Fri fra 2021

Så er vi ved et nytt års­skifte­skif­te, og nye verk “fal­ler i det fri”. Som jeg plei­er å min­ne om på dis­se tider, varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Det er verk etter opp­ha­ve­re som døde i 1950 som den­ne gan­gen fal­ler i det fri. 

Litteratur

Vi kan star­te med noen betyd­nings­ful­le for­fat­te­re. Tre nobel­pris­vin­ne­re døde i 1950.

Den førs­te er Eric Arthur Blair, bed­re kjent under sitt pseu­do­nym Geor­ge Orwell. Han døde av tuber­ku­lo­se, bare 46 år gam­mel. Blant hans kjen­te bøker er “Ani­mal Farm”, som i norsk over­set­tel­se heter “Kame­rat Napo­le­on”, hvor vi blant annet fin­ner uttryk­ket at “alle er like, men noen er like­re enn and­re”. Hans mest kjen­te bok er anta­ge­lig­vis “1984”. Som det mes­te av frem­tids­lit­te­ra­tur, han­det den om nåti­den — om 1948 da den ble skre­vet, men han snud­de om på de to sis­te sifrene.

Når det gjel­der for­fat­te­re, uan­sett sjan­ger, må vi hus­ke at det er ori­gi­na­len som fal­ler i det fri 70 år etter opp­ha­vers døds­år. Hvis den er over­satt, som fle­re av Geor­ge Orwells bøker er, vil over­set­te­ren ha opp­havs­rett til over­set­tel­sen. Den nors­ke utga­ven av 1984 som jeg fant hos bok­hand­le­re nå, er over­satt av Bjørn Alex Herr­man. Han er fort­satt i live, så over­set­tel­sen vil være ver­net i man­ge år ennå.

Geor­ge Ber­nard Shaw var for­fat­ter, dra­ma­ti­ker og musikkri­ti­ker og mye mer. Et av hans mest kjen­te tea­ter­styk­ker er Pyg­ma­lion, som er grunn­la­get for Alan Jay Ler­ner og Fre­de­ric Loewes musi­kal My Fair Lady.

Geor­ge Ber­nard Shaw sa at Nasjo­nal­gal­le­ri­et i Dub­lin var det ste­det han kun­ne tak­ke for det mes­te av den vir­ke­li­ge utdan­nin­gen han fikk i Irland — skjønt Irland var ikke et selv­sten­dig land på den tiden. Da han døde, tes­ta­men­ter­te han 1/3 av royal­ty på etter­lat­te arbei­der til Nasjo­nal­gal­le­ri­et i Dub­lin. De førs­te åre­ne var det ikke så vel­dig mye pen­ger, men etter at My Fair Lady ble en stor suk­sess (den had­de urpre­miere i 1956. seks år etter Ber­nard Shaws død), begyn­te pen­ge­ne å strøm­me inn. Den som måt­te være inter­es­sert, kan las­te ned en over­sikt over verk som er kjøpt inn med pen­ger fra Shaw-fon­det. Nå som Shaws verk fal­ler i det fri, vil den inn­tektstrøm­men tør­ke inn.

My Fair Lady er en bear­bei­del­se av Geor­ge Ber­nard Shaws verk. De som har bear­bei­det ver­ket, Alan Jay Ler­ner og Fre­de­ric Loewes har ret­tig­he­ter til ver­ket i dets bear­bei­de­de form. Det bear­bei­de­de ver­ket vil være ver­net i 70 år etter utlø­pet av lengs­le­ven­des døds­år. Alan Jay Ler­ner døde i 1986 og Fre­de­ric Loewe i 1988. Musi­ka­len My Fair Lady vil der­for være ver­net ut 2058, og vil gans­ke sik­kert fort­set­te å gene­re­re inn­tek­ter en god del år ennå, men Geor­ge Ber­nard Shaws arvin­ger vil ikke len­ger ha krav på noen av disse.

Vi kan også ha bear­bei­del­ser av bear­bei­del­ser. Den ver­sjo­nen av My Fair Lady som har blitt satt opp i Nor­ge er gjen­dik­tet av André Bjer­ke. And­re Bjer­ke døde i 1985, så den nors­ke ver­sjo­nen vil være ver­net ut 2055.

Johan­nes Vil­helm Jen­sen. Jeg avslø­rer vel min man­gel på lit­te­rær dan­nel­sen når jeg må inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner hans for­fat­ter­skap sær­lig godt. Han skrev dikt, artik­ler, noe­vel­ler og romaner. 

Luiz Hein­rich Mann. Mens jeg i det mins­te kjen­ner til Johan­nes V Jen­sen, men ikke kjen­ner hans for­fat­ter­skap, er tys­ke Luiz Hein­rich Mann et helt ukjent navn for meg. Jeg mer­ker meg at han måt­te flyk­te fra Tysk­land på grunn av sin mot­stand mot nazismen.

Edgar Rice Bur­roughs er kan­skje ikke et for­fat­ter­navn vi umid­del­bart kjen­ner. Men hans mest kjen­te karak­ter, kjen­ner vi: Tarzan.

