Vi har vært vitne til en forestilling som viser hvordan en del idrettsutøvere ser på seg selv som de viktigste personer i verden, og at resten av verden bare må vike for å slippe dem fram. Fotballandslaget ville trosse karanteneregler og reise til Romania med en tropp som skulle være i karantene, for å spille en fotballkamp.
Norges forballforbund innså ikke alvoret selv, så helseminister Bent Høie måtte sette foten ned. Jeg har ikke satt med grundig inn i smittevernreglene. Her velger jeg å stole på min kollega i Bergen, Hans Fredrik Marthinussen.
“Alle de øvrige 54 UEFA-nasjonene spiller landskamper denne uka bortsett fra Norge.”
I dagens smittesituasjon, hvor mange land er mer smitterammet og har stengt ned langt mer enn Norge, burde alle disse kampene ha vært avlyst. Det fremstår som helt uansvarlig å spille internasjonale fotballkamper i dagens situasjon.
Jeg har aldri vært særlig opptatt av fotball, men har sett noe om at resultatene i denne nasjonsligaen kan få betydning for seedingen av lagene i fotball-VM i Quatar, et mesterskap Norge uansett ikke kommer til, og som uansett burde ha vært boikottet om Norge skulle ha vært kvalifisert.
Men vi må antagelig til Washington for å finne folk med mer oppblåst ego og mindre bakkekontakt enn indrettspamper i organisasjoner som FIFA, UEFA, osv. At de skal avlyse og utsette, er noe nær utenkelig.
Som om ikke Fotballforbundet klarte å blamere fotballen nok, gikk tidligere fotballspiller, nå reklamefigur for et bettingslskap, Jan Ivar “Mini” Jacobsen ut med følgende melding på Twitter:
“Hater du fotball? Var du den som ble valgt sist i gymtimen?”
Jeg håper for fotballens og andre fotballspilleres skyld at ikke mange deler den holdningen han her gir uttrykk for.
Joda, jeg var alltid blant de som ble valgt sist når det skulle velges fotballag i gymtimen. Jeg tilskriver det særlig to forhold. Det ene er at jeg aldri har vært opptatt av fotball. Jeg har ikke vokst opp i en fotballinteressert familie, og fotball har aldri vært viktig i mitt liv. Jeg har aldri drømt om å bli fotballspiller. Den andre er at jeg begynte på skolen et år tidligere enn de jeg gikk i klasse sammen med. Jeg var nok smartere enn de andre i klassen, og har klart meg langt bedre i livet enn de som ble valgt først når det skulle velges fotballag. Men fysisk var jeg et år yngre enn de andre guttene i klassen, og da var ikke idrett det feltet hvor jeg hevdet meg best.
Men hater jeg fotball av den grunn? På ingen måte. Det interesserer meg bare i svært liten grad. Jeg har bare vært på tre eller fire fotballkamper i mitt liv, hvorav to i England. Poenget var å oppleve stemningen mer enn å se det som skjedde på banen. Man trenger ikke være særlig fotballinteressert for å bli revet med når Manchester United slår Newcastle 3-1 hjemme på Old Trafford, som er den ene av de kampene jeg har sett. Andre må gjerne spille fotball, være opptatt av det og gå på fotballkamper, det plager meg ikke — i alle fall ikke på annen måte enn at jeg synes fotball ofte får for stor plass hos NRK.
Vi er sikkert forskjellige når det gjelder hvordan våre følelser svinger. Det er mye jeg kan mislike og være kritisk til. Men det er svært sjelden at noe vekker så sterke negative følelser hos meg at det kan kalles hat. Jeg har merket meg at det er mye hat i fotball. I alle fall er det mye som omtales som hat. Man hater lag, det er hat-kamper, osv. I et radiointervju beklaget Ingebrigt Steen Jensen seg over at folk ikke hatet hans lag, Stabekk, nok. Jeg hater ikke noen idretter og heller ikke noe fotballag.
Den manglende bakkekontakten hos en del fotballidioter fikk meg til å tenke på den australske syklisten Cadel Evans, som eksempel på en toppidrettsutøver som hadde bakkekontakt. Cadel Evans er en syklist som jeg av mange grunner hadde stor sans for. Han vant Tour de France i 2011. Bildet på toppen er fra Cadel Evans’ lag BMCs æresrunde på Champs Ellysees, etter at Cadel Evans hadde vunnet.
Tour de France er det største man kan vinne som syklist. Det var Cadel Evans’ største seier, og han var den første australier som vant Tour de France. Avslutningen på Tour de France 2011 var 24. juli, to dager etter bomben i Regjeringskvartalet og masakren på Utøya. I et seiersintervju med sportsavisne L’Equipe svarte Cadel Evans omtrent dette på spørsmålet om hva seieren betød for ham:
“Tour de France er et mikrokosmos. Vi glemmer fort at verden utenfor går videre. Det som har snudd min verden på hodet er det som har skjedd i Norge. Jeg er også preget av Amy Whinehouse’s død. Min seier i Tour de France betyr ingen ting i forhold til dette.”
Dette var ikke en norsk syklist som uttalte seg. Han uttalte seg heller ikke til norske medier. Han uttalte seg til en fransk avis som kun skriver om sport. Det er en avis det hender jeg leser når jeg er i Frankrike under Tour de France, men ikke ellers. Jeg tror det er en avis som neppe ville ha skrevet om Covid-19 og koronapandemien annet enn i perspektivet at den har ført til avlysinger og omberamming av sykkelritt, fotballkamper, osv.
Min respekt for Cadel Evans ble ikke mindre etter at han ga dette seiersintervjuet. Heldigvis er ikke alle toppidrettsutøvere sportsidioter.