Henrik Asheims våte drøm om å spre det glade budskap gjennom opptak av forelesninger

Forsk­nings- og høy­ere utdan­nings­mi­nis­ter Hen­rik Asheim har under pre­sen­ta­sjon av utkast til nytt parti­pro­gram for Høy­re lagt fram drøm­mer om at opp­tak av alle fore­les­nin­ger skal gjø­re fritt til­gjen­ge­lig på net­tet. Slik skal han spre kunn­skap og de gla­de bud­skap til fol­ket. Vi som har levd en stund har sett det­te man­ge gan­ger før, i uli­ke for­kled­nin­ger. New skin for the old cere­mo­ny.

Går vi til­ba­ke til 1990-tal­let var “fjern­un­der­vis­ning” det man skul­le sat­se på. Man skul­le kun­ne sit­te i hver sin avkrok og føl­ge under­vis­ning på uni­ver­si­tets­nivå. Nå had­de vi en form for fjern­un­der­vis­ning len­ge før det­te. Det kal­les lære­bø­ker. Det var også brev­sko­ler, men ikke på uni­ver­si­tets­nivå. I Stor­bri­tan­nia har man len­ge hatt Open Uni­ver­sity. Men vi har ikke hatt noe til­sva­ren­de i Nor­ge.

Tek­no­lo­gi­en gjor­de sitt inn­tog, og det kom sta­dig nye kles­drak­ter som den­ne fjern­un­der­vis­nin­gen kun­ne ifø­res. Noen hus­ker kan­skje Jag­lands etter­ut­dan­nings­re­form. Den falt også gans­ke flatt til jor­den.

MOOC fikk en entu­si­as­tisk mot­ta­gel­se, helt til man for­søk­te det i prak­sis. Vel­dig man­ge var inter­es­sert, svært få gjen­nom­før­te og nes­ten ingen tok eksa­men. Det var dyrt å pro­du­se­re, og ga i prak­sis ingen resul­ta­ter.

Ide­en om å gjø­re opp­tak av fore­les­nin­ger til­gjen­ge­lig er basert på en for­el­det opp­fat­ning av læring og under­vis­ning. Den tra­di­sjo­nel­le fore­les­nings­for­men er en under­vis­nings­form som man prø­ver å arbei­de seg bort fra. Man vil hel­ler ha under­vis­nings­for­mer som kre­ver mer aktiv del­ta­kel­se fra stu­den­te­ne. Det går lang­somt. Dels for­di vi som under­vi­ser ikke er så end­rings­vil­li­ge, dels for­di den­ne type under­vis­ning er mer res­surs­kre­ven­de enn tra­di­sjo­nel­le fore­les­nin­ger. Vi har gans­ke enkelt ikke res­sur­ser til å under­vi­se stu­den­ter i grup­per på 10–20 stu­den­ter. Da er det enk­le­re og ikke minst bil­li­ge­re å fore­le­se for 100–200 stu­den­ter, selv om lærings­ut­byt­tet er dår­li­ge­re.

De fles­te fore­les­nin­ger på uni­ver­si­te­te­ne er lagt opp som en fore­les­nings­se­rie, hvor man kan­skje fore­le­ser i 20 timer om et emne. Det kan være noen ytterst få som ikke er van­li­ge stu­den­ter, som vil øns­ke å føl­ge en slik fore­les­nings­se­rie. Om man bare skul­le være inter­es­sert i et tema innen­for det emnet, vil man i prak­sis like­vel være hen­vist til å gå gjen­nom alle. Hvis det­te skal gjø­res enkelt, slik det gjø­res ved UiO, vil et opp­tak av fore­les­nin­gen auto­ma­tisk bli lagt ut på semes­ter­si­den for det aktu­el­le faget. Da vil man få sli­ke infor­ma­ti­ve opp­lys­nin­ger som “Fore­les­ning 18. mars 2020”.

Det er selv­føl­ge­lig mulig å leg­ge inn mer meta­data, slik at det vil frem­gå hva en fore­les­ning inne­hol­der. Men da må noen gå gjen­nom fore­les­nin­gen å gjø­re det­te. Vi kan ikke kre­ve at de som har holdt en fore­les­ning skal gjø­re det­te etter at man har holdt en fore­les­ning. Hvis det­te skal gjø­res, må man i under­vis­nings­regn­ska­pet bli god­skre­vet for tid til etter­ar­beid, i til­legg til den tiden som går med til å for­be­re­de under­vis­nin­gen. Det betyr i prak­sis mind­re tid til selve under­vis­nin­gen — som ikke er en god løs­ning.

