“Halvparten av voldtektssakene ligger minst en måned uten etterforskning”, var en av nyhetene jeg våknet til i dag (som har blitt til i går innen dette publiseres). Vi har også nylig sett at politiet har brukt store ressurser på å beskytte ekstremistene i SIAN. De hevder at de beskytter ytringsfriheten. Vi kunnet nylig lese at 16 år gamle Arina har blitt utsatt for truseler etter to SIAN-kritiske kronikker. Jeg skulle gjerne ha visst hva politiet gjør for å beskytte Arinas ytringsfrihet. Hennes ytringsfrihet er minst like viktig som SIANs ytringsfrihet.
I Kristiansand har rapperen som kaller seg Kamelen blitt dømt for blant annet å ha sagt “fuck politiet” under en konsert. Jeg vet ikke om det er slik at politiet ikke forsvarer ytringsfriheten i Kristiansand, eller om det bare er slik at de ikke vil forsvare ytringsfriheten til rappere og andre som politiet misliker. Dommen fra Kristiansand tingrett, TKISA-2020-87534, er tilgjengelig fra Lovdata. Enn så lenge er dommen tilgjengelig på deres gratissider.
I Kristiansand brukte politiet store ressurser på å verne ytringsfriheten til nynazister, rasistene i SIAN osv. Men ytringer rettet mot politiet, det vil man ha seg frabdt i sørlandsbyen.
Som alltid i saker som gjelder ytringsfrihet, bør vi starte med Grunnloven § 100. Jeg tar her med de tre første leddene:
“Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.”
Vi skal her særlig merke oss tredje ledd. Politiet er helt åpenbart en del av statsstyrelsen. Frimodige ytringer om politiet er tillatt, og det skal særlig tungtveiende hensyn til for å begrense denne retten. Denne bestemmelsen får betydning på to måter. Den ene er hva slags lover vi kan ha som begrenser denne retten, det andre er ved tolkingen av de lover vi har som kan innskrenke denne retten. Straffeloven § 156 om bl.a. skjellsord mot offentlige tjenestemenn, må tolkes på en slik måte at den ikke medfører innskrenkninger i ytringsfriheten som kommer i konflikt med den grunnlovsfestede ytringsfriheten.
Vi har ikke mange rettssaker som gjelder denne type ytringer mot politiet. I de tilfellene hvor spørsmålet har kommet opp, har det gjerne vært som et av flere momenter i saker som typisk omfatter vold m.m. mot polititet. Ytringene har da ikke vært et selvstendig grunnlag for straff, men mer et moment i straffutmålingen. Også den aktuelle saken har visse elementer av dette, men jeg leser dommen slik at ytringene er de viktigste.
Over til den aktuelle dommen.
Vi kan innledningsvis notere oss at retten var satt uten meddommere. Retten skriver om dette:
“Retten var satt uten meddommere jf. straffeprosessloven § 276 første ledd, idet retten fant dette ubetenkelig.”
Noen nærmere begrunnelse for dette er ikke gitt.
Det er oppgitt at retten har fått forklaring fra to vitner. Dette ser ut til å være de to politibetjentene som kom til utestedet. Det er ikke oppgitt at det er ført noen andre vitner. Jeg har ikke undersøkt dette systematisk, men har et inntrykk av at norske domstoler i for stor grad stoler blindt på politiet, og vi kan legge til andre myndigheter slik vi så i NAV-saken.
I en sak som denne er det særlig betenkelig å stole blindt på politiet. De to politivitnene var ikke noen som bare observerte situasjonen. Det fremkommer ikke direkte i dommen, men det er nærliggende å anta at det var disse to politibetjentene som anmeldte Kamelen, og dermed hadde en klar interesse i at han skulle bli dømt for dette. Jeg kan ikke straffeprosessen veldig godt, men reelt sett er de to de fornærmede i saken, uansett om de rent straffeprosessuelt er å anse for fornærmet eller ikke. Dette styrker i alle fall ikke deres troverdighet i denne saken.
