I vini del Giro d’Italia 2020. 19. etappe: Morbegno > Asti

Det ble en heftig etappe i går, og noen fantastiske bilder fra Stelvio. Med finale i operabyen Milano kunne man kanskje sagt at “it ain’t over before the fat lady sings”. Her er i alle fall intet avgjort. Det skiller 15 sekunder fra første til tredjeplass i sammendraget. Det er også morsomt å se hvordan en ny generasjon unge syklister markerer seg. De tre som leder konkurransen om den hvite ungdomstrøyen er alle blant topp fem i sammendraget. Kanskje blir giroen først avgjort på søndagens avsluttende tempoetappe. Med to fra Sunweb på de to første plassene, kan det nok bli litt uklart hvem laget skal sykle for. Om jeg har forstått det rett, er Subweb et lag i oppløsning som mangler hovedsponsor for neste sesong, og da tenker nok rytterne mer på seg selv enn på laget. Det som ikke alt har kontrakt med andre lag, må levere gode jobbsøknader.

Til forskjell fra gårsdagens etappe er dagens etappe helt flat. Men den er lang, 251 km. Etter det jeg kan se, skal det ikke deles ut noen klatrepoeng på dagens etappe. Spurtere som har hengt med så langt, får nå sin siste sjanse — om de har nok “krutt” i bena til en spurt etter 250 km. Jeg regner med at spurtlagene forsøkte å få en så billig reise som mulig i går Skjønt det går vel ikke an å sykle “billig” på en slik etappe. Sammenlagtkandidatene vil nok sitte mest mulig rolig og slikke sine sår, og la andre gjøre jobben. De vil nok helst sitte trygt i et samlet felt over mål. Det venter en ny klatreetappe i morgen.

På dagens etappe er det vin både ved start til mål. Vi har kommet inn i regionen Lombardia. Startbyen Morbegno ligger i den vestlige enden av Valtellina. Hoveddruen i området er Nebbiolo, som lokalt kalles Chiavennasca. Vi er nær Comosjøen som virker som et varmemagasin. Det gjør at temperaturen er noe høyere enn lenger øst i dalen, og druene modner normalt 5-7 dager tidligere i vest enn i øst. I øst får druene gjerne tykkere skall, mer syre og høyere fenolinnhold.

I denne vestlige enden er spesialiteten Sforzato. Det er en passitovin, hvilket vil si at den er laget av tørkede druer — som den mer kjente Amarone. Men Sforzato er laget av nebbiolo, mens Amarone er laget av Corvina, Rondinella og Molinara. Sforzato har gjerne en strammere struktur enn Amarone.

Etter reglene skal druene tørke i 110 dager. Resultatet er en kraftig vin med mye alkohol, gjerne 14,5%.

Jeg hørte nylig på en av episodene av Vinmonopolets podkast. Det var en noen år gammel episode, uten at det betyr noe. Deres ekspertpanel dikuterte drikke til julemat. Den ene av Vinmonopolets eksperter anbefalte Sforzato til pinnekjøtt. Smak og behag kan så absolutt diskuteres, men det finnes ikke et fasitsvar. Den andre av ekspertene kunne absolutt ikke tenke seg å servere rødvin til pinnekjøtt. Han ville servere øl, fortrinnsvis visse typer belgisk øl som jeg ikke går næmere inn på.

Det er en flat etappe, og det er den på en måte også i et vinperspektiv. Det var en interessant start, men vi finner ikke særlig mer interessant vin før lagene begynner å posisjonere seg med tanke på den spurten som sannsynligvis kommer. Da har vi kommet inn i Piemonte. Toppvinene fra Piemonte kommer vi ikke innom i år. Men her er det mye annet å hente.

Nebbiolo er Piemontes store, røde/sorte drue. Den var vi innom på starten av dagen etappe, selv om vi da var i Lombardia og ikke i Piemonte. Det er druen i “kongen” og “dronningen” av Piemonte: Barolo og Barbaresco. Men selv om den på mange måter er den mest kjente druen, står den bare for ca 10% av dyrikingsarealet.

