Les vins du Tour de France 2020. 12. etappe: Chauvigny > Sarran Corrèze

Så ble det klabb og babb i spur­ten. Jeg har ikke gått gjen­nom opp­tak av det som skjed­de i spur­ten. Men jeg har mer­ket meg at både Sam Ben­nett og Thor Hus­hovd men­te at reak­sjo­nen mot Peter Sagan var for streng. Sam Ban­nett sa at han vil­le ha gjort akku­rat det sam­me i den situa­sjo­nen. Peter Sagan tap­te 43 poeng på det­te, både de 30 han vil­le ha fått for andre­plas­sen, og de 13 han fikk på mel­lom­sprin­ten. Jeg tror ikke noen liker å vin­ne på den måten, og hvis slutt­re­sul­ta­tet blir at Sam Ben­nett vin­ner den grøn­ne trøy­en med en mind­re mar­gin enn 43 poeng, vil den trøy­en ha noen flek­ker. Men som en nå avdød kol­le­ga sa til en annen av mine kol­le­ger, da hun holdt på avslut­te sin dok­tor­av­hand­ling og det som all­tid gjen­sto litt som man kun­ne pus­se litt på: Det er bed­re å kom­me på ball i flek­ke­te kjo­le enn ikke å kom­me på ball i det hele tatt.

Nå skal ryt­ter­ne gjen­nom en kupert etap­pe på 218 km. Den har ikke de sto­re klatre­ut­ford­rin­ge­ne, men nok til at en del av spur­ter­ne vil bli hek­tet av. Noen av dem, f.eks. Alex­an­der Kristoff, vil måt­te være hjelpe­ryt­te­re, mens spur­ter­ne i lag som ikke har noen sam­men­lagt­kan­di­da­ter kan ta det rolig og spa­re kref­ter. Etap­pen sti­ger dess­uten jevnt de sis­te 5 km, så det­te er ikke noe for de typis­ke spur­ter­ne. En kupert etap­pe den and­re uken i Tour de Fran­ce, det er etap­pe hvor et brudd med “ufar­li­ge” ryt­te­re godt kan gå inn.

Dagens etap­pe går gjen­nom områ­det Limou­sin, som for det mes­te er et skogsom­rå­de og ikke et vin­om­rå­de. Limou­sin var tid­li­ge­re en egen admi­ni­stra­tiv region som besto av depar­te­men­te­ne Cor­rè­ze, Creu­se og Hau­te-Vien­ne. Den ble i 2014 slått sam­men med Aqui­tai­ne og Poi­tou-Cha­ren­tes til den nye regio­e­nen Nou­vel­le-Aqui­tai­ne — ikke det mest fan­tasi­ful­le nav­net de kun­ne ha valgt på den nye regio­nen. Fra den sis­te etap­pen i Pyre­ne­ene til nå har vi holdt oss i Nou­vel­le Aqui­tai­ne. Innen­for den admi­ni­stra­ti­ve regio­nen fin­ner vi vin­om­rå­der som Jurançon, Bor­deaux, Cahors, Ber­ge­rac og fle­re and­re, samt Cog­nac og sto­re deler av pro­duk­sjons­om­rå­det for Armag­nac. Så om det er lite inter­es­sant drik­ke langs dagens etap­pe, er det i alle fall en region som kan by på mye god vin, bare ikke akku­rat her.

Limou­sin er kjent for kveg, og Limou­sin er en kjent kjøtt­fe­rase. Regn med at de som føl­ger Tour de Fran­ce på TV2 får litt land­bruks­halv­time fra Johan Kag­ge­stad.

Limou­sin er også kjent som beteg­nel­se på litt sto­re, luk­su­riø­se biler. Så langt jeg har klart å fin­ne ut, ble beteg­nel­sen først brukt på en type frakk som ble brukt av gje­ter­ne i Limou­sin, et ord som sene­re ble adop­tert av bil­in­du­stri­en. Om jeg har for­stått det rett, var det opp­rin­ne­lig den­ne typen bil hvor pas­sa­sje­re­ne satt beskyt­tet med tak og vin­du­er, mens sjå­fø­ren satt mer ube­skyt­tet, noen gan­ger med tak, and­re gan­ger ikke. I noen biler satt sjå­fø­ren helt åpent, uten tak og uten front­rute.

