Sosiale medier, Trump og ytringsfrihet

Donald Trump er utestengt fra Twitter for alltid. Jeg godtet meg da jeg leste det. Jeg er ikke bedre. Men etter litt ettertanke, kom jeg til at det er dypt problematisk. Selv om vi umiddelbart kan more oss over at verdens enn så lenge mektigste mann utestenges fra sitt favorittmedium, bør vi være i stand til å tenke prinsipielt.

Vi bør ikke være dobbeltmoralske slik at vi synes det er helt OK at de vi ikke liker utestenges, mens vi mener det er uakseptabelt når de vi sympatiserer med utestenges, som da Anine Kierulf ble midlertidig utestengt fra Facebook etter å ha postet et bilde av Hitler, og da Facebook blokkerte Aftenpostens gjengivelse av det ikoniske bildet av Vietnamjenta som rømmer fra napalmbombene.

Jeg er ikke bekymret for Donald Trumps ytringsfrihet. Han kan når som helst innkalle til pressekonferanse og alle TV-stasjoner vil sende direkte, i alle fall inntil han serverer altfor mange løgner. Når dette skrives har det vært meldt at Donald Trump skulle holde en tale på Fox News. Så langt har han ikke talt, men som TV2 melder:

“Nyhetsmedier over hele verden ventet at Trump ville komme med sin første uttalelse siden han ble utestengt fra sosial medier mandag kveld.”

Han når ut gjennom (nesten) alle kanaler.

Det er et større problem med alle de andre som utestenges av ulike grunner. De som ikke får oppslag i alle meider om at de er utestengt, og som når de måtte ønske får tilgang til andre medier.

Twitter, Facebook og andre såkalt “sosiale medier” har sine terms & conditions. Som vanlig er det ikke enkelt å få oversikt over slike vilkår. Twiter har et sett Terms of Service. I tillegg har de et sett Rules and policies, som igjen suppleres av General guidelines and policies. Når man har flere slike dokumenter, spør jeg meg som jurist alltid om forholdet mellom dem. Er det slik at et av dokumentene er overordnet de andre? Det sier de ikke noe om.

I sin begrunnelse for å utestenge Donald Trump går de gjennom to av hans tweets, og skriver blant annet dette:

“We assessed the two Tweets referenced above under our Glorification of Violence policy, which aims to prevent the glorification of violence that could inspire others to replicate violent acts and determined that they were highly likely to encourage and inspire people to replicate the criminal acts that took place at the U.S. Capitol on January 6, 2021.”

De viser også til planer om et nytt angrep på US Capitol og andre regjeringsbygninger 17. januar 2021. De andre som utestenges får ikke en slik begrunnelse, som ganske sikkert er gjennomdrøftet av toppledelsen i Twitter.

Saken bringer mange dillemmaer opp til overflaten. De sosiale medienes suksess har blitt deres egen fiende. De har fått en så dominerende stilling at de ikke kan behandles som andre private selskaper.

Nå som Trump og sikkert mange trumpister er utestengt fra Twitter og Facebook, har en del strømmet til Parler, som etter det jeg forstår lar folk skrive hva de vil, og har blitt populær blant høyreektremister. Både Google og Apple svarte med å fjerne appen fra Google Play for Android-brukere, og AppStore for de som bruker iPhone. Tjenesten har til nå vært driftet hos Amazon, som har sagt at de ikke lenger vil drifte tjenesten.

Jeg har sett at noen i debatten i kjøvannet av denne saken har sagt at de sosiale mediene må inn under demokratisk kontroll, uten at jeg har sett at det er vært presisert hva de måtte mene at dette innebører. “Demokratisk kontroll” har en tendens til å bety under folkevalgt kontroll, som igjen betyr politisk kontroll. Heldigvis er medier hos oss ikke under “demokratisk kontroll” på andre måter enn at de må følge de demokratisk vedtatte lover i samfunnet.

En god presse er en fri og kritisk presse, som ikke minst er kritisk når det gjelder de styrende myndigheter. Det vil vi ikke få med en presse under “demokratisk kontroll”. Det er dessverre ikke vanskelig å finne land hvor man har en statlig kringkaster under “demokratisk kontroll”, som er et propagandaapparat for det sittende regimet.

De sosiale mediene tar i utgangspunktet ikke noe redaksjonelt ansvar. Likevel er det nettopp dette de gjør når de utelukker personer og stenger tjenester.

