Henrik Asheims våte drøm om å spre det glade budskap gjennom opptak av forelesninger

Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim har under presentasjon av utkast til nytt partiprogram for Høyre lagt fram drømmer om at opptak av alle forelesninger skal gjøre fritt tilgjengelig på nettet. Slik skal han spre kunnskap og de glade budskap til folket. Vi som har levd en stund har sett dette mange ganger før, i ulike forkledninger. New skin for the old ceremony.

Går vi tilbake til 1990-tallet var “fjernundervisning” det man skulle satse på. Man skulle kunne sitte i hver sin avkrok og følge undervisning på universitetsnivå. Nå hadde vi en form for fjernundervisning lenge før dette. Det kalles lærebøker. Det var også brevskoler, men ikke på universitetsnivå. I Storbritannia har man lenge hatt Open University. Men vi har ikke hatt noe tilsvarende i Norge.

Teknologien gjorde sitt inntog, og det kom stadig nye klesdrakter som denne fjernundervisningen kunne iføres. Noen husker kanskje Jaglands etterutdanningsreform. Den falt også ganske flatt til jorden.

MOOC fikk en entusiastisk mottagelse, helt til man forsøkte det i praksis. Veldig mange var interessert, svært få gjennomførte og nesten ingen tok eksamen. Det var dyrt å produsere, og ga i praksis ingen resultater.

Ideen om å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig er basert på en foreldet oppfatning av læring og undervisning. Den tradisjonelle forelesningsformen er en undervisningsform som man prøver å arbeide seg bort fra. Man vil heller ha undervisningsformer som krever mer aktiv deltakelse fra studentene. Det går langsomt. Dels fordi vi som underviser ikke er så endringsvillige, dels fordi denne type undervisning er mer ressurskrevende enn tradisjonelle forelesninger. Vi har ganske enkelt ikke ressurser til å undervise studenter i grupper på 10-20 studenter. Da er det enklere og ikke minst billigere å forelese for 100-200 studenter, selv om læringsutbyttet er dårligere.

De fleste forelesninger på universitetene er lagt opp som en forelesningsserie, hvor man kanskje foreleser i 20 timer om et emne. Det kan være noen ytterst få som ikke er vanlige studenter, som vil ønske å følge en slik forelesningsserie. Om man bare skulle være interessert i et tema innenfor det emnet, vil man i praksis likevel være henvist til å gå gjennom alle. Hvis dette skal gjøres enkelt, slik det gjøres ved UiO, vil et opptak av forelesningen automatisk bli lagt ut på semestersiden for det aktuelle faget. Da vil man få slike informative opplysninger som “Forelesning 18. mars 2020”.

Det er selvfølgelig mulig å legge inn mer metadata, slik at det vil fremgå hva en forelesning inneholder. Men da må noen gå gjennom forelesningen å gjøre dette. Vi kan ikke kreve at de som har holdt en forelesning skal gjøre dette etter at man har holdt en forelesning. Hvis dette skal gjøres, må man i undervisningsregnskapet bli godskrevet for tid til etterarbeid, i tillegg til den tiden som går med til å forberede undervisningen. Det betyr i praksis mindre tid til selve undervisningen — som ikke er en god løsning.

Vi ønsker andre evalueringsformer enn den tradisjonelle eksamen. Det forutsetter at vi har løpende kontakt med studentene. Vi kan ikke ha noen form for “mappeevaluering” av studenter vi ikke ser, men som sitter hjemme og ser på opptak av forelesninger.

Jeg har sett og hørt på en del forelesninger som har vært gjort tilgjengelig som vidoe- eller lydopptak. Jeg har ikke sett på mange innen mitt eget fag, men i fag som jeg har hatt lyst til å lære mer om. Noen har vært gode, veldig mange har vært dårlige. De som har vært dårlige har ikke nødvendigvis vært dårlige forelesninger. Men de har fungert dårlig i mediet.

De gode forelesningene, og da er det først og fremst videoforelsninger, har hatt det til felles at de er produsert av profesjonelle produksjonsteam. De er laget for å fungere i videoformatet. Noen har vært tatt opp i en forelesningssituasjon i et auditorium, andre er studioproduksjoner med eller uten publikum. De dårlige er typisk enkle forelesningsopptak, gjerne gjort med et fastmontert kamera — altså slik de fleste forelesningsopptak produseres hos oss.

Jeg gjorde opptak av en forelesningsserie jeg holdt våren 2020 om ytringsfrihet og medieregulering. Serien havarerte da koronapandemien førte til at alt ble stengt ned. Jeg har plukket ut en av forelesningene som eksempel. Den er ganske tilfeldig valgt, for jeg husker heller ikke hvilket tema som ble behandlet i første eller andre forelesningstime på en bestemt dato.

Dette kan sikkert fungere greit som repetisjon for studenter, og som en erstatning for forelesninger hvor man av en eller annen grunn ikke har vært til stede. Men om jeg hadde vært interessert i å lære mer om ytringsfrihet og medieregulering, da hadde jeg ikke holdt ut å se 20×45 minutter forelesningsopptak av denne typen. Forelesningene kan gjerne ha fungert godt for de som var til stede i auditoriet. Men de fungerer ikke i opptak. Hvis noen vil lære noe om dette temaet, vil jeg heller anbefale at de leser min bok Ytringsfrihet og medieregulering.

Den primære målgruppen for en forelesning er de som er til stede i auditoriet. Opptaket er et biprodukt. Som foreleser henvender jeg meg ikke til og ser ikke i kameraet, noe som er helt nødvendig om man skal nå fram gjennom dette mediet. Når jeg tenker tilbake på den tiden vi fortsatt kunne forelese overfor levende studenter, husker jeg ikke hvor i auditoriet kameraet står. (Vi tok i bruk et nytt bygg med nye auditorier ved starten av vårsemesteret, og jeg rakk ikke å gjøre meg veldig godt kjent i de lokalene før alt ble stengt.) Det har bare ikke være interessant eller nødvendig å vite hvor kameraet står, for det er ikke det jeg foreleser for. Jeg ser vanligvis det som tas opp på en skjerm foran meg, og jeg passer på at jeg ikke går ut av det området som kameraet dekker, noe som i seg selv gjør at opptaket begrenser hva man kan gjøre som foreleser. Som foreleser i et auditorium er kameraet og opptaket helt uiniteressant.

Når jeg ser på opptak av min egen forelesning, opplever at jeg som foreleser ikke henvender meg til meg som seer av videoopptaket. Vi skal ikke belaste forelesningene med noe som gjør at den fungerer dårlige for de den er ment for. Ikke alle trives med å stå foran en forsamling. De som ikke trives i situasjonen vil ikke trives noe bedre om noen insisterer på å gjøre opptak av forelesningen. Resultatet blir en dårligere forelesning, til skade for studentene.

Jeg holder for tiden på å lage en serie videoforelesninger om “Innføring i opphavsrett”. Disse har jeg laget som vidoeforelesninger. De er laget for videoformatet, og er ikke opptak av vanlige forelesninger. Det er fortsatt hjemmelagte amatørproduksjoner. Men jeg mener at disse fungerer langt bedre i dette formatet enn vanlige forelesningsopptak. Jeg valgte en slags bravouråpning på den første forelesningen, så jeg tatt en mer typisk foelesning, og har da valgt forelesning nummer 3.

Jeg kan også ta med at jeg holder på å lage en serie om “Innledning til jusstudiet”. Jeg har alltid vært opptatt av begynnerstudentene, og jeg synes ikke de får det tilbudet de burde fått. Jeg har brukt altfor mye tid til å diskutere studieordninger og arbeide for reformer. Det har jeg ikke tenkt å bruke de årene jeg har igjen på universitetet til å gjøre mer av, så jeg foretrekker heller å lage og gjøre tilgjengelig noe som jeg i det minste er sikker på at jeg ville hatt nytte av den gang jeg begynte å studere — og som jeg tror at dagens studenter også vil ha utbytte av. Jeg tar med den første av disse, men vil ellers holde meg til serien om opphavsrett som eksempel her.

Det tar veldig mye mer tid å lage en slik vidoeforelesning enn å holde en ordinær forelesning. Slik systemet fungerer, blir jeg ikke kompensert for dette merarbeidet. Grunnen til at jeg likevel lager dem, er dels for å gi studentene et best mulig tilbud i dagens situasjon, dels fordi jeg synes det er interessant å eksperimentere med og gjøre meg kjent med mediet. All erfaring tilsier at denne “nytt og spennende” faktoren vil gå over når det ikke lenger er nytt og spennende.

Denne forelsningsserien (opphavsrett) er gjort tilgjengelig på semestersidene for faget, men jeg har også valgt å gjøre den tilgjengelig på YouTube, slik at alle som måtte være interessert kan se den. Jeg har for tiden ikke noe undervisning for begynnerstudenter generelt, og det er derfor ingen semesterside hvor jeg kan legge ut disse forelesningene. De er derfor bare tilgjengelig på YouTube.

Jeg begynte tidlig å legge ut lydopptak av mine forelesninger. De første gangene gikk jeg gjennom dem og gjorde en helt enkel redigering før jeg publiserte dem. Men jeg innså etterhvert at det hadde jeg ikke tid til. Vi kan ikke bruke to timer eller mer til å redigere et opptak av en forelesning vi har holdt. Resultatet ble at det ble en kø av opptak som jeg ikke hadde gått gjennom og derfor ikke var publisert, til studentenes frustasjon. Det eneste praktisk mulige var å legge dem ut med en gang, helt uredigert. Jeg hadde selv kontroll med publiseringen av disse. Jeg slettet opptakene etter at semesterets undervisning var over og eksamen var ferdig. Dette gjorde at jeg ikke var for ukomfortabel med at disse var tilgjengelige i den formen.

For å komme til videoopptakene av forelesningene må man gå til semestersiden for faget. Og man må logge seg inn. Jeg har ikke sjekket dette, men jeg antar at opptakene bare er tilgjengelige for de som er registrert som studenter på faget, samt oss som underviser og sikkert noen få andre. Når man må gå inn på semestersiden for våren 2020 for å få tilgang til forelesningene, er det heller ikke veldig problematisk. Jeg har lastet ned en av mine egne forelesninger og lastet den opp å YouTube, for å kunne bruke den som eksempel her. De er ellers ikke åpent tilgjengelige.

Her kommer vi til en annen grunn til at jeg i beste fall er skeptisk til Henrik Asheims drøm om å gjøre forelesninger tilgjengelige. Ingen av oss publiserer et førsteutkast til en artikkel eller en bok, uten så mye som å lese gjennom det først. Om det gjøres skriftlig eller som et opptak, betyr i denne sammenhengen ikke noe.

Men det er dette Henrik Asheim i praksis vil ha oss til å gøre med våre forelesninger. Vi har alle hatt en dårlig dag, og vi har alle hatt dager hvor det vi hadde planlagt som forelesning, viste seg ikke å fungere. Jeg vil ikke risikere å bli presentert for offentligheten med en forelesning som av en eller annen grunn ikke fungerte. Det skal svært mye til før jeg avlyser en forelesning. Det har hendt at jeg har vært syk, har kreket meg ut av sengen, spist to Paracet, og så tatt turen inn til sentrum, holdt min forelesning for så å dra hjem til sengen igjen. Jeg ville ikke være særlig komfortabel med at en forelesning holdt i en slik tilstand skal bli liggende ute på nettet.