Dagens etap­pe star­ter like uten­for gårs­da­gens mål­by, Poi­ti­ers, så vi kan even­tu­elt ta med noe vin fra Haut-Poi­tou. Men det er nok ikke en vin det er bry­et verdt å lete etter to gan­ger.

Hvis man leter, fin­ner man litt vin. Ut fra det jeg har lest, var Limou­sin tid­li­ge­re en aner­kjent vin­re­gion. Men etter angre­pet av vin­lu­sen phylox­e­ra i and­re halv­del av 1800-tal­let var det­te et av områ­de­ne som ikke ble replan­tet med vin­stok­ker. Noen vin­bøn­der har satt seg som mål å brin­ge vin­pro­duk­sjo­nen i Limou­sin til­ba­ke til gam­mel stor­het. Jeg har sett omta­le av en Vin Paillé, eller strå­vin over­satt til norsk. Det jeg har lest om vin fra Limou­sin har vært skre­vet på engelsk. På fransk bru­ker man Vin de Paillé om lig­nen­de viner fra Jura, så jeg vel­ger å tro at det er den frans­ke beteg­nel­sen på den­ne type viner, også i Limou­sin. Den lages på tør­ke­de dru­er, og dru­ene tør­kes fle­re måne­der på strå­mat­ter — der­av nav­net. I det jeg har lest, står det at den fryse­tør­res, og at det er en tek­nikk som har vært i bruk siden mid­del­al­de­ren. Jeg har ikke sett noe nær­me­re om den tek­nik­ken, men det kan i alle fall ikke være moder­ne fryse­tør­ring. Siden dru­ene lig­ger så len­ge på sine mat­ter, kan det hen­de at de fry­ser om vin­te­ren, om det er kaldt nok. Det gir en søt vin. Jeg kjen­ner Vin de Paillé fra Jura. Jeg mer­ker meg at i Limou­sin bru­ker de dru­ene char­don­nay og sau­vig­non blanc, mens de i Jura bru­ker de loka­le dru­ene poul­sard (rød) og savig­nin (hvit), i til­legg til char­don­nay. Uli­ke dru­er vil gans­ke sik­kert gi ulik karak­ter til vine­ne. Men jeg kjen­ner som sagt vinen fra Limou­sin bare av omta­le.

Det pro­du­se­res også en rosé, Verneil Rosé, som sies å være pro­du­sert med tek­nik­ker som går til­ba­ke til 1500-tal­let. Hva som er spe­si­elt med de tek­nik­ke­ne, vet jeg ikke. Jeg vet hel­ler ikke hvil­ke dru­er som bru­kes i den­ne pro­duk­sjo­nen.

Som nevnt: Det­te er viner som var helt ukjen­te for meg inn­til jeg begyn­te å lete etter vin langs dagens etap­pe. Pro­duk­sjo­nen er liten og vinen er lite kjent, så jeg reg­ner med at den er vans­ke­lig å fin­ne uten­for regio­nen. Men nes­te gang jeg måt­te være på de kan­ter, vil jeg prø­ve å fin­ne noe av den vinen, i alle fall Vin de Pail­le og Verneil Rosé.

Men Limou­sin har en annen vik­tig rol­le i vin­pro­duk­sjo­ne­nen. Mye vin lag­res på eike­fat, og noe vin gjæ­res også på sto­re eike­fat. Frans­ke eike­fat lages stort sett av eik fra Limou­sin. Fat eller tøn­ner med den fason­gen som tre­tøn­ner har, er nær­mest geni­alt for opp­be­va­ring og trans­port. De er let­te å trans­por­te­re. Man kan tril­le dem, og i mot­set­ning til sylind­ris­ke stål­fat et tre­tøn­ne­ne let­te å manøv­re­re. Og de kan stab­les. I kjel­ler­ne hos man­ge vin­pro­du­sen­ter er det rader med eike­fat, hvor vinen lig­ger til fat­mod­ning. Her hos Ch Mou­ton Rotchild i Pau­il­lac, Bor­deaux.

