Fuck politiet. Om kameler, SIAN og Arina. Politiet og ytringsfrihet

Halv­par­ten av vold­tekts­sa­ke­ne lig­ger minst en måned uten etter­forsk­ning”, var en av nyhe­te­ne jeg våk­net til i dag (som har blitt til i går innen det­te pub­li­se­res). Vi har også nylig sett at poli­ti­et har brukt sto­re res­sur­ser på å beskyt­te eks­tre­mis­te­ne i SIAN. De hev­der at de beskyt­ter ytrings­fri­he­ten. Vi kun­net nylig lese at 16 år gam­le Ari­na har blitt utsatt for truse­ler etter to SIAN-kri­tis­ke kro­nik­ker. Jeg skul­le gjer­ne ha visst hva poli­ti­et gjør for å beskyt­te Ari­nas ytrings­fri­het. Hen­nes ytrings­fri­het er minst like vitig som SIANs ytrings­fri­het.

I Kris­tian­sand har rap­pe­ren som kal­ler seg Kame­len blitt dømt for blant annet å ha sagt “fuck poli­ti­et” under en kon­sert. Jeg vet ikke om det er slik at poli­ti­et ikke for­sva­rer ytrings­fri­he­ten i Kris­tian­sand, eller om det bare er slik at de ikke vil for­sva­re ytrings­fri­he­ten til rap­pe­re og and­re som poli­ti­et mis­li­ker. Dom­men fra Kris­tian­sand ting­rett, TKISA-2020–87534, er til­gjen­ge­lig fra Lov­data. Enn så len­ge er dom­men til­gjen­ge­lig på deres gra­tis­si­der.

I Kris­tian­sand bruk­te poli­ti­et sto­re res­sur­ser på å ver­ne ytrings­fri­he­ten til nyna­zis­ter, rasis­te­ne i SIAN osv. Men ytrin­ger ret­tet mot poli­ti­et, det vil man ha seg frabdt i sør­lands­byen.

Som all­tid i saker som gjel­der ytrings­fri­het, bør vi star­te med Grunn­lo­ven § 100. Jeg tar her med de tre førs­te led­de­ne:

Ytrings­fri­het bør fin­ne sted.

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.

Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser.”

Vi skal her sær­lig mer­ke oss tred­je ledd. Poli­ti­et er helt åpen­bart en del av stats­sty­rel­sen. Fri­mo­di­ge ytrin­ger om poli­ti­et er til­latt, og det skal sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn til for å begren­se den­ne ret­ten. Den­ne bestem­mel­sen får betyd­ning på to måter. Den ene er hva slags lover vi kan ha som begren­ser den­ne ret­ten, det and­re er ved tol­kin­gen av de lover vi har som kan inn­skren­ke den­ne ret­ten. Straffe­lo­ven § 156 om bl.a. skjells­ord mot offent­li­ge tje­neste­menn, må tol­kes på en slik måte at den ikke med­fø­rer inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten som kom­mer i kon­flikt med den grunn­lovs­fes­te­de ytrings­fri­he­ten.

Vi har ikke man­ge retts­sa­ker som gjel­der den­ne type ytrin­ger mot poli­ti­et. I de til­fel­le­ne hvor spørs­må­let har kom­met opp, har det gjer­ne vært som et av fle­re momen­ter i saker som typisk omfat­ter vold m.m. mot politi­tet. Ytrin­ge­ne har da ikke vært et selv­sten­dig grunn­lag for straff, men mer et moment i straff­ut­må­lin­gen. Også den aktu­el­le saken har vis­se ele­men­ter av det­te, men jeg leser dom­men slik at ytrin­ge­ne er de vik­tigs­te.

Over til den aktu­el­le dom­men.

Vi kan inn­led­nings­vis note­re oss at ret­ten var satt uten med­dom­me­re. Ret­ten skri­ver om det­te:

Ret­ten var satt uten med­dom­me­re jf. straffe­pro­sess­lo­ven § 276 førs­te ledd, idet ret­ten fant det­te ube­ten­ke­lig.”

Noen nær­me­re begrun­nel­se for det­te er ikke gitt.

Det er opp­gitt at ret­ten har fått for­kla­ring fra to vit­ner. Det­te ser ut til å være de to politi­be­tjen­te­ne som kom til ute­ste­det. Det er ikke opp­gitt at det er ført noen and­re vit­ner. Jeg har ikke under­søkt det­te sys­te­ma­tisk, men har et inn­trykk av at nors­ke dom­sto­ler i for stor grad sto­ler blindt på poli­ti­et, og vi kan leg­ge til and­re myn­dig­he­ter slik vi så i NAV-saken.

