Les vins du Tour de France 2020. 12. etappe: Chauvigny > Sarran Corrèze

Så ble det klabb og babb i spurten. Jeg har ikke gått gjennom opptak av det som skjedde i spurten. Men jeg har merket meg at både Sam Bennett og Thor Hushovd mente at reaksjonen mot Peter Sagan var for streng. Sam Bannett sa at han ville ha gjort akkurat det samme i den situasjonen. Peter Sagan tapte 43 poeng på dette, både de 30 han ville ha fått for andreplassen, og de 13 han fikk på mellomsprinten. Jeg tror ikke noen liker å vinne på den måten, og hvis sluttresultatet blir at Sam Bennett vinner den grønne trøyen med en mindre margin enn 43 poeng, vil den trøyen ha noen flekker. Men som en nå avdød kollega sa til en annen av mine kolleger, da hun holdt på avslutte sin doktoravhandling og det som alltid gjensto litt som man kunne pusse litt på: Det er bedre å komme på ball i flekkete kjole enn ikke å komme på ball i det hele tatt.

Nå skal rytterne gjennom en kupert etappe på 218 km. Den har ikke de store klatreutfordringene, men nok til at en del av spurterne vil bli hektet av. Noen av dem, f.eks. Alexander Kristoff, vil måtte være hjelperyttere, mens spurterne i lag som ikke har noen sammenlagtkandidater kan ta det rolig og spare krefter. Etappen stiger dessuten jevnt de siste 5 km, så dette er ikke noe for de typiske spurterne. En kupert etappe den andre uken i Tour de France, det er etappe hvor et brudd med “ufarlige” ryttere godt kan gå inn.

Dagens etappe går gjennom området Limousin, som for det meste er et skogsområde og ikke et vinområde. Limousin var tidligere en egen administrativ region som besto av departementene Corrèze, Creuse og Haute-Vienne. Den ble i 2014 slått sammen med Aquitaine og Poitou-Charentes til den nye regioenen Nouvelle-Aquitaine — ikke det mest fantasifulle navnet de kunne ha valgt på den nye regionen. Fra den siste etappen i Pyreneene til nå har vi holdt oss i Nouvelle Aquitaine. Innenfor den administrative regionen finner vi vinområder som Jurançon, Bordeaux, Cahors, Bergerac og flere andre, samt Cognac og store deler av produksjonsområdet for Armagnac. Så om det er lite interessant drikke langs dagens etappe, er det i alle fall en region som kan by på mye god vin, bare ikke akkurat her.

Limousin er kjent for kveg, og Limousin er en kjent kjøttferase. Regn med at de som følger Tour de France på TV2 får litt landbrukshalvtime fra Johan Kaggestad.

Limousin er også kjent som betegnelse på litt store, luksuriøse biler. Så langt jeg har klart å finne ut, ble betegnelsen først brukt på en type frakk som ble brukt av gjeterne i Limousin, et ord som senere ble adoptert av bilindustrien. Om jeg har forstått det rett, var det opprinnelig denne typen bil hvor passasjerene satt beskyttet med tak og vinduer, mens sjåføren satt mer ubeskyttet, noen ganger med tak, andre ganger ikke. I noen biler satt sjåføren helt åpent, uten tak og uten frontrute.

Dagens etappe starter like utenfor gårsdagens målby, Poitiers, så vi kan eventuelt ta med noe vin fra Haut-Poitou. Men det er nok ikke en vin det er bryet verdt å lete etter to ganger.

Hvis man leter, finner man litt vin. Ut fra det jeg har lest, var Limousin tidligere en anerkjent vinregion. Men etter angrepet av vinlusen phyloxera i andre halvdel av 1800-tallet var dette et av områdene som ikke ble replantet med vinstokker. Noen vinbønder har satt seg som mål å bringe vinproduksjonen i Limousin tilbake til gammel storhet. Jeg har sett omtale av en Vin Paillé, eller stråvin oversatt til norsk. Det jeg har lest om vin fra Limousin har vært skrevet på engelsk. På fransk bruker man Vin de Paillé om lignende viner fra Jura, så jeg velger å tro at det er den franske betegnelsen på denne type viner, også i Limousin. Den lages på tørkede druer, og druene tørkes flere måneder på stråmatter – derav navnet. I det jeg har lest, står det at den frysetørres, og at det er en teknikk som har vært i bruk siden middelalderen. Jeg har ikke sett noe nærmere om den teknikken, men det kan i alle fall ikke være moderne frysetørring. Siden druene ligger så lenge på sine matter, kan det hende at de fryser om vinteren, om det er kaldt nok. Det gir en søt vin. Jeg kjenner Vin de Paillé fra Jura. Jeg merker meg at i Limousin bruker de druene chardonnay og sauvignon blanc, mens de i Jura bruker de lokale druene poulsard (rød) og savignin (hvit), i tillegg til chardonnay. Ulike druer vil ganske sikkert gi ulik karakter til vinene. Men jeg kjenner som sagt vinen fra Limousin bare av omtale.