Med tjenester basert i andre land, for sosiale medier først og fremst i USA, underlegger vi i praksis vår debatt et annet lands debattkultur og lovgivning. Selv om Twitters utestengelse av Trump er basert på voldsforherligelse, ser vi mange eksempler på at USA-baserte medier tolererer vold og voldsforherligelse i en helt annen grad enn vi gjør i Norge, samtidig som de får panikkangst om noen skulle vise bilde av en kvinnelig brystvorte.

I vår forståelse av ytringsfrihet i Norge, og vi kan inkludere Europa slik ytringsfriheten er uttrykt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og praktisert av Den europeiske menneskerettsdomstolen, er den politiske ytringsfriheten blant de viktigste. Om min hukommelse stemmer, kalte Carsten Smith en gang den politiske ytringsfriheten for ytringsfrihetens indrefilét. I kjølvannet av alle beskyldninger om forsøk på å påvirke valget i USA har politisk debatt i forbindelse med et valg, blitt noe av der farligste av alt. Som om valgkamp er noe annet en forsøk på å påvirke et valg, i betydningen å påvirke hva folk stemmer.

Facebook har nå stengt kontoene til regjeringsmedlemmer i Uganda foran det forestående valget på president og nasjonalforsamling. De beskyldes for å manipulere den offentlige debatten. Man kan sikkert mene mye om valgkampen i Uganda, og mitt inntrykk er at den usanske valgkampen fremstår som en søndagskole i sammenligning. At et usansk selskap utelukker sentrale politikere i andre land fra å bruke medier som Facebook, Twitter osv i en valgkamp, er helt uakseptabelt. Det er ikke særlig mye bedre at de gjør det i sitt hjemland USA. De må gjerne beskylde andre for å manipulere debatten, men her er det disse selskapene som gjør det langt mer åpenbart enn gjennom sine algoritmer som styrer og manipulerer debatten.

For noen år siden hadde vi et lignende tilfelle i Norge. Human Rights Services (HRS), en organisasjon som jeg heller ikke liker, hadde sitt nettsted på servere hos et webhostingselskap som heter Imbera. I kjølvannet av striden om Muhammedkarikaturene, valgte de å bruke en av disse kariktarurene som en slags avsnittsmarkør på sine nettsider. Det kan vi mene hva vi vil om, og det var sikkert dessuten en opphavsrettskrenkelse. I frykt for at det skulle bli bråk, fjernet Imbera disse kariktaurene fra HRS’ nettsider.

Som så ofte er det vanskelig å spore informasjonen på nettet, i alle fall om man ikke begynner å lete i Web Archive, noe jeg ikke har gjort. Jeg omtalte saken da den verserte i febtruar 2008, og viser til det jeg da skrev. Imbera viste til sine retningslinjer og råd om innhold på nettsider, hvor det sto:

“Imbera AS ønsker og praktiserer å være et selskap som kun publiserer et såkalt “hyggelig/informativt innhold” fra seriøse aktører og bedrifter i Norge.”

Jeg sitter ikke med løsningen når det gjelder hvordan vi skal behandle sosiale medier. Det kan

De kastet dem ikke ut som kunde, slik Amazon gjør med Parler. Men de gikk inn og redigerte deres nettisder. Det er på mange måter enda verre. Selv om jeg sterkt misliker HRS og mener det er skandaløst at Regjeringen finansierer deres hatblogg med 1,8 mill per år, mener jeg fortsatt at de skal ha sin ytringsfrihet.

Kommersielle selskaper kan ha sine regler og retningslinjer for bruk av deres tjenester, og brudd på vilkårene bør kunne føre til oppsigelse eller heving av kundeforholdet. Noen ganger kan slike vilkår nærmest bli parodiske. For noen år siden gikk jeg gjennom vilkårene for bruk av Microsoft Word. Om jeg huske rett, ville det være et brudd på lisensvilkårene om man brukte Microsoft Word til å skrive pornografi. Dette står ikke i dagens vilkår.

Grensen for det lovlige er langt videre enn grensen for det anstendige. Vi kan ikke kreve at slike tjenester skal akseptere alle lovlige ytringer.