Retten legger følgende til grunn som bevist faktum:
“Retten finner etter bevisførselen bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte flere ganger ropte «fuck politi» til tid og på som sted som nevnt i tiltalebeslutningen post I. Retten er etter bevisførselen overbevist om at tiltalte først begynte å rope «fuck politi» etter at han så polititjenestemennene i uniform inne på utestedet [utested]. Det vises i denne forbindelse til vitneforklaring fra pb. B og pb. C. Begge har forklart at tiltalte hadde øyekontakt med de da han først ropte dette i mikrofonen, og at han fortsatte med å rope «fuck politi» taktfast rettet mot dem.”
Jeg var ikke på det aktuelle utestedet, og var heller ikke til stede i retten. Jeg har derfor ikke grunnlag for å mene noe om hendelsesforløpet, og må bygge på det som er sagt i dommen. Men jeg noterer meg at enedommeren finner bevist utover enhver rimelig tvil at hendelsesforløpet var slik som de to politibetjentene beskrev, en beskrivelse som tiltalte avviser. Det står påstand mot påstand, og dommeren synes å mene at politibetjentenes forklaring nærmest er den objektive sannhet om en konflkt hvor de to politibetjentene i praksis var part.
Retten anser det også bevist, basert på de to politivitnenes forklaring, at han gjorde motstand da han ble arrestert.
Det står i dommen:
“Tiltalte ble pågrepet og innbrakt til politiarresten på Sentrum politistasjon i Kristiansand. Pb. B har forklart tiltalte var skiftende i humør og adferd, og at han hadde mistanke om ruspåvirkning. Det ble tatt en rustest av tiltalte forut for avhør i form av en hurtigtest. Hurtigtesten gjorde utslag på kokain og cannabis.”
Hvis jeg hadde vært artist og var blitt tauet inn under min egen konsert, da hadde mitt humør antageligvis skiftet mellom rasende og fly forbannet, uten å være ruset på noen som helst. Siden dette dreier seg om hendelser på en konsert, klarer jeg ikke å motstå fristelsen til å inkludere den sangen jeg av og til presenterer som en sang om det vanskelige rettspørsmålet om nødverge mot offentlig tjenestehandling: “I Shot the Sheriff”. Jeg burde kanskje ha valgt Bob Marleys originalverjon, men jeg må medgi at jeg liker Eric Claptons versjon bedre:
Den anvendte hurtigtesten om narkotikapåvirkning ble ansett for upålitelig. Retten skriver bl.a. dette om bruk av cannabis:
“Imidlertid kan hurtigstesten alene etter rettens syn ikke være et tilstrekkelig bevis for domfellelse for bruk av narkotika. Til det fremstår analysen som for uspesifikk og usikker jf. ovenfor. Her burde politiet eventuelt ha besørget en blodprøve eller annen prøve for analyse med kromatografiske metoder på et laboratorium.
På den annen side foreligger det også andre bevis for bruk av narkotika. Ifølge pb. B fremsto tiltalte som ruspåvirket, ikke minst på grunn av hans skiftende humør. Videre er det dokumentert at tiltalte ble domfelt for oppbevaring av narkotika få dager før jf. Bergen tingretts dom av 10.05.2019. Av dommen fremgår det at tiltalte ble domfelt for oppbevaring av ca. 8 gram brutto marihuana den 05.12.2018 dvs. få dager før konserten i Kristiansand. Ved ransaking på bopel ble det samme dag funnet ca. 322 gram marihuana og ca. 47 gram hasjisj. Tiltalte erkjente forholdet i retten, og det fremgår også av dommen at dette var til eget bruk.