I en sak som den­ne er det sær­lig beten­ke­lig å sto­le blindt på poli­ti­et. De to politi­vit­ne­ne var ikke noen som bare obser­ver­te situa­sjo­nen. Det frem­kom­mer ikke direk­te i dom­men, men det er nær­lig­gen­de å anta at det var dis­se to politi­be­tjen­te­ne som anmeld­te Kame­len, og der­med had­de en klar inter­es­se i at han skul­le bli dømt for det­te. Jeg kan ikke straffe­pro­ses­sen vel­dig godt, men reelt sett er de to de for­nær­me­de i saken, uan­sett om de rent straffe­pro­ses­su­elt er å anse for for­nær­met eller ikke. Det­te styr­ker i alle fall ikke deres tro­ver­dig­het i den­ne saken.

Ret­ten leg­ger føl­gen­de til grunn som bevist fak­tum:

Ret­ten fin­ner etter bevis­før­se­len bevist utover enhver rime­lig tvil at til­tal­te fle­re gan­ger rop­te «fuck poli­ti» til tid og på som sted som nevnt i til­tale­be­slut­nin­gen post I. Ret­ten er etter bevis­før­se­len over­be­vist om at til­tal­te først begyn­te å rope «fuck poli­ti» etter at han så politi­tje­neste­men­ne­ne i uni­form inne på ute­ste­det [ute­sted]. Det vises i den­ne for­bin­del­se til vitne­for­kla­ring fra pb. B og pb. C. Beg­ge har for­klart at til­tal­te had­de øye­kon­takt med de da han først rop­te det­te i mik­ro­fo­nen, og at han fort­sat­te med å rope «fuck poli­ti» takt­fast ret­tet mot dem.”

Jeg var ikke på det aktu­el­le ute­ste­det, og var hel­ler ikke til ste­de i ret­ten. Jeg har der­for ikke grunn­lag for å mene noe om hen­del­ses­for­lø­pet, og må byg­ge på det som er sagt i dom­men. Men jeg note­rer meg at ene­dom­me­ren fin­ner bevist utover enhver rime­lig tvil at hen­del­ses­for­lø­pet var slik som de to politi­be­tjen­te­ne beskrev, en beskri­vel­se som til­tal­te avvi­ser. Det står påstand mot påstand, og dom­me­ren synes å mene at politi­be­tjen­te­nes for­kla­ring nær­mest er den objek­ti­ve sann­het om en kon­flkt hvor de to politi­be­tjen­te­ne i prak­sis var part.

Ret­ten anser det også bevist, basert på de to politi­vit­ne­nes for­kla­ring, at han gjor­de mot­stand da han ble arres­tert.

Det står i dom­men:

Til­tal­te ble pågre­pet og inn­brakt til politi­ar­res­ten på Sen­trum politi­sta­sjon i Kris­tian­sand. Pb. B har for­klart til­tal­te var skif­ten­de i humør og adferd, og at han had­de mis­tan­ke om rus­på­virk­ning. Det ble tatt en rus­test av til­tal­te for­ut for avhør i form av en hur­tig­test. Hur­tig­tes­ten gjor­de utslag på kokain og can­na­bis.”

Hvis jeg had­de vært artist og var blitt tau­et inn under min egen kon­sert, da had­de mitt humør anta­ge­lig­vis skif­tet mel­lom rasen­de og fly for­ban­net, uten å være ruset på noen som helst. Siden det­te drei­er seg om hen­del­ser på en kon­sert, kla­rer jeg ikke å mot­stå fris­tel­sen til å inklu­de­re den san­gen jeg av og til pre­sen­te­rer som en sang om det vans­ke­li­ge rett­spørs­må­let om nød­ver­ge mot offent­lig tje­neste­hand­ling: “I Shot the Sheriff”. Jeg bur­de kan­skje ha valgt Bob Mar­leys ori­gi­nal­ver­jon, men jeg må med­gi at jeg liker Eric Clap­tons ver­sjon bed­re:

Den anvend­te hur­tig­tes­ten om nar­ko­tika­på­virk­ning ble ansett for upå­li­te­lig. Ret­ten skri­ver bl.a. det­te om bruk av can­na­bis:

Imid­ler­tid kan hur­tigs­tes­ten ale­ne etter ret­tens syn ikke være et til­strek­ke­lig bevis for dom­fel­lel­se for bruk av nar­ko­ti­ka. Til det frem­står ana­ly­sen som for uspe­si­fikk og usik­ker jf. oven­for. Her bur­de poli­ti­et even­tu­elt ha besør­get en blod­prø­ve eller annen prø­ve for ana­ly­se med kro­ma­to­gra­fis­ke meto­der på et labo­ra­to­ri­um.