Etappen kommer inn i et stort vinområde som heter Monferrato, som dekker et stort geografisk område. Vi fokuserer noe mer, og går til underområdet rundt målbyen Asti: L’Astigiano. Den mest vanlige rødvinsdruen i Piemonte er Barbera, og området rundt Asti er hovedområdet for druen, i form av DOCG Barbera d’Asti. Barbera var tidligere ikke en særlig velrennomert drue. Det var bondedruen, mens Nebbiolo var druen for artistokratiet. Det var den kreative Angelo Gaja som fikk fram noe av potensialet i Barbera da han begynte å fatlagre den.

I dag er Barbera den druen det dyrkes mest av i Piemonte. Ca 1/3 av dyrkinsarealet brukes til Barbera. Det er en mørk drue som gir vin med mye farge, mye smak, høy syre og lite tanniner. Hvis man vil ha rødvin til fisk, f.eks. til torsk, kan en barbera være et godt alternativ. Den norske tradisjonen er å drikke rød Bordeaux til torsk, men det var kanskje fordi det var en snobbete vin, og det var dessuten den rødvinen det i tidligere tider ble solgt mest av i Norge. Jeg foretrekker stort sett hvitvin til torsk, gjerne en god chardonnay. Men skal det være rødvin, velg gjerne en barbera. I det hele tatt er barbera ofte et godt valg der ryggmargsrefleksen kan si hvitvin, men hvor man gjerne vil ha noe rødt. Tanniner vil ofte kollidere med fiskeproteinene, slik at en tanninrik rødvin og fisk kan være en probelmatisk kombinasjon. Jeg startet med julemat, noe som er ganske uvant å tenke på i forbindelse med Giro d’Italia. Men hvis man vil ha en rødvn til julemat, kan også en barbera være et godt valg.

Jeg har alltid to kartoger vin i kjøleskapet, som er definert som “kjøkkenvin”: En hvit og en rød. Dette er vin jeg bruker til matlaging. Den hvite er som regel en riesling, mens den røde peleier å være en barbera. Jeg bruker mye vin når jeg lager saus. Jeg starter gjerne med en reduksjon av sjalottløk og vin, tilsetter egnet kraft og tar det videre derfra. Det man gjerne vil ha når man bruker vin i en saus, er syre og smak. Barbera har mye av begge deler.

Jeg har forsøkt å spørre kokker om hva slags vin de foretrekker til saus. Det er vanskelig å få noe svar, annet enn at den må være tørr. De bruker i stor grad slantene som er igjen, i maten. En periode brukte jeg en ganske kraftig og tanninrik portugisisk rødvin som kjøkkenvin. Men når den ble kraftig innkokt, ble tanninene konsentrert. Jeg ville ikke ha så mye tanniner i sausen. Så jeg gikk over til barbera — som fungerer utmerket til formået.

Den andre vinen som i alle fall jeg særlig forbinder med Asti, er Moscato d’Asti. Det er vin laget på den aromatiske muskatdruen, eller moscato som den kalles i Italia. Det er Asti Spumante og Moscato d’Asti. Den første er en musserende vin, mens den andre er de italienerne kaller fizzante, som er perlende. Begge er søte og har lite alkohol.

Vi har noen ganger vært innom metoder for produksjon av musserende vin. Her brukes stort sett det som kalles Astimetoden. Mosten gjærer langsomt i en temperaturregulert trykktank — autoklav. Den gjæres én gang, filtreres og tappes. Moscato d’Asti er søtere enn Asti Spumante. De egner seg godt til fruktdesserter og ikke altfor søte kaker. Mange serverer Moscato d’Asti til jordbær. Det fungerer bra, men min favoritt til jordbær er en annen alkoholsvak musserende vin fra litt lenger sør i Piemonte: Brachetto s’Aqui. Vi har allerede vært noen turer innom jul. Ifølge boken Italiensk vin er Asti Spumante et glimrende valg til kransekake.

Italiensk vin

Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2020

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Olav Torvunds blogg