Nevnte forhold innebærer at tiltalte få dager før konserten hadde tilgang på marihuana og hasjisj, og at bruk av stoffet i en av dagene forut for konserten styrker og underbygger hurtigtesten for så vidt gjelder cannabis. Retten finner således bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig brukte hasjisj i Kristiansand eller et annet sted landet i dagene forut for konserten i Kristiansand jf. tiltalebeslutningens post III.”
En ting er at det er meningsløst å straffe noen for bruk av cannabis. Men det er nå en gang straffbart, enten vi liker det eller ikke. Ut fra det som er beskrevet i dommen, kan dette umulig være tilstrekkelig bevis til å kunne staffe noen for bruk av cannabis. Han hadde sannsynligvis hatt tilgang til cannabis noen dager forut for hendelsen, og de to politivitnene mente han virket ruset. Og da anser enedommeren det som bevist utover enhver rimelig tvil at han på et eller annet ubestemt tidspunkt på et eller annet ubestemt sted hadde røykt cannabis. Jeg har nesten til enhver tid tilgang til ganske store mengder alkohol, men det er ikke noe bevis for at jeg er ruset på alkohol.
Om en rapper har røykt cannabis og gjorde motstand da politiet, etter tiltaltes vurdering helt ubegrunnet, tauet ham inn og avbrøt konserten, ineresserer meg heller ikke. Det som gjør at jeg synes dommen er interessant, er ytringsfrihetsdimensjonen og utsagnene “fuck politiet”.
Ut fra det som er beskrevet i dommen, forstår jeg det slik at det var hans utsagn “fuck polititet” som fikk politiet til å pågripe ham. Resten var en eskalering av situasjonen etter dette, kombinert med politiets meningsløse nidkjærhet når det gjelder å ta folk som har røykt cannabis.
Som hjemmel for straff, har rettn brukt strl § 156 annet ledd, som lyder:
“Den som ved skjellsord eller annen utilbørlig adferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten, straffes med bot.”
Retten legger følgende faktum til grunn:
“Etter retten syn er det neppe tvil om at utsagnet «fuck politi» ropt flere ganger mot uniformert politi under deres lovlig tjenestehandling, og i den konkrete konteksten dette ble fremsatt jf. ovenfor, vil være et skjellsord og/eller forulemping, som i utgangspunktet rammes av straffeloven § 156, annet ledd.”
Jeg forstår det slik at tiltalte ikke benekter at han flere ganger ropte “fuck politiet”, selv om det er uengihet om noen av de nærmere omstendighetene rundt dette. Det er ikke mye ytringsfrihetsdrøftelse i dommen. Det står:
“Det bemerkes at ytringsfriheten er en av de klassiske sivile og politiske rettighetene, og ytringsfriheten er lovfestet i Grunnloven § 100 samt i internasjonale bestemmelser jf. bla. EMK art. 10.
Selv om ytringsfriheten er viktig, medfører den også ansvar. Både nasjonalt og internasjonalt må det foretas en avveining mellom bruk og misbruk. Både intern lovgivning og EMK oppstiller på visse vilkår unntak for rettigheten ytringsfrihet. Noen av unntakene kan være nødvendige for å beskytte andres menneskerettigheter.”
Videre om skjellsord:
“Det bemerkes at skjellsord vil i praksis først og fremst omfatte negativt ladede karakteristikker. Etter rettspraksis er det eksempler på at det å kalle polititjenestemenn under tjeneste for «jævler, politifaen, møkkamann, drittsekk» mv. omfattes av bestemmelsen jf. eksempelvis Rt-1986-234.”
Kunstneriske ytringer nyter et særlig sterkt ytringsfrihetsvern. Jeg går ikke nærmere inn på dette, men viser til min bok Ytringsfrihet og medieregulering, s. 93-96. Om dette står det i dommen:
“Retten finner med henvisning til den konkrete bevissituasjonen i saken at tiltaltes ytring ikke er vernet av ytringsfriheten, heller ikke den såkalte kunstneriske ytringsfriheten, som forsvareren har prosedert på. Riktignok holdt tiltalte konsert og noen at tiltaltes tekster inneholder negative utsagn om bla. politiet. Tiltalte utsagn/ytring kom imidlertid ikke fra scenen i forbindelse med en sang eller fremføring av tekst. Tiltalte hadde bedt om pause og han var på vei mot baren, da han åpenbart så at det var uniformert politi i lokalet. Polititjenestemennene var dessuten godt synlige i lokalet med gule refleksvester med påskrift politi.”
