Vi tenkte: Til sommeren, da … Men det gjaldt sommeren 2020. Men til høsten … Hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen. Vi må stramme inn noen uker nå, slik at vi kan dra på påskeferie… Til sommeren, da … Da vil nok folk være vaksinert, så da … Så sitter vi her på hjemmekontoret og venter på vaksinen Godot.

En gang må det ta slutt på et eller annet vis. Jeg er fortsatt optimist, men i stigende grad en oppgitt optimist. Du rykker stadig fremover i køen. Men om vaksinekøen ikke blir lenger, går det mye langsommere enn vi har blitt forespeilet. Jeg er usikker på om de stadig reduserte tall for antall vaksiner som kan levers skyldes at noen har tatt vaksineprodusentenes optimistiske anslag om hva de håper å kunne levere som løfter om hva de vil levere, eller om det er vaksineprodusentene som har lovet mer enn de kan holde. Kanskje er det begge deler. Resultatet er uansett det samme. Men en dag må det ta slutt eller i alle fall være redusert så mye at vi kan vende tilbake til et noenlunde normalt liv, hva nå det måtte være.

Når det gjelder sådommer om fremtiden er vi alle like gode, eller egentlig like dårlige. Også såkalte eksperter på fremtiden har problemer med empirien, og bommer gjerne like mye som oss synsere. Her er min synsing.

Jeg tror ikke at verden kommer til å bli som før, og jeg tror vi på mange områder vil se en utvikling til det bedre. Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Jeg klarer ikke å formulere det like fyndig, men nød har lært mange teknologivegrere å ta i bruk teknologi på nye måter. Videokonferanser, digitale møter, hjemmekontor, fjernarbeid, digital undervisning — “kjært” barn har mange navn. Det er ikke noe nytt. Mitt profesjonelle liv startet litt før midten av 1980-tallet. Det har i alle fall vært snakket om dette siden den gang, og teknologien har eksistert.

Teknologien har utviklet seg, blitt rimeligere og mer tilgjengelig. Vi trenger ikke et eget “studio” med kostbart utstyr for å delta i en videokonferanse. På 1980-tallet var det om ikke utenkelig, så i alle fall ikke praktisk mulig å delta i videokonferanser hjemmefra. Den største endringen som har skjedd siden 12. mars 2020 er at folk har blitt tvunget til å ta i bruk eksisterende teknologi og de mulighetene som lå der. Akkurat det vil ha en positiv langtidsvirkning.

I likhet med mange andre, begynner jeg å bli lei av Zoom og Teams. Skjønt jeg er vel ikke mer lei av det enn jeg er lei av epost, tekstbehandling og sosiale medier. Men jeg savner det gammeldage alternativet: Å kunne møte levende mennesker. Andre lider garantert mer enn meg. Jeg er ikke og har egentlig aldri vært en særlig sosial person. Jeg trives i mitt eget selskap. I hele mitt liv har jeg stort sett arbeidet alene. Jeg har i arbeidet mye på hjemmekontor siden jeg kjøpte min første PC i 1983. Jeg er ikke menneskesky, men jeg er ikke blant dem som får energi av å være sammen med andre mennesker.

I mitt arbeid er jeg mest bekymret for studentene. Med virknig fra i dag, 16. mars 2021, stenger Universitetet i Oslo igjen ned, slik at studentene jages hjem. Jeg tror at vi i ganske stor grad klarer å gjennomføre en OK undervisning digitalt. Men det å være student er så mye mer enn å følge undervisning og studere. Studenter er unge folk på vei til å bli voksne. Man frigjør seg fra til tider litt for tette bånd til foreldre og foreldres kontroll, og skal etablere seg som selvstendige mennesker. Studenter knytter nye vennskap, få seg kjærester, og legger grunnlaget for det livet de skal leve i de neste 40-50 årene — et tidsperspektiv som kan være deprimerende langt for unge mennesker: Mer enn to liv, om de relaterer det til egne erfaringer. Dagens studenter kan studere, men de får ikke muligheten til å leve studentlivet. Det blir ikke så mye “Sjung om studentens lyckliga dar” for generasjon korona.