Musikk

Den enes­te kom­po­nis­ten jeg kjen­ner til som døde i 1950, var Kurt Juli­an Weill . I alle fall jeg kjen­ner ham best som kom­po­nis­ten av musik­ken i Tolv­skil­lings­ope­ra­en, som han laget sam­men med Bert­hold Brecht. Berht­hold Brecht døde i 1956, så Tolv­skil­lings­ope­ra­en vil ikke være fri før fra 1. janu­ar 2027. Det har vært en slags infla­sjon i den nors­ke over­set­tel­sen. Ori­gi­nal­tit­te­len er Die Drei­groschenoper. Hvor­for tre har blitt til 12 hos oss, vet jeg ikke.

Jeg har i alle fall sett to opp­set­nin­ger av Tolv­skil­lings­ope­ra­en. En på Det nors­ke tea­ter i Oslo, med Øyvind Blunck som Mack the Kni­fe, og en i New York med Sting i den rol­len. Jeg synes Øyvnd Blunck var langt bed­re enn Sting. Jeg hus­ker den karak­te­ren Øyvind Blunck gestal­tet. Fra fore­stil­lin­gen i New York hus­ker jeg ikke så mye annet enn at det var Sting, men den gjor­de ikke noe dypt inntrykk.

Arkitektur

Den fins­ke arki­tek­ten Gott­lieb Eliel Saarinen, som blant annet teg­net jern­bane­sta­sjo­nen i Hel­sin­ki og Nasjo­nal­mu­se­et i Finland. 

Han er far til Eero Saarinen, finsk-ame­ri­kansk arki­tekt som blant annet teg­net USAs tid­li­ge­re ambas­sa­de i Oslo.

Byg­nings­kunst er også opp­havs­retts­lig ver­net. Om noen skul­le øns­ke å kopiere jern­bane­sta­sjo­nen i Hel­sin­ki eller deler av den­ne, står de når fritt til å gjø­re det. 

Det er byg­ningskunst som er opp­havs­rett­lig ver­net. Vand­rer vi rundt på et typisk norsk bolig­felt, plei­er det ikke å gi noen kunstopplevelse.

Arki­tek­tur er et av de områ­de­ne hvor vi hav­ner i grense­om­rå­det mel­lom form og funk­sjon. For­mer som er dik­tert av funk­sjon er ikke opp­havrett­lig ver­net. De fles­te bygg skal fyl­le en funk­sjon, hva enten det er som bolig eller for­ret­nigs­bygg. De som skal byg­ge blir ofte inn­hen­tet av prak­tis­ke rea­li­te­ter som øko­no­mi og and­re kje­de­lig­he­ter. Plan­løs­nin­ger er gjer­ne resul­tat av øns­ke om god og fun­kjo­nell plass­ut­nyt­tel­se, og gir lite rom for kunst­ne­risk utfol­del­se. Det har vært gans­ke man­ge opp­havs­retts­kon­flik­ter om arki­tek­tur. Men det har stort sett vært spørs­mål om vis­se type­hus er opp­havs­retts­lig ver­net, alt­så den ned­re gren­sen for opp­havs­rett. Noen har kan­skje stu­dert diver­se fer­dig­hus­ka­ta­lo­ger, og har endt med å byg­ge et hus som kan­skje lig­ner på noen av ferdighusene. 

Annet

Asa Yoel­son, bed­re kjent som Al Jol­son. Han var enter­tai­ner, men jeg har ikke klart å iden­ti­fi­se­re noen verk han etter­lot seg som opp­ha­ver. Verne­ti­den for utøven­de kunst­ne­re begyn­ner å løpe når den kunst­ne­ris­ke pre­sta­sjo­nen fin­ner sted, even­tu­elt når et opp­tak gjø­res til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten. Den er ikke knyt­tet til utøve­rens døds­år. Av grun­ner jeg ikke går nær­me­re inn på, har utøve­re fra USA ikke vern i Nor­ge. Han hører nok der­for ikke hjem­me i den­ne over­sik­ten. Jeg tar ham med like­vel, ikke minst i kjøl­van­net av dis­ku­sjo­nen om “black­face”, som før­te til at komi­ker Espen Eck­bo tok livet av og skrev en nekro­log over sin karak­ter Ernst Øyvind Tvedt.

I den grad folk for­bin­der no med Al Jol­son, er det anta­ge­lig­vis at han had­de hoved­rol­len i det som er kjent som den førs­te lyd­fil­men, The Jazz Sin­ger fra 1927. Her opp­trer han i black­face, og han ble kalt The King of Black­face, en tit­tel man kan­skje ikke vil­le vært sær­lig stolt av i dag.

Al Jol­son var en jødisk immi­grant fra Litau­en. Han var i sin tid USAs mest kjen­te og best betal­te enter­tai­ner. Han frem­stil­te hvi­te ste­reo­ty­pi­er av svar­te, men har også fått æren for å ha intro­du­sert afro-ame­ri­kansk musikk til et hvitt pub­li­kum, og for å ha banet vei for folk som Louis Arm­strong, Duke Elling­ton, Fats Waller og Ethel Waters, for å nev­ne noen.

Print Friendly, PDF & Email