På den annen side fore­lig­ger det også and­re bevis for bruk av nar­ko­ti­ka. Iføl­ge pb. B frem­sto til­tal­te som rus­på­vir­ket, ikke minst på grunn av hans skif­ten­de humør. Vide­re er det doku­men­tert at til­tal­te ble dom­felt for opp­be­va­ring av nar­ko­ti­ka få dager før jf. Ber­gen ting­retts dom av 10.05.2019. Av dom­men frem­går det at til­tal­te ble dom­felt for opp­be­va­ring av ca. 8 gram brut­to mari­hua­na den 05.12.2018 dvs. få dager før kon­ser­ten i Kris­tian­sand. Ved ran­sa­king på bopel ble det sam­me dag fun­net ca. 322 gram mari­hua­na og ca. 47 gram hasjisj. Til­tal­te erkjen­te for­hol­det i ret­ten, og det frem­går også av dom­men at det­te var til eget bruk.

Nevn­te for­hold inne­bæ­rer at til­tal­te få dager før kon­ser­ten had­de til­gang på mari­hua­na og hasjisj, og at bruk av stof­fet i en av dage­ne for­ut for kon­ser­ten styr­ker og under­byg­ger hur­tig­tes­ten for så vidt gjel­der can­na­bis. Ret­ten fin­ner såle­des bevist utover enhver rime­lig tvil at til­tal­te for­sett­lig bruk­te hasjisj i Kris­tian­sand eller et annet sted lan­det i dage­ne for­ut for kon­ser­ten i Kris­tian­sand jf. til­tale­be­slut­nin­gens post III.”

En ting er at det er menings­løst å straf­fe noen for bruk av can­na­bis. Men det er nå en gang straff­bart, enten vi liker det eller ikke. Ut fra det som er beskre­vet i dom­men, kan det­te umu­lig være til­strek­ke­lig bevis til å kun­ne staf­fe noen for bruk av can­na­bis. Han had­de sann­syn­lig­vis hatt til­gang til can­na­bis noen dager for­ut for hen­del­sen, og de to politi­vit­ne­ne men­te han vir­ket ruset. Og da anser ene­dom­me­ren det som bevist utover enhver rime­lig tvil at han på et eller annet ube­stemt tids­punkt på et eller annet ube­stemt sted had­de røykt can­na­bis. Jeg har nes­ten til enhver tid til­gang til gans­ke sto­re meng­der alko­hol, men det er ikke noe bevis for at jeg er ruset på alko­hol.

Om en rap­per har røykt can­na­bis og gjor­de mot­stand da poli­ti­et, etter til­tal­tes vur­de­ring helt ube­grun­net, tau­et ham inn og avbrøt kon­ser­ten, ine­r­es­se­rer meg hel­ler ikke. Det som gjør at jeg synes dom­men er inter­es­sant, er ytrings­fri­hets­di­men­sjo­nen og utsag­ne­ne “fuck poli­ti­et”.

Ut fra det som er beskre­vet i dom­men, for­står jeg det slik at det var hans utsagn “fuck politi­tet” som fikk poli­ti­et til å pågri­pe ham. Res­ten var en eska­le­ring av situa­sjo­nen etter det­te, kom­bi­nert med poli­ti­ets menings­løse nid­kjær­het når det gjel­der å ta folk som har røykt can­na­bis.

Som hjem­mel for straff, har rettn brukt strl § 156 annet ledd, som lyder:

Den som ved skjells­ord eller annen util­bør­lig adferd for­ulem­per en offent­lig tje­neste­mann under eller på grunn av utfø­rin­gen av tje­nes­ten, straf­fes med bot.”

Ret­ten leg­ger føl­gen­de fak­tum til grunn:

Etter ret­ten syn er det nep­pe tvil om at utsag­net «fuck poli­ti» ropt fle­re gan­ger mot uni­for­mert poli­ti under deres lov­lig tje­neste­hand­ling, og i den kon­kre­te kon­teks­ten det­te ble frem­satt jf. oven­for, vil være et skjells­ord og/eller for­ulem­ping, som i utgangs­punk­tet ram­mes av straffe­lo­ven § 156, annet ledd.”

Jeg for­står det slik at til­tal­te ikke benek­ter at han fle­re gan­ger rop­te “fuck poli­ti­et”, selv om det er uengi­het om noen av de nær­me­re omsten­dig­he­te­ne rundt det­te. Det er ikke mye ytrings­fri­hets­drøf­tel­se i dom­men. Det står:

Det bemer­kes at ytrings­fri­he­ten er en av de klas­sis­ke sivi­le og poli­tis­ke ret­tig­he­te­ne, og ytrings­fri­he­ten er lov­fes­tet i Grunn­lo­ven § 100 samt i inter­na­sjo­na­le bestem­mel­ser jf. bla. EMK art. 10.

