Exit Siv Jensen

Så har Siv Jen­sen bestemt seg for å si takk for seg i norsk poli­tikk, i alle fall på topp­nivå. Jeg iker ikke FrP og øns­ker alt vondt for det partiet.

Når det er sagt. Jeg er gans­ke impo­nert over det Siv Jen­sen har fått til. Hun fikk en nær­mest umu­lig opp­ga­ve da hun over­tok etter parti­ei­er Carl I Hagen. Han styr­te FrP som sitt eget pri­va­te fore­tak, hva enten det gjaldt å for­hol­de seg fritt til parti­pro­gram­met, eller da han under­slo stor­tings­grup­pens pen­ger og bruk­te det som pri­vat reise­kas­se for seg selv, sin fami­lie og sine ven­ner. Det vil­le ikke være mulig for noen å få den sam­me posi­sjo­nen i FrP som Carl I Hagen had­de. Om det ikke var vans­ke­lig nok i utgangs­punk­tet, har Carl I Hagen bidratt mye til å gjø­re det vans­ke­li­ge­re for Siv Jen­sen, etter at han gjor­de et for­søk på å trek­ke seg tilbake.

Nå er vi vant til at kvin­ner er parti­le­de­re. Jeg kjen­ner ikke det ind­re liv i FrP. Men jeg tror det må være det par­ti­et som var minst klar for en kvin­ne­lig parti­le­der da hun over­tok for 15 år siden. Jeg had­de ikke ven­tet at hun skul­le kla­re det. Om jeg skal være ærlig, håpet jeg at hun skul­le mis­lyk­kes. Jeg håpet at FrP skul­le kla­re å rive seg selv i styk­ker, når ikke len­ger part­kon­gen Carl kun­ne gir­pe bru­talt og ene­vel­dig inn og fore­ta utrensk­nin­ger av opposisjonelle. 

Siv Jen­sen had­de lært litt av Calr I Hagen. Hun fort­sat­te prak­si­sen med å eks­klu­de­re ube­ha­ge­g­lig oppo­si­sjon, enten det var mot den sen­tra­le eller loka­le ledel­sen (men når lokal ledel­se oppo­ner­te mot den sen­tra­le, da måt­te den loka­le ledel­sen “dø”). Det had­de vært inter­es­sant å se hvor man­ge folk som har blitt eks­klu­dert fra poli­tis­ke par­ti­er de sis­te, la oss si 50 år. Jeg har ald­ri sett noen slik sta­ti­stikk. Jeg tror ikke noen vil være i nær­he­ten av FrP, et tegn på en gans­ke råt­ten parti­kul­tur. Lite tyder på at Siv Jen­sen har klart å gjø­re noe med den, noe opp­løs­nin­gen av lokal­la­ge­ne i Ber­gen og Oslo på man­ge måter bekreftet.

Selv om jeg på en måte er skuf­fet over at hun lyk­tes, så står det respekt av hvor­dan hun har mest­ret opp­ga­ven som partileder.

At hun har klart opp­ga­ven som parti­le­der over­ras­ken­de, jeg vil si impo­ne­ren­de godt, betyr ikke det at jeg har noen respekt for det hun har stått for poli­tisk. Det er mulig hun har hind­ret at FrP ble enda ver­re. På den annen side ble de desto far­li­ge­re ved at hun på et vis klar­te å hol­de det sånn noen­lun­de samlet.

Siv Jen­sen har også lært av parti­kon­ge Carl at arve­rekke­føl­gen bør orga­ni­se­res som i et parti­mo­nar­ki. Her skal det ikke være ube­ha­ge­lig demo­kra­tisk inn­blan­ding fra en valg­ko­mi­té. Siv Jen­sen har pekt ut sin kron­prin­ses­se og arve­prins: Syl­vi List­haug og Kje­til Sol­vik-Olsen. Det kan bli et inter­es­sant par. Dess­ver­re vil det nok være Syl­vi List­haug vi vil se mest til.

