Høyesterett avsa 5. november 2020 en dom, HR-2020-2133-A, hvor de opphevet en dom fra Eidsivating lagmannsrett, hvor en person var blitt frifunnet fra tiltale om brudd på strl § 185 om hatefulle og diskriminerende ytringer.
Vanligvis vil Høyesterett, når de opphever en frifinnende dom, henvise saken til ny behandling i lagmannsretten, basert på den rettsanvendelse som Høyesterett har lagt til grunn. Men de kan i noen tilfeller også velge å avsi fellende dom, noe de gjorde i denne saken. Jeg går ikke inn på de prosessuelle vilkår for at Høyesterett skal kunne avsi fellende dom i en slik sak.
Saksforholdet er beskrevet slik i Høyesteretts dom:
«Lørdag 10. august 2019 ca. kl. 02.45 i —gata 00i X, ved matkøen til Y, sa hun blant annet til B‘dra deg hjem der du kom fra, din jævla utlending’ og ‘sånne som deg kan dra hjem til Afrika igjen’ og/eller lignende. Hun sa også til B‘hvordan kan du spise når folk i Afrika sulter?’ og ‘bryr du deg ikke om folk i Afrika?’ og/eller lignende.»
Tiltalen og dommen omfattet også vold mot og forulemping av politiet, men den delen av saken kommenterer jeg ikke. Men det betyr at straffutmåligen i denne saken omfatter mer enn bare hatefulle og diskriminerende ytringer.
Førstvoterende, dommer Kine Steinsvik, gjengir følgende om saksforholdet slik det er beskrevet av tingretten og gjentatt i lagmannsrettens dom:
«Senere om natta, den 10. august 2019, ca. kl. 02.30 gikk B sammen med sin venn E fra Z over gata til Y i —gata 00. Der bestilte de potet og ble stående ved siden av Y å vente på maten. Tiltalte hadde også ankommet Y, der hun stilte seg i kø. Der ble hun oppmerksom på B og E. Hun henvendte seg da til B og sa [til] han ?kom deg tilbake til Afrika der du kommer fra, jævla utlending? og ?bryr du deg ikke om at folk i Afrika sulter?. B som er av afrikansk opprinnelse svarte at ?jo, jeg bryr meg om folk i Afrika, men jeg kan ikke la være å spise av den grunn?. Tiltalte gjentok overfor B at han burde komme seg tilbake til Afrika, og påpekte overfor han at han ikke brydde seg om foreldrene sine eller andre i Afrika når han kunne stå der og spise, samt at han ikke burde spise sånn mat (potet) fordi de ikke var vant med å spise sånt i Afrika.
B svarte til tiltalte at foreldrene hans var døde, hvorpå hun i løpet av samtalen sa ?at han må ha vært snill og grei som har fått norsk statsborgerskap?.
B oppfattet situasjonen som svært ubehagelig, og mente at hun ikke hadde grunn til å si at han skulle dra tilbake til Afrika. Det ble en diskusjon om dette mellom B og tiltalte, hvor tiltalte gjentok flere ganger at utlendinger ikke hadde noe i Norge å gjøre og at han burde komme seg tilbake der han kom fra. Videre sa hun at ?det er fælt å se disse utlendingene som er på fest og bruker opp våre skattepenger?.
B, som bare var 18 år, forklarte i retten at han ble veldig sjokkert over det tiltalte sa. Han kom seg ikke til å si så mye selv. Han hadde aldri blitt snakket til på denne måten før.
F, som denne kvelden stod og ekspederte hos Y, oppfattet at tiltalte ble krass i stemmen da hun henvendte seg til B. F ville ikke ha noen krangel utenfor Y, og hun så at det som skjedde var ubehagelig for B. Hun gikk da ut for å be tiltalte flytte seg fordi hun ikke ville ha noe av at hun kranglet i køen. F opplevde da at tiltalte skubbet henne bort med bruk av brystkassa. G hadde etter hvert ankommet, og begynte å blande seg inn. F ba E prøve å få avsluttet situasjonen. E tok da med seg G til andre siden av gata. Det oppsto der noe håndgemeng mellom E og G.
