Fri fra 2021

Så er vi ved et nytt årsskifteskifte, og nye verk “faller i det fri”. Som jeg pleier å minne om på disse tider, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er verk etter opphavere som døde i 1950 som denne gangen faller i det fri.

Litteratur

Vi kan starte med noen betydningsfulle forfattere. Tre nobelprisvinnere døde i 1950.

Den første er Eric Arthur Blair, bedre kjent under sitt pseudonym George Orwell. Han døde av tuberkulose, bare 46 år gammel. Blant hans kjente bøker er “Animal Farm”, som i norsk oversettelse heter “Kamerat Napoleon”, hvor vi blant annet finner uttrykket at “alle er like, men noen er likere enn andre”. Hans mest kjente bok er antageligvis “1984”. Som det meste av fremtidslitteratur, handet den om nåtiden — om 1948 da den ble skrevet, men han snudde om på de to siste sifrene.

Når det gjelder forfattere, uansett sjanger, må vi huske at det er originalen som faller i det fri 70 år etter opphavers dødsår. Hvis den er oversatt, som flere av George Orwells bøker er, vil oversetteren ha opphavsrett til oversettelsen. Den norske utgaven av 1984 som jeg fant hos bokhandlere nå, er oversatt av Bjørn Alex Herrman. Han er fortsatt i live, så oversettelsen vil være vernet i mange år ennå.

George Bernard Shaw var forfatter, dramatiker og musikkritiker og mye mer. Et av hans mest kjente teaterstykker er Pygmalion, som er grunnlaget for Alan Jay Lerner og Frederic Loewes musikal My Fair Lady.

George Bernard Shaw sa at Nasjonalgalleriet i Dublin var det stedet han kunne takke for det meste av den virkelige utdanningen han fikk i Irland — skjønt Irland var ikke et selvstendig land på den tiden. Da han døde, testamenterte han 1/3 av royalty på etterlatte arbeider til Nasjonalgalleriet i Dublin. De første årene var det ikke så veldig mye penger, men etter at My Fair Lady ble en stor suksess (den hadde urpremiere i 1956. seks år etter Bernard Shaws død), begynte pengene å strømme inn. Den som måtte være interessert, kan laste ned en oversikt over verk som er kjøpt inn med penger fra Shaw-fondet. Nå som Shaws verk faller i det fri, vil den inntektstrømmen tørke inn.

My Fair Lady er en bearbeidelse av George Bernard Shaws verk. De som har bearbeidet verket, Alan Jay Lerner og Frederic Loewes har rettigheter til verket i dets bearbeidede form. Det bearbeidede verket vil være vernet i 70 år etter utløpet av lengslevendes dødsår. Alan Jay Lerner døde i 1986 og Frederic Loewe i 1988. Musikalen My Fair Lady vil derfor være vernet ut 2058, og vil ganske sikkert fortsette å generere inntekter en god del år ennå, men George Bernard Shaws arvinger vil ikke lenger ha krav på noen av disse.

Vi kan også ha bearbeidelser av bearbeidelser. Den versjonen av My Fair Lady som har blitt satt opp i Norge er gjendiktet av André Bjerke. Andre Bjerke døde i 1985, så den norske versjonen vil være vernet ut 2055.

Johannes Vilhelm Jensen. Jeg avslører vel min mangel på litterær dannelsen når jeg må innrømme at jeg ikke kjenner hans forfatterskap særlig godt. Han skrev dikt, artikler, noeveller og romaner.

Luiz Heinrich Mann. Mens jeg i det minste kjenner til Johannes V Jensen, men ikke kjenner hans forfatterskap, er tyske Luiz Heinrich Mann et helt ukjent navn for meg. Jeg merker meg at han måtte flykte fra Tyskland på grunn av sin motstand mot nazismen.

Edgar Rice Burroughs er kanskje ikke et forfatternavn vi umiddelbart kjenner. Men hans mest kjente karakter, kjenner vi: Tarzan.

