Så har Siv Jensen bestemt seg for å si takk for seg i norsk politikk, i alle fall på toppnivå. Jeg iker ikke FrP og ønsker alt vondt for det partiet.

Når det er sagt. Jeg er ganske imponert over det Siv Jensen har fått til. Hun fikk en nærmest umulig oppgave da hun overtok etter partieier Carl I Hagen. Han styrte FrP som sitt eget private foretak, hva enten det gjaldt å forholde seg fritt til partiprogrammet, eller da han underslo stortingsgruppens penger og brukte det som privat reisekasse for seg selv, sin familie og sine venner. Det ville ikke være mulig for noen å få den samme posisjonen i FrP som Carl I Hagen hadde. Om det ikke var vanskelig nok i utgangspunktet, har Carl I Hagen bidratt mye til å gjøre det vanskeligere for Siv Jensen, etter at han gjorde et forsøk på å trekke seg tilbake.

Nå er vi vant til at kvinner er partiledere. Jeg kjenner ikke det indre liv i FrP. Men jeg tror det må være det partiet som var minst klar for en kvinnelig partileder da hun overtok for 15 år siden. Jeg hadde ikke ventet at hun skulle klare det. Om jeg skal være ærlig, håpet jeg at hun skulle mislykkes. Jeg håpet at FrP skulle klare å rive seg selv i stykker, når ikke lenger partkongen Carl kunne girpe brutalt og eneveldig inn og foreta utrenskninger av opposisjonelle.

Siv Jensen hadde lært litt av Calr I Hagen. Hun fortsatte praksisen med å ekskludere ubehageglig opposisjon, enten det var mot den sentrale eller lokale ledelsen (men når lokal ledelse opponerte mot den sentrale, da måtte den lokale ledelsen “dø”). Det hadde vært interessant å se hvor mange folk som har blitt ekskludert fra politiske partier de siste, la oss si 50 år. Jeg har aldri sett noen slik statistikk. Jeg tror ikke noen vil være i nærheten av FrP, et tegn på en ganske råtten partikultur. Lite tyder på at Siv Jensen har klart å gjøre noe med den, noe oppløsningen av lokallagene i Bergen og Oslo på mange måter bekreftet.

Selv om jeg på en måte er skuffet over at hun lyktes, så står det respekt av hvordan hun har mestret oppgaven som partileder.

At hun har klart oppgaven som partileder overraskende, jeg vil si imponerende godt, betyr ikke det at jeg har noen respekt for det hun har stått for politisk. Det er mulig hun har hindret at FrP ble enda verre. På den annen side ble de desto farligere ved at hun på et vis klarte å holde det sånn noenlunde samlet.

Siv Jensen har også lært av partikonge Carl at arverekkefølgen bør organiseres som i et partimonarki. Her skal det ikke være ubehagelig demokratisk innblanding fra en valgkomité. Siv Jensen har pekt ut sin kronprinsesse og arveprins: Sylvi Listhaug og Kjetil Solvik-Olsen. Det kan bli et interessant par. Dessverre vil det nok være Sylvi Listhaug vi vil se mest til.

Sylvi Listhaug er en splittende politiker som er flink til å få medieoppmerksomhet, men lite flink til å få noe gjennomført. Det eneste resultatet som står igjen etter henns innsats som byråd i Oslo, er en tomt i Spania hvor man ikke får lov til å bygge. Siv Jensen har på en nærmest mirakuløs måte klart å holde FrP sånn noenlunde samlet. Det tror jeg, og jeg får vel innrømme håper jeg at Sylvi Listhaug ikke vil klare. Mer grums enn tidligere vil piple opp og de vil slåss internt. Det som måtte finnes av fornuft vil fordufte.

Selv om Erna Solberg har gjort Sylvi LIsthaug til statsråd to ganger og har sagt at hun godt kan bli statsråd igjen — noe som viser dårlig dømmekraft hos Erna Solberg — er det neppe særlig mange andre politikere i andre partier enn FrP som vil ta i Sylvi Listhaug med ildtang.

FrP vil sikkert få et oppsving på meningsmålingene med Sylvi Listhaug som ny partileder. Men vi får håpe at det ikke holder fram til valget.

Sylvi Listhaug er en “mye skrik og lite ull” politiker, en levende bekreftelse på ordtaket “tomme tønner romler mest”. Som om det ikke blir ille nok med Sylvi Listhaug som partileder, så sies det nå at vi kan risikere å få Jon Helgheim som FrPs førstekandidat i Oslo. Det er et merkelig skuespill. Carl I Hagen har dratt i eksil, ikke til Spania denne gangen men til Oppland, da FrP i Oslo ikke vil ha ham. Da FrP i Buskerud ikke ville ha Jon Helgheim, skal man visst prøve å få ham inn fra Oslo. Jeg følte en lettelse over tanken på at vi ville bli kvitt Jon Helgheim da han ikke ble renominert i sitt hjemfylke. Kanksje blir vi ikke kvitt ham likevel.

Jeg tror og håper at parhestene Jon Helgheim og Christian Tybring-Gjedde ikke vil være noen velgermagneter i Oslo. Det har vist seg at Oslovelgere ikke lar seg skremme til å stemme FrP ved at de overspiller innvandringskortet. Jeg håper også at ikke andre partier gjør FrP til “hovedmotstander”, og dermed bidrar til å gi dem mye ekstra oppmerksomhet i valgkampen.

Det kommer som regel overraskende når toppolitikere sier at de trekker seg, bortsett fra når det skjer kort tid etter et dårlig valg. Når man ser tilbake, var det kanskje ikke så overraskende likevel. FrP gjør det heldigvis dårlig på meningsmålingene. Drømmen om igjen å komme i regjering — en drøm Sylvi Listhaug neppe deler — er knust. Man kan ikke trekke seg som stortingsrepresentant når man først er valgt. Hun måtte bestemme seg nå for om hun ville bruke fire nye år av livet på politikk. Etter å ha vært partileder i 15 år, ha både lyktes og mislyktes med et regjeringssamarbeid, og ligger an til å lede sitt parti mot et dårlig valg — med sannsynligvis mye intern uro etter et slikt valg, er det forståelig at hun ikke er motivert for fire nye år.

Jeg håper du vil bruke mye tid på din familie og din nye hund, Siv Jensen. Det har vi fortjent.