Selv om ytrings­fri­he­ten er vik­tig, med­fø­rer den også ansvar. Både nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt må det fore­tas en avvei­ning mel­lom bruk og mis­bruk. Både intern lov­giv­ning og EMK opp­stil­ler på vis­se vil­kår unn­tak for ret­tig­he­ten ytrings­fri­het. Noen av unn­ta­ke­ne kan være nød­ven­di­ge for å beskyt­te and­res men­neske­ret­tig­he­ter.”

Vide­re om skjells­ord:

Det bemer­kes at skjells­ord vil i prak­sis først og fremst omfat­te neg­a­tivt lade­de karak­te­ris­tik­ker. Etter retts­prak­sis er det eksemp­ler på at det å kal­le politi­tje­neste­menn under tje­nes­te for «jæv­ler, politi­fa­en, møkka­mann, dritt­sekk» mv. omfat­tes av bestem­mel­sen jf. eksem­pel­vis Rt-1986–234.”

Kunst­ne­ris­ke ytrin­ger nyter et sær­lig sterkt ytrings­fri­hets­vern. Jeg går ikke nær­me­re inn på det­te, men viser til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring, s. 93–96. Om det­te står det i dom­men:

Ret­ten fin­ner med hen­vis­ning til den kon­kre­te bevis­si­tua­sjo­nen i saken at til­tal­tes ytring ikke er ver­net av ytrings­fri­he­ten, hel­ler ikke den såkal­te kunst­ne­ris­ke ytrings­fri­he­ten, som for­sva­re­ren har pro­se­dert på. Rik­tig­nok holdt til­tal­te kon­sert og noen at til­tal­tes teks­ter inne­hol­der neg­a­ti­ve utsagn om bla. poli­ti­et. Til­tal­te utsagn/ytring kom imid­ler­tid ikke fra sce­nen i for­bin­del­se med en sang eller frem­fø­ring av tekst. Til­tal­te had­de bedt om pau­se og han var på vei mot baren, da han åpen­bart så at det var uni­for­mert poli­ti i loka­let. Politi­tje­neste­men­ne­ne var dess­uten godt syn­li­ge i loka­let med gule refleks­ves­ter med påskrift poli­ti.”

Jeg har mer­ket meg at noen medi­er har fes­tet seg ved det­te. Men det er alt­så slik: Kunst­ne­ris­ke ytrin­ger har et ster­ke­re vern enn and­re ytrin­ger. Men det hol­der ikke å kun­ne kal­le seg kunst­ner av et eller annet slag. Ytrin­gen må frem­set­tes i en kunst­ne­risk sam­men­heng. Det er mis­vi­sen­de når NRK skri­ver at Kame­len ikke var ver­net av ytrings­fri­he­ten. Han had­de det sam­me ytrings­fri­hets­vern som alle and­re, men han had­de ikke det sær­lig ster­ke ytrings­fri­hets­vern som gjel­der for kunst­ne­ris­ke ytrin­ger.

Hvis vi skjæ­rer situa­sjo­nen til litt rene­re, så vil­le en ytring frem­satt fra sce­nen under kon­ser­ten være en kunst­ne­risk ytring. Men det man måt­te si i baren i en pau­se eller etter kon­ser­ten, ikke vil være det. I den­ne saken er det litt uklart. Jeg er for gam­mel til noen gang å ha vært på en kon­sert med en rap­per. Om sta­ge diving fra sce­nen til baren vil være en del av kon­ser­ten, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om. Det blir en kon­kret vur­de­ring, og det kan ikke være tvil om at det kan væren en del av kon­ser­ten. Jeg må bare leg­ge til grunn at ret­ten har kom­met til at det­te ikke var en del av kon­ser­ten, og føl­ge­lig ikke nøt godt av det sær­li­ge ver­net som kunst­ne­risk ytring.

Så til det som sett fra mitt stå­sted er kjer­nen i saken: Orde­ne “fuck poli­ti­et”.

På det­te punk­tet er dom­men meget svak. Det anfø­res to høy­este­retts­dom­mer til støt­te for ret­tens kon­klu­sjon: Rt-1986–234 og Rt-2003–948. Intet av det som anfø­res er sær­lig rele­vant for det spørs­mål saken gjel­der, og den retts­prak­sis som vil­le ha vært rele­vant, nev­nes ikke.

Den førs­te saken gjaldt straffe­ut­må­ling i en sak om vold mot poli­ti­et. Arres­tan­ten had­de blant annet for­søkt å bite en politi­kon­sta­bel i hån­den, øret og nak­ken. Det var anket over lov­an­ven­del­sen, med det gjaldt bare spørs­må­let om hvor­vidt hand­lin­gen skul­le bedøm­mes som for­søk eller full­byr­det for­bry­tel­se. Til­tal­te var i her­reds­ret­ten også dømt etter den dagjel­den­de strl § 326, som langt vei er videre­ført i dagens strl § 156, for å ha

kalt de der nevn­te politi­tje­neste­menn for «jæv­ler» og «politi­fan», samt at han spyt­tet på politi­kon­stab­le­ne”

Det kan ikke være sær­lig tvil om at det å spyt­te på politi­tje­neste­menn er å for­ulem­pe dem. Men uan­sett: Det var anket over den sam­le­de straff­ut­må­lin­gen, men ikke over lov­an­ven­del­sen på det­te punk­tet. Det frem­går av Høy­este­retts dom at for­sva­re­ren had­de sagt seg enig i påtale­myn­dig­he­te­nes syn på lov­an­ven­del­sen. Dom­men fra Kris­tian­sand gir et feil­ak­tig inn­trykk av at Høy­este­rett har vur­dert de skjells­ord som site­res. Men det­te er et spørs­mål som Høy­este­rett ikke har vur­dert, slik at alt som står igjen om det­te er noen utta­lel­ser i den ikke påan­ke­de delen av her­reds­ret­tens dom. Det har i bes­te fall meget begren­set retts­kilde­mes­sig vekt.

Rt-2003–948 var en gans­ke spe­si­ell sak. Saken gjaldt spørs­må­let om hvor­vidt en politi­tje­neste­manns bruk av makt under en tje­neste­hand­ling inne­bar en straff­bar kroppskren­kel­se, noe Høy­este­rett under dis­sens 4–1 kom til at det var, og opp­he­vet lag­manns­ret­tens fri­fin­nen­de dom. Jeg har ikke satt meg grun­dig inn i spørm­sål om politi­vold, men det­te er fak­tisk et eksem­pel på at en politi­tje­neste­mann har blitt dømt for det­te. Skjønt dømt ble han egent­lig ikke før lag­manns­ret­ten behand­let saken på nytt etter at Høy­este­rett had­de opp­he­vet fri­fin­nel­sen, og hva som ble resul­ta­tet i den saken, har jeg ikke under­søkt.

Dom­men kan være litt for­vir­ren­de å lese. Lag­manns­ret­tens fler­tall men­te at til­tal­te var skyl­dig. Men det kre­ves kva­li­fi­sert fler­tall for at en til­talt skal kjen­nes skyl­dig. Fler­tal­let var ikke stort nok til at til­tal­te kun­ne døm­mes. Mindre­tal­let vil­le fri­fin­ne, og mindre­tal­let var stort nok til at resul­ta­tet ble fri­fin­nel­se. Det er alt­så mindre­tal­lets vur­deirng som ledet til lag­manns­rettns fri­fin­nen­de dom.

I dom­men fra Kris­tian­sand nev­nes “gei­pe og lage gri­ma­ser” i til­knyt­nig til den­ne dom­men. Men Rt-2003–948 gjaldt ikke spørs­må­let om hvor­vidt det var en straff­bar for­ulem­ping av poli­ti­et. Spørs­må­let var om det­te var til­strek­ke­lig til å bre­grun­net makt­bru­ken i den kon­kre­te sitau­sjo­nen. Først­vo­te­ren­de, som tal­s­per­son for fler­tal­let, skri­ver i avsnitt 23:

For­nær­me­des for­hold [opp­tre­den med gei­ping og gri­ma­ser] synes å inne­bære en for­sett­lig over­tre­del­se av straffe­lo­ven § 326 nr. 2”

De vur­de­rer ikke om det fak­tisk var en over­tre­de­le­se, bare at det syn­tes å være det. Men Høy­este­rett tar ikke stil­ling til det­te, da det uan­sett vil­le være uten betyd­ning for resul­ta­tet. Så den dom­men ret­ten viser til, gir ingen holde­punk­ter for å si at gei­ping og gri­ma­ser er en straff­bar for­ulem­ping.