Hvis noe skal publiseres, skal det kvalitetssikres. Det er jeg og ingen andre som avgjør om mine forelesninger er gode nok til å kunne publiseres. Ingen andre skal kunne bestemme at dette skal publiseres.

Denne kvalitetssikringen tar tid, og den tiden skal vi kompenseres for hvis dette skal gjøres til en del av våre arbeidsoppgaver. Det er også jeg og ingen andre som skal bestemme om mine forelesninger skal avpubliseres slik at de ikke lenger vil være tilgjengelige. Verden endrer seg og forelesninger må oppdateres. Det er noe vi alle gjør når vi skal forelese på nytt om noe vi har forelest om tidligere. Vi utvikler oss faglig og som mennesker. Kanskje vil jeg ikke lenger stå for det jeg hevdet i en forelesning for tre år siden. Kanskje synes jeg ganske enkelt at det jeg gjorde for noe år siden er for dårlig, og vil fjerne det. Det er vurderinger som ingen byråkrat skal kunne overprøve.

Hvis universitetet vil at vi skal lage gode videoforelesninger, da får de sette av ressurser og inngå avtaler for de enkelte produksjoner. Og hvis Henrik Asheim vil kreve at vi gjør det, får han spa opp penger slik at det er ressurser til å gjøre det. Jeg er ikke overbevist om at dette er det beste universitetene kan bruke penger på.

Forelesninger og andre kurs som vi har, er eksamensrettet undervisning. De som bare er interessert i å lære mer, uten at de tar sikte på å ta eksamen, vil være bedre tjent med å velge annet. Jeg har nevnt bøker, som fungerer utmerket. Valg av medium avhenger av emnet. Men vi lærer stort sett bedre om vi bruker flere kanaler.

Jeg er opptatt av musikk, og da er ikke boken det beste mediet. Noen klarer å lese musikken ut av et partitur. Leonard Bernstein sa en gang at når han fikk et nytt partitur, leste han det som en thriller. De fleste av oss er ikke der. Musikk må høres. Det som har blitt en av mine favoritter er Robert Greenberg, som har laget en lang rekke kurs for den kommersielle kursleverandøren The Great Courses. Jeg har dem alle sammen, og har vært gjennom de fleste flere ganger. Jeg har valgt audioformat (som er billigere enn video), da jeg mener at musikk først og fremst handler om å lytte. Men man kan også få dem som video. Jeg har også kjøpt en del andre kurs fra The Great Courses, innen ulike emner som interesserer meg. Jeg har blant annet noen fotokurs, om kunsthistorie og annen historie, hvor man selvfølgelig er avhengig av å ha bilder — altså video. De er stort sett gode, selv om ingen etter min mening kommer opp mot Robert Greenberg.

For generell påfyll av kunnskaper, synes jeg dokumentarserier er utmerket. Holder vi oss til musikk, kan NRK for tiden by på den utmerkede serien Countrymusikkens historie. Er man mer interessert i klassisk, anbefaler jeg radioserien Kjetil lærer klassisk. BBC har produsert flere utmerkede serier med komponisten Howard Goodall, som er tilgjengelige på YouTube.

Endelig tar jeg med noe av det beste som er laget av musikkformidling, i alle fall er det noe av det beste jeg har sett: Leonard Bernsteins seks forelesninger på Harvard i 1973. De var lenge i salg på DVD, men ikke utenfor USA. Nå finnes de fritt tilgjengelig på YouTube. Joda, det er forelesninger holdt på et universitet. Men det er ikke ordinære opptak av ordinære forelsninger.

Vi kunne ha tatt for oss mange andre fagområder enn musikk. Det finnes mange utmerkede serier om historie og om kunst. Og vi må selvfølgelig ha med David Attenboroughs serier om naturen og jorden vi lever på.