Musikk

Den eneste komponisten jeg kjenner til som døde i 1950, var Kurt Julian Weill . I alle fall jeg kjenner ham best som komponisten av musikken i Tolvskillingsoperaen, som han laget sammen med Berthold Brecht. Berhthold Brecht døde i 1956, så Tolvskillingsoperaen vil ikke være fri før fra 1. januar 2027. Det har vært en slags inflasjon i den norske oversettelsen. Originaltittelen er Die Dreigroschenoper. Hvorfor tre har blitt til 12 hos oss, vet jeg ikke.

Jeg har i alle fall sett to oppsetninger av Tolvskillingsoperaen. En på Det norske teater i Oslo, med Øyvind Blunck som Mack the Knife, og en i New York med Sting i den rollen. Jeg synes Øyvnd Blunck var langt bedre enn Sting. Jeg husker den karakteren Øyvind Blunck gestaltet. Fra forestillingen i New York husker jeg ikke så mye annet enn at det var Sting, men den gjorde ikke noe dypt inntrykk.

Arkitektur

Den finske arkitekten Gottlieb Eliel Saarinen, som blant annet tegnet jernbanestasjonen i Helsinki og Nasjonalmuseet i Finland.

Han er far til Eero Saarinen, finsk-amerikansk arkitekt som blant annet tegnet USAs tidligere ambassade i Oslo.

Bygningskunst er også opphavsrettslig vernet. Om noen skulle ønske å kopiere jernbanestasjonen i Helsinki eller deler av denne, står de når fritt til å gjøre det.

Det er bygningskunst som er opphavsrettlig vernet. Vandrer vi rundt på et typisk norsk boligfelt, pleier det ikke å gi noen kunstopplevelse.

Arkitektur er et av de områdene hvor vi havner i grenseområdet mellom form og funksjon. Former som er diktert av funksjon er ikke opphavrettlig vernet. De fleste bygg skal fylle en funksjon, hva enten det er som bolig eller forretnigsbygg. De som skal bygge blir ofte innhentet av praktiske realiteter som økonomi og andre kjedeligheter. Planløsninger er gjerne resultat av ønske om god og funkjonell plassutnyttelse, og gir lite rom for kunstnerisk utfoldelse. Det har vært ganske mange opphavsrettskonflikter om arkitektur. Men det har stort sett vært spørsmål om visse typehus er opphavsrettslig vernet, altså den nedre grensen for opphavsrett. Noen har kanskje studert diverse ferdighuskataloger, og har endt med å bygge et hus som kanskje ligner på noen av ferdighusene.

Annet

Asa Yoelson, bedre kjent som Al Jolson. Han var entertainer, men jeg har ikke klart å identifisere noen verk han etterlot seg som opphaver. Vernetiden for utøvende kunstnere begynner å løpe når den kunstneriske prestasjonen finner sted, eventuelt når et opptak gjøres tilgjengelig for allmenheten. Den er ikke knyttet til utøverens dødsår. Av grunner jeg ikke går nærmere inn på, har utøvere fra USA ikke vern i Norge. Han hører nok derfor ikke hjemme i denne oversikten. Jeg tar ham med likevel, ikke minst i kjølvannet av diskusjonen om “blackface”, som førte til at komiker Espen Eckbo tok livet av og skrev en nekrolog over sin karakter Ernst Øyvind Tvedt.

I den grad folk forbinder no med Al Jolson, er det antageligvis at han hadde hovedrollen i det som er kjent som den første lydfilmen, The Jazz Singer fra 1927. Her opptrer han i blackface, og han ble kalt The King of Blackface, en tittel man kanskje ikke ville vært særlig stolt av i dag.

Al Jolson var en jødisk immigrant fra Litauen. Han var i sin tid USAs mest kjente og best betalte entertainer. Han fremstilte hvite stereotypier av svarte, men har også fått æren for å ha introdusert afro-amerikansk musikk til et hvitt publikum, og for å ha banet vei for folk som Louis Armstrong, Duke Ellington, Fats Waller og Ethel Waters, for å nevne noen.

Opphavere hvis verk har falt i det fri fra starten av år: