DxO PhotoLab er et av mine favorittprogrammer for behandling av bilder. Det korrigerer bl.a. “eksponeringsfeil”, det korrigerer digital billedstøy og det korrigerer optiske feil i objektivet/kameraet (alle objektiver, uansett hvor dyre de er, har optiske feil).
Jeg ble oppmerksom på programmet en gang jeg leste i et fotoblad mens jeg satt og ventet på Canons verksted på Holmlia. Jeg husker ikke lenger når det var, men det er en del år siden. Jeg syntes det virket interessant, og bestemte meg for å teste det. Jeg likte programmet, og siden har det vært et av mine favorittprogrammer. Programmet har nettopp kommet i en versjon 4, som jeg har oppgradert til. Men jeg har ikke rukket å gjøre meg godt kjent med den versjonen. Mine erfaringer er så langt mest med versjonene 1, 2 og 3. Skjønt de eksemplene jeg har brukt for å illustrere denne kommentaren er behandlet med versjon 4. Og som jeg vil komme litt innom, er programmet langt mer avansert enn hva jeg er på dette området. Det har mange funksjoner som jeg så langt ikke har lært meg å bruke.
Det er et franskutviklet program, men det finnes selvsagt også i en engelskspråklig utgave. Uten at det har vært noe bevisst valg fra min side, har jeg konstatert at en del av mine favorittprogrammer er utviklet i Europa, noe jeg i og for seg setter pris på. Dette er fransk. Til lydopptak og lydbehandling bruker jeg for det meste Cubase og VaweLab fra tyske Steinberg (som jeg nå tror er kjøpt av Yamaha, i alle fall har de tett samarbeid og god integrasjon, f.eks. med min Yamaha n12 mikser). Vi kan også ta med at mp3-formatet ble utviklet av tyske Fraunhofer. Til videoredigering bruker jeg stort sett et program fra tyske MAGIX. De databaseprogrammer jeg bruker for bøker, CDer og ganske mye annet er norskutviklede. Men om jeg har forstått det rett, ble han som utviklet dem syk, og sluttet å videreutvikle programmene. Uansett er de ikke lenger i salg. Det er faktisk ikke slik at det bare er i USA man kan utvikle gode dataprogrammer.
Jeg tar bilder i RAW+jpg format, slik at jeg får to versjoner av hvert bilde i kameraet: Et i RAW-format og et i jpg-format. Jeg har da et bilde i jpg-format som jeg kan se og eventuelt dele umiddelbart, og et bilde i RAW-format som kan bearbeides etterpå. Det krever mer lagringsplass, så man må sørge for å ha tilstrekkelig med minnekort.
Hvis RAW ikke sier deg noe, er det kanskje ikke et poeng å lese videre. RAW viser det som registreres på billedbrikken i kamearaet, ubehandlet. Filene blir ganske store, typisk ca 30 mb per bilde i det kameraet jeg for tiden bruker mest — en Canon EOS R. Jeg bruker vanligvis dette kameraet med en 24-240 mm zoom. Enn så lenge er dette det eneste objektivet jeg har med Canons R-fatning. Jeg har også noen objektiver med EF-fatning og et adapter som gjør at jeg kan bruke dem med Canon EOS R. Men det er ikke så ofte jeg har med noen av de objektivene.
Jpg er et komprimert format. Kameraet vil behandle bildet etter at det er tatt. Det kan skje en del korreksjoner i kameraet. Hvis vi velger en innstilling på kameraet for f.eks. portrett eller landskap, velger vi bl.a. hvordan kameraet skal korrigere farger og en del annet i denne prosesseringen. Det typiske er at man kun kan lagre i jpg-format om man velger en av disse innstillingene. Kanskje blir det OK, men du har ingen mulighet til å prøve noe annet om det ikke ble slik du håpet.
Billedfilen blir også komprimert, slik at den tar mindre plass. Under denne komprimeringen går en del av den informasjonen som billedbrikken opprinnelig registrerte, tapt. En jpg-fil er typisk et sted mellom 4 og 20 Mb i Canon EOS R, i alle fall hvis man vil ha jpg-fil med høyest mulig oppløsning og i best mulig kvalitet — som jeg vil ha.
Ved å bruke RAW som primærformat, som jeg gjør, kan jeg gjøre denne billedbehandlingen etterpå. Min arbeidsprosess ved behandling av bilder, er omtrent slik:
Jeg overfører alle mine bilder til min hjemme-PC, som har god lagringsplass. Jeg bruker programmet Photo Mechanic for å hente inn bildene. Jeg har satt opp dette programmet slik at det endrer navn på alle billedfilene. Jeg bruker stort sett formatet [årstall] – [måned (nr)] – [løpenummer] – [sted eller annen info om bildet]. En bildefil kan typisk få navnet 2020-09 0036 Oslo. Photo Mechanic endrer navn på både RAW og jpg-filer,i én operasjon, og gir samme filnavn (med ulik ekstensjon). DxO kan også gjøre det i siste utgave. Men gammel vane er vond å vende, så jeg bruker fortsatt Photo Mechanic til dette. Akkurat denne prosessen gjør det uansett bedre enn DxO. Jeg kan også legget til IPTC metadata i denne operasjonen. Her kan jeg legge til sted, personer, nøkkelord, beskrivelse, ved hvilken anledning bildet er tatt, osv. Hvis bildet er geotagget, hentes stedsdata inn automatisk basert på registrerte koordinater.
Jeg kan også legge til at jeg har et Dropbox-abonnement med ubegrenset lagringsplass, og jeg overfører alle mine bilder, både i RAW og jpg-format, til Dropbox. Dermed har jeg tilgang til dem fra mange steder, og gode back-up rutiner.
Jeg bruker flere kameraer. Bilder tatt med mobiltelefonen har jeg som regel bare i jpg-format. Jeg laster alt inn i Photo Mechanics. Mine bilder er sortert i mapper for hver måned, f.eks. 2020-11 November. Jeg lager to undermapper under disse: En jeg kaller “Nye” og en jeg kaller “RAW”. Jeg laster bildene inn i undermappen “Nye”. Bildene sorteres etter tidspunktet de er tatt, slik at de kommer og navngis i riktig rekkefølge, uansett hvilket kamera de er tatt med. Skjønt hvis jeg bruker flere kameraer, må jeg endre navngivingen etter at jeg har lastet inn samtlige bilder, for å få dem i riktig rekkefølge. Da får jeg filnavn i samme serie, uansett hvilket kamera jeg har brukt. Og både RAW-filer og jpg-filer har samme navn.
Jeg bruker så DxO som program for behandling av RAW-filer. Jeg lagrer de ferdige jpg-filene i mappen for den måned bildene er tatt. RAW-filene flytter jeg over i undermappen “RAW”.
DxO får særlig mye ut av de mørke partiene i bildene, partier som bare vil være mørke skyggepartier i de jpg-filene vi får ut av kameraet. DxO registrerer ansikter, ikke slik at det har ansiktsgjenkjenning, med slik at det identifiserer et parti i bildet som et ansikt, og korrigerer “eksponeringen” for dette, slik at ansiktet trer klarere fram i bildet.
Jeg har aldri tatt meg tid til å lære meg ordentlig billedbehandling. Jeg holder meg stort sett til de presets som er i DxO. Det har hendt at jeg har gjort noen justeringer, og lagret dette som et egne preset. Men stort sett blir resultatet bare dårligere hvis jeg prøver å overstyre dette manuelt. Jeg har den samme erfaringen med programmer for lydbehandling, som f.eks. skal fjerne sus, hakk og annen støy hvis man spiller gamle LP-er over i et digitalt format. Det er best å holde seg til standardinnstillingene så lenge jeg ikke har investert tid i å lære dette ordentlig.
DxO kommer med en rekke presets, som er delt i grupper med flere presets i hver gruppe. Det er standard, vi kan ha ingen korrigering, bare optisk korrigering uten korrigering av lys og farger, nøytrale farger, sort/hvitt, portrett & landskap, HDR (High Dynamic Range), amosfære (som soloppgang, blåtimen osv). DxO har også et par tilleggsprogrammer som fungerer som plug-in i DxO Photo Studio. Et av dem er Film Pack, hvor vi kan velge utseende og farger som er typiske for visse filmtyper. Jeg har den installert, men bruker den ikke mye. Jeg er ingen nostalgiker som vil at mine bilder skal se ut som om de er tatt med en bestemt filmtype. Et annet tilleggsprogram er View Point, som endrer perspektiv, retter opp linjer, osv, f.eks. når man tar bilder av bygninger med vidvinkel. Jeg bruker dette en del, men slike programmer klipper en del av kantene på bildet, så man må passe på å gi nok luft rundt når man tar bildet.
