Marte Michelet og ytringsfriheten

Mar­te Michelets bok Hva viss­te hjem­me­fron­ten? har skapt mye og hard debatt, og debat­ten har blus­set opp igjen to år etter at boken ble utgitt. Jeg synes den er over­ras­ken­de hard. Jeg sit­ter med det inn­trykk at man er mer opp­tatt av å skul­le ta Mar­te Michelet mer enn av å ta tak i de spørs­mål hun rei­ser, for å kom­me vide­re i vår for­stå­el­se av disse.

Jeg har nevnt på Twit­ter at jeg vil bru­ke den­ne debat­ten som eksem­pel på en vik­tig side ved ytrings­fri­he­ten: Sann­het, og at vi kom­mer nær­me­re en slags sann­het om vi alle kan kom­me med vår ver­sjon. Noen av oss vil ta feil. Men som Fran­cis Bacon har sagt: Sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring. Så kan and­re til til mot­mæle. Vi fin­ner kan­skje ikke Sann­he­ten med stor S, men vi kom­mer kan­skje litt nærmere. 

Det­te før­te til over­ras­ken­de ster­ke reak­sjo­ner fra folk som ikke for­sto, eller ikke vil­le for­stå mitt poeng. Et syns­punkt som gikk igjen hos fle­re, var omtrent slik: Mar­te Michelet tar feil, hen­nes bok er ska­de­lig og bur­de ikke ha vært utgitt. Sagt på en annen måte: Mar­te Michelet bur­de ha vært sen­su­rert for­di man­ge his­to­ri­ke­re mener at hun tar feil. Mar­te Michelet og hen­nes for­lag Gyl­den­dal må tåle kri­tikk, noe de har fått. Og de har selv­sagt rett til å ta til mot­mæle og for­sva­re seg mot den­ne kri­tik­ken. Det­te er en vik­tig side ved ytringsfriheten.

Con­ti­nue read­ing Mar­te Michelet og ytrings­fri­he­ten