Les vins du Tour de France 2020. 14. etappe: Clermont-Ferrand > Lyon

Det ble en hef­tig etap­pe i går, og slikt kom­mer vi nok til å se mer av. Når ikke noe lag er sterkt nok til å kon­trol­le­re slik Sky har gjort de sene­re år, blir det mer spen­nen­de. Rit­tet er fort­satt gans­ke åpent.

Dagens etap­pe er 197 km lang. Tour de Fran­ce har klas­si­fi­sert den som flat. Vur­dert ut fra pro­fi­len, er jeg ikke helt enig.

Men sam­men­lig­ner vi med gårs­da­gens etap­pe, er det i alle fall ikke like hef­ti­ge klat­rin­ger. Det mest spen­nen­de blir om Peter Sagan og de mer typis­ke spur­ter­ne som Sam Ben­nett hen­ger med over den førs­te top­pen. Jeg har en mis­tan­ke om at Peter Sagan kan pøn­ske på noen på den­ne etap­pen. Men da må laget kla­re å hol­de ham i fron­ten, her­under å kon­trol­le­re even­tu­el­le brudd, og de må kla­re å kjø­re av de mer utpre­ge­de spur­ter­ne før ned­kjø­rin­gen fra den sis­te av de høy­ere top­pe­ne, som av en eller annen grunn ikke er klas­si­fi­sert.

Dagens etap­pe star­ter i Cler­mong Fer­rand, som også gårs­da­gens etap­pe var inn­om. Vi var inn­om vin­om­rå­de­ne rundt Cler­mont Fer­rand i går, og de er ikke så inter­es­san­te at de er verdt en repri­se.

Cler­mond Fer­rand er kan­skje mest kjent for pro­duk­sjon av bil­dekk (og syk­kel­dekk og and­re dekk): Michelin.

Hei, jeg er Michelin. Det er et dekk­navn.

Mat og vin­in­ter­es­ser­te for­bin­der kan­skje Michelin mer med deres guide­bø­ker. Men Michelin var opp­rin­ne­lig og er fort­satt en dekk­pro­du­sent. De begyn­te å lage sine kart og guide­bø­ker for å få folk til å rei­se mer (med bil), slik at de kun­ne sel­ge fle­re bil­dekk. Jeg har inn­trykk av at utgi­vel­sen av kart og guide­bø­ker nå dri­ves gans­ke adskilt fra dekk­pro­duk­sjo­nen. Men jeg har ikke under­søkt det.

Michelin har to seri­er av guide­bø­ker. Den grøn­ne er en van­lig guide­bok med sever­dig­he­ter m.m. Også dis­se er gitt stjer­ner. Men det er den røde guid­en med hotel­ler og res­tau­ran­ter som har blitt den mest kjen­te. Det fin­nes man­ge res­tau­rant­guid­er. Michelin­guid­en skil­ler seg fra de and­re ved at den er basert på rap­por­ter fra pro­fe­sjo­nel­le inspekt­tø­rer, mens de fles­te and­re er basert på vur­de­rin­ger fra gjes­ter. Jeg bru­ker ofte den røde Michelin guid­en når jeg er på rei­se. Den inne­hol­der ikke bare de stjer­ne­res­tau­ran­te­ne som får mye omta­le hver gang den nye utga­ven slip­pes. Min erfa­ring er at ingen dår­li­ge res­tau­ran­ter kom­mer inn i Michelin­guid­en. Også de rime­li­ge­re res­tau­ran­te­ne som er omtalt av Michelin gir som regel god valu­ta for pen­ge­ne.

Michelin­byen Cler­mont Fer­rand har én res­tau­rant med to stjer­ner og fire med én. Skul­le jeg kom­me til­ba­ke dit, vil jeg vel spi­se på en av dem, og håpe på at de har god, lokal vin.

Dagens etap­pe går fra Michelin­byen Cler­mont Fer­rand til mat­byen Lyon. Lyon lig­ger der elve­ne Rhô­ne og Saô­ne ren­ner sam­men, og fort­set­ter som Rhô­ne. Vin­mes­sig er Lyon på en måte plas­sert midt i mel­lom. Men siden vi har vært inn­om Michelin-stjer­ner, kan vi ta med at Lyon har fire to-stjer­ners og 15 en-stjer­ners res­tau­ran­ter. Paul Bocu­se nylig degra­dert fra tre til to stjer­ner, noe som i alle fall Eivind Hell­strøm var svært kri­tisk til. De tur­de vel ikke å gjø­re det før etter at Paul Bocu­se selv var død.

Før jeg går til vinen, tar jeg også med at Lyon har en syk­kel­tun­nel. Om jeg klar­te å lese kar­tet rik­tig, går den gjen­nom den sis­te høy­den som ryt­ter­ne skal syk­le opp på, før mål­gang. Syk­lis­ter og gåen­de deler sin tun­nel med kol­lek­tiv­tra­fikk, med de er adskilt med en mur. Det er en annen tun­nel for bil­tra­fikk.

Vi kom­mer inn til Lyon gjen­nom det vin­om­rå­det som heter Coteaux-du-Lyonnais. I det enes­te frans­ke vinat­la­se som jeg har her hjem­me i Oslo, beteg­nes Coteaux-du-Lyonnais som en binde­strek mel­lom Beau­jo­lais i nord og Rhô­ne i syd.