Politiet kom til stedet, og de involverte ble pålagt å dra hjem og ikke vise seg i Xsentrum før tidligst kl. 12.00 dagen etter. B og E ble henvist til å gå mot Æ. De gikk i nevnte retning, og ble plukket opp ved lokket av en kompis som kjørte dem hjem. Tiltalte og G ble henvist til å gå i motsatt retning. Tiltalte etterkom ikke politiets pålegg.»
Jeg mistet litt oversikten her, og fikk ikke tak i hvem denne G er. Men det er uansett ikke viktig.
I min bok “Ytringsfrihet og medieregulering” har jeg trukket et skille mellom det jeg har kalt “Rene rastistiske ytringer” og “politisk motiverte rasistiske ytringer”. Politiske ytringer nyter et særlig sterkt ytringsfrihetvern. Det heter i Grunnloven § 100 tredje ledd:
“Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.”
Mange, sannsynligvis de fleste (jeg har ikke gjort noen opptelling) av de høyesterettsdommer vi har om rasistiske uttalelser, gjelder rasistiske uttalelser fremsatt i en politisk sammenheng. Her er det et betydelig spenningsforhold mellom Grunnlovens sterke vern av politiske ytringer, og forbudet mot hatefulle og diskriminerende ytringer i strl § 185.
I den første dommen som Høyesterett avsa etter den tidligere strl § 135a, Rt-1977-114, står det:
«Domfelte kan etter min oppfatning ikke gis medhold i at meningsytringer av politisk eller ideologisk innhold ubetinget faller utenfor straffebudet i straffelovens § 135a når de ikke er gitt en utilbørlig form. Hensynet til ytringsfriheten tilsier riktignok stor tilbakeholdenhet på dette felt.»
At det finnes grenser, også for poitiske ytringer, utdypes av førstvoterende, som talsperson for flertallet i plenumsavgjørelsen Rt-1997-1821 “Hvit valgallianse”:
«Utsagnene er politiske ytringer avgitt som ledd i en politisk debatt om innvandrere og innvandringsspørsmål. Ytringer i en slik debatt ligger i kjerneområdet for utsagn som skal nyte vern etter Grunnloven § 100 – jf bestemmelsens siste punktum om frimodige ytringer om statsstyrelsen. Men Grunnloven § 100 har tradisjonelt ikke vært forstått slik at enhver ytring på det politiske området – uansett realitet og form – reservasjonsløst skal være straffri. Dette er kommet til uttrykk gjennom begrensningene i § 100 annet punktum og er lagt til grunn i rettspraksis. Lovgiver har en viss adgang til, gjennom en avveining av hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre beskyttelsesverdige interesser, å gjøre begrensninger i ytringsfriheten. Men nettopp fordi vi befinner oss i kjerneområdet for ytringsfriheten, vil adgangen til å beskjære denne være meget begrenset.»
Rene rastistiske ytringer som ikke er fremsatt i noen politisk sammenheng, som rasistiske utskjellinger som i denne saken, nyter ikke godt av det forsterkede ytringsfrihetsvernet for politiske ytringer. Sjikane har generelt et svakt ytringsfrihetsvern.
Noen avgjørelser kan sies å ligge i en noe uklar gråsone mellom rene rasistiske ytringer og politisk motiverte rasistiske ytringer. Den første høyestettsdommen om rene rasistiske ytringer er den såkalte dørvaktdommen, Rt-2012-536. Her skriver Høyesterett:
«(13) Høyesterett har behandlet rekkevidden av § 135a i flere tidligere saker. Disse har i hovedsak omhandlet ytringer som har vært fremsatt i en politisk – og ikke som her utelukkende sjikanøs – sammenheng. Nærværende sak reiser derfor spørsmål om anvendelse av bestemmelsen på utsagn som både i form, innhold og kontekst har en annen karakter enn dem som hittil har vært bedømt i rettspraksis.»
