. Men jeg behol­der alle ret­tig­he­ter selv, og kan trek­ke den­ne til­la­tel­sen tilbake. 

Det er en stor og vik­tig for­skjell mel­lom å gi fra seg ret­tig­he­ter og å gi til­la­tel­ser. Jeg behol­der ret­tig­he­te­ne når jeg gi ut en bok, i alle fall på et norsk for­lag. Jeg gir for­la­get en til­la­tel­se til å gi ut boken på nær­me­re avtal­te betin­gel­ser, og jeg gir for­la­get en eks­klu­siv rett til å gi ut boken. De fles­te av mine bøker er utgitt av Uni­ver­si­tets­for­la­get, og jeg har inn­gått avta­ler som inne­bæ­rer at det vil være et kon­trakts­brudd om jeg også skul­le utgi boken på et annet for­lag. UiO kan gjer­ne få til­la­tel­ser, men ingen eks­klu­si­vi­tet. Det­te vil jeg kun­ne dele med hvem jeg vil, uten å bry meg om hva UiO måt­te mene om det­te. Jeg går til­ba­ke til pro­rek­tor Toril A. Nagel­hus Her­nes ved NTNU, som sier:

Hun mener det er vik­tig at NTNU har eier­skap til det­te mate­ri­el­let, for å sik­re kon­ti­nui­tet og redu­se­re sår­bar­he­ten i utdanningen.”

Feil igjen. NTNU tren­ger ikke å ha ret­tig­he­ter til digi­ta­le lære­mid­ler mer enn det har vært nød­ven­dig for NTNU å ha ret­tig­he­te­ne til de lære­bø­ke­ne de bru­ker. Men hvis de plan­leg­ger å bru­ke det som noen har laget tid­li­ge­re, da får de inn­tå en avta­le om å kun­ne bru­ke det­te i en peri­ode. Det er ikke vans­ke­li­ge­re enn det.

Ver­den går vide­re, og vi utvik­ler oss for­hå­pent­lig­vis også. Det sies at juris­ter er en pro­fe­sjon som fra tid til annen får sine kunn­ska­per opp­he­vet ved lov. Hvis jeg i 2017 had­de laget den video­fore­les­nin­gen om opp­havs­rett som jeg nå hol­der på med, vil­le det vært høyst pro­ble­ma­tisk å bru­ke den i dag. For vi fikk en ny ånds­verk­lov i 2018, og vi kan ikke under­vi­se om det som var, i alle fall så len­ge vi ikke under­vi­ser i his­to­rie. Det kan også skje mind­re gjen­nom­gri­pen­de end­rin­ger. Innen­for et annet av mine emner, ytrings­fri­het, skjer det noe hele tiden, uten at vi har hatt gjen­nom­gri­pen­de lov­end­rin­ger siden Grunn­lo­ven § 100 ble revi­dert i 2004. De grad­vise end­rin­ger som skjer gjør også at gam­le fore­les­nin­ger, akku­rat som utda­ter­te lære­bø­ker, ikke len­ger kan brukes. 

Det kan også hen­de at vi har utvik­let og end­ret våre stand­punk­ter. Vi kan ikke løpe fra det vi tid­li­ge­re har uttalt og som vi ikke len­ger er enig i. Men det skal ikke være et under­vis­nings­ma­te­ria­le som bru­kes. Hvis det er mine fore­les­nin­ger er det jeg og ingen and­re som bestem­mer at det­te ikke len­ger skal bru­kes. Om en byrå­krat skul­le mene at det får være “godt nok” i man­gel av noe annet, så skal det like­vel “tas ned” om opp­ha­ver kre­ver det.

Ingen skal kun­ne fore­ta end­rin­ger eller opp­da­te­rin­ger uten etter avta­le med opp­ha­ver — eller i noen til­fel­ler opp­ha­vers arvin­ger. Selv om det er slikt vi ikke liker å snak­ke høyt om, så vet vi at det er en del riva­li­se­ring mel­lom folk, og man har ikke all­tid fag­lig til­lit til alle sine kol­le­ger. Da skal ikke noen kun­ne “tuk­le” med det and­re har gjort. Om man skul­le ha inn­gått en avta­le som gir rett til å gjø­re sli­ke end­rin­ger, så kan opp­ha­ver uan­sett kre­ve sitt navn fjer­net (litt vans­ke­lig hvis det er video­opp­tak) eller kre­ve at det skal frem­gå at end­rin­ge­ne ikke skri­ver seg fra opp­ha­ver. Det­te føl­ger av de ide­el­le ret­tig­he­ter, som opp­ha­ver som hoved­re­gel ikke kan fra­skri­ve seg ved avtaler.

Det­te bur­de ikke være noe pro­blem. De fles­te av oss øns­ker at det vi skri­ver skal bli lest og det vi lager skal bli brukt. Svært få tje­ner pen­ger av betyd­ning på å lage lære­mid­ler. Vi har ingen øko­no­mis­ke inter­es­ser i utnyt­tel­sen av det­te. Jeg får vel skri­ve jeg, og ikke vi når jeg sier at det for meg er et spørs­mål om å behol­de kon­trol­len over egne verk, som jeg har arbei­det mye med, og som for­hå­pent­lig­vis spei­ler meg som (fag)person. Det ble først et pro­blem da folk som pro­rek­tor Toril A. Nagel­hus Her­nes og and­re med en respekt­lø­het og en slags selv­føl­ge­lig arro­gan­se vil­le ta fra oss rådig­he­ten over våre egne verk. 

Det er kan­skje ikke vel­dig edelt. Men jeg får alle pig­ger ut når noen opp­trer på den måten. Da sier jeg nei til noe jeg uten pro­ble­mer had­de aksep­tert, hvis det bare had­de vært hånd­tert på en ordenl­tig måte, her­under med respekt for de ansat­tes opphavsrett.

Det­te kan opp­sum­me­res slik:

  • Vi som er ansatt ved uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler har opp­havs­rett til våre lære­mid­ler, uan­sett hvil­ket for­mat dis­se måt­te være i.
  • Hvis arbeids­gi­ver skal utnyt­te dis­se ver­ke­ne, skal det skje etter avta­le med opp­ha­ver, og opp­ha­ver skal få en rime­lig kom­pen­sa­sjon for den­ne bruken.
  • Man kan gi arbeids­gi­ver en til­la­tel­se til å bru­ke ver­ke­ne, men man bør ald­ri over­dra ret­tig­he­te­ne til arbeidsgiver.
  • Opp­ha­ver skal når som helst kun­ne trek­ke til­ba­ke et sam­tyk­ke til bruk av den­ne type læremidler
  • Om arbeids­gi­ver får til­la­tel­se til å utnyt­te ver­ke­ne, bør den­ne til­la­tel­sen ikke vare utover ansettelsesperioden. 

Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200

Grunnleggende opphavsrett
Nærstående rettigheter
Avgrensning av opphavsretten
Andre temaer

Over­sikt over blogg­inn­legg om opp­havs­rett
Blogg­inn­legg spe­si­fikt for faget RINF 1200, opp­havs­rett og beslek­te­de ret­tig­he­ter, bl.a. kom­men­ta­rer til tid­li­ge­re eksamensoppgaver

 

Print Friendly, PDF & Email