Programmet har også gode funksjoner for “retusjering”, og for f.eks. å fjerne røde blitsøyner. Det fjerner røde øyner automatisk, på en god måte (hvis man velger den funksjonen). Nå er en av de beste måtene å håndtere feil rent generelt å sørge for at de ikke oppstår, heller enn å korrigere i etterkant. Kameraer med god lysfølsomhet i kombinasjon med DxO har gjort at jeg sjelden bruker bilts, og da får folk heller ikke røde øyne. DxO har også en “Clear view” funksjon, som nærmest kan få disen til å forsvinne og et landskap til å tre klarere fram.
I nesten alle billedbehandlingsprogrammer kan man justere fargetoner, lys, kontrast, fargemetning osv. I alle fall i de litt mer avanserte programmer, kan man justere lyse partier, mørke partier, de enkelte farger, osv. Man kan også maskere ulike deler av bilder, og gjøre korreksjoner bare på noen deler. Det er slikt man i gamle dager gjorde i mørkerommet. DxO analyserer bildet, og gjør mye av dette automatisk. Og jeg synes det gjør en utmerket jobb.
I et overeksponert, “utbrent” bilde er det lite billedinformasjon. Programmet kan selvfølgelig ikke skape den informasjon som ikke ligger i billedfilen. Det er særlig i de mørke partiene DxO henter mye.
Når man velger et preset, gjør programmet i utgangspunktet den samme type prosessering som skjer i kameraet når kameraet lagrer bildet som en jpg-fil. Men det er langt mer avansert, og gir et utall av muligheter — hvis man lærer seg å utnytte dem. Dessuten kan jeg behandle et bilde en gang til, om jeg vil bruke noe annet enn standardinnstillingen.
Programmet arbeider med bildene i RAW-format. Men det endrer ikke selve RAW-filen (det bør man ikke gjøre). Hvis du endrer selve RAW-filen, som noen billedbehandlingsprogrammer gjør, bør du lagre den endrede filen som kopi, og beholde originalen. Alle endringer som gjøres i DxO, lagres i en egen fil sammen med den uendrede RAW-filen.
Våre øyne klarer å håndtere mye større kontraster enn noe kamera, enten det er digitalkamera eller kamera med film. Derfor må vi korrigere om et bilde med sterk kontrast skal virke “naturlig”. Jeg har plukket ut et bilde for å vise hvordan DxO kan håndtere hard kontrast i motlys. Bildet er tatt i en trappeoppgang på Dalen hotell i Dalen i Telemark. Jeg har valgt å eksponere etter høylyset, altså vinduene — eller mer presist: Det vinduet hvor vi ser trær, ikke det vinduet hvor vi ser mest himmel. Det gjør jeg fordi jeg vet at jeg kommer til å behandle bildet med DxO. Uten tanke på slik etterprosessering, ville jeg kanskje ha valgt å overeksponere noe, for å få litt mer ut av skyggepartiene. Men det ville ha ført til overeksponerte og “utbrente” vinduer. Kanskje ville jeg også ha valgt å bruke utfyllingsblits. Etter å ha behandlet bildene i DxO pleier jeg ikke å ta vare på disse jpg-filene fra kameraet. Jeg måtte derfor velge et relativt nytt bilde for å illustrere dette, slik at jeg ennå ikke hadde formatert minnekortet på nytt, og dermed slettet alle bildene på det.
Jeg tar vare på RAW-filene og jpg-filer prosessert med DxO.
Det neste bildet er det samme bildet, prosessert med DxO standard preset. Her kommer selve trapperrommet litt bedre fram, men bildet er fortsatt preget av motlys og det er lite detaljer i skyggepartiene.
Jeg ser at her er det mer å hente i dette bildet.
Så jeg går et steg videre, og behandler bildet på nytt, med et annet preset. Dette er en av fordelene ved å gjøre dette ved etterbehandling av bilder, og ikke la det skje i kameraet. Da kan jeg behandle bildet flere ganger, men ulike innstillinger, eller i mitt tilfelle ulike presets. Eller man kan gjøre manuelle justeringer, om man føler seg kompetent til å gjøre det.
Jeg har her brukt preset HDR Realistic. Som regel gjør jeg dette etter først å ha behandlet alle bilder med standard preset, og så har sett på resultatet fra dette. Nå er ikke trapperommet lenger i like mørk skygge. Men det er tydelig skygge. Utgangspunktet er hele tiden det samme bildet. Men det er fortsatt mer å hente i et bilde som dette.
Til den siste versonen av bildet har jeg brukt DxO-preset HDR Backlight Correction.