Vi øns­ker and­re eva­lu­e­rings­for­mer enn den tra­di­sjo­nel­le eksa­men. Det for­ut­set­ter at vi har løpen­de kon­takt med stu­den­te­ne. Vi kan ikke ha noen form for “mappe­eva­lu­e­ring” av stu­den­ter vi ikke ser, men som sit­ter hjem­me og ser på opp­tak av fore­les­nin­ger.

Jeg har sett og hørt på en del fore­les­nin­ger som har vært gjort til­gjen­ge­lig som vidoe- eller lyd­opp­tak. Jeg har ikke sett på man­ge innen mitt eget fag, men i fag som jeg har hatt lyst til å lære mer om. Noen har vært gode, vel­dig man­ge har vært dår­li­ge. De som har vært dår­li­ge har ikke nød­ven­dig­vis vært dår­li­ge fore­les­nin­ger. Men de har fun­gert dår­lig i medi­et.

De gode fore­les­nin­ge­ne, og da er det først og fremst video­for­els­nin­ger, har hatt det til fel­les at de er pro­du­sert av pro­fe­sjo­nel­le pro­duk­sjons­team. De er laget for å fun­ge­re i video­for­ma­tet. Noen har vært tatt opp i en fore­les­nings­si­tua­sjon i et audi­to­ri­um, and­re er stu­dio­pro­duk­sjo­ner med eller uten pub­li­kum. De dår­li­ge er typisk enk­le fore­les­ning­sopp­tak, gjer­ne gjort med et fast­mon­tert kame­ra — alt­så slik de fles­te fore­les­ning­sopp­tak pro­du­se­res hos oss.

Jeg gjor­de opp­tak av en fore­les­nings­se­rie jeg holdt vår­en 2020 om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. Seri­en hava­rer­te da korona­pan­de­mi­en før­te til at alt ble stengt ned. Jeg har pluk­ket ut en av fore­les­nin­ge­ne som eksem­pel. Den er gans­ke til­fel­dig valgt, for jeg hus­ker hel­ler ikke hvil­ket tema som ble behand­let i førs­te eller and­re fore­les­nings­time på en bestemt dato.

Det­te kan sik­kert fun­ge­re greit som repe­ti­sjon for stu­den­ter, og som en erstat­ning for fore­les­nin­ger hvor man av en eller annen grunn ikke har vært til ste­de. Men om jeg had­de vært inter­es­sert i å lære mer om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring, da had­de jeg ikke holdt ut å se 20x45 minut­ter fore­les­ning­sopp­tak av den­ne typen. Fore­les­nin­ge­ne kan gjer­ne ha fun­gert godt for de som var til ste­de i audi­to­ri­et. Men de fun­ge­rer ikke i opp­tak. Hvis noen vil lære noe om det­te tema­et, vil jeg hel­ler anbe­fa­le at de leser min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring.

Den pri­mæ­re mål­grup­pen for en fore­les­ning er de som er til ste­de i audi­to­ri­et. Opp­ta­ket er et bipro­dukt. Som fore­le­ser hen­ven­der jeg meg ikke til og ser ikke i kame­ra­et, noe som er helt nød­ven­dig om man skal nå fram gjen­nom det­te medi­et. Når jeg ten­ker til­ba­ke på den tiden vi fort­satt kun­ne fore­le­se over­for leven­de stu­den­ter, hus­ker jeg ikke hvor i audi­to­ri­et kame­ra­et står. (Vi tok i bruk et nytt bygg med nye audi­to­ri­er ved star­ten av vår­se­mes­te­ret, og jeg rakk ikke å gjø­re meg vel­dig godt kjent i de loka­le­ne før alt ble stengt.) Det har bare ikke være inter­es­sant eller nød­ven­dig å vite hvor kame­ra­et står, for det er ikke det jeg fore­le­ser for. Jeg ser van­lig­vis det som tas opp på en skjerm foran meg, og jeg pas­ser på at jeg ikke går ut av det områ­det som kame­ra­et dek­ker, noe som i seg selv gjør at opp­ta­ket begren­ser hva man kan gjø­re som fore­le­ser. Som fore­le­ser i et audi­to­ri­um er kame­ra­et og opp­ta­ket helt uini­te­r­es­sant.

