Jan Bøhler har meldt overgang til Senterpartiet. Jeg så ikke helt den komme. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til Jan Bøhler. Jan Bøhler er blant de altfor få politikere som har vært innvalgt for Oslo, som faktisk har opptrådt som Oslopolitikere og ikke som “rikspolitiker”. Vi trenger flere Oslopolitikere på Stortinget. Han er folkelig, men har samtidig de narcissistiske og autoritære trekk vi ofte finner hos karismatiske politikere, som Carl I Hagen, Gunnar Prestegård, Per Olaf Lundeteigen og hans nye bestevenn Trygve Slagsvold Vedum.

Det er en ærlig sak å skifte parti. Mange har gjort det før, og det kommer sikkert folk også til å gjøre i fremtiden. Ingvald Godal var en markert senterpartipolitiker, før han meldte overgang til Høyre, og ble valgt inn på Stortinget for Høyre.

Men å skifte parti midt i en valgperiode, er illojalt overfor de man er valgt av. At man melder seg ut og fortsetter som uavhengig, er ikke like illojalt som å melde seg inn i et annet parti enn det man er valgt for.

Ved en partisplittelse som det var i Venstre i 1972, blir situasjonen spesiell. Da fulgte representantene med sin fraksjon til det partiet som videreførte deres synspunkter.

FrP ekskluderte sine daværende stortingsrepresentanter Vidar Kleppe og Jan Simonsen, og da kan ikke deres gamle parti klage over at de melder seg inn i eller danner et annet. Ulf Leirstein lå vel også tynt an, om han ikke hadde meldt seg ut først. Per Sandberg har ikke representert FrP på lenge, så at han melder overgang til et annet parti, er i denne sammenhengen uproblematisk.

Jeg husker da Arne Kielland meldte overgang fra AP til SV, eller kanskje var det fortsatt SF den gangen. Det skjedde i kjølvannet av den opprivende EF-striden i AP rundt folkeavstemmingen i 1972. Jeg var den gang i stor grad enig i det han sto for, og kanskje likte jeg det den gangen — det er ikke lett å rekonstruere presist hva man tenkte og ikke tenkte for snart 50 år siden. Raymond Johansen gikk motsatt vei. Han var SV-byråd i det byrådet som Rune Gerhardsen ledet. Det konkrete omstendighetene rundt overgangen til AP husker jeg ikke, om jeg i det hele tatt har visst det.

Paul Chaffey gjorde det etter min mening på en eksemplarisk måte. Han fikk politiske identitetsproblemer som stortingsrepresentant for SV, og følte seg ikke lenger hjemme i partiet og kunne ikke lenger stå for partiets synspunkter. Men han holdt en lav profil, og stemte lojalt med partiet så lenge han representerte dem. Så vidt jeg husker meldte han seg ut av SV den dagen hans valgperiode gikk ut, og har siden meldti overgang til Høyre. Så lenge han var folkevalgt for SV var han lojal mot de som hadde valgt ham og det program han var valgt på.

Jan Bøhler har vært en Oslopolitiker. Nå melder han overgang til det mest markerte anti-Oslo partiet. Det er et svik ikke bare mot AP og de som har stemt ham inn på Stortinget, men mot Oslo.

Jeg mistet mye av respekten for Jan Bøhler på måten han i egenskap av leder i Oslo Arbeiderparti behandlet saken om plassering av USAs ambassade. I et opportunistisk forsøk på å få velgere i villatrøkene på Oslo Vest, svingte han partipisken for å få alle til å stemme for at ambassaden skulle bli værende der den var, i Henrik Ibsens gate. Heldigvis brøt Tom Pape rekkene. Jeg forstår godt at folk ikke vil ha USAs ambassade som nabo. Men skal man først ha en slik ambassade, er det bedre at den ligger på et jorde på Huseby enn inneklemt mellom bygg hvor det bor flere folk enn på Huseby, er mange arbeidsplasser, er nabo til flere skoler og til Slottet.

Mange fremtredende AP-folk har gått hardt ut mot Jan Bøhler. Andreas Halse hadde noen skarpe twitterkommentarer som jeg la inn i det første utkastet til denne kommentaren. Men han har siden slettet dem og beklaget sin ordbruk, og da vil ikke jeg sitere dem.

Til ABC-nyheter sier Jan Bøhler at han følte større forpliktelse overfor egne velgere og overfor egne hjertesaker. Hans egne velgere, det er de som stemtte på Arbeidrepartiet ved siste stortingsvalg, ikke en tenkt gruppe som han tror han representerer. Han er valgt på et program, ikke på egne hjertesaker.

De som har vært hans velgere bor i Oslo. Hvis det er oslovelgere han føler seg forpliktet overfor, bør Senterpartiet være sistevalget. I Senterpartiets program er Oslo nevnt fem ganger. Tre ganger sies det at man vil flytte virksomhet ut av Oslo, en gang at man vil dempe veksten i Oslo og en gang at man går mot en tredje rullebane på Oslo lufthavn. Det siste er jeg for så vidt enig i, men Gardermoen ligger uansett ikke i Oslo. Senterpartiet er et oslofiendtlig parti. Leder for arbeidet med nytt program er tidligere “fuck-Oslo” minister Marit Arnstad.

Jan Bøhler får sikkert med seg de fleste som stemte SP i Oslo ved siste stortingsvalg. Men det er ikke på langt nær nok til å komme inn på Stortinget. Jan Bøhler trekker sikkert noen stemmer fra folk som tidligere ikke har stemt SP, blant annet noen av velgerne i Groruddalen som stemte FrP ved forrrige valg. Han vil sikkert også støte fra seg en del, som ikke vil støtte en sviker.