Dette kan noen ganger bli litt for mye av det gode. Hvis jeg hadde lært meg dette ordentlig, kunne jeg ha laget mitt eget preset som er et sted mellom disse to. Men i dette tilfellet synes jeg det fungerer godt. Trappen kommer tydelig fram, men vi ser fortsatt at den er i skyggen — som den faktisk var. Jeg har i praksis nærmest sluttet å bruke utfyllingsblits når jeg tar bilder i motlys. Jeg bruker heller ikke eksponeringskomensasjon for å overeksponere litt og dermed får fram skyggepartiene bedre — på bekostning av de lyse partiene i bildet. Tvert om er mine kameraer alltid stilt inn på 1/3 blender undereksponering, og det er sjelden jeg endrer på det. Jeg får stort sett fram det jeg vil ha i etterprosesseringen.
DxO har funksjoner for billedarkiv. Men til det bruker jeg et program som heter ACDSee Photo Studio Ultimate. Jeg er også et program som har langt mer avanserte billedbehandlingsmuligheter enn hva jeg er i stand til å utnytte. Og som for de fleste programmer, kommer det stadig nye funksjoner og forbdringer av de gamle når det kommer nye versjoner.
Jeg valgte dette fordi jeg syntes at Adobes programmer var for dyre den gang jeg anskaffet det. Dette beolder de IPTC-metadata som jeg la til i Photo Mechanic, men man kan også legge til andre metadata. Det har også ansiktsgjenkjenning, slik at det automatisk identifiserer personer. Slike ansiktsgjenkjenningsfunksjoner har stort sett betydelig rom for forbedring. Jeg regner med at det kommer, sammen med muligheter for å kunne gjenkjenne andre elementer. Hvis bildene har geodata fra GPS, kan man få dem opp på et kart som viser hvor de er tatt.
For de som bruker f.eks. Adobe Lightroom, nevner jeg at DxO kan fungere som en plug-in i det programmet, uten at jeg av ganske åpenbare grunner har testet det.
Ut fra omtaler ser det ut som om Google Pictures har mer avanserte funksjoner for automatisk sortering av bilder. Det har de antageligvis fordi de bruker data fra andre bilder, også andres bilder, til å identifisere personer, steder, bygninger osv. Jeg ønsker ikke at Google skal få vite enda mer om meg enn de allerede har registrert, og jeg vil ikke gi dem noen form for rettigheter til å utnytte mine bilder. Derfor har jeg ikke tatt i bruk denne tjenesten fra Google, og kommer neppe heller til å gjøre det.
Etter å ha behandlet bildene på denne måten, flytter jeg alle RAW-filer over i mappen som heter RAW. Dette gjør jeg med ACDSee. Jeg grupperer først alle bildene etter filformat. Etter å ha flyttet RAW-filene, grupperer jeg de gjenværende jpg-filer etter hvilket kamera de er tatt med. De som er tatt med et kamera hvor RAW-bildene er behandlet i DxO Photo Studio, sletter jeg. Jeg tar ikke vare på jpg-filene fra de kameraene. Jeg kan da velge å prosessere dem på nytt med DxO, om jeg skulle ønske en jpg-fil som ikke er korrigert. Jpg-filer tatt med kameraer hvor jeg ikke har RAW-filer, flytter jeg over i hovedmappen for den måneden. Når måneden er omme og alle bilder er flyttet til den mappen hvor de skal være, sletter jeg mappen “Nye”.
Når jeg tar vare på alle RAW-filene, kan jeg alltid gå tilbake og behandle dem på nytt. Ikke overraskende har DxO Photo Studio kommet med nye og forbedrede funksjoner i nye versjoner, slik at det kan være grunn til å behandle utvalgte gamle bilder på nytt. Jeg kan også velge å behandle enkelte bilder med et annet preset.
Da jeg så gjennom noen bilder for å kunne demonstrere hvordan DxO kan håndtere bilder tatt i vanskelig motlys, så jeg noe annet som jeg også er fristet til å ta med. Vi får stadig høre at vi ikke lenger trenger ordentlige kameraer, nå som alle mobiltelefoner har fått så gode kameraer. Jeg har en Huawei P30 Pro telefon, som jeg valgte fordi den på det tidspunktet jeg kjøpte den, for omtrent et år siden, hadde det beste kameraet av de tilgjengelige mobiltelefonene.
Bildet nedenfor er tatt med det kameraet. Som de fleste vil se, er det fra Røros, og det er tatt om kvelden. Digitale kameraer, også kameraer i mobiltelefoner, kan justere lysfølsomheten. Jeg har stort sett stilt kameraene til å gjøre det automatisk. EXIF-dataene for dette bildet viser at lysfølsomhetene var satt til 800 ISO. Kameraet i telefonen har en egen nattinnstilling som jeg ikke har blitt klok på. Kanskje kunne den ha gjort resultatet bedre. Jeg er uansett ganske skuffet over at dette bildet ikke ble bedre.