Jeg kjenner ikke detaljer i usansk rett på dette området, så jeg velger å diskutere med utgangpsunkt i norsk og europeisk (EU) rett. Rundt årtusenskiftet hadde politikerne en naiv tro på hvordan elektroniske tjenester skulle frelse økonomien. De var livredde for å gjøre noe som kunne begrense utviklingen og veksten av slike tjenester. I EU vedtok man ehandelsdirektivet, som i stor grad beskytter leverandører av nettjenster mot ansvar.

Jeg mener at man her gjorde en feil. I debatten forut for dette, skilte man ikke klart nok mellom straff og erstatning. Det er og bør være slik at det skal mye til for at man skal kunne straffes for andres handlinger. Vi kan ikke helt utelukke det. Man kan for det første straffes for medvirkning. Den som tilbyr en tjeneste som kan brukes til og brukes til spredning av hatefulle og andre ulovlige ytringer, kan medvirker til spredningen av disse ytringene. I noen tilfeller kan man også straffes for unnlatelser, altså for ikke å gjøre noe i en situasjon hvor man burde ha handlet. Det strafferettslige redaktøransvaret er et straffansvar for andres ulovlige ytringer. Alt dette reiser vanskelige strafferettslige spørsmål som jeg ikke skal gå inn på.

Når det gjelder erstatning er situasjonen en helt annet. Man kan ilegge erstatningsansvar ut fra en risikovurdering. I Norge kan man bli erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for skade som en følge av farlig virksomhet. Skadevolder, eller egentlig den som driver den farlige virksomheten, behøver ikke å ha gjort noe ulovlig eller ha opptrådt uaktsomt, men bærer riskoen for virksomheten og kan bli erstatningsansvarlig for tap som denne virksomheten påfører andre. Vi kjenner også dette fra det objektive ansvaret for fører av motorvogn.

I den svenske Pirate Bay-saken, er kjernen i avgjørelsen dette:

  • De som sto bak tjenesten hadde laget en tjeneste som var særlig velegnet for ulovlig virksomhet.
  • Den var laget i den hensikt å legge til rette for ulovlig virksomhet.
  • De som drev tjenesten var klar over at den i stort omfang ble brukt til ulovlig virksomhet.
  • De gjorde ingen ting for å hindre den ulovlige virksomheten.

Dette var grunnlaget for at de ble dømt for å medvirke til andres ulovlige virksomhet, som var muliggjort ved denne tjenesten.

Det er mange typer virksomhet som også kan brukes til ulovligheter. Jeg regner med at det selges en god del tyvgods gjennom en tjeneste som Finn.no. Det samme skjer nok også gjennom en del bruktbutikker. Men så lenge formålet ikke er salg av tyvgods, og de har rimelige rutiner for å hindre dette, vil de ikke kunne straffes for heleri eller medvirning til heleri.

Den som driver en kommersiell virksomhet som medfører risiko for at andre påføres skade, bør kunne holdes erstatningsansvarlig for den skade som andre påføres. Detaljer i disse ganske vanskelige erstatningsrettslige spørsmålene, går jeg ikke inn på her. I enhver forsvarlig forretningsmodell og forretningsplan, har man vurdert hva slags risiki virksomheten medfører, og dermed tapsrisikoen ved denne type virksomhet. Det må være en rimelig terskel for å grenser for et eventuelt ansvar, men det går jeg ikke nærmere inn på.

I dag er relgene slik at selskaper som Twitter, Facebook, YouTube og andre, ikke kan holdes ansvarlig med mindre de kjenner til en eventuell ulovlig virksomhet. De har ingen plikt til å følge med på hvordan andre gjør bruk av tjenesten. Man kan drive et debattforum eller et “sosialt medium” uten noen form for moderering. Hvis man fjerner ulovlig innhold uten ugrunnet opphold etter å ha blitt gjort oppmerksom på det, vil de som driver tjenesten heller ikke kunne holdes ansvarlig. Dette er en modell som oppfordrer til ikke å følge med på det som skjer. Tjenesteyter risikerer ikke noe før noen eventuelt har klaget.