Man ser ofte at sli­ke fat har et rødt “mage­bel­te”. Jeg er ikke sik­ker på hvor­for. Jeg har gjet­tet på at de far­ger det områ­det av tøn­nen med rødvin av rent este­tis­ke grun­ner. Det kan lett bli en del søl når man arbei­der med vinen på dis­se tøn­ne­ne, og hvis det områ­det som er mest utsatt alle­re­de er far­get vin­rødt, synes ikke flek­ke­ne så godt. Men det er som sagt bare min gjet­ning, jeg har ald­ri sjek­ket om det fak­tisk er det­te som er grun­nen.

Å lage sli­ke fat eller tøn­ner er et spe­sia­li­sert hånd­verk. Yrket kal­les bøk­ker eller bød­ker, et ord som kom­mer fra det gam­mel­tys­ke böde­ker. Man­ge slekts­navn, eller i alle fall etter­navn er opp­rin­ne­lig yrkes­be­teg­nel­ser. Her er jeg litt uten­for det jeg kan noe sær­lig om. Men i den gam­le navne­tra­di­sjo­nen var for­nav­net det egent­li­ge nav­net, som på Island i dag. Etter­nav­net kun­ne si hvem man var sønn eller dat­ter av, som alle ‑sen nav­ne­ne i Nor­ge og Mc-nav­ne­ne i Skot­land. Etter­nav­net kun­ne for­tel­le hvor man kom fra, alt­så gårds­navn — som Tor­vund. Og det kun­ne være yrkes­be­teg­nel­se som smed (Smith/Schmidt), snek­ker (Car­pen­ter), baker, sko­ma­ker (Schu­ma­cher), Fis­her, drei­er, osv. Og alt­så Bødt­ger og til­sva­re­ne navn i and­re land. Den som har lest Lud­vig Hol­bergs “Jep­pe på bier­get” vil hus­ke nav­net Jacob Sko­ma­ker, som ikke bare laget og repa­rert sko, men også solg­te brenne­vin til Jep­pe, og sik­kert man­ge and­re. Nav­net var Jacob og han var sko­ma­ker, og da ble det Jacob Sko­ma­ker. Og det kun­ne være Hårek fra Tjøt­ta, som er kjent fra Nor­ges­his­to­ri­en og sla­get på Stikle­stad.

Når man skal lage en tøn­ne, høv­ler man til bord, som kal­les sta­ver. Dis­se må være bre­de­re på midt­en enn ved ende­ne, for at vi skal få den typis­ke tønne­fa­son­gen. Dis­se set­tes inn i rin­ger i den ene enden.

Det er van­lig å “toas­te”, alt­så bren­ne inn­si­den av fat som skal bru­kes til å lag­re vin. Man set­ter enten fatet som bare er fer­dig i den ene enden over et bål, eller man bru­ker blåse­lam­pe. Hvor hardt det toas­tes kan variere fra pro­du­sent til pro­du­sent.

Det van­li­ge fatet som bru­kes til lag­ring av vin, i alle fall i Frank­ri­ke er en bar­ri­que som rom­mer 225 liter.

Eik gir smak til vinen. Eik inne­hol­der blant annet vanil­lin, som kan gi en viss vanilje­smak. Det­te er noe av det som bidrar til den typis­ke sma­ken på en rødvin fra Rio­ja. Vanil­lin, som fin­nes i mye tøm­mer, ble len­ge solgt som “vanil­je”, noe det ikke er. Vanil­je er stil­ken fra en vanilje­or­ki­dé, og er dyrt. Det vil si, man bru­ker stort sett frø­ne inni stil­ken. Vanil­lin har i Nor­ge blitt laget som et bipro­dukt fra tre­for­ed­ling. Nå frem­stil­les gjer­ne vanil­lin syn­tet­sik. Det ga en stund en utford­ring til de som vil­le mar­keds­føre pro­duk­ter med ekte van­li­je, f.eks. en gode vanilje­is. Den nors­ke smaks­re­fe­ran­sen for “vanil­je” var Freias “vanilje­suk­ker”, som ikke inne­hol­der vanil­je, men vanil­lin.

