Hjemmelagde forelesningsvideoer. Noen erfaringer og tips

I disse koronatider har vi blitt henvist til å gjennomføre undervisningen digitalt. Våre auditorier, i alle fall våre nyere autidorier, er utstyrt med videokameraer. Vi har, i alle fall i perioder, kunnet gå i et tomt auditorium og forelese for vidoekameraet. Det har jeg ikke forsøkt. Jeg har opptak fra noen forelesninger jeg har holdt for studenter. De synes jeg fungerer dårlig som opptak. Dette er et eksempel på et slikt opptak, som jeg litt motvillig tar med. For i den formen blir det ikke god undervisning.

De kan være greie nok til repetisjon, og som en nødløsning hvis man ikke har kunnet være til stede. Men i alle fall jeg henvender meg ikke til vidoekameraet når jeg foreleser. Jeg trykker “record”, og prøver å holde meg på den området som kameraet fanger inn. Jeg foreleser for studentene i auditoriet, ikke for kameraet.

Noen kolleger har sagt at de har forelest for tomt auditorium. De har da henvendt seg til kameraet, og da fungerer det bedre.

Vi har også et vidoestudio tilgjengelig hvor vi kan gjøre opptak med kyndig hjelp. Jeg har ikke benyttet meg av det tilbudet. Jeg har laget opptakene i mitt hjemmekontor/hjemmestudio.

Jeg har bevisst valgt å produsere med tanke på at jeg henvender meg til de som ser på video, gjerne på små skjermer som mobiltelefon. Jeg har derfor valgt å filme tett på, slik at det stort sett bare er hodet og skulderpartiet som synes, eller det jeg ville ha presentert på skjermen. Jeg er ikke et lite hode som snakker ved siden av en power-point presentasjon. Jeg har fått noen tilbakemeldinger fra studenter som sier at de opplever at jeg henvender meg til dem (visstnok i motsetning til mange andre forelesningsvideoer), og da ha jeg oppnådd det jeg ønsker her.

Jeg bruker et speilreflekskamera, eller egentlig et speilløst kamera — en Canon EOS R for de som måtte være interessert i slikt. Kameraer uten speil er ofte bedre enn kameraer med speil til videoopptak, men her går jeg ikke inn i teknikaliteter. Ved hjelp av litt ekstra programvare, som kan lastes ned gratis fra Canon for mitt kamera, kan jeg bruke det som et webkamera. Men jeg har heller valgt å bruke kameraet som et frittstående videokamera. Jeg tar opp video med kameraet, kopierer det over på min PC og redigerer ferdig der.

Mitt kamera er et fullformat kamera, hvilket vil si at billedbrikken har samme størrelse som filmruten på en gammeldags 35 mm film, 24×36 mm. Kameraer kommer med billedbrikker i ulike størrelser. De fleste mindre, og noen få større enn den jeg har. Igjen er det mulig å gå inn i en lang diskusjon om fordeler og ulemper med billedbrikker i ulike størrelser. Det skal jeg ikke gjøre.

De fleste moderne digitale kameraer har gode funksjoner for videoopptak, bedre enn man har bruk for til videoer som dette. Mobiltelefoner har også gode videomuligheter. Men jeg foretrekker ordentlig kamera, både til video og stillbilder.

En fordel med stor billedbrikke er at det gir mindre dybdeskarphet, som man kanskje kunne tro er en ulempe. Men til bruk som her betyr det at jeg er skarp på bildene, mens bakgrunnen er ganske uskarp. Min bakgrunn hjemme er stort sett bokhyller. Jeg har forsøkt å bytte ut bakgrunn digitalt. Men for at det skal fungere, må kan ha en relativt rolig bakgrunn som gjør at programvaren klarer å skille mellom personen og bakgrunnen. Mine bokhyller gir en for uryddig bakgrunn. Resultatet ble at jeg var et halvt gjennomsiktig spøkelse foran bokhyllen. Jeg har vurdert om jeg skal anskaffe en roll-up green screen, men har så langt ikke gjort det.

Jeg har også et webkamera som står montert på toppen av min skjerm. Det er praktisk til Zoom-møter osv. Det er i og for seg et godt webkamera, men jeg synes ikke det gir gode nok bilder til videoopptak.