Det er en stor variasjon av tjenester, og man kan ikke skjære alle tjenester over en juridisk kam. Jeg har brukt flere tjenesteytre til mitt nettsted. Jeg har landet på selskapet Domeneshop, som jeg er godt fornøyd med. Det jeg får fra Domeneshop, er det som gjerne kalles en LAMP-stack:

  • Linux operativsystem
  • Apache webserver
  • MySQL database
  • PhP programmeringsspråk

Domeneshop sørger for at nettstedet er tilgjengelig på nett. Jeg leier nærmere angitt lagringsplass som jeg kan bruke nesten som jeg vil. De har selvfølgelig også sine avtalevilkår som kan være mer inngripende enn hva jeg liker, men de går jeg ikke nærmere inn på.

Jeg bruker bloggprogramvaren WordPress. Det er et program jeg har installert på den serverplassen jeg leier, og har satt det opp slik jeg vil ha det — i alle fall så langt det er mulig med mine noe begrensede kunnskaper om webutvikling. Jeg kunne ha installert mye annet. Jeg kunne f.eks. ha drevet en nettbutikk. Jeg kunne også ha installert et nettkasino, som ville ha vært ulovlig, og programmer for å drive annen ulovlig virksomhet. Det ville vært i strid med den avtalen jeg har inngått med Domeneshop, og jeg har ingen problemer med at avtalen sier at jeg ikke kan drive en ulovlig virksomhet.

Jeg anser det som ganske selvsagt at Domeneshop ikke skal kunne holdes ansvarlig om jeg skulle gjøre ulovligheter på mitt nettsted. Det vil bli som å holde trykkeriet ansvarlig for eventuelt ulovlig innhold i en bok de har trykket, eller å holde Posten ansvarlig for eventuelt ulovlig innhold i et brev de har fomidlet. Hvis de skulle kunne holdes ansvarlig for slikt, måtte det ha betydd at Domeneshop måtte ha overvåket hva jeg og andre kunder måtte finne på å publisere, trykkeriene måtte lese og vurdere lovligheten av alle manuskripter før de trykket dem, og posten måtte ha undersøkt alle brev de formidler. Det er veldig mange grunner til at vi ikke kan ha det slik.

Men hvis man tilbyr en plattform for debatt i form av et “sosialt medium”, da har man beveget seg ganske langt bort fra de tekniske basistjenestene som Domeneshop og andre leverer til folk og virksomheter som vil etablere sine egne nettjenester.

Jeg er skeptisk til at man skal kunne ytre seg anonymt. Det vil si: Man kan gjerne opptre pseudonymt, hvis tjenesteyter har verifisert identiteten på forsvarlig måte. Jeg kan ikke se at de som opptrer pseudonymt i slike medier skal ha krav på kildevern.

I dag morges (12. januar) ble det meldt på Dagsnytt at Twitter har stengt et stort antall konti fra QAnon aktivister. Det som er interessant i denne sammenhengen, er at mange av de som ble utelukket, hadde et stort antall konti. Verfifisering av identitet bør gjøre det vanskelig med trollfrabrikker.

I redigerte medier ser vi jevnlig at noen opptrer anonymt, men hvor det opplyses at redaksjonen kjenner identiteten. Da er redaksjonen ansvarlig for det som publiseres, og den som uttaler seg er beskyttet av kildevernet.

Noen aviser har egne tjenester hvor varslere skal kunne opptre anonymt, også overfor redaksjonen. Aftenposten har f.eks. sin Securedrop, som riktignok er ute av virksomhet fordi så mange for tiden arbeider på hjemmekontor. Flere store avsløringer som vi har sett de senere år, ikke minst innen finanssektoren, er muliggjort ved denne type tjenester. Reaksjonen må vurdere meget nøye og sjekke opplysninger mot andre kilder før de velger å offentliggjøre noe med utgangpsunkt i slike tips. Men det er redaktørens ansvar om de velger å publisere.

Praksis fra Menneskerettsdomsolen innebærer at når pressen baserer seg på anonyme kilder, kan de ikke påberope seg noe referatprivilegium. Det de publiserer som er basert på anonyme kilder, blir bedømt som om det er redaksjonens egne ytringer og påstander.08

Trumps og andre samfunnstoppers ytringsfrihet bekymrer meg i liten grad. De slipper til i så mange kanaler. Men det er et alvorlig problem og en trussel mot ytringsfriheten at noen få private selskaper i praksis skal kunne definere grensene for ytringsfriheten etter eget forgodtbefinnende. Det er også et problem at bl,a, offentlige virksomheter har gjort dette til sin informasjonsplattform, og at medier at ousourcet sine debattfora til slike tjenester.