Folk er sykelig opptatt av megapixler, og det brukes mye i markedsføringen av kameraer, og ikke minst av mobiltelefoner. De fleste av oss ser på våre digitale bilder på en skjerm. Har vi en skjerm med f.eks. ca 1900×1000 pixler, som er ganske vanlig, så blir det et bilde på ca 2 megapixlser. I 4K skjerm har ca 8 megapixler, og en 8K skjerm ca 32 megapixler. Hvis du ser bildet på en 8K-skjerm og fyller hele skjermen, får du en sjanse til å nyte kameraets mange megapixler.
Men hva hjelper det at kameraet har 40 megapixler, når resultatet i litt dårlig lys blir som dette:
Det neste bildet er samme motiv, tatt fra omtrent samme sted noen få minutter senere. Det er tatt med mitt Canon EOR R kamera. Det er også tatt med et slags halvidiotmodus, hvor kameraet automatisk velger blender, eksponering og ISO. Dette kameraet har “bare” 30 megapixler, og lysfølsomheten er her (automatisk) satt til 12 800 ISO. Jeg tar med to versjoner av dette bildet. Jeg har ikke lenger jpg-filene fra kameraet. Men det første har jeg behandlet med DxO med preset for “ingen korrigering”. Det burde være så nær jpg fra kameraet som jeg kan komme nå.
Det andre bildet er behandlet med DxO standard preset.
Problemet med mobilbildet er billedstøy, og for dette hjelper det ikke med mange megapixler. Her er et utsnitt av bildet tatt med mobiltelefon:
Og her er et noenlunde tilsvarende utsnitt av bildet tatt med Canon EOS R.
Jeg kommer fortsatt til å ha et ordentlig kamera som mitt hovedkamera. Mobilkamera er greit ved at man nesten alltid har det for hånden, og de kan ta utmerkede bilder under relativt gode forhold. Men under litt krevende lysforhold må man ha et ordentlig kamera. Stort sett bruker jeg mobilkameraet hvis jeg skal laste opp bildet i en app på telefonen, som i dette tilfelle ved logging av en geocache i geocaching-appen fra geocaching.com, eller hvis jeg ønsker å dele bildet på nettet umiddelbart. Stort sett foretrekker jeg å bruke andre kameraer.
Jeg falt for fristelsen til å ta med to bilder til fra Røros, ikke fordi bildene i seg selv er spesielt interessante, med fordi de også viser noe av det DxO PhotoLab gjør med bildene. Det er et bilde av solnedgang over Røros, tatt fra slagghaugene. Det første bilde er så nær jpg ut av kameraet jeg kan komme. Det vil si at det er et bilde behandlet av DxO uten noen form for korrigering (jeg har slettet jpg-filen fra kameraet).
Det neste er det samme bildet, behandlet i DxO med preset HDR Realistic. Det kunne sikkert vært gjort noe med fargetonene i det bildet også, men jeg har ikke gjort annet enn å bruket et av programmets presets (det er det samme bildet som jeg har satt på toppen av denne kommentaren).
Apropos megapixler: Jeg har to generasjoner av Olympus TG-kameraer, som er kompaktkameraer som er laget for å tåle en støyt og er vanntette. De er vanntette ned til 15 meter, som i praksis holder for meg. Olympus har valgt å redusere fra 16 megapixler i TG3 til 12 megapixler i TG6, da dette har gjort det mulig å forbedre det som virkelig betyr noe for billedkvaliteten. Den viktigste grunnen til at jeg kjøpte en TG6, er at den tar bilder i RAW-format, det gjør ikke TG3.
En av National Geographics fotografer har en gang sagt at NG krever bilder med minimum 6 megapixler. Er det godt nok for National Geographic bør det være godt nok for de fleste av oss også. Det er bare hvis man skal lage kjempestore forstørrelser eller man skal blåse opp et lite utsnitt av et bildet at det i praksis betyr noe å ha mange megapixler.
Bare for å ha sagt dette også: Jeg har kjøpt DxO på vanlig vis og har betalt full pris for programmet. Og som nevnt bruker jeg det på alle mine bilder i RAW-format. Jeg får ingen form for godtgjørelse eller andre fordeler for å omtale programmet — eller noen av de andre produktene som omtales her.