Det dom­me­ren i Kris­tian­sand forbi­går i still­het fra den høy­este­retts­dom­men det vises til, er føl­gen­de som også står i avsnitt 23:

Det er i retts­prak­sis slått fast at det må stil­les sær­li­ge krav til politi­tje­neste­menn i for­bin­del­se med deres tje­neste­ut­øvel­se, og at selv­be­hers­kel­se både er en yrkes­etisk plikt og en del av den fag­li­ge fer­dig­het som en politi­mann skal besit­te, jf. blant annet Rt-1983–375. Politilo­ven av 1995 end­rer ikke det­te.”

Rt-1983–375 som Høy­este­rett viser til, er også en sak hvor en politi­be­tjent ble straf­fet for kroppskren­kel­se under en tje­neste­hand­ling. Vi må en liten omvei inn­om straffe­lo­vens bestem­mel­ser om kroppskren­kel­se. Selv om dom­men er avsagt etter den tid­li­ge­re straffe­lo­ven § 228, vel­ger jeg å gå til dagens § 271, som i all hoved­sak er lik. Den­ne lyder:

§ 271. Kroppskren­kel­se

Med bot eller feng­sel inn­til 1 år straf­fes den som øver vold mot en annen per­son eller på annen måte kren­ker ham fysisk.

En kroppskren­kel­se kan gjø­res straffri der­som
a) den er gjen­gjeldt med en kroppskren­kel­se eller kropps­ska­de, eller
b) den gjen­gjel­der en forut­gå­en­de kroppskren­kel­se, kropps­ska­de eller sær­lig pro­vo­se­ren­de ytring.”

Det som inter­es­se­rer i vår sam­men­heng, er annet ledd som sier at en korpp­skren­kel­se kan gjø­res straffri hvis den er svar på en pro­vo­ka­sjon.

I den­ne saken had­de politi­be­tjen­ten under en russe­bil­ak­sjon slått en beru­set per­son med flat hånd, etter at for­nær­me­de had­de sagt “Du er den størs­te fit­ta her i byen”. Spørs­må­let om hvor­vidt det­te kun­ne være en straff­bar for­ulem­ping av politi­be­tjen­ten er ikke nevnt i dom­men. Det er bare spørs­mål om hvor­vidt det­te var en pro­vo­ka­sjon som kun­ne fri­ta politi­be­tjen­ten for straff for kroppskren­kel­se, noe Høy­este­rett kom til at det ikke var.

Det som sær­lig er inter­es­sant i for­hold til “vår” sak, er føl­gen­de utta­lel­ser fra Høyste­rett:

Ved vur­de­rin­gen av om det er grunn­lag for å late legems­for­nær­mel­sen straffri på grunn av pro­vo­ka­sjon, tar jeg utgangs­punkt i at det til politi­tje­neste­menn må stil­les sær­li­ge krav til selv­be­hers­kel­se i for­bin­del­se med deres tje­neste­ut­øvel­se. Selv­be­hers­kel­se er både en yrkes­etisk plikt og en del av den fag­li­ge fer­dig­het som en politi­mann skal besit­te.

Den situa­sjon som utløs­te den legems­for­nær­mel­se det her er tale om, var av en karak­ter som ordens­po­li­ti­et til sta­dig­het vil stå over­for – bort­vis­ning av en beru­set per­son som så kvit­te­rer med ukvems­ord. Det var tale om en rent ver­bal for­nær­mel­se, og den had­de ingen per­son­lig til­knyt­ning til til­tal­te. Situa­sjo­nen var ikke pres­set eller vans­ke­lig. Selv om det var tale om et lett slag med flat hånd, fin­ner jeg at A over­skred gren­se­ne for hva en politi­mann med erfa­ring og yrkes­fag­lig bak­grunn straffritt kan fore­ta seg i tje­nes­ten i en situa­sjon som den fore­lig­gen­de.”

Nå beve­ger jeg meg ut på litt tynn is. Men det må være slik at det skal mer til for å kun­ne straf­fe en per­son for å ha kom­met med ukvems­ord, enn for å anse det for en pro­vo­ka­sjon som kan gjø­re en korpp­skren­kel­se straffri.

Jeg er opp­tatt av juri­disk meto­de. Dom­men fra Kris­tian­sand ting­rett har i alle fall gitt et klart eksem­pel på hvor­dan man ikke bør lese og anven­de dom­mer. Ald­ri så galt at det ikke er godt for noe.

Og her kom­mer jeg til noe som i alle fall er fryk­te­lig irri­te­ren­de, nær­mest pin­lig for meg. I min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring, skri­ver jeg om skjells­ord på s. 197–198, og argu­men­te­rer og kon­klu­de­rer langt på vei som Høy­este­rett gjør i den­ne dom­men. Men den­ne dom­men har jeg gans­ke enkelt over­sett. Det vil­le ikke ha end­ret noe om jeg had­de tatt den med, annet enn at det had­de styr­ket min argu­men­ta­sjon og mitt stand­punkt. Uan­sett er det irri­te­ren­de og pin­lig at den mang­ler.