Hendelsesfirløpet er i denne saken gjengitt slik:
«Fornærmede fastholdt at tiltalte var for alkoholpåvirket til å komme inn. Tiltalte reiste da spørsmål ved fornærmedes dømmekraft med grunnlag i hans rasemessige bakgrunn, og omtalte fornærmede gjentatte ganger som ‘jævla neger’ eller ‘jævla svarting’, samtidig som han forlangte å få snakke med fornærmedes overordnede. Fornærmede ledet tiltalte ut av køen, slik at han ble stående ved siden av køen, utenfor inngjerdingen til utestedets uteareal, og tilkalte vaktleder D over radio. Idet D kom til stedet, overlot fornærmede til denne å håndtere tiltalte, og gikk selv tilbake for å betjene de som stod i køen. Tiltalte og D stod etter dette et par meter fra fornærmede.
D, som ikke visste hvorfor han var blitt tilkalt, gikk utenfor sperringen for å snakke med tiltalte. Tiltalte gjentok at han var uenig i fornærmedes avgjørelse om å nekte ham adgang, og spurte D hvor lenge han hadde tenkt å la en neger styre døren til utestedet. Idet D oppfattet tiltaltes omtale av fornærmede, ga han tiltalte entydig beskjed om at han kunne glemme å komme inn på utestedet. Tiltalte tok fortsatt ikke et nei for et nei, og fortsatte å argumentere med D, samtidig som han omtalte fornærmede som en ‘jævla svarting’ og D som ‘niggerlover’. D avviste ytterligere diskusjon med tiltalte og skjøv han med flat hånd mot brystkassen ut mot gaten, hvilket han måtte gjenta enda en gang. Tiltalte ble deretter stående på gaten og besvære seg over dørvaktene på utestedet.»
I krangledommen HR-2018-674-A ble også tiltalte dømt. Høyesterett oppsummerer her rettstilstanden slik:
«De fleste sakene som har vært oppe for Høyesterett har dreid seg om politiske ytringer hvor avveiningen mellom diskrimineringsvern og vernet om ytringsfriheten har stått sentralt. Vår sak handler om en ytring fremsatt i ren sjikanehensikt under en krangel på byen, og den eneste saken som direkte kan sammenlignes med vårt tilfelle, er dommen i Rt-2012-536 (dørvaktdommen). Her ble en mann straffet for å ha kalt dørvakten på et utested for «jævla neger» og for utsagn som underkjente hans egnethet som dørvakt ut fra hudfargen. Høyesterett fremhevet at en slik situasjon ikke hadde noe til felles med den kjerneverdi ytringsfriheten skal beskytte, nemlig det frie ordskiftet, og at utsagnene derfor nøt et beskjedent grunnlovsvern, jf. avsnitt 38. På dette punktet står vår sak i samme stilling.
(…) Terskelen for straffbarhet ligger uansett lavere i saker hvor ytringen er fremsatt utelukkende i en sjikanøs sammenheng, nettopp fordi vi er utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten, jf. også Rt-2012-536 avsnitt 38.»
I kakerlakkdommen, HR-2020-184-A, diskuterer Høyesterett hva som skal anses for en politisk ytring. Dette gjengis i den aktuelle dommen. Førstvoterende skriver:
«(23) I rettspraksis er det på denne bakgrunn trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer. Jeg viser til Rt-1981-1305 på side 1314, løpeseddeldommen, hvor førstvoterende, her med tilslutning fra de øvrige dommerne, uttaler:
«Jeg har i det foregående stilt opp mot hverandre på den ene side uttalelser om Islam som religion, om forholdene i islamske stater og om norsk innvandringspolitikk, som etter min oppfatning ikke kan rammes av straffelovens [1902] § 135 a, og på den annen side uttalelser som mer direkte angriper de islamske innvandrere her i landet, og som etter omstendighetene vil være straffbare.»