Når jeg ser på opp­tak av min egen fore­les­ning, opp­le­ver at jeg som fore­le­ser ikke hen­ven­der meg til meg som seer av video­opp­ta­ket. Vi skal ikke belas­te fore­les­nin­ge­ne med noe som gjør at den fun­ge­rer dår­li­ge for de den er ment for. Ikke alle tri­ves med å stå foran en for­sam­ling. De som ikke tri­ves i situa­sjo­nen vil ikke tri­ves noe bed­re om noen insis­te­rer på å gjø­re opp­tak av fore­les­nin­gen. Resul­ta­tet blir en dår­li­ge­re fore­les­ning, til ska­de for stu­den­te­ne.

Jeg hol­der for tiden på å lage en serie video­fore­les­nin­ger om “Inn­fø­ring i opp­havs­rett”. Dis­se har jeg laget som vidoefore­les­nin­ger. De er laget for video­for­ma­tet, og er ikke opp­tak av van­li­ge fore­les­nin­ger. Det er fort­satt hjem­me­lag­te ama­tør­pro­duk­sjo­ner. Men jeg mener at dis­se fun­ge­rer langt bed­re i det­te for­ma­tet enn van­li­ge fore­les­ning­sopp­tak. Jeg valg­te en slags bra­vouråp­ning på den førs­te fore­les­nin­gen, så jeg tatt en mer typisk foeles­ning, og har da valgt fore­les­ning num­mer 3.

Jeg kan også ta med at jeg hol­der på å lage en serie om “Inn­led­ning til jus­stu­di­et”. Jeg har all­tid vært opp­tatt av begyn­ner­stu­den­te­ne, og jeg synes ikke de får det til­bu­det de bur­de fått. Jeg har brukt alt­for mye tid til å dis­ku­te­re stu­die­ord­nin­ger og arbei­de for refor­mer. Det har jeg ikke tenkt å bru­ke de åre­ne jeg har igjen på uni­ver­si­te­tet til å gjø­re mer av, så jeg fore­trek­ker hel­ler å lage og gjø­re til­gjen­ge­lig noe som jeg i det mins­te er sik­ker på at jeg vil­le hatt nyt­te av den gang jeg begyn­te å stu­de­re — og som jeg tror at dagens stu­den­ter også vil ha utbyt­te av. Jeg tar med den førs­te av dis­se, men vil ellers hol­de meg til seri­en om opp­havs­rett som eksem­pel her.

Det tar vel­dig mye mer tid å lage en slik vidoefore­les­ning enn å hol­de en ordi­nær fore­les­ning. Slik sys­te­met fun­ge­rer, blir jeg ikke kom­pen­sert for det­te mer­ar­bei­det. Grun­nen til at jeg like­vel lager dem, er dels for å gi stu­den­te­ne et best mulig til­bud i dagens situa­sjon, dels for­di jeg synes det er inter­es­sant å eks­pe­ri­men­te­re med og gjø­re meg kjent med medi­et. All erfa­ring til­si­er at den­ne “nytt og spen­nen­de” fak­to­ren vil gå over når det ikke len­ger er nytt og spen­nen­de.

Den­ne for­els­nings­se­ri­en (opp­havs­rett) er gjort til­gjen­ge­lig på semes­ter­si­de­ne for faget, men jeg har også valgt å gjø­re den til­gjen­ge­lig på YouT­ube, slik at alle som måt­te være inter­es­sert kan se den. Jeg har for tiden ikke noe under­vis­ning for begyn­ner­stu­den­ter gene­relt, og det er der­for ingen semes­ter­side hvor jeg kan leg­ge ut dis­se fore­les­nin­ge­ne. De er der­for bare til­gjen­ge­lig på YouT­ube.

Jeg begyn­te tid­lig å leg­ge ut lyd­opp­tak av mine fore­les­nin­ger. De førs­te gan­ge­ne gikk jeg gjen­nom dem og gjor­de en helt enkel redi­ge­ring før jeg pub­li­ser­te dem. Men jeg inn­så etter­hvert at det had­de jeg ikke tid til. Vi kan ikke bru­ke to timer eller mer til å redi­ge­re et opp­tak av en fore­les­ning vi har holdt. Resul­ta­tet ble at det ble en kø av opp­tak som jeg ikke had­de gått gjen­nom og der­for ikke var pub­li­sert, til stu­den­te­nes fru­sta­sjon. Det enes­te prak­tisk muli­ge var å leg­ge dem ut med en gang, helt ure­di­gert. Jeg had­de selv kon­troll med pub­li­se­rin­gen av dis­se. Jeg slet­tet opp­ta­ke­ne etter at semes­te­rets under­vis­ning var over og eksa­men var fer­dig. Det­te gjor­de at jeg ikke var for ukom­for­ta­bel med at dis­se var til­gjen­ge­li­ge i den for­men.

