Livet post-korona, om det blir noe

Vi tenk­te: Til som­mer­en, da … Men det gjaldt som­mer­en 2020. Men til høs­ten … Hvis ingen går i fel­la, men pas­ser seg for den, skal alle sam­men snart få fei­re jul igjen. Vi må stram­me inn noen uker nå, slik at vi kan dra på påske­fe­rie… Til som­mer­en, da … Da vil nok folk være vak­si­nert, så da … Så sit­ter vi her på hjem­me­kon­to­ret og ven­ter på vak­si­nen Godot. 

En gang må det ta slutt på et eller annet vis. Jeg er fort­satt opti­mist, men i sti­gen­de grad en opp­gitt opti­mist. Du ryk­ker sta­dig frem­over i køen. Men om vak­si­ne­køen ikke blir len­ger, går det mye lang­som­mere enn vi har blitt fore­spei­let. Jeg er usik­ker på om de sta­dig redu­ser­te tall for antall vak­si­ner som kan levers skyl­des at noen har tatt vak­sine­pro­du­sen­te­nes opti­mis­tis­ke anslag om hva de håper å kun­ne leve­re som løf­ter om hva de vil leve­re, eller om det er vak­sine­pro­du­sen­te­ne som har lovet mer enn de kan hol­de. Kan­skje er det beg­ge deler. Resul­ta­tet er uan­sett det sam­me. Men en dag må det ta slutt eller i alle fall være redu­sert så mye at vi kan ven­de til­ba­ke til et noen­lun­de nor­malt liv, hva nå det måt­te være. 

Når det gjel­der sådom­mer om frem­ti­den er vi alle like gode, eller egent­lig like dår­li­ge. Også såkal­te eks­per­ter på frem­ti­den har pro­ble­mer med empi­ri­en, og bom­mer gjer­ne like mye som oss syn­se­re. Her er min synsing.

Jeg tror ikke at ver­den kom­mer til å bli som før, og jeg tror vi på man­ge områ­der vil se en utvik­ling til det bed­re. Nød lærer naken kvin­ne å spin­ne, heter det. Jeg kla­rer ikke å for­mu­le­re det like fyn­dig, men nød har lært man­ge tek­no­logive­gre­re å ta i bruk tek­no­lo­gi på nye måter. Video­kon­fe­ran­ser, digi­ta­le møter, hjem­me­kon­tor, fjern­ar­beid, digi­tal under­vis­ning — “kjært” barn har man­ge navn. Det er ikke noe nytt. Mitt pro­fe­sjo­nel­le liv star­tet litt før midt­en av 1980-tal­let. Det har i alle fall vært snak­ket om det­te siden den gang, og tek­no­lo­gi­en har eksistert. 

Tek­no­lo­gi­en har utvik­let seg, blitt rime­li­ge­re og mer til­gjen­ge­lig. Vi tren­ger ikke et eget “stu­dio” med kost­bart utstyr for å del­ta i en video­kon­fe­ran­se. På 1980-tal­let var det om ikke uten­ke­lig, så i alle fall ikke prak­tisk mulig å del­ta i video­kon­fe­ran­ser hjem­me­fra. Den størs­te end­rin­gen som har skjedd siden 12. mars 2020 er at folk har blitt tvun­get til å ta i bruk eksis­te­ren­de tek­no­lo­gi og de mulig­he­te­ne som lå der. Akku­rat det vil ha en posi­tiv langtidsvirkning.

I lik­het med man­ge and­re, begyn­ner jeg å bli lei av Zoom og Teams. Skjønt jeg er vel ikke mer lei av det enn jeg er lei av epost, tekst­be­hand­ling og sosia­le medi­er. Men jeg sav­ner det gam­mel­da­ge alter­na­ti­vet: Å kun­ne møte leven­de men­nes­ker. And­re lider garan­tert mer enn meg. Jeg er ikke og har egent­lig ald­ri vært en sær­lig sosi­al per­son. Jeg tri­ves i mitt eget sel­skap. I hele mitt liv har jeg stort sett arbei­det ale­ne. Jeg har i arbei­det mye på hjem­me­kon­tor siden jeg kjøp­te min førs­te PC i 1983. Jeg er ikke men­neske­sky, men jeg er ikke blant dem som får ener­gi av å være sam­men med and­re mennesker. 