(24) Den første gruppen ytringer treffer normalt kjernen av ytringsfriheten og rammes ikke av straffeloven § 185, selv om de skulle bli oppfattet som krenkende. Slike ytringer – av for eksempel politisk art – retter seg ikke mot «noen», slik vilkåret er i § 185.
(25) Dette stiller seg annerledes for personangrepene, som etter omstendighetene rammes av § 185. Slike ytringer nyter et «beskjedent grunnlovsvern», fordi de «ikke [har] noe til felles med den kjerneverdi ytringsfriheten skal beskytte, nemlig det frie ordskiftet», se HR-2018-674-A avsnitt 15, krangeldommen.»
Det sies også i dommens avsnitt 28:
«I denne forbindelse fremhever jeg at det også her, utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten, gjelder ?en relativt rommelig margin for smakløse ytringer?. Jeg viser til krangeldommen [HR-2018-674-A] avsnitt 17, med henvisning til tidligere praksis.»
Rene rasistiske personangrep er ikke politiske ytringer, selv om de fremkommer i en politisk diskusjon. Den som ikke har annet å komme med en rasitiske utskjellinger av en motdebattant, har ikke det styrkede ytringsfrihetsvern som gjelder for politiske ytringer.
I den aktuelle dommen oppsummeres rettstilstanden slik, i avsnittene 40 og 41.
«(40) Ved fastleggelsen av terskelen for hvilke ytringer som skal lede til straffansvar etter straffeloven § 185, står ytringsfriheten sentralt, og den medfører etter omstendighetene at straffeloven § 185 må tolkes innskrenkende. Dette gjelder også ved ytringer som fremsettes offentlig mot utsatte enkeltpersoner eller grupper, men det vil herstå sentralt i hvilken grad de aktuelle ytringene nyter vern etter Grunnloven § 100 eller EMK artikkel 10.
(41) Sjikanøse eller rasistiske ytringer, i form av rene personangrep på utsatte enkeltpersoner eller grupper, nyter et helt beskjedent grunnlovsvern –om noe vern overhodet –i avveiningen mot diskrimineringsvernet, som også er en viktig menneskerettighet. Ved at bare kvalifisert krenkende utsagn rammes av straffansvaret, gir likevel ikke enhver uttalelse som kan påvirke den utsatte enkeltpersonen eller gruppen i negativ retning, grunnlag for straffansvar. Avgjørende er om utsagnene innebærer en grov nedvurdering av den utsatte enkeltpersonens eller gruppens menneskeverd, på grunn av ett eller flere av diskrimineringsgrunnlagene § 185 andre ledd bokstava til d.»
Noen, blant annet en av de mange tidligere justisministere fra FrP, Per Willy Amundsen, mneer at strl § 185 begrenser ytringsfriheten på en etter hans mening uakseptabel måte. Jeg vet ikke om Per Willy Amundsens problem er at han ikke har satt seg inn i hvordan loven praktiseres, eller om han mener at det offentlige ordskftet berikes av at folk skjelles ut som “jævla neger”, “jævla svarting”, “korrupt kakerlakk”, “jævla utlending” og tilsvarende om folks seksuelle legning, religiøse overbevisning osv.
Når noe er forankret i fremtrendende politikeres politiske synspunkter og handlinger, må de tåle det selv om det er spissformulert. Jeg synes det er innenfor å karakterisere Per Willy Amundsen som rasist, og Sylvi Listhaug som ytringsfrihetshykler. Det er på et helt annet plan enn om man f.eks. skulle late som om man forsøker å kritisere norske koronatiltak ved å skjelle ut helseminister Bent Høie for hans seksuelle legning.