I dom­men fra Kris­tian­sand nev­nes også å “vise fin­gern” som et eksem­pel på for­ulem­ping, uten at det er nevnt i noen av de dom­me­ne det vises til, eller er under­byg­get på annen måte. Men her er det en dom som dom­me­ren i Kris­tian­sand ikke nev­ner: Rt-1985–1083 (som jeg har med i min bok), hvor Høy­este­rett i en enstem­mig dom gjen­gir her­reds­ret­tens avgjø­rel­se slik:

Her­reds­ret­ten har sam­let fun­net det bevist at B i beru­set til­stand tyde­lig holdt frem en hånd og «vis­te fin­ge­ren» til politi­pa­trul­jen da den pas­ser­te ham og hans kame­ra­ter. Men ret­tens fler­tall har ikke byg­get på at han med det­te har gitt eller ment å gi uttrykk for at poli­ti­et er «rass­høl» e.l.; det leg­ges til grunn at han bare øns­ket å uttryk­ke sin mis­nøye med at poli­ti­et kom og «snus­te» på dem, og at han øns­ket at poli­ti­et skul­le «stik­ke av». Det­te har fler­tal­let ment at B måt­te ha lov­lig adgang til å gi uttrykk for, når det ikke ble tatt ster­ke­re uttrykk­s­for­mer i bruk.”

Påtale­myn­dig­he­ten anket over lov­an­ven­del­sen. Høy­este­rett slut­tet seg til her­reds­ret­tens vur­de­ring av at å “vise fin­gern” ikke var en straff­bar for­ulem­ping av poli­ti­et. For meg ser det ut som om dis­se utta­lel­se­ne godt kan over­fø­res til saken om Kame­len.

at han med det­te har gitt eller ment å gi uttrykk for at poli­ti­et er «rass­høl» e.l.; det leg­ges til grunn at han bare øns­ket å uttryk­ke sin mis­nøye med at poli­ti­et kom og «snus­te» på dem, og at han øns­ket at poli­ti­et skul­le «stik­ke av».”

Jeg mener det er klar støt­te i Høy­este­retts prak­sis for å kun­ne kon­klu­de­re med at “det til politi­tje­neste­menn må stil­les sær­li­ge krav til selv­be­hers­kel­se i for­bin­del­se med deres tje­neste­ut­øvel­se. Selv­be­hers­kel­se er både en yrkes­etisk plikt og en del av den fag­li­ge fer­dig­het som en politi­mann skal besit­te”, og at de må tåle ukvems­ord som “fuck poli­ti­et”.

Jeg synes de ter dumt at saken er “for­uren­set” av de and­re spørs­må­le­ne, Men når det gjel­der selve ytrin­gen mener jeg det er tem­me­lig klart at han bur­de ha vært fri­fun­net.

Den­ne saken illus­te­rer en del av det poli­ti­et kan og bør kri­ti­se­res for. De over­rea­ge­rer og opp­trer upro­fe­sjo­nelt, og man sit­ter igjen med det inn­trykk at det er poli­ti­ets opp­tre­den som har fått situa­sjo­nen til å eska­le­re. Ikke nok med at de gjør det. De vil også bøte­leg­ge Kame­len for å ha kom­met med utta­lel­ser som et pro­fe­sjo­nelt poli­ti bare vil­le ris­tet av seg. Og de for­føl­ger saken i retts­ve­se­net. Vi ha også kun­net lese medie­opp­slag om at poli­ti­et har anmeldt folk som har vist dem “fin­gern”, uten at jeg vet noe mer om hva som even­tu­elt har skjedd i dis­se sake­ne. Poli­ti­et har her ikke levd opp til det Høy­este­rett skri­ver:

Selv­be­hers­kel­se er både en yrkes­etisk plikt og en del av den fag­li­ge fer­dig­het som en politi­mann skal besit­te.”

I til­legg kom­mer poli­ti­ets menings­løse og nid­kjæ­re jakt på folk som røy­ker can­na­bis. Det er et saks­kom­pleks som jeg ikke har enga­sjert meg i, og der­for ikke har godt grunn­lag for å mene vel­dig mye om. Den bal­len får jeg spil­le over til min kol­le­ga i Ber­gen, Hans Fred­rik Mart­hi­nus­sen.

Vi har også nylig sett hvor­dan poli­ti­et kun­ne bru­ke sto­re res­sur­ser på å for­føl­ge en som bare fulg­te tra­fikk­reg­le­ne og syk­let i kol­lek­tiv­fel­tet på Mosse­vei­en.

