Heldigvis er ikke alle toppidrettsutøvere som visse fotballidioter

Vi har vært vit­ne til en fore­stil­ling som viser hvor­dan en del idretts­ut­øve­re ser på seg selv som de vik­tigs­te per­soner i ver­den, og at res­ten av ver­den bare må vike for å slip­pe dem fram. Fot­ballands­la­get vil­le tros­se karan­tene­reg­ler og rei­se til Roma­nia med en tropp som skul­le være i karan­te­ne, for å spil­le en fotballkamp. 

Nor­ges for­ball­for­bund inn­så ikke alvo­ret selv, så helse­mi­nis­ter Bent Høie måt­te set­te foten ned. Jeg har ikke satt med grun­dig inn i smitte­vern­reg­le­ne. Her vel­ger jeg å sto­le på min kol­le­ga i Ber­gen, Hans Fred­rik Mart­hi­nus­sen.

I VG kan vi lese:

Alle de øvri­ge 54 UEFA-nasjo­ne­ne spil­ler lands­kam­per den­ne uka bort­sett fra Norge.”

I dagens smitte­si­tua­sjon, hvor man­ge land er mer smitte­ram­met og har stengt ned langt mer enn Nor­ge, bur­de alle dis­se kam­pe­ne ha vært avlyst. Det frem­står som helt uan­svar­lig å spil­le inter­na­sjo­na­le fot­ball­kam­per i dagens situasjon.

Jeg har ald­ri vært sær­lig opp­tatt av fot­ball, men har sett noe om at resul­ta­te­ne i den­ne nasjons­liga­en kan få betyd­ning for see­din­gen av lage­ne i fot­ball-VM i Qua­tar, et mes­ter­skap Nor­ge uan­sett ikke kom­mer til, og som uan­sett bur­de ha vært boi­kot­tet om Nor­ge skul­le ha vært kvalifisert.

Men vi må anta­ge­lig til Wash­ing­ton for å fin­ne folk med mer opp­blåst ego og mind­re bakke­kon­takt enn ind­retts­pam­per i orga­ni­sa­sjo­ner som FIFA, UEFA, osv. At de skal avly­se og utset­te, er noe nær utenkelig.

Som om ikke Fot­ball­for­bun­det klar­te å bla­me­re fot­bal­len nok, gikk tid­li­ge­re fot­ball­spil­ler, nå reklame­fi­gur for et bet­tingsl­skap, Jan Ivar “Mini” Jacob­sen ut med føl­gen­de mel­ding på Twit­ter:

Hater du fot­ball? Var du den som ble valgt sist i gymtimen?”

Jeg håper for fot­bal­lens og and­re fot­ball­spil­le­res skyld at ikke man­ge deler den hold­nin­gen han her gir uttrykk for. 

Joda, jeg var all­tid blant de som ble valgt sist når det skul­le vel­ges fot­ballag i gym­ti­men. Jeg til­skri­ver det sær­lig to for­hold. Det ene er at jeg ald­ri har vært opp­tatt av fot­ball. Jeg har ikke vokst opp i en fot­ball­in­ter­es­sert fami­lie, og fot­ball har ald­ri vært vik­tig i mitt liv. Jeg har ald­ri drømt om å bli fot­ball­spil­ler. Den and­re er at jeg begyn­te på sko­len et år tid­li­ge­re enn de jeg gikk i klas­se sam­men med. Jeg var nok smar­te­re enn de and­re i klas­sen, og har klart meg langt bed­re i livet enn de som ble valgt først når det skul­le vel­ges fot­ballag. Men fysisk var jeg et år yng­re enn de and­re gut­te­ne i klas­sen, og da var ikke idrett det fel­tet hvor jeg hev­det meg best.

Men hater jeg fot­ball av den grunn? På ingen måte. Det inter­es­se­rer meg bare i svært liten grad. Jeg har bare vært på tre eller fire fot­ball­kam­per i mitt liv, hvor­av to i Eng­land. Poen­get var å opp­le­ve stem­nin­gen mer enn å se det som skjed­de på banen. Man tren­ger ikke være sær­lig fot­ball­in­ter­es­sert for å bli revet med når Man­ches­ter Uni­ted slår New­cast­le 3–1 hjem­me på Old Trafford, som er den ene av de kam­pe­ne jeg har sett. And­re må gjer­ne spil­le fot­ball, være opp­tatt av det og gå på fot­ball­kam­per, det pla­ger meg ikke — i alle fall ikke på annen måte enn at jeg synes fot­ball ofte får for stor plass hos NRK.

Vi er sik­kert for­skjel­li­ge når det gjel­der hvor­dan våre følel­ser svin­ger. Det er mye jeg kan mis­li­ke og være kri­tisk til. Men det er svært sjel­den at noe vek­ker så ster­ke neg­a­ti­ve følel­ser hos meg at det kan kal­les hat. Jeg har mer­ket meg at det er mye hat i fot­ball. I alle fall er det mye som omta­les som hat. Man hater lag, det er hat-kam­per, osv. I et radio­in­ter­vju bekla­get Inge­brigt Steen Jen­sen seg over at folk ikke hatet hans lag, Sta­bekk, nok. Jeg hater ikke noen idret­ter og hel­ler ikke noe fotballag.

Den mang­len­de bakke­kon­tak­ten hos en del fot­ball­idio­ter fikk meg til å ten­ke på den aust­rals­ke syk­lis­ten Cadel Evans, som eksem­pel på en topp­idretts­ut­øver som had­de bakke­kon­takt. Cadel Evans er en syk­list som jeg av man­ge grun­ner had­de stor sans for. Han vant Tour de Fran­ce i 2011. Bil­det på top­pen er fra Cadel Evans’ lag BMCs æres­run­de på Champs Elly­se­es, etter at Cadel Evans had­de vunnet.

Tour de Fran­ce er det størs­te man kan vin­ne som syk­list. Det var Cadel Evans’ størs­te sei­er, og han var den førs­te aust­ra­li­er som vant Tour de Fran­ce. Avslut­nin­gen på Tour de Fran­ce 2011 var 24. juli, to dager etter bom­ben i Regje­rings­kvar­ta­let og masa­kren på Utøya. I et sei­ers­in­ter­vju med sports­avis­ne L’Equi­pe svar­te Cadel Evans omtrent det­te på spørs­må­let om hva sei­e­ren betød for ham:

Tour de Fran­ce er et mikro­kos­mos. Vi glem­mer fort at ver­den uten­for går vide­re. Det som har snudd min ver­den på hodet er det som har skjedd i Nor­ge. Jeg er også pre­get av Amy Whinehouse’s død. Min sei­er i Tour de Fran­ce betyr ingen ting i for­hold til dette.”

Det­te var ikke en norsk syk­list som uttal­te seg. Han uttal­te seg hel­ler ikke til nors­ke medi­er. Han uttal­te seg til en fransk avis som kun skri­ver om sport. Det er en avis det hen­der jeg leser når jeg er i Frank­ri­ke under Tour de Fran­ce, men ikke ellers. Jeg tror det er en avis som nep­pe vil­le ha skre­vet om Covid-19 og korona­pan­de­mi­en annet enn i per­spek­ti­vet at den har ført til avly­sin­ger og ombe­ram­ming av syk­kel­ritt, fot­ball­kam­per, osv. 

Min respekt for Cadel Evans ble ikke mind­re etter at han ga det­te sei­ers­in­ter­vju­et. Hel­dig­vis er ikke alle topp­idretts­ut­øve­re sportsidioter.

Print Friendly, PDF & Email