Det produseres også en rosé, Verneil Rosé, som sies å være produsert med teknikker som går tilbake til 1500-tallet. Hva som er spesielt med de teknikkene, vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke hvilke druer som brukes i denne produksjonen.

Som nevnt: Dette er viner som var helt ukjente for meg inntil jeg begynte å lete etter vin langs dagens etappe. Produksjonen er liten og vinen er lite kjent, så jeg regner med at den er vanskelig å finne utenfor regionen. Men neste gang jeg måtte være på de kanter, vil jeg prøve å finne noe av den vinen, i alle fall Vin de Paille og Verneil Rosé.

Men Limousin har en annen viktig rolle i vinproduksjonenen. Mye vin lagres på eikefat, og noe vin gjæres også på store eikefat. Franske eikefat lages stort sett av eik fra Limousin. Fat eller tønner med den fasongen som tretønner har, er nærmest genialt for oppbevaring og transport. De er lette å transportere. Man kan trille dem, og i motsetning til sylindriske stålfat et tretønnene lette å manøvrere. Og de kan stables. I kjellerne hos mange vinprodusenter er det rader med eikefat, hvor vinen ligger til fatmodning. Her hos Ch Mouton Rotchild i Pauillac, Bordeaux.

Man ser ofte at slike fat har et rødt “magebelte”. Jeg er ikke sikker på hvorfor. Jeg har gjettet på at de farger det området av tønnen med rødvin av rent estetiske grunner. Det kan lett bli en del søl når man arbeider med vinen på disse tønnene, og hvis det området som er mest utsatt allerede er farget vinrødt, synes ikke flekkene så godt. Men det er som sagt bare min gjetning, jeg har aldri sjekket om det faktisk er dette som er grunnen.

Å lage slike fat eller tønner er et spesialisert håndverk. Yrket kalles bøkker eller bødker, et ord som kommer fra det gammeltyske bödeker. Mange slektsnavn, eller i alle fall etternavn er opprinnelig yrkesbetegnelser. Her er jeg litt utenfor det jeg kan noe særlig om. Men i den gamle navnetradisjonen var fornavnet det egentlige navnet, som på Island i dag. Etternavnet kunne si hvem man var sønn eller datter av, som alle -sen navnene i Norge og Mc-navnene i Skotland. Etternavnet kunne fortelle hvor man kom fra, altså gårdsnavn — som Torvund. Og det kunne være yrkesbetegnelse som smed (Smith/Schmidt), snekker (Carpenter), baker, skomaker (Schumacher), Fisher, dreier, osv. Og altså Bødtger og tilsvarene navn i andre land. Den som har lest Ludvig Holbergs “Jeppe på bierget” vil huske navnet Jacob Skomaker, som ikke bare laget og reparert sko, men også solgte brennevin til Jeppe, og sikkert mange andre. Navnet var Jacob og han var skomaker, og da ble det Jacob Skomaker. Og det kunne være Hårek fra Tjøtta, som er kjent fra Norgeshistorien og slaget på Stiklestad.

Når man skal lage en tønne, høvler man til bord, som kalles staver. Disse må være bredere på midten enn ved endene, for at vi skal få den typiske tønnefasongen. Disse settes inn i ringer i den ene enden.

Det er vanlig å “toaste”, altså brenne innsiden av fat som skal brukes til å lagre vin. Man setter enten fatet som bare er ferdig i den ene enden over et bål, eller man bruker blåselampe. Hvor hardt det toastes kan variere fra produsent til produsent.