I mitt arbeid er jeg mest bekym­ret for stu­den­te­ne. Med virk­nig fra i dag, 16. mars 2021, sten­ger Uni­ver­si­te­tet i Oslo igjen ned, slik at stu­den­te­ne jages hjem. Jeg tror at vi i gans­ke stor grad kla­rer å gjen­nom­føre en OK under­vis­ning digi­talt. Men det å være stu­dent er så mye mer enn å føl­ge under­vis­ning og stu­de­re. Stu­den­ter er unge folk på vei til å bli voks­ne. Man fri­gjør seg fra til tider litt for tet­te bånd til for­eld­re og for­eld­res kon­troll, og skal etab­le­re seg som selv­sten­di­ge men­nes­ker. Stu­den­ter knyt­ter nye venn­skap, få seg kjæ­res­ter, og leg­ger grunn­la­get for det livet de skal leve i de nes­te 40–50 åre­ne — et tids­per­spek­tiv som kan være depri­me­ren­de langt for unge men­nes­ker: Mer enn to liv, om de rela­te­rer det til egne erfa­rin­ger. Dagens stu­den­ter kan stu­de­re, men de får ikke mulig­he­ten til å leve stu­dent­li­vet. Det blir ikke så mye “Sjung om stu­den­tens lyck­liga dar” for gene­ra­sjon korona.

Men, som det heter: Ald­ri så galt at det ikke er godt for noe. Man­ge av oss, også jeg, lider av reise­ab­sti­nen­ser. Når (hvis) mulig­he­te­ne åpner seg, rei­ser vi ut. Reise­li­vet, som for en stor del har lidd under korona­pan­de­mi­en, vil få en opp­blomst­ring. Men det vil anta­ge­lig­vis være et blaff. Vi kan ikke plut­se­lig ta igjen de rei­se­ne vi ikke fikk gjen­nom­ført i 2020, i til­legg til de vi gjer­ne vil gjen­nom­føre i 2021 eller 2022. Man­ge har mis­tet job­ben eller har gått perm­it­tert. Selv om vi har guns­ti­ge vel­ferds­ord­nin­ger, vil de fles­te av oss sli­te om intek­ten plut­se­lig redu­se­res med 30–40%. Blant de som er pre­mi­ter­te vil en god del opp­da­ge at den job­ben de er perm­i­tert fra, ikke eksis­te­rer når ver­den våk­ner opp fra pan­de­mi­dvalen. De vil gå fra å være perm­i­ter­te til å bli arbeids­løse. Det vil være man­ge som leng­ter etter å rei­se, men som ikke vil ha pen­ger å rei­se for.

Jeg har ikke bestilt noen rei­ser ennå. Straks mulig­he­ten åpner seg, rei­ser jeg til Frank­ri­ke for å se at alt er OK i vår lei­lig­het der. Vi har ikke vært der siden 1. mars 2020. Men det er ikke noe som kre­ver omfat­ten­de plan­leg­ging. Om det er noe poeng å dra, avhen­ger dess­uten av hva slags restrik­sjo­ner det er i Frank­ri­ke. Der har det i peri­oder vært port­for­bud. Det er ikke noe poeng å rei­se for å sit­te mer eller mind­re inne­stengt der, for så å bli sit­ten­de i karan­te­ne når jeg kom­mer hjem igjen.

Jeg tror at for­ret­nings­rei­ser vil bli kraf­tig redu­sert. På kort sikt vil vi se en viss opp­blomst­ring også her. Man­ge vil for­sø­ke å ta igjen avlys­te jule­bord og som­mer­fes­ter med stu­die­tu­rer, hotellse­mi­na­rer og and­re fag­lig sosia­le akti­vi­te­ter. Men det vil ikke vare.

Folk vil ikke i sam­me grad som før set­te seg på et fly for å del­ta en time eller tre i et møte. Før var det at man reis­te mye, for­trinns­vis med fly, et tegn på at man var vik­tig og etter­spurt. Nå har vi lært at vi kan hol­de møte­ne digi­talt, og det kom­mer vi til å gjø­re i mye strør­re grad i frem­ti­den. Vi viss­te det før også, og man­ge had­de tatt det i bruk. Men nå har “alle” ven­net seg til det.

Bevisst­het om den neg­a­ti­ve klima­ef­fek­ten ved å rei­se med fly, vil også bidra til at sta­dig fler vil la være å bru­ke tid og pen­ger på fly­rei­ser som egent­lig ikke er nød­ven­dig. Hyp­pi­ge fly­rei­ser vil frem­stå som et tegn på at man ikke føl­ger med i tiden og at man bru­ker mye tid og pen­ger på å få gjort lite. Det er fint å møte men­nes­ker i leven­de live. Det er slik vi blir kjent med folk. Der­for vil det fort­satt være en del fysis­ke møter og and­re sam­lin­ger. Men vi tren­ger ikke møtes fysisk hver gang vi har behov for å snak­ke sam­men. Om fly­tra­fik­ken redu­se­res på de mest tra­fi­ker­te rute­ne, vil det være et pro­blem for fly­sel­ska­pe­ne. Men det vil være en for­del for mil­jø­et og for bedrif­te­ne. Det er ikke rasjo­nelt at man bru­ker hele arbeids­da­gen for å snak­ke med folk i to timer.

