Er det egentlig mulig å kreve erstatning hvis noen skader dine forfedres rykte? spør Aftenposten. Jeg har tidligere svart nei på dette spørsmålet, både i denne bloggen og i Aftenposten. De krenkedes advokat, John Christian Elden sier dette til Aftenposten:
“Det er et rettslig spørsmål om denne 15-årsfristen også avgrenser negativt når oppreisning kan tilkjennes. Etter å ha gått gjennom rettskildene har vi kommet til at dette er et spørsmål det er mulig å prosedere for retten.”
Det er i alle fall noe de ikke bør vinne fram med. Rettslig sett er det uholdbart. Grunnloven § 100 sier at innskrenkinger i ytringsfriheten skal være fastsatt i lov. Det samme står i Den europeiske menneskerettskonvensjonen art 10. Oppreisning for krenkelse av avdøde personer vil uten tvil være en innskrenking av ytringsfriheten, og det krever hjemmel i lov. Den lovbestemmelsen vi har er skadeserstatningsloven § 3-6a, som gir hjemmel for å kreve oppreisning for krenkelser dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen. Noen lovhjemmel for å kreve oppreisning for krenkelser av personer som døde tidligere enn dette, finnes ikke.
I plenumsdommen Rt-1997-1821 Hvit valgallianse, sier førstvoterende som talsperson for flertallet:
«Det stilles strenge krav til begrunnelsen for en begrensning i ytringsfriheten, og det kreves forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette. Unntak fra ytringsfriheten må undergis en restriktiv fortolkning.»
Det er også interessante uttalelser i Rt-2007-404 NRK/NOKAS-saken, avsnitt 64, som jeg ikke gjengir her.
En kreativ tolking om at skl § 3-6a ikke kan forstås slik at den ikke utelukker oppreisning når det har gått mer enn 15 år gir Grl § 100 og EMK art 10 ikke rom for.
Jeg skrev med hensikt at de ikke bør vinne fram med et slikt krav. Man vet aldri hva domstolene kan finne på. Oslo byrett avsa i 1984 en dom om retten til bruk av navnet Kon-Tiki på en datamaskin, TOSLO-1983-2278.
Jeg var ikke til stede i retten. Men det sies at advokaten som representerte Kontiki Data A/S var sikker på å vinne saken, og advokaten som representerte Thor Heyerdal og Kon-Tiki Museet var like sikker på å tape. Inntil Thor Heyerdahl hadde forklart seg i retten. Dommeren var etter sigende helt star struck under denne forklaringen og så på Thor Heyerdahl med beundrende blikk. Da sies det at begge advokater innså at resultatet kom til å bli det motsatte av hva de hadde ventet, noe det også ble. Det er stor grad av enighet om at Kon-Tiki dommen rettslig sett er helt feil. Men dommen ble gitt foregrepet tvangskraft, som innebar at selskapet måtte bytte navn på sine datamaskiner selv om dommen ikke var rettskraftig, og da mente selskapet at det ville være bortkastet å anke saken. Da måtte de først ha byttet navn med en gang, for eventuelt å bytte tilbake til navnet Kon-Tiki om de skulle vinne i ankeomgangen. Med de omkostningene det ville medføre å bytte navn to ganger. Kommer en sak mot Marte Michelet og Gyldendal opp for en dommer med stor beundring for de gamle krigshelter, kan resultatet bli hva som helst.
Høyesterett har også sett bort fra, eller kanskje man skal si oversett kravet om lovhjemmel i Rt-2009-1568 om bruk av et bilde av snøbrettkjøreren Andy Finch. Her var det på det rene at den daværende åndsverkloven § 45c, som nå er avløst av § 104 om retten til eget bilde, ikke omfattet Andy Finch som usansk statsborger. Likevel konkluderte Høyesterett med at han hadde krav på erstatning etter “alminnelige rettsgrunnsetninger”. Forholdet til Grl § 100 og EMK art 10 er ikke nevnt i den dommen. Men man kan håpe på at Høyesterett ikke gjentar den feilen, om saken til slutt skulle havne der.
Jeg forbereder nå en forelesning om vern for avdøde personer i min serie med vidoeforelesninger om ytringsfrihet og medieregulering. Eldens tolking av skl § 3-6a i denne sammenhengen, hadde jeg ikke tenkt på. Så han ga meg et poeng jeg må ta opp. Men det blir ikke noen annen konklusjon enn den jeg gir uttrykk for her.