Syl­vi List­haug er en split­ten­de poli­ti­ker som er flink til å få medie­opp­merk­som­het, men lite flink til å få noe gjen­nom­ført. Det enes­te resul­ta­tet som står igjen etter henns inn­sats som byråd i Oslo, er en tomt i Spa­nia hvor man ikke får lov til å byg­ge. Siv Jen­sen har på en nær­mest mira­ku­løs måte klart å hol­de FrP sånn noen­lun­de sam­let. Det tror jeg, og jeg får vel inn­røm­me håper jeg at Syl­vi List­haug ikke vil kla­re. Mer grums enn tid­li­ge­re vil pip­le opp og de vil slåss internt. Det som måt­te fin­nes av for­nuft vil fordufte. 

Selv om Erna Sol­berg har gjort Syl­vi LIst­haug til stats­råd to gan­ger og har sagt at hun godt kan bli stats­råd igjen — noe som viser dår­lig døm­me­kraft hos Erna Sol­berg — er det nep­pe sær­lig man­ge and­re poli­ti­ke­re i and­re par­ti­er enn FrP som vil ta i Syl­vi List­haug med ildtang.

FrP vil sik­kert få et opp­sving på menings­må­lin­ge­ne med Syl­vi List­haug som ny parti­le­der. Men vi får håpe at det ikke hol­der fram til valget.

Syl­vi List­haug er en “mye skrik og lite ull” poli­ti­ker, en leven­de bekref­tel­se på ord­ta­ket “tom­me tøn­ner rom­ler mest”. Som om det ikke blir ille nok med Syl­vi List­haug som parti­le­der, så sies det nå at vi kan risi­ke­re å få Jon Helg­heim som FrPs første­kan­di­dat i Oslo. Det er et mer­ke­lig skue­spill. Carl I Hagen har dratt i eksil, ikke til Spa­nia den­ne gan­gen men til Opp­land, da FrP i Oslo ikke vil ha ham. Da FrP i Bus­ke­rud ikke vil­le ha Jon Helg­heim, skal man visst prø­ve å få ham inn fra Oslo. Jeg føl­te en let­tel­se over tan­ken på at vi vil­le bli kvitt Jon Helg­heim da han ikke ble reno­mi­nert i sitt hjem­fyl­ke. Kank­sje blir vi ikke kvitt ham likevel.

Jeg tror og håper at par­hes­te­ne Jon Helg­heim og Chris­ti­an Tybring-Gjed­de ikke vil være noen vel­ger­mag­ne­ter i Oslo. Det har vist seg at Oslo­vel­ge­re ikke lar seg skrem­me til å stem­me FrP ved at de over­spil­ler inn­vand­rings­kor­tet. Jeg håper også at ikke and­re par­ti­er gjør FrP til “hoved­mot­stan­der”, og der­med bidrar til å gi dem mye eks­tra opp­merk­som­het i valgkampen.

Det kom­mer som regel over­ras­ken­de når toppo­li­ti­ke­re sier at de trek­ker seg, bort­sett fra når det skjer kort tid etter et dår­lig valg. Når man ser til­ba­ke, var det kan­skje ikke så over­ras­ken­de like­vel. FrP gjør det hel­dig­vis dår­lig på menings­må­lin­ge­ne. Drøm­men om igjen å kom­me i regje­ring — en drøm Syl­vi List­haug nep­pe deler — er knust. Man kan ikke trek­ke seg som stor­tings­re­pre­sen­tant når man først er valgt. Hun måt­te bestem­me seg nå for om hun vil­le bru­ke fire nye år av livet på poli­tikk. Etter å ha vært parti­le­der i 15 år, ha både lyk­tes og mis­lyk­tes med et regje­rings­sam­ar­beid, og lig­ger an til å lede sitt par­ti mot et dår­lig valg — med sann­syn­lig­vis mye intern uro etter et slikt valg, er det for­ståe­lig at hun ikke er moti­vert for fire nye år.

Jeg håper du vil bru­ke mye tid på din fami­lie og din nye hund, Siv Jen­sen. Det har vi fortjent.

Print Friendly, PDF & Email