For å kom­me til video­opp­ta­ke­ne av fore­les­nin­ge­ne må man gå til semes­ter­si­den for faget. Og man må log­ge seg inn. Jeg har ikke sjek­ket det­te, men jeg antar at opp­ta­ke­ne bare er til­gjen­ge­li­ge for de som er regist­rert som stu­den­ter på faget, samt oss som under­vi­ser og sik­kert noen få and­re. Når man må gå inn på semes­ter­si­den for vår­en 2020 for å få til­gang til fore­les­nin­ge­ne, er det hel­ler ikke vel­dig pro­ble­ma­tisk. Jeg har las­tet ned en av mine egne fore­les­nin­ger og las­tet den opp å YouT­ube, for å kun­ne bru­ke den som eksem­pel her. De er ellers ikke åpent til­gjen­ge­li­ge.

Her kom­mer vi til en annen grunn til at jeg i bes­te fall er skep­tisk til Hen­rik Asheims drøm om å gjø­re fore­les­nin­ger til­gjen­ge­li­ge. Ingen av oss pub­li­se­rer et første­ut­kast til en artik­kel eller en bok, uten så mye som å lese gjen­nom det først. Om det gjø­res skrift­lig eller som et opp­tak, betyr i den­ne sam­men­hen­gen ikke noe.

Men det er det­te Hen­rik Asheim i prak­sis vil ha oss til å gøre med våre fore­les­nin­ger. Vi har alle hatt en dår­lig dag, og vi har alle hatt dager hvor det vi had­de plan­lagt som fore­les­ning, vis­te seg ikke å fun­ge­re. Jeg vil ikke risi­ke­re å bli pre­sen­tert for offent­lig­he­ten med en fore­les­ning som av en eller annen grunn ikke fun­ger­te. Det skal svært mye til før jeg avly­ser en fore­les­ning. Det har hendt at jeg har vært syk, har kre­ket meg ut av sen­gen, spist to Para­cet, og så tatt turen inn til sen­trum, holdt min fore­les­ning for så å dra hjem til sen­gen igjen. Jeg vil­le ikke være sær­lig kom­for­ta­bel med at en fore­les­ning holdt i en slik til­stand skal bli lig­gen­de ute på net­tet.

Hvis noe skal pub­li­se­res, skal det kva­li­tets­sik­res. Det er jeg og ingen and­re som avgjør om mine fore­les­nin­ger er gode nok til å kun­ne pub­li­se­res. Ingen and­re skal kun­ne bestem­me at det­te skal pub­li­se­res.

Den­ne kva­li­tets­sik­rin­gen tar tid, og den tiden skal vi kom­pen­se­res for hvis det­te skal gjø­res til en del av våre arbeids­opp­ga­ver. Det er også jeg og ingen and­re som skal bestem­me om mine fore­les­nin­ger skal avpub­li­se­res slik at de ikke len­ger vil være til­gjen­ge­li­ge. Ver­den end­rer seg og fore­les­nin­ger må opp­da­te­res. Det er noe vi alle gjør når vi skal fore­le­se på nytt om noe vi har fore­lest om tid­li­ge­re. Vi utvik­ler oss fag­lig og som men­nes­ker. Kan­skje vil jeg ikke len­ger stå for det jeg hev­det i en fore­les­ning for tre år siden. Kan­skje synes jeg gans­ke enkelt at det jeg gjor­de for noe år siden er for dår­lig, og vil fjer­ne det. Det er vur­de­rin­ger som ingen byrå­krat skal kun­ne over­prø­ve.

Hvis uni­ver­si­te­tet vil at vi skal lage gode video­fore­les­nin­ger, da får de set­te av res­sur­ser og inn­gå avta­ler for de enkel­te pro­duk­sjo­ner. Og hvis Hen­rik Asheim vil kre­ve at vi gjør det, får han spa opp pen­ger slik at det er res­sur­ser til å gjø­re det. Jeg er ikke over­be­vist om at det­te er det bes­te uni­ver­si­te­te­ne kan bru­ke pen­ger på.