Jeg har merket meg at noen medier har festet seg ved dette. Men det er altså slik: Kunstneriske ytringer har et sterkere vern enn andre ytringer. Men det holder ikke å kunne kalle seg kunstner av et eller annet slag. Ytringen må fremsettes i en kunstnerisk sammenheng. Det er misvisende når NRK skriver at Kamelen ikke var vernet av ytringsfriheten. Han hadde det samme ytringsfrihetsvern som alle andre, men han hadde ikke det særlig sterke ytringsfrihetsvern som gjelder for kunstneriske ytringer.
Hvis vi skjærer situasjonen til litt renere, så ville en ytring fremsatt fra scenen under konserten være en kunstnerisk ytring. Men det man måtte si i baren i en pause eller etter konserten, ikke vil være det. I denne saken er det litt uklart. Jeg er for gammel til noen gang å ha vært på en konsert med en rapper. Om stage diving fra scenen til baren vil være en del av konserten, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Det blir en konkret vurdering, og det kan ikke være tvil om at det kan væren en del av konserten. Jeg må bare legge til grunn at retten har kommet til at dette ikke var en del av konserten, og følgelig ikke nøt godt av det særlige vernet som kunstnerisk ytring.
Så til det som sett fra mitt ståsted er kjernen i saken: Ordene “fuck politiet”.
På dette punktet er dommen meget svak. Det anføres to høyesterettsdommer til støtte for rettens konklusjon: Rt-1986-234 og Rt-2003-948. Intet av det som anføres er særlig relevant for det spørsmål saken gjelder, og den rettspraksis som ville ha vært relevant, nevnes ikke.
Den første saken gjaldt straffeutmåling i en sak om vold mot politiet. Arrestanten hadde blant annet forsøkt å bite en politikonstabel i hånden, øret og nakken. Det var anket over lovanvendelsen, med det gjaldt bare spørsmålet om hvorvidt handlingen skulle bedømmes som forsøk eller fullbyrdet forbrytelse. Tiltalte var i herredsretten også dømt etter den dagjeldende strl § 326, som langt vei er videreført i dagens strl § 156, for å ha
“kalt de der nevnte polititjenestemenn for «jævler» og «politifan», samt at han spyttet på politikonstablene”
Det kan ikke være særlig tvil om at det å spytte på polititjenestemenn er å forulempe dem. Men uansett: Det var anket over den samlede straffutmålingen, men ikke over lovanvendelsen på dette punktet. Det fremgår av Høyesteretts dom at forsvareren hadde sagt seg enig i påtalemyndighetenes syn på lovanvendelsen. Dommen fra Kristiansand gir et feilaktig inntrykk av at Høyesterett har vurdert de skjellsord som siteres. Men dette er et spørsmål som Høyesterett ikke har vurdert, slik at alt som står igjen om dette er noen uttalelser i den ikke påankede delen av herredsrettens dom. Det har i beste fall meget begrenset rettskildemessig vekt.
Rt-2003-948 var en ganske spesiell sak. Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt en polititjenestemanns bruk av makt under en tjenestehandling innebar en straffbar kroppskrenkelse, noe Høyesterett under dissens 4-1 kom til at det var, og opphevet lagmannsrettens frifinnende dom. Jeg har ikke satt meg grundig inn i spørmsål om politivold, men dette er faktisk et eksempel på at en polititjenestemann har blitt dømt for dette. Skjønt dømt ble han egentlig ikke før lagmannsretten behandlet saken på nytt etter at Høyesterett hadde opphevet frifinnelsen, og hva som ble resultatet i den saken, har jeg ikke undersøkt.