Fjel­let i Coteaux-du-Lyonnais er stort sett vul­kansk, men det har vært man­ge omdan­nin­ger siden vul­ka­ne­ne i områ­det var akti­ve. Områ­det er delt inn i syv under­om­rå­der. Men jeg har kun klart å fin­ne ut litt om ulik­he­ter i grun­nen, uten at det har frem­tått hva det even­tu­elt har å si for vinen i det­te til­fel­let. Så da gra­ver jeg meg ikke ned i det.

For røde viner domi­ne­rer dru­en gamay, som er hoved­dru­en i Beau­jo­lais. Vinen beskri­ves som gans­ke lett og fruk­tig, ikke uli­ke Beau­jo­lais. Det pro­du­se­res noe hvit­vin av char­don­nay, som også beskri­ves som fruk­tig og som skal drik­kes ung.

Pro­duk­sjo­nen er liten, så jeg tror også den­ne vinen er vans­ke­lig å få tak i uten­for områ­det. Den har nok kom­met litt i skyg­gen av sine nabo­er, og ut fra beskri­vel­sen er det anta­ge­lig­vis Beau­jo­lais som har over­skyg­get den­ne vinen. Og når sant skal sies har også Bau­joilas’ popu­la­ri­tet avtatt de sene­re tiåre­ne. De had­de len­ge kom­mer­si­ell suk­sess med sin Beau­joilas Noveau. Men de klar­te langt på vei å under­gra­ve den ordent­li­ge Beau­jo­lais med det­te som var en jip­po som smak­te omtrent som saft og vann. Folk drakk Beau­jo­lais Noveau og trod­de at slik er Beau­jo­lais — og der tok de feil. Beau­jo­lais pro­du­se­res i et områ­de nord for Lyon, på høyre­bred­den (vest­si­den) av Saô­ne.

Bau­loias har et kva­li­tets­hie­rar­ki. Først er det van­lig Beau­jo­lais. Over der er det Beau­jo­lais Vil­la­ge, og på top­pen er det ti Beau­jo­lais cru, med egne navn. Men all Beau­jo­lais at bes­te kva­li­tet pro­du­se­res i den nord­li­ge delen av Beau­jo­lais, nær gren­sen mot Bur­gund. Vi er syd for Beau­jo­lais, så vi går ikke til den nord­li­ge delen den­ne gan­gen.

Jeg vel­ger hel­ler å ta en tur syd­over, til det nord­ligs­te av de klas­si­fi­ser­te områ­de­ne i Rhô­ne: Côte-Rôtie.

Côte-Rôtie betyr egent­lig den stek­te kan­ten eller skrå­nin­gen. Det er brat­te skrå­nin­ger, som gjør at de bes­te vin­mar­ke­ne får mye sol. Gui­gal var en av pio­ne­re­ne når det gjel­der å opp­ar­bei­de Côte-Rôtie fra 1970-tal­let. I dag har alle de sto­re Rhô­ne pro­du­sen­te­ne vin­mar­ker i Côte-Rôtie.

Områ­de­ne litt innen­for den lil­le byen Ampuis, kjent som Côte-Bru­ne og Côte-Blon­de reg­nes for noen av de bes­te. Côte-Rôtie lages i hoved­sak av syrah, men det er til­latt å ha inn­til 20% vio­g­ni­er, som er en hvit drue, i vinen. Det kan myke opp den gans­ke stram­me syrah-dru­en. Tenden­sen nå er å bru­ke sta­dig mind­re vio­g­ni­er, og mye lages med 100% syrah.

Gren­se­ne for til­latt dyr­kings­om­rå­de for Côte-Rôtie er visst ikke helt avklart, i alle fall om vi skal tro Hugh John­son og Jan­cis Robin­son. Pro­duk­sjons­om­rå­de­ne har blitt utvi­det i takt med vinens sti­gen­de popu­la­ri­tet, og det dyr­kes nå dru­er også på top­pen av skrå­nin­gen, hvor det fla­ter ut og dru­ene ikke får like mye sol. Det kan da være pro­ble­mer med å få til­strek­ke­lig mod­ne dru­er.

Pro­duk­sjo­nen er gans­ke liten. Jeg skrev at pro­duk­sjo­nen av Coteaux-du-Lyonnais er liten. Men den er omtrent dob­belt så stor som pro­duk­sjo­nen av Côte-Rôtie. Men aner­kjen­te kva­li­tets­vi­ner er gjer­ne i stør­re grad til­gjen­ge­lig uten­for eget områ­de enn mer ordi­næ­re viner, og vinen pri­ses etter etter­spør­se­len.

Côte-Rôtie er en gans­ke dyr vin, og det­te er også et områ­de hvor man bør kjen­ne vin­mar­ke­ne hvis man vil ha den bes­te vinen, for­ut­satt at man kan og er vil­lig til å beta­le for den. Jeg skal ikke påstå at jeg kjen­ner alle vin­mar­ke­ne. Vin­mono­po­let har Côte-Rôtie som kos­ter fra ca 470 til ca 3 000 kr per flas­ke. Jeg synes Côte-Rôtie er en utmer­ket vin til vilt. Vi plei­er å spi­se rype­bryst and­re jule­dag, og da vel­ger jeg gjer­ne en Côte-Rôtie. Men jeg går van­lig­vis ikke høy­ere opp på kva­li­tets­ska­la­en enn til Gui­gals “stan­dard” Côte-Rôtie, som de plei­er å ha på Gar­der­moen.

Tour de France 2020

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly, PDF & Email