Det er viktig med god lyd i slike videoer. De fleste kameraer har innebygget mikrofon. De er stort sett for dårlige. Jeg vil ha min stemme, ikke foe mye bakgrunnstøy. Man kan bruke mikrofoner laget for denne type vidoeopptak, gjerne til det som nå kalles vlog (videoblogg). Det er mikrofoner med retningskarakteristikk som settes i biltsskoen på kameraet. Men retningskarakteristikk mener jeg her at mikrofonen fanger opp lyd foran mikrofonen, men lite lyd på siden. (En mikrofon med kulekarakteristikk fanger opp like mye lyd fra alle kanter, og det finnes mange varianter mellom disse to.)

Jeg har noen gode mikrofoner som egentlig er anskaffet til musikkopptak m.m. I begynnelsen brukte jeg en av dem, på et vanlig mikrofonstativ med “galge”. Det fungerte greit. Men de blir litt store på mitt ikke helt ryddige skrivebord. Dessuten er konsensatormikrofoner avhengig av å få størm, såkalt fantomspenning, for å fungere. Det leveres gjennom mikrofonkabelen og er slik sett ikke noe problem. Problemet er at de fleste kameraer eller mikrofoninnganger på PCer ikke leverer slik strøm. Da er man avhengig av å ha en mikser — noe jeg i og for seg har.

Jeg valgte etter en stund å anskaffe en trådløs “mygg”, en Røde Wireless GO + “myggen” som egentlig ikke trengs, da det er mikrofon i senderen, for den som interesserer seg for slikt. Jeg synes det fungerer utmerket. Jeg kan feste mottakeren i blitsskoen på kameraet og plugge den inn i mikrofoninngangen.

De fleste kameraer har en automatisk volumkontroll. Den bør man koble ut. Den automatiske volumkontrollen fungerer slik at den demper når det er sterk lyd inn, og skrur opp volumet når det er svak lyd inn. Resultaet er at i hver pause skrur den opp volumet, og dermed all bakgrunnstøyen. Denne forelesningen i serien Innledning til jusstudiet, laget jeg før jeg hadde lært meg dette. Og man hører altfor godt hvorfor man ikke bør bruke den automatiske volumkontrollen.

Bruk manuell volumkontroll, og still den så høyt du kan til din bruk, uten at den kommer opp i det røde feltet. Da klippes lyden, og det blir ikke bra.

Lys kan være en utfordring. Moderne kameraer trenger ikke mye lys, så mangel på lys er ikke noe problem av betydning. Men på mitt hjemmekontor får jeg lyset inn gjennom et ganske stort, sydvendt vindu på min venstre side. På dager med sol og fint vær gir det veldig harde kontraster. Venstre side av ansiktet er kraftig opplyst, mens høyre side er i dyp skygge. Dessuten er det et problem når solen skinner på skjermen, selv om det ikke har noe direkte med videoopptak å gjøre.

Videolys festet til bokhyllen med et “Gorillastativ”.

Det første jeg gjorde var å montere en rullgardin. Ikke en mørk blendingsgardin, men en gjennomskinnelig gardin som demper og sprer lyset. Men fortsatt kan det bli veldig hard kontrast. Jeg har valgt å balansere dette med to ganske små videolys (Lume Cube Air). Det montert på små fotostativer med fleksible ben, et såkalt “Gorillastativ”, og av en annen type. Jeg har et lys foran meg, montert slik at det ikke blender meg, og et på min høyre side. Det er ikke nok til å balansere lyset fra vinduet når solen står rett på, men det får være godt nok til dette formålet.

Jeg har kameraet stående på et stativ slik at det i praksis står foran det øvre høyre hjørnet på skjermen. Jeg bruker en Power Point-presentasjon som “manus”. Det er ikke alltid legg å holde blikket på kameraet. Hver gang jeg flytter blikket til skjermen for å se hva som står den, flytter jeg også blikket bort fra publikum. Det er mer merkbart enn man skulle tro.

Jeg begynte å tenke at det hadde vært fint å ha teleprompter, et slags speil foran kameraet hvor man får manus eller hva man har opp på dette speilet, og kan lese dette mens man ser rett inn i kameraet. Det er slikt nyhetsopplesere på TV bruker, slik at de kan se rett inn i kameraet mens de presenterer nyhetene. Det krever en del trening å bruke disse. I et nyetsstudio ruller teksten over skjermen, og du må lese den opp. Jeg har forsøkt dette i NRKs beskøssenter, hvor de i alle fall hadde en slik man kunne prøve, sist jeg var der. Men jeg tenkte at det fikk være grenser for hva man vil investere i.

Men jeg ble nysgjerrig, og lurte på hva slikt utstyr egentlig koster. Til min overarskelse var det mulig å få noe til en relativt overkommelig pris, og jeg kjøpte denne. Det er en forsats som monteres foran kameraobjektivet. Jeg bruker telefonen som skjerm som reflekteres opp i speilet, og styrer den fra en medfølgende fjernkontroll.