Fore­les­nin­ger og and­re kurs som vi har, er eksa­mens­ret­tet under­vis­ning. De som bare er inter­es­sert i å lære mer, uten at de tar sik­te på å ta eksa­men, vil være bed­re tjent med å vel­ge annet. Jeg har nevnt bøker, som fun­ge­rer utmer­ket. Valg av medi­um avhen­ger av emnet. Men vi lærer stort sett bed­re om vi bru­ker fle­re kana­ler.

Jeg er opp­tatt av musikk, og da er ikke boken det bes­te medi­et. Noen kla­rer å lese musik­ken ut av et par­ti­tur. Leo­nard Bern­stein sa en gang at når han fikk et nytt par­ti­tur, les­te han det som en thril­ler. De fles­te av oss er ikke der. Musikk må høres. Det som har blitt en av mine favo­rit­ter er Robert Gre­en­berg, som har laget en lang rek­ke kurs for den kom­mer­si­el­le kurs­le­ve­ran­dø­ren The Great Cour­ses. Jeg har dem alle sam­men, og har vært gjen­nom de fles­te fle­re gan­ger. Jeg har valgt audio­for­mat (som er bil­li­ge­re enn video), da jeg mener at musikk først og fremst hand­ler om å lyt­te. Men man kan også få dem som video. Jeg har også kjøpt en del and­re kurs fra The Great Cour­ses, innen uli­ke emner som inter­es­se­rer meg. Jeg har blant annet noen foto­kurs, om kunst­his­to­rie og annen his­to­rie, hvor man selv­føl­ge­lig er avhen­gig av å ha bil­der — alt­så video. De er stort sett gode, selv om ingen etter min mening kom­mer opp mot Robert Gre­en­berg.

For gene­rell påfyll av kunn­ska­per, synes jeg doku­men­tar­se­ri­er er utmer­ket. Hol­der vi oss til musikk, kan NRK for tiden by på den utmer­ke­de seri­en Coun­try­mu­sik­kens his­to­rie. Er man mer inter­es­sert i klas­sisk, anbe­fa­ler jeg radio­se­ri­en Kje­til lærer klas­sisk. BBC har pro­du­sert fle­re utmer­ke­de seri­er med kom­po­nis­ten Howard Goo­dall, som er til­gjen­ge­li­ge på YouT­ube.

Ende­lig tar jeg med noe av det bes­te som er laget av musikk­for­mid­ling, i alle fall er det noe av det bes­te jeg har sett: Leo­nard Bern­steins seks fore­les­nin­ger på Har­vard i 1973. De var len­ge i salg på DVD, men ikke uten­for USA. Nå fin­nes de fritt til­gjen­ge­lig på YouT­ube. Joda, det er fore­les­nin­ger holdt på et uni­ver­si­tet. Men det er ikke ordi­næ­re opp­tak av ordi­næ­re for­els­nin­ger.

Vi kun­ne ha tatt for oss man­ge and­re fag­om­rå­der enn musikk. Det fin­nes man­ge utmer­ke­de seri­er om his­to­rie og om kunst. Og vi må selv­føl­ge­lig ha med David Atten­bo­roughs seri­er om natu­ren og jor­den vi lever på.

Hvis det er noe jeg gjer­ne vil lære mer om, men som jeg ikke har pla­ner om å ta eksa­men i, fore­trek­ker jeg den­ne type pro­duk­sjo­ner, i til­legg til bøker. Jeg bru­ker ikke tiden på dår­li­ge opp­tak av fore­le­se­re som snak­ker til audi­to­ri­et og ikke til meg.

Jeg har til nå ikke berørt det retts­li­ge. Jeg har opp­havs­rett til mine fore­les­nin­ger. Uni­ver­si­te­tet i Oslo har ingen ret­tig­he­ter til dem. Hvis UiO skal gjø­re til­gjen­ge­lig opp­tak av mine fore­les­nin­ger, må de ha sam­tyk­ke fra meg. Et slikt sam­tyk­ke får de ikke, hvis det ikke hånd­te­res på en måte som jeg kan aksep­te­re.