Jeg har tro på hybrid­mø­ter. De som det pas­ser for kan møtes i et møte­rom, mens and­re kan del­ta digi­talt. På Uni­ver­si­te­tet har vi man­ge ufor­mel­le lunsj­se­mi­na­rer. I peri­oder hvor det ikke har vært totalt ned­stengt, har man­ge av oss kun­net møtes fysisk. Noen har vært med digi­talt. Det har betyd at vi på de semi­na­rer jeg oftest har del­tatt, har hatt med oss folk fra f.eks. Ber­gen og Køben­havn. De vil­le ikke ha reist til Oslo for å del­ta på et ufor­melt lunsj­se­mi­nar. Men de har bidratt til dis­ku­sjo­ne­ne på en god måte, og de har for­hå­pent­lig­vis selv hatt utbyt­te av å del­ta. Det­te vil vi se mer av både på uni­ver­si­te­te­ne, i nærings­li­vet og i offent­lig forvaltning.

I et sty­re jeg sit­ter i, med del­ta­ke­re fra hele Nor­ge, var det van­lig før koro­na­ned­steng­nin­gen at enkel­te del­tok per tele­fon, da det vil­le ta for mye tid for enkel­te å rei­se til Oslo hver gang. I frem­ti­den vil vi også kun­ne se de som del­tar på den­ne måten, og det vil være bed­re enn å bare ha dem med på telefon.

Vi har blitt jaget hjem på hjem­me­kon­tor. Som nevnt har jeg i stor grad arbei­det på hjem­me­kon­tor i snart 40 år, og har ikke lidd under den­ne delen av ned­steng­nin­gen. Man­ge arbeids­gi­ve­re har opp­da­get at hjem­me­kon­tor kan fun­ge­re alde­les utmer­ket. De vil ikke gå over til at man bare skal arbei­de på hjem­me­kon­tor. Men vi må reg­ne med en helt annen flek­si­bi­li­tet enn vi har hatt til nå. Man vel­ger hjem­me­kon­tor når det er hen­sikts­mes­sig. Fle­re vil kank­sje gjø­re som meg: Star­te arbeids­da­gen på hjem­me­kon­tor, og rei­se inn til kon­to­ret når noen av dagens opp­ga­ver er gjort. Det­te kan kan­skje også bidra til å spre tra­fik­ken mer, slik at vi ikke får en like intens rushtrafikk.

Home is whe­re your heart is”, heter det. Der kan også hjem­me­kon­to­ret være. Man­ge har i peri­oder hatt hytte­kon­tor under koro­na­ned­steng­nin­gen. Selv had­de jeg en gang før korona­pan­de­mi­en syk­kel­kon­tor. Det var en kon­flikt om en inter­na­sjo­nal leve­ran­se. Jeg had­de alle­re­de da kon­trak­ten ble inn­gått, sagt ja til å del­ta om det skul­le opp­stå kon­flik­ter, selv­føl­ge­lig med for­be­hold om at det ikke vil­le kol­li­de­re med annet om det skul­le skje. Det var fast­satt en skrift­lig pro­se­dy­re med gans­ke kor­te fris­ter. Jeg had­de plan­lagt å rei­se på syk­kel­tur i Euro­pa på den tiden det­te aktua­li­ser­te seg. Jeg had­de alle sakens doku­men­ter i digi­tal form, slik at jeg kun­ne lese dem på mitt nett­brett. Jeg star­tet dage­ne med å lese doku­men­ter. Mens jeg syk­let, tenk­te jeg på hvor­dan vi skul­le hånd­te­re saken. Det er ikke slik at man ten­ker best om man sit­ter på et kon­tor. Vi ten­ker godt når vi dri­ver en på man­ge måter gans­ke mono­ton fysisk akti­vi­tet som å syk­le, og lar hodet hol­de på med sitt. Ved lunsj­tid had­de jeg tele­fon­sam­ta­ler med min sam­ar­beids­part­ner i Lon­don. På turen vide­re fort­sat­te jeg å ten­ke vide­re med utgangs­punkt i det vi had­de dis­ku­tert. Om kvel­den les­te jeg igjen doku­men­ter og skrev på utkast til en avgjø­rel­se. Vi kom i mål innen fris­ten. Den kan nok bli mer syk­kel­kon­tor, kan­skje sykkel+tog kon­tor i fremtiden.

Print Friendly, PDF & Email