Da kom­mer vi til­ba­ke til det jeg refe­rer­te inn­led­nings­vis: Halv­par­ten av vold­tekts­sa­ke­ne blir lig­gen­de en måend utne at de blir etter­fors­ket. Her blir det gans­ke tyde­lig at poli­ti­et ikke først og fremst mang­ler res­sur­ser, men at de bru­ker sine res­sur­ser helt feil.

Jeg skal en liten tur til­ba­ke til poli­ti­ets iver etter å beskyt­te SIANs ytrings­fri­het. La en ting vær helt klart: Jeg mis­li­ker sterkt det SIAN står for, og skul­le gjer­ne ha sett at de had­de for­svun­net fra jor­dens over­fla­te. Men de har og skal ha den sam­me ytrings­fri­het som oss and­re. Jeg viser her til først­vo­te­ren­de, som talse­per­son for fler­tal­let i ple­num­sa­ken Rt-1997–1821 Hvit Valg­al­li­an­se:

Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger.”

SIAN har også den sam­me grunn­lovs­fes­te­de ret­ten til fre­de­li­ge demon­stra­sjo­ner som alle and­re. Det er ikke len­ger nød­ven­dig å søke om til­la­tel­se til å demon­stre­re. Men poli­ti­et skal vars­les, og de kan nek­te en demon­stra­sjon eller set­te vil­kår, ut fra en ordens­mes­sig vur­deirng. Vi har sett man­ge eksemp­ler på at SIAN i sine demon­stra­sjo­ner har gjen­nom­ført man­ge stunt som kun har hatt til hen­sikt å pro­vo­se­re, og å få medie­opp­merk­som­het. Jeg skul­le øns­ke at medie­ne snart inn­ser at det er gam­melt nytt at fol­ke­ne i SIAN vil bren­ne en Koran eller til­sva­ren­de, og ikke vier det så stor opp­merk­som­het. De får fram sitt bud­skap til de som over­væ­rer demon­stra­sjo­nen uten å ty til sli­ke pro­vo­ka­sjo­ner, selv om de ikke får den sto­re medie­opp­merk­som­he­ten de øns­ker.

Et spørs­mål jeg har stilt meg selv, men som jeg ikke har arbei­det nok med til å kun­ne besva­re, er om ikke poli­ti­et kan og bør nek­te sli­ke stunt som bare er ment å skul­le pro­vo­se­re. Når det blir bråk, så må pro­vo­ka­tø­re­ne anses for minst like ansvar­lig som de pro­vo­ser­te. Poli­ti­et bur­de kan­skje ha satt vil­kår om at man ikke skal fore­ta sli­ke pro­vo­se­ren­de had­lin­ger under demon­stra­sjo­ne­ne. I ste­det for å bru­ke sto­re res­sur­ser til å stil­le opp som opp­rørs­po­li­ti for å beskyt­te SIAN mot de som lar seg pro­vo­se­re av deres pro­vi­ka­sjo­ner, bur­de man hel­ler stil­le opp med til­strek­ke­lig mann­skap til å kon­trol­le­re den lil­le grup­pen av demon­stran­ter, og så pågri­pe dem og kjø­re dem vekk om ikke de ret­ter seg etter de krav som er satt. Poli­ti­et skal ikke kun­ne si nei til at SIAN frem­fø­rer sitt bud­skap, men det spørs om ikke de bør kun­ne si nei til bruk av vis­se virke­mid­ler som kun har til hen­sikt å pro­vo­se­re.

Jeg har oven­for nevnt straffe­lo­ven § 271. Vi skal mer­ke oss at en viss bruk av vold kan være straffri hvis den er svar på en pro­vo­ka­sjon. Det­te kan anta­ge­lig­vis også gjel­de for de som blir pro­vo­sert av SIANs beviss­te pro­vo­ka­sjo­ner. Men det er også et spørs­mål som jeg ikke har vur­dert nær­me­re.

Hvis poli­ti og påtale­myn­dig­he­ter i Kris­tian­sand skul­le øns­ke å prø­ve gren­se­ne for ytrings­fri­het, bur­de de ha brukt res­sur­ser på å anke Agder lag­manns­retts fri­fin­nel­se av de som heng­te opp hake­kors­flagg i Kris­tian­sand. Det er en prin­si­pi­elt inter­es­sant sak om ytrings­fri­het, som det vil­le vært inter­es­sant å få vur­dert av Høy­este­rett. I ste­det bru­ker de res­sur­ser på en fille­sak hvor en rap­per har for­nær­met et par politi­be­tjen­ter.

Print Friendly, PDF & Email