En utredning fra 2003

I 2003 utredet jeg, på oppdrag fra Justisdepartementet, spørsmålet om hvorvidt forbrukerkjøpsloven kunne og burde gis anvendelse på digitale ytelser. Min konklusjon den gangen var at den både kunne og burde gis anvendelse på dette. Om min hukommelse stemmer, startet jeg med en tanke om at regler utviklet for kjøp av ting, ikke kunne overføres til digitale ytelser. Men under arbeidet så jeg at dette ikke burde være noe stort problem.

Justisdepartementet var imidlertid av en annen oppfatning, og fremmet ikke forslag om at slike ytelser skulle omfattes. Jeg har fått noen spørsmål etter den utredningen. Det kan synes som om den er fjernet fra Justisdepartementets nettsider. I alle fall finner jeg den ikke lenger der. Jeg velger derfor å legge den ut her.

Det at den ikke lenger er tilgjengelig på Justisdepartementets nettsider er også en påminnelse til med selv (og andre) om alltid å laste ned dokumenter som kan være interessante. Jeg har flere ganger brent meg på at dokumenter ikke lenger er tilgjengelig når jeg prøver å finne dem igjen — noe jeg mener er dårlig informasjonspraksis fra offentlige myndigheter.

Justisdepartementet konkluderte med at de ikke ville foreslå å inkludere digitale ytelser i forbrukerkjøpsloven, se Ot.prp. nr. 23 (2006-2007) kapittel 5.

Det skulle ikke gå veldig mange år før EU tok opp det samme spørsmålet.

5. mai 2009 presenterte EU-kommisjonærene Reding og Kuneva en 8-punkts “Digital Agenda” for Consumer Rights Tomorrow. I punkt 4 står det:

“4. Extending the principles of consumer protection rules to cover licensing agreements of products like software downloaded for virus protection, games or other licensed content. Licensing should guarantee consumers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a product that works with fair commercial conditions. ”

EU vedtok i 2019 direktivet 2019/770 on certain aspects concerning contracts for the supply of digital content and digital services, som bør være innført i løpet av 2021. Det har på en måte gitt meg noen “hva var det jeg sa” øyeblikk.

Markedet for digitale ytelser og tjenester har utviklet seg mye siden 2003, så tiden har nok løpt fra myr av det jeg skrev den gangen. Nedlastingstjenester var ganske nye. iTunes ble lansert i 2001. Jeg tror ikke mange forestilte seg at strømming skulle få det omfanget det har i dag — man hadde ganske enkelt ikke tilstrekkelig båndbredde den gangen. Men jeg mener fortsatt at det som er foreslått ville ha vært en god løsning i 2003/2004. Jeg lar det stå slik det ble skrevet den gangen. Om det skal oppdateres, får det eventuelt bli i en annen sammenheng.

Innledning 2020
1 Sammendrag
2 Mandat
3 Noen presiseringer og avgrensninger
4 Markedet for nedlastingstjenester
5 Et kulturpolitisk sideblikk
6 Distribusjonsmodeller
7 Likheter og forskjeller mellom digital overføring og fysisk levering
8 Nedlastingstjenester – gjeldende rett
9 Behov for lovregulering
10 Mulig lovregulering
11 Økonomiske og administrative konsekvenser
12 Lovteknisk løsning
13 Merknader til de enkelte bestemmelsene
14 Forslag til endringer

Hele utredningen  som pdf-fil.