Det bru­kes i hoved­sak frans­ke og USAn­ske eike­fat, og de frans­ke lages som nevnt stort sett av eik fra Limou­sin. USAnsk eik gir en mer intens eike­smak. Hva slags fat man benyt­ter, avhen­ger selv­føl­ge­lig av hva slags resul­tat men øns­ker å opp­nå.

En god hvit bur­dun­der vil ha preg av fat­lag­ring, men ikke for mye. En peri­ode var sær­lig char­don­nay fra Cali­for­nia pre­get av over­dre­vet eike­smak. Der og man­ge and­re ste­der har man også brukt eike­flis i vinen for at den skal få smak av eik, en meto­de som er bil­li­ge­re enn å lag­re vinen på eike­fat. For fransk fat­lag­ret vin, i alle fall for klas­si­fi­sert vin (jeg tror ikke at uklas­si­fi­sert vin vil bli fat­lag­ret) skal det bru­kes eike­fat. Å bru­ke flis vil være juks og vel også ulov­lig. Hel­dig­vis ser det ut til at de over­eike­de vine­ne har for­svun­net fra mar­ke­det, og at man også i f.eks. Cali­for­nia har mode­rert bru­ken av eik.

Eike­fat er dyre. Det­te bidrar til å gjø­re fat­lag­re­de viner dyre­re. Dels bru­ker de dyre eike­fat, dels bin­der lag­rin­gen mye kapi­tal i den vinen som fin­nes på lager og ikke er solgt.

Eike­fa­te­ne bru­kes gjer­ne fle­re gan­ger. Nye eike­fat set­ter mer smak på vinen enn gam­le fat. Det vil der­for ofte være opp­lyst om en vin er lag­ret på nye eller gam­le fat.

Ikke bare vin, men også mye brenne­vin lag­res og mod­nes på fat. Til etap­pe 10 var vi inn­om cog­nac, som må lag­res mini­mum to år på eike­fat, men blir ofte lag­ret len­ger. Vår egen ake­vitt lag­res og mod­nes på fat, i mot­set­ning til f.eks. den dans­ke. Går vi til skotsk malt­whis­ky, skal den også lag­res på fat. Når det står alder på en malt­whis­ky, er de kun de åre­ne den er lag­ret på fat som tel­ler. En grunn til at det nes­ten ald­ri står alder på en blend whis­ky, er at det da vil være den yngs­te whisky­en i blen­den som må opp­gis som alder. Det sam­me gjel­der for cog­nac.

Eike­fat tar smak av det som har vært lag­ret på den. Der­for vil det på malt­whis­ky ofte opp­ly­ses at den har vært lag­ret på f.eks. sher­ry­fat, alt­så fat hvor det tid­li­ge­re har vært lag­ret sher­ry. Om jeg har for­stått det rett, fore­trek­ker man gam­le cog­nac­fat til mod­ning av norsk ake­vitt.

Jeg synes steds­navn kan være mor­som­me. Jeg mer­ket meg steds­nav­net Tul­le for noen år siden, da vi var i nær­he­ten. Men vi had­de ikke tid til å ta en avstik­ker dit. Det er et sted hvor det tid­li­ge­re var våpen­pro­duk­sjon, og i dag er det et muse­um med fransk­pro­du­ser­te våpen der.

Langs etap­pen pas­se­rer ryt­ter­ne byen Limoge. På fransk har man utryk­ket “être Limo­gé”, som direk­te over­satt betyr å bli Limon­gert. Utryk­ket skri­ver seg fra førs­te ver­dens­krig. Frank­ri­ke had­de delt ut en del høye offi­serts­tit­ler nær­mest som ære­be­vis­nin­ger til folk fra ade­len og annet fint­folk. Da kri­gen brøt ut, vis­te dis­se “offi­se­re­ne” seg å være totalt ubru­ke­li­ge. De ble der­for beord­ret til tje­nes­te i Limoge, omtrent så langt fra enhver krigs­front som det var mulig å kom­me, slik at de ikke kun­ne gjø­re noe ska­de. Etter det­te har uttryk­ket “être Limo­gée” blitt beteg­nel­sen på at man for­flyt­tes vekk på en slik måte man i prak­sis ikke har ansvar og ikke kan gjø­re noe, og i alle fall ikke gjø­re noe ska­de.

Tour de France 2020

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly, PDF & Email