I Khrono kan vi lese at flere universiteter “Går til kamp mot «gammeldags» gradsforskrift”. De ønsker å tilby undervisning i jus, medisin og psykologi. Det står:

“Igjen har blir det reist en debatt om gradsforskriften, som regulerer hvem som skal få tilby profesjonsutdanninger som medisin, tannlege, juss og psykologi — ofte kostbare utdanninger, som fører til beskyttede titler.”

Medisin, tannlege og psykologi er kostbare utdanninger. Klinisk utdanning er en del av profesjonsstudiene, hvilket betyr at man må ha tilstrekkelig klinisk kapasitet på høyt nivå, for å kunne tilby slike utdanninger. Man kunne godt ønske at også jurister som slippers løs på samfunnet burde ha en form for praktisk, klinisk erfaring, og ikke bare ha teoretiske kunnsaper. Men det er en annen diskusjon, som jeg lar ligge. Slik det er i dag, er det juridiske studiet billig — kanskje et av de billigste studiene ved universitetene. Det er et resultat av at de juridiske fakultetene har vært underfinansiert i alle fall i mange tiår.

Så lenge jeg kan huske, har det vært desentral jusundervisning. Folkeuniverisitetet, men også andre har tilbudt undervisning i juridiske fag. Så lenge jusstudiet var et åpent studium, uten noen obligatoriske elementer, kunne alle med grunnleggende studiekompetanse registrere seg som student og gå opp til eksamen. Jeg begynte mine jusstudier ved Folkeuniversitetet i Telemark, og har også undervist på deres kurs en del ganger. Det siste passet meg ganske godt, da det betød at jeg fikk dekket reisekostnader når jeg besøkte mine foreldre, samtidig som det ga en viss ektrainntekt å holde slike kurs. Da jusstudiet ble lukket, gjorde privatistordningen at det fortsatt var mulig å opprettholde dette tilbudet.

Jeg har lenge vært tilhenger av at Det juridiske fakultet burde dele stutdiet inn i bachelor og master, men det har til nå ikke hatt flertall ved UiO. Men før eller siden må UiO komme resten av verden også på dette området.

Det er to hovedgrunner til at jeg mener vi bør ha en slik todeling. Den viktigste er studentmobilitet. Det vil være en fordel at man kan ta en bachelor et sted, og fortsette med en master et annet sted. Da jeg hadde ansvar for utvekslingsprogrammer, merket jeg meg at de fleste læresteder hadde bachelor som opptakskrav for å kunne komme inn på masterstudier. Vi kunne argumetere for at det å være ferdig med de tre første avdelingene, og muligens et valgfag, i praksis var det samme som en bachelorm der vi kom i inngrep med samarbeidende institusjoner.

Det var ikke noe problem for andre universiteter som var i de samme nettverkene som oss. Det var vanskeligere overfor institusjoner som vi ikke hadde et formalisert samarbeid med. Det avhang av hvor interesserte de var i studenter fra Norge. Jeg husker at i informasjonen om opptakskrav ved University of Melbourne sto det uttrykkelig at kravet om bachelor ikke gjaldt for norske studenter, men at de måtte ha avlagt et nærmere angitte eksamener.

Vi merket også at det ved store og ettertraktede institusjoner var en formell screening av søknader før de kom til hva vi kan kalle en reell vurdering. Hvis man ikke oppfylte de formelle kravene, i praksis en bachelorgrad, kom ikke søknadene videre. Det var i praksis vanskelig å argumentere for at våre søkere skulle slippe gjennom den formelle screeningen, og skulle komme til neste runde. London School of Economics var et lærested hvor våre studenter i praksis ble utelukket på denne måten.

Det bør også være større åpninger for mobilitet mellom læresteder i Norge. Man bør kunne ta en bachelor et sted og fortsette med master et annet sted.

Den andre hovedgrunnen er å ha en exitmulighet før man har fullført studiet. Jeg har møtt noen studenter som etter noen år har kommet til at det juridiske studiet ikke var noe for dem. Da vil det være en fordel å kunne få en grad og ikke bare et avbrutt studium. Man kunne på dette stadiet skifte retning. Hvis noen har en annen utdannelse fra før, men ønsker jus i tillegg, vil også en bachelor kunne fremstå som mer overkommelig enn en master.

UIB har bachelor og master i rettsvitenskap. De har også et integrert profesjonsstudium, og jeg har ikke oversikt over hvordan disse spiller sammen. Man kan ta en bachelor i rettsvitenskap ved Universitetet i Agder, Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Innlandet. Om jeg har forstått det rett, er disse utviklet i samarbeid med UiB, slik at studenter herfra kan fortsette med master ved UiB. UiO har valgt å stille seg utenfor dette.

BI har et masterstudium i forretningsjus og økonomi. Mange jurister går ikke inn i klassiske juristyrker som advokat eller dommer. For den som vil arbeid med forretningsjus i næringslivet, vil kunne en slik master fra BI kunne være mer relevant enn en klassisk juritutannelse. Man har slike utdannelser også i Danmark og Sverige. Kanskje kunne vi også se litt innovasjon i utvikling av studietilbud ved det ofte så veldig konservative fakultetet ved UiO.

Det juridiske fakultet ved UiO er det største juridiske lærestedet i Norge. Ingen andre kan tilby den samme faglige bredde på et høyt nivå som vi kan i Oslo. Den muligheten dette gir oss, bør vi utnytte. Vi bør kunne utvikle oss mer i retning av “post graduate” studier. Vi bør være åpen for å ta inn studenter på masterstudiet som har sin bachelor fra et annte lærested. Det er lenge siden jeg så på detaljene rundt dette, men den gang jeg gjorde det så det ut til at dette ville være lønnsomt ut fra den finansieringsmodellen vi da hadde. Jeg har møtt noen innvendiger av praksisk art, om opptakskrav og opptaksprosedyrer. Det enkle svaret på det er at når de klarer det i Bergen, da må kunne klare det i Oslo også,