Dommen kan være litt forvirrende å lese. Lagmannsrettens flertall mente at tiltalte var skyldig. Men det kreves kvalifisert flertall for at en tiltalt skal kjennes skyldig. Flertallet var ikke stort nok til at tiltalte kunne dømmes. Mindretallet ville frifinne, og mindretallet var stort nok til at resultatet ble frifinnelse. Det er altså mindretallets vurdeirng som ledet til lagmannsrettns frifinnende dom.
I dommen fra Kristiansand nevnes “geipe og lage grimaser” i tilknytnig til denne dommen. Men Rt-2003-948 gjaldt ikke spørsmålet om hvorvidt det var en straffbar forulemping av politiet. Spørsmålet var om dette var tilstrekkelig til å bregrunnet maktbruken i den konkrete sitausjonen. Førstvoterende, som talsperson for flertallet, skriver i avsnitt 23:
“Fornærmedes forhold [opptreden med geiping og grimaser] synes å innebære en forsettlig overtredelse av straffeloven § 326 nr. 2”
De vurderer ikke om det faktisk var en overtredelese, bare at det syntes å være det. Men Høyesterett tar ikke stilling til dette, da det uansett ville være uten betydning for resultatet. Så den dommen retten viser til, gir ingen holdepunkter for å si at geiping og grimaser er en straffbar forulemping.
Det dommeren i Kristiansand forbigår i stillhet fra den høyesterettsdommen det vises til, er følgende som også står i avsnitt 23:
“Det er i rettspraksis slått fast at det må stilles særlige krav til polititjenestemenn i forbindelse med deres tjenesteutøvelse, og at selvbeherskelse både er en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte, jf. blant annet Rt-1983-375. Politiloven av 1995 endrer ikke dette.”
Rt-1983-375 som Høyesterett viser til, er også en sak hvor en politibetjent ble straffet for kroppskrenkelse under en tjenestehandling. Vi må en liten omvei innom straffelovens bestemmelser om kroppskrenkelse. Selv om dommen er avsagt etter den tidligere straffeloven § 228, velger jeg å gå til dagens § 271, som i all hovedsak er lik. Denne lyder:
Ҥ 271. Kroppskrenkelse
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som øver vold mot en annen person eller på annen måte krenker ham fysisk.
En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom
a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller
b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.”
Det som interesserer i vår sammenheng, er annet ledd som sier at en korppskrenkelse kan gjøres straffri hvis den er svar på en provokasjon.
I denne saken hadde politibetjenten under en russebilaksjon slått en beruset person med flat hånd, etter at fornærmede hadde sagt “Du er den største fitta her i byen”. Spørsmålet om hvorvidt dette kunne være en straffbar forulemping av politibetjenten er ikke nevnt i dommen. Det er bare spørsmål om hvorvidt dette var en provokasjon som kunne frita politibetjenten for straff for kroppskrenkelse, noe Høyesterett kom til at det ikke var.
Det som særlig er interessant i forhold til “vår” sak, er følgende uttalelser fra Høysterett:
“Ved vurderingen av om det er grunnlag for å late legemsfornærmelsen straffri på grunn av provokasjon, tar jeg utgangspunkt i at det til polititjenestemenn må stilles særlige krav til selvbeherskelse i forbindelse med deres tjenesteutøvelse. Selvbeherskelse er både en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte.
Den situasjon som utløste den legemsfornærmelse det her er tale om, var av en karakter som ordenspolitiet til stadighet vil stå overfor – bortvisning av en beruset person som så kvitterer med ukvemsord. Det var tale om en rent verbal fornærmelse, og den hadde ingen personlig tilknytning til tiltalte. Situasjonen var ikke presset eller vanskelig. Selv om det var tale om et lett slag med flat hånd, finner jeg at A overskred grensene for hva en politimann med erfaring og yrkesfaglig bakgrunn straffritt kan foreta seg i tjenesten i en situasjon som den foreliggende.”