Det er selvfølgelig ikke alltid så enkelt å ta i bruk slikt, som man gjerne tror. Det var en viss utfordring å få festet braketten til telefonen. Bruksanvisningen var ikke så veldig informativ på dette punktet.

Utfordring nummer to er at teksten fra telefonskjermen vises i et speil, slik at den må være speilvendt for at den skal bli leselig i speilet. Det finnes noen teleprompter-apper som kan fikse dette på et vis. Men det er stort sett apper basert på at man skal ha en tekst som beveger seg over skjermen, som man så leser. Jeg har aldri brukt manuskript som jeg leser i mine forelesninger, og jeg gjør det ikke nå heller. Jeg har alltid forelest med utgangspunkt i stikkord, supplert med figuerer og eventuell tekst som skal siteres. I dag er min PP-presentasjon disse stikkordene. Jeg har ikke funnet noen teleprompter apper som fungerer slik jeg vil ha dem.

Jeg installerte Power Point på min telefon, og satset på å bruke den. Det var det jeg hadde tenkte hele tiden. I min naivitet trodde jeg at det skulle være en enkel sak å vise en presentasjon fra Power Point speilvendt. Det er det ikke, i alle fall har ikke jeg klart å finne noen funksjon i PP som gjør det på en god måte.

Her måtte det en del eksperimentering til. Etter en del prøving og feiling, endte jeg med å lagre PP-filen som jpg-bilder. Da lagres hver slide som ett bilde. Med et billedbehandlingsprogram kunne jeg speilvende alle disse bildene. Det er en ganske enkel operasjon. Jeg velger alle bildene, og sier at disse skal speilvendes og det gjøres i en batch-operasjon. Med disse lager jeg en ny, sepeilvendt PP-presentasjon. Det er enklere enn det kan høres ut. Jeg lager en tom presentasjon med så mange slides som jeg vil ha. Deretter kopierer jeg jpg-bildene på disse. Det er en enkel dra-og-slipp operasjon som tar ganske kort tid. Men det hadde vært mye enklere om jeg bare hadde kunnet sette opp visningsfunksjonen i PP til å presentere speilvendt, eller at jeg kunne ha lagret en speilvendt PP-fil. (Hvis noen har noen gode tips til hvordan dette kan gjøres, vil jeg gjerne høre dem.)

<edit>Jeg ba om tips og tilbakemeldinger, og det har jeg fått. Det jeg ikke hadde oppdaget, men som jeg faktisk tror jeg prøvde å lete etter, er at Windows gir muligheten til å speilvende skjermen. Man må gå inn på innstillinger, velge skjerm, og velge Liggende (speilvendt) fra denne menyen.

Jeg gjorde en liten test og skjermen ble speilvendt. Min lille tabbe var at jeg gjorde dette på hovedskjermen, og da speilvendes alt, også musebevegelsene. Det var litt forvirrende da jeg skulle stille den tilbake til normal.

Jeg har nå bestilt denne 8″ skjermen som jeg har tenkt å bruke som teleprompterskjerm. Mitt skjermkort kan håndtere fire skjermer, så det bør ikke være noe problem å ha denne i tillegg til de to skjermene jeg vanligvis bruker. Men jeg har ikke testet det ennå. Det bør bli enklere hvis jeg kan kjøre Power Point som normalt på min PC, og få det speilvendt på denne skjermen.</edit>

De teleprompterne som de bruker i profesjonelle TV-studioer har større skjerm og større speil, slik at det blir lettere å lese på avstand. Jeg må ganske tett på for å kunne lese teksten. Men det går.

Jeg har gjennom årene prøvd en del ulike videoredigeringsprogrammer. Jeg har endt på et program som heter MAGIX Video Edit Pro Premium. Det er vel hva man kan kalle et halvprofesjonelt program. Produsenten har mer avanserte vidoeredigeringsprogrammer, til langt mer avanserte priser. Det er godt nok for mitt formål, og programmet kan nok langt mer enn hva jeg kan. Det er f.eks. mulig å bruke flere kameraer. De kan bruke lydsporet for å sykronisere, slik at man kan la flere kameraer gå: Et nært, et på litt større avstand, osv. Jeg har ikke testet dette foreløpig. Det er et program utviklet i Tyskland. Det var ikke noe poeng da jeg kjøpte det, men jeg har begynt å sette pris på at flere av de programmene jeg bruker er utviklet og produseres i Europa. Jeg synes USA har blitt altfor dominerende i dette markedet.