Hvis det er noe jeg gjerne vil lære mer om, men som jeg ikke har planer om å ta eksamen i, foretrekker jeg denne type produksjoner, i tillegg til bøker. Jeg bruker ikke tiden på dårlige opptak av forelesere som snakker til auditoriet og ikke til meg.

Jeg har til nå ikke berørt det rettslige. Jeg har opphavsrett til mine forelesninger. Universitetet i Oslo har ingen rettigheter til dem. Hvis UiO skal gjøre tilgjengelig opptak av mine forelesninger, må de ha samtykke fra meg. Et slikt samtykke får de ikke, hvis det ikke håndteres på en måte som jeg kan akseptere.

I en vanlig forelesning kan vi i stor grad gjøre bruk av andres materiale, som f.eks. bilder, musikk, tekster osv. Men vi har ingen rett til å publisere dette materialet. Når man gjør opptak av og publiserer opptaket en forelesning som inneholder mye musikk, da publiserer man musikken. Det har vi ikke rett til. Da må vi ha avtale med f.eks. TONO og eventuelt GRAMO. Og vi må regne med å måtte betale for å kunne bruke den musikken. Kanksje får vi ikke samtykke i det hele tatt. Vi har ikke krav på å få det.

Det å publisere er ikke så enkelt som mange synes å tro. Det er ikke bare å trykke “publish” og så er alt i orden. Det er en omfattende prosess å kvalitetssikre det som skal publiseres, og det kan være en omfattende oppgave å klarere rettigheter til tredjepartsmateriale som det gjøres bruk av i forelesningene. Hvis Henrik Asheim og universitetene ønsker å publisere dette, da er det ikke foreleseren som skal klarere rettighetene til det som publiseres. Forlag bruker betydlelige ressurser på å klarere rettigheter til materiale som de bruker. Hvis universitetene vil ta rollen som publisister, må de også sette av de nødvendige ressurser til å gjøre det som en slik virksomhet krever. Det er nødvendig om man skal produsere denne type undervisningsmateriale, men jeg jer fortsatt ikke overbevist om at det vil være fornuftig ressursbruk.

Fjernundervisning var et moteord. Det ble etterhvert erstattet av fleksibel undervisning og fleksibel læring. Jeg er i alle fall overbevist om at vi er ulike, og at ikke alle lærer best på den samme måten. Noen lærer best gjennom en kanal, andre lærer bedre gjennom andre. Uansett vil flere kanaler forsterke hverandre.

Nedstengningen under koronapandemien har lært oss ganske mye. Vi har prøvd mye, og har feilet en helt del. Men noe har fungert. Det som har fungert godt, vil bli videreført i en eller annen form, som en del av det totale undervisningstilbudet. Vi har hatt seminarer i Oslo, med deltagere fra f.eks. Bergen og København, som i alle fall ville ha blitt dyrt, tidkrevende og lite klimavennlig om man hadde måttet reise for å delta. Jeg har også hatt kurs med studenter som har sittet på ulike steder i Norge.

Vi bør gjøre dette. Men da kan det ikke gjøres slik politikere har en tendens til å tro at slikt skal kunne gjennomføres. De vedtar gjerne hvor mye man skal spare på dette, og vil helst ta den antatte innsparingsgevinsten før man i det hele tatt har kommet i gang. Kanskje blir det en innsparing, men det vi heller bør satse på er at det vil heve kvaliteten på det tilbudet vi gir. Men hvis vi skal komme dit, må de investeres ganske mye. Vi trenger kanskje ikke så veldig mye dyrt utstyr. Men vi må investere i de ansattes tid, slik at vi kan lære oss dette, og i å utvikle tilbudet. Det er ikke mulig å gjøre dette innenfor de eksisterende rammene, og man kan ikke basere seg på at enda mer av arbeidet i akademia skal være i form av ubetalt fritidsarbeid. Vi må våge å feile, og politikere må våge å satse på noe som kan feile. Frykten for å feile er noe av det som ofte hinder oss i å lykkes.