Nå beveger jeg meg ut på litt tynn is. Men det må være slik at det skal mer til for å kunne straffe en person for å ha kommet med ukvemsord, enn for å anse det for en provokasjon som kan gjøre en korppskrenkelse straffri.
Jeg er opptatt av juridisk metode. Dommen fra Kristiansand tingrett har i alle fall gitt et klart eksempel på hvordan man ikke bør lese og anvende dommer. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Og her kommer jeg til noe som i alle fall er fryktelig irriterende, nærmest pinlig for meg. I min bok Ytringsfrihet og medieregulering, skriver jeg om skjellsord på s. 197-198, og argumenterer og konkluderer langt på vei som Høyesterett gjør i denne dommen. Men denne dommen har jeg ganske enkelt oversett. Det ville ikke ha endret noe om jeg hadde tatt den med, annet enn at det hadde styrket min argumentasjon og mitt standpunkt. Uansett er det irriterende og pinlig at den mangler.
I dommen fra Kristiansand nevnes også å “vise fingern” som et eksempel på forulemping, uten at det er nevnt i noen av de dommene det vises til, eller er underbygget på annen måte. Men her er det en dom som dommeren i Kristiansand ikke nevner: Rt-1985-1083 (som jeg har med i min bok), hvor Høyesterett i en enstemmig dom gjengir herredsrettens avgjørelse slik:
“Herredsretten har samlet funnet det bevist at B i beruset tilstand tydelig holdt frem en hånd og «viste fingeren» til politipatruljen da den passerte ham og hans kamerater. Men rettens flertall har ikke bygget på at han med dette har gitt eller ment å gi uttrykk for at politiet er «rasshøl» e.l.; det legges til grunn at han bare ønsket å uttrykke sin misnøye med at politiet kom og «snuste» på dem, og at han ønsket at politiet skulle «stikke av». Dette har flertallet ment at B måtte ha lovlig adgang til å gi uttrykk for, når det ikke ble tatt sterkere uttrykksformer i bruk.”
Påtalemyndigheten anket over lovanvendelsen. Høyesterett sluttet seg til herredsrettens vurdering av at å “vise fingern” ikke var en straffbar forulemping av politiet. For meg ser det ut som om disse uttalelsene godt kan overføres til saken om Kamelen.
“at han med dette har gitt eller ment å gi uttrykk for at politiet er «rasshøl» e.l.; det legges til grunn at han bare ønsket å uttrykke sin misnøye med at politiet kom og «snuste» på dem, og at han ønsket at politiet skulle «stikke av».”
Jeg mener det er klar støtte i Høyesteretts praksis for å kunne konkludere med at “det til polititjenestemenn må stilles særlige krav til selvbeherskelse i forbindelse med deres tjenesteutøvelse. Selvbeherskelse er både en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte”, og at de må tåle ukvemsord som “fuck politiet”.
Jeg synes de ter dumt at saken er “forurenset” av de andre spørsmålene, Men når det gjelder selve ytringen mener jeg det er temmelig klart at han burde ha vært frifunnet.
Denne saken illusterer en del av det politiet kan og bør kritiseres for. De overreagerer og opptrer uprofesjonelt, og man sitter igjen med det inntrykk at det er politiets opptreden som har fått situasjonen til å eskalere. Ikke nok med at de gjør det. De vil også bøtelegge Kamelen for å ha kommet med uttalelser som et profesjonelt politi bare ville ristet av seg. Og de forfølger saken i rettsvesenet. Vi ha også kunnet lese medieoppslag om at politiet har anmeldt folk som har vist dem “fingern”, uten at jeg vet noe mer om hva som eventuelt har skjedd i disse sakene. Politiet har her ikke levd opp til det Høyesterett skriver:
“Selvbeherskelse er både en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte.”