Jeg har valgt å redigere ganske enkelt. Som regel er det min PP-presentasjon som fyller skjermen, og noen ganger er det bare jeg som snakker. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å få noe fancy ut av dette. Med det redigeringsprogrammet jeg bruker, kunne jeg f.eks. ha vist det som presenteres på en tavle ved siden av meg. Men det tar mer enn nok tid, også om det gjøres enkelt.

Jeg pleier alltid å “normalisere” lyden. Det betyr at volumet økes, eller egentlig er det dynamikken som økes. Programmet går gjennom hele lydsporet, og løfter de kraftigste delene akkurat opp til det makismale før programmet begynner å klippe. De stilleste partiene forblir like stille. Hvis man bare øker volumet, øker man også volumet på det som er stille — også bakgrunnsstøy. Det kan noen ganger være greit å klippe bort enkelte host og andre ulyder før man gjør dette, da det ofte vil være de kraftigste lydene i opptaket.

Det tar veldig mye mer tid å lage slike forelesningsvideoer enn det tar å holde en vanlig forelesning. Det jeg holder på med nå, Ytringsrfrihet og medieregulering, er et fag hvor jeg har hatt forelesninger i 15 år, og jeg skrev en lærebok som kom ut i 2020. Så jeg har stoffet godt inne. Hvis dette hadde vært en vanlig forelesning, ville jeg ha hentet fram min Power Point presentassjon fra forrige semester, gjort nødvendige endringer og oppdateringer, og gjennomført i hovedsak det samme opplegget.

Når jeg nå forbereder det for et annet medium, tar forberedelsene mye lenger tid. Det spiller nok en rolle at jeg nå foreleser for “evigheten”, og ikke bare for øyeblikket. Når opptakene er gjort, må de redigeres. Når jeg gjør opptak lar jeg bare kameraet gå. Det blir av og til noen pauser hvor jeg må tenke meg om for å finne de rette ordene, eller det kan bli noen forsnakkelser. Da bare sier jeg det på nytt, og klipper bort etterpå. Dessuten må jeg redigere sammen tale og bilder (presentasjon). Selv om man bare skal gjøre den aller enkleste redigering, tar det minst en time å redigere 45 minutter forelesningsopptak. Vanligvis tar det mer.

Vanligvis har forelesninger formatet 2×45 minutter. Jeg ser ingen grunn til å holde meg til det formatet når jeg lager video. Jeg vil helst ikke gå over 45 minutter, selv om det hender noen ganger. Men om jeg bruker 25 minutter på et tema, da stopper jeg der. Jeg begynner ikke på et nytt tema for å fylle 45 minutter. De fleste forelesningene erbb kortere enn de vanlige 45 minuttene. Til gjengjeld er det flere av dem enn de 20 forelesningstimene jeg vanligvis har. Jeg skulle etter opprinnelig oppsatt timeplan ha holdt forelesningene onsdager 10.15-12.00, og jeg prøver å slippe forelesningsvideoer omtrent på denne tiden. Vanligvis er det fire videoer, noen ganger fler, noen ganger færre.

Når filmen er ferdig redigert må den lagres i et format egnet for at andre skal kunne se den, i vidoesjargong kalles dette å eksportere filmen. De første vidoene eksporterte jeg i mp4-format. Men siden har jeg gått over til å eksportere i Windows mediaformat. Jeg laster mine videoer opp på UiOs semsterside for faget, hvor de er tilgjenelige for studenter som leser faget. Jeg har også valgt å gjøre dem tilgjengelig på YouTube, i tilfelle det skulle være noen andre der ute som er interessert i noen av disse forelesningene. Begge disse tjenester kan behandle både mp4 og wmv. Jeg hadde visse problemer med sykroniseringen mellom lyd og bilde i mp4. Dessuten oppdaget jeg at mp4-filene blir mye større enn wmv. Et opptak på i underkant av 30 min gir ca 6,5 Gb som mp4-fil, mens en ferdig video med omtrent samme lengde er ca 0,6 Gb i wmv-format.

En grunn til at jeg gjør dette, selv om det tar mye tid, er at jeg synes det er ganske interessant og spennende. Jeg vil gjerne lære meg videoproduksjon bedre enn jeg har kunnet til nå, selv om jeg ikke har noen ambisjoner om å bli proff på dette området. Jeg har alltid vært interessert i lyd og bilde. I alle fall så lenge jeg har denne ekstramotivasjonen, kommer jeg til å fortsette med slikt som dette. Men erfaringen tilsier at det kommer til å dabbe av med tiden.

Serier med videoforelsninger