I en van­lig fore­les­ning kan vi i stor grad gjø­re bruk av and­res mate­ria­le, som f.eks. bil­der, musikk, teks­ter osv. Men vi har ingen rett til å pub­li­se­re det­te mate­ria­let. Når man gjør opp­tak av og pub­li­se­rer opp­ta­ket en fore­les­ning som inne­hol­der mye musikk, da pub­li­se­rer man musik­ken. Det har vi ikke rett til. Da må vi ha avta­le med f.eks. TONO og even­tu­elt GRAMO. Og vi må reg­ne med å måt­te beta­le for å kun­ne bru­ke den musik­ken. Kank­sje får vi ikke sam­tyk­ke i det hele tatt. Vi har ikke krav på å få det.

Det å pub­li­se­re er ikke så enkelt som man­ge synes å tro. Det er ikke bare å tryk­ke “pub­lish” og så er alt i orden. Det er en omfat­ten­de pro­sess å kva­li­tets­sik­re det som skal pub­li­se­res, og det kan være en omfat­ten­de opp­ga­ve å kla­re­re ret­tig­he­ter til tredje­parts­ma­te­ria­le som det gjø­res bruk av i fore­les­nin­ge­ne. Hvis Hen­rik Asheim og uni­ver­si­te­te­ne øns­ker å pub­li­se­re det­te, da er det ikke fore­le­se­ren som skal kla­re­re ret­tig­he­te­ne til det som pub­li­se­res. For­lag bru­ker betyd­le­li­ge res­sur­ser på å kla­re­re ret­tig­he­ter til mate­ria­le som de bru­ker. Hvis uni­ver­si­te­te­ne vil ta rol­len som pub­li­sis­ter, må de også set­te av de nød­ven­di­ge res­sur­ser til å gjø­re det som en slik virk­som­het kre­ver. Det er nød­ven­dig om man skal pro­du­se­re den­ne type under­vis­nings­ma­te­ria­le, men jeg jer fort­satt ikke over­be­vist om at det vil være for­nuf­tig res­surs­bruk.

Fjern­un­der­vis­ning var et mote­ord. Det ble etter­hvert erstat­tet av flek­si­bel under­vis­ning og flek­si­bel læring. Jeg er i alle fall over­be­vist om at vi er uli­ke, og at ikke alle lærer best på den sam­me måten. Noen lærer best gjen­nom en kanal, and­re lærer bed­re gjen­nom and­re. Uan­sett vil fle­re kana­ler for­ster­ke hver­and­re.

Ned­steng­nin­gen under korona­pan­de­mi­en har lært oss gans­ke mye. Vi har prøvd mye, og har fei­let en helt del. Men noe har fun­gert. Det som har fun­gert godt, vil bli videre­ført i en eller annen form, som en del av det tota­le under­vis­nings­til­bu­det. Vi har hatt semi­na­rer i Oslo, med del­ta­ge­re fra f.eks. Ber­gen og Køben­havn, som i alle fall vil­le ha blitt dyrt, tid­kre­ven­de og lite kli­mavenn­lig om man had­de måt­tet rei­se for å del­ta. Jeg har også hatt kurs med stu­den­ter som har sit­tet på uli­ke ste­der i Nor­ge.

Vi bør gjø­re det­te. Men da kan det ikke gjø­res slik poli­ti­ke­re har en tendens til å tro at slikt skal kun­ne gjen­nom­fø­res. De ved­tar gjer­ne hvor mye man skal spa­re på det­te, og vil helst ta den antat­te inn­spa­rings­ge­vins­ten før man i det hele tatt har kom­met i gang. Kan­skje blir det en inn­spa­ring, men det vi hel­ler bør sat­se på er at det vil heve kva­li­te­ten på det til­bu­det vi gir. Men hvis vi skal kom­me dit, må de inves­te­res gans­ke mye. Vi tren­ger kan­skje ikke så vel­dig mye dyrt utstyr. Men vi må inves­te­re i de ansat­tes tid, slik at vi kan lære oss det­te, og i å utvik­le til­bu­det. Det er ikke mulig å gjø­re det­te innen­for de eksis­te­ren­de ram­me­ne, og man kan ikke base­re seg på at enda mer av arbei­det i aka­de­mia skal være i form av ube­talt fri­tids­ar­beid. Vi må våge å fei­le, og poli­ti­ke­re må våge å sat­se på noe som kan fei­le. Fryk­ten for å fei­le er noe av det som ofte hin­der oss i å lyk­kes.

Print Friendly, PDF & Email