I tillegg kommer politiets meningsløse og nidkjære jakt på folk som røyker cannabis. Det er et sakskompleks som jeg ikke har engasjert meg i, og derfor ikke har godt grunnlag for å mene veldig mye om. Den ballen får jeg spille over til min kollega i Bergen, Hans Fredrik Marthinussen.
Vi har også nylig sett hvordan politiet kunne bruke store ressurser på å forfølge en som bare fulgte trafikkreglene og syklet i kollektivfeltet på Mosseveien.
Da kommer vi tilbake til det jeg refererte innledningsvis: Halvparten av voldtektssakene blir liggende en måend utne at de blir etterforsket. Her blir det ganske tydelig at politiet ikke først og fremst mangler ressurser, men at de bruker sine ressurser helt feil.
Jeg skal en liten tur tilbake til politiets iver etter å beskytte SIANs ytringsfrihet. La en ting vær helt klart: Jeg misliker sterkt det SIAN står for, og skulle gjerne ha sett at de hadde forsvunnet fra jordens overflate. Men de har og skal ha den samme ytringsfrihet som oss andre. Jeg viser her til førstvoterende, som talseperson for flertallet i plenumsaken Rt-1997-1821 Hvit Valgallianse:
“Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.”
SIAN har også den samme grunnlovsfestede retten til fredelige demonstrasjoner som alle andre. Det er ikke lenger nødvendig å søke om tillatelse til å demonstrere. Men politiet skal varsles, og de kan nekte en demonstrasjon eller sette vilkår, ut fra en ordensmessig vurdeirng. Vi har sett mange eksempler på at SIAN i sine demonstrasjoner har gjennomført mange stunt som kun har hatt til hensikt å provosere, og å få medieoppmerksomhet. Jeg skulle ønske at mediene snart innser at det er gammelt nytt at folkene i SIAN vil brenne en Koran eller tilsvarende, og ikke vier det så stor oppmerksomhet. De får fram sitt budskap til de som overværer demonstrasjonen uten å ty til slike provokasjoner, selv om de ikke får den store medieoppmerksomheten de ønsker.
Et spørsmål jeg har stilt meg selv, men som jeg ikke har arbeidet nok med til å kunne besvare, er om ikke politiet kan og bør nekte slike stunt som bare er ment å skulle provosere. Når det blir bråk, så må provokatørene anses for minst like ansvarlig som de provoserte. Politiet burde kanskje ha satt vilkår om at man ikke skal foreta slike provoserende hadlinger under demonstrasjonene. I stedet for å bruke store ressurser til å stille opp som opprørspoliti for å beskytte SIAN mot de som lar seg provosere av deres provikasjoner, burde man heller stille opp med tilstrekkelig mannskap til å kontrollere den lille gruppen av demonstranter, og så pågripe dem og kjøre dem vekk om ikke de retter seg etter de krav som er satt. Politiet skal ikke kunne si nei til at SIAN fremfører sitt budskap, men det spørs om ikke de bør kunne si nei til bruk av visse virkemidler som kun har til hensikt å provosere.
Jeg har ovenfor nevnt straffeloven § 271. Vi skal merke oss at en viss bruk av vold kan være straffri hvis den er svar på en provokasjon. Dette kan antageligvis også gjelde for de som blir provosert av SIANs bevisste provokasjoner. Men det er også et spørsmål som jeg ikke har vurdert nærmere.
Hvis politi og påtalemyndigheter i Kristiansand skulle ønske å prøve grensene for ytringsfrihet, burde de ha brukt ressurser på å anke Agder lagmannsretts frifinnelse av de som hengte opp hakekorsflagg i Kristiansand. Det er en prinsipielt interessant sak om ytringsfrihet, som det ville vært interessant å få vurdert av Høyesterett. I stedet bruker de ressurser på en fillesak hvor en rapper har fornærmet et par politibetjenter.