Det vanlige fatet som brukes til lagring av vin, i alle fall i Frankrike er en barrique som rommer 225 liter.

Eik gir smak til vinen. Eik inneholder blant annet vanillin, som kan gi en viss vaniljesmak. Dette er noe av det som bidrar til den typiske smaken på en rødvin fra Rioja. Vanillin, som finnes i mye tømmer, ble lenge solgt som “vanilje”, noe det ikke er. Vanilje er stilken fra en vaniljeorkidé, og er dyrt. Det vil si, man bruker stort sett frøne inni stilken. Vanillin har i Norge blitt laget som et biprodukt fra treforedling. Nå fremstilles gjerne vanillin syntetsik. Det ga en stund en utfordring til de som ville markedsføre produkter med ekte vanlije, f.eks. en gode vaniljeis. Den norske smaksreferansen for “vanilje” var Freias “vaniljesukker”, som ikke inneholder vanilje, men vanillin.

Det brukes i hovedsak franske og USAnske eikefat, og de franske lages som nevnt stort sett av eik fra Limousin. USAnsk eik gir en mer intens eikesmak. Hva slags fat man benytter, avhenger selvfølgelig av hva slags resultat men ønsker å oppnå.

En god hvit burdunder vil ha preg av fatlagring, men ikke for mye. En periode var særlig chardonnay fra California preget av overdrevet eikesmak. Der og mange andre steder har man også brukt eikeflis i vinen for at den skal få smak av eik, en metode som er billigere enn å lagre vinen på eikefat. For fransk fatlagret vin, i alle fall for klassifisert vin (jeg tror ikke at uklassifisert vin vil bli fatlagret) skal det brukes eikefat. Å bruke flis vil være juks og vel også ulovlig. Heldigvis ser det ut til at de overeikede vinene har forsvunnet fra markedet, og at man også i f.eks. California har moderert bruken av eik.

Eikefat er dyre. Dette bidrar til å gjøre fatlagrede viner dyrere. Dels bruker de dyre eikefat, dels binder lagringen mye kapital i den vinen som finnes på lager og ikke er solgt.

Eikefatene brukes gjerne flere ganger. Nye eikefat setter mer smak på vinen enn gamle fat. Det vil derfor ofte være opplyst om en vin er lagret på nye eller gamle fat.

Ikke bare vin, men også mye brennevin lagres og modnes på fat. Til etappe 10 var vi innom cognac, som må lagres minimum to år på eikefat, men blir ofte lagret lenger. Vår egen akevitt lagres og modnes på fat, i motsetning til f.eks. den danske. Går vi til skotsk maltwhisky, skal den også lagres på fat. Når det står alder på en maltwhisky, er de kun de årene den er lagret på fat som teller. En grunn til at det nesten aldri står alder på en blend whisky, er at det da vil være den yngste whiskyen i blenden som må oppgis som alder. Det samme gjelder for cognac.

Eikefat tar smak av det som har vært lagret på den. Derfor vil det på maltwhisky ofte opplyses at den har vært lagret på f.eks. sherryfat, altså fat hvor det tidligere har vært lagret sherry. Om jeg har forstått det rett, foretrekker man gamle cognacfat til modning av norsk akevitt.

Jeg synes stedsnavn kan være morsomme. Jeg merket meg stedsnavnet Tulle for noen år siden, da vi var i nærheten. Men vi hadde ikke tid til å ta en avstikker dit. Det er et sted hvor det tidligere var våpenproduksjon, og i dag er det et museum med franskproduserte våpen der.

Langs etappen passerer rytterne byen Limoge. På fransk har man utrykket “être Limogé”, som direkte oversatt betyr å bli Limongert. Utrykket skriver seg fra første verdenskrig. Frankrike hadde delt ut en del høye offisertstitler nærmest som ærebevisninger til folk fra adelen og annet fintfolk. Da krigen brøt ut, viste disse “offiserene” seg å være totalt ubrukelige. De ble derfor beordret til tjeneste i Limoge, omtrent så langt fra enhver krigsfront som det var mulig å komme, slik at de ikke kunne gjøre noe skade. Etter dette har uttrykket “être Limogée” blitt betegnelsen på at man forflyttes vekk på en slik måte man i praksis ikke har ansvar og ikke kan gjøre noe, og i alle fall ikke gjøre noe skade.

Tour de France 2020

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.