Men, som det heter: Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Mange av oss, også jeg, lider av reiseabstinenser. Når (hvis) mulighetene åpner seg, reiser vi ut. Reiselivet, som for en stor del har lidd under koronapandemien, vil få en oppblomstring. Men det vil antageligvis være et blaff. Vi kan ikke plutselig ta igjen de reisene vi ikke fikk gjennomført i 2020, i tillegg til de vi gjerne vil gjennomføre i 2021 eller 2022. Mange har mistet jobben eller har gått permittert. Selv om vi har gunstige velferdsordninger, vil de fleste av oss slite om intekten plutselig reduseres med 30-40%. Blant de som er premiterte vil en god del oppdage at den jobben de er permitert fra, ikke eksisterer når verden våkner opp fra pandemidvalen. De vil gå fra å være permiterte til å bli arbeidsløse. Det vil være mange som lengter etter å reise, men som ikke vil ha penger å reise for.

Jeg har ikke bestilt noen reiser ennå. Straks muligheten åpner seg, reiser jeg til Frankrike for å se at alt er OK i vår leilighet der. Vi har ikke vært der siden 1. mars 2020. Men det er ikke noe som krever omfattende planlegging. Om det er noe poeng å dra, avhenger dessuten av hva slags restriksjoner det er i Frankrike. Der har det i perioder vært portforbud. Det er ikke noe poeng å reise for å sitte mer eller mindre innestengt der, for så å bli sittende i karantene når jeg kommer hjem igjen.

Jeg tror at forretningsreiser vil bli kraftig redusert. På kort sikt vil vi se en viss oppblomstring også her. Mange vil forsøke å ta igjen avlyste julebord og sommerfester med studieturer, hotellseminarer og andre faglig sosiale aktiviteter. Men det vil ikke vare.

Folk vil ikke i samme grad som før sette seg på et fly for å delta en time eller tre i et møte. Før var det at man reiste mye, fortrinnsvis med fly, et tegn på at man var viktig og etterspurt. Nå har vi lært at vi kan holde møtene digitalt, og det kommer vi til å gjøre i mye strørre grad i fremtiden. Vi visste det før også, og mange hadde tatt det i bruk. Men nå har “alle” vennet seg til det.

Bevissthet om den negative klimaeffekten ved å reise med fly, vil også bidra til at stadig fler vil la være å bruke tid og penger på flyreiser som egentlig ikke er nødvendig. Hyppige flyreiser vil fremstå som et tegn på at man ikke følger med i tiden og at man bruker mye tid og penger på å få gjort lite. Det er fint å møte mennesker i levende live. Det er slik vi blir kjent med folk. Derfor vil det fortsatt være en del fysiske møter og andre samlinger. Men vi trenger ikke møtes fysisk hver gang vi har behov for å snakke sammen. Om flytrafikken reduseres på de mest trafikerte rutene, vil det være et problem for flyselskapene. Men det vil være en fordel for miljøet og for bedriftene. Det er ikke rasjonelt at man bruker hele arbeidsdagen for å snakke med folk i to timer.

Jeg har tro på hybridmøter. De som det passer for kan møtes i et møterom, mens andre kan delta digitalt. På Universitetet har vi mange uformelle lunsjseminarer. I perioder hvor det ikke har vært totalt nedstengt, har mange av oss kunnet møtes fysisk. Noen har vært med digitalt. Det har betyd at vi på de seminarer jeg oftest har deltatt, har hatt med oss folk fra f.eks. Bergen og København. De ville ikke ha reist til Oslo for å delta på et uformelt lunsjseminar. Men de har bidratt til diskusjonene på en god måte, og de har forhåpentligvis selv hatt utbytte av å delta. Dette vil vi se mer av både på universitetene, i næringslivet og i offentlig forvaltning.

I et styre jeg sitter i, med deltakere fra hele Norge, var det vanlig før koronanedstengningen at enkelte deltok per telefon, da det ville ta for mye tid for enkelte å reise til Oslo hver gang. I fremtiden vil vi også kunne se de som deltar på denne måten, og det vil være bedre enn å bare ha dem med på telefon.

Vi har blitt jaget hjem på hjemmekontor. Som nevnt har jeg i stor grad arbeidet på hjemmekontor i snart 40 år, og har ikke lidd under denne delen av nedstengningen. Mange arbeidsgivere har oppdaget at hjemmekontor kan fungere aldeles utmerket. De vil ikke gå over til at man bare skal arbeide på hjemmekontor. Men vi må regne med en helt annen fleksibilitet enn vi har hatt til nå. Man velger hjemmekontor når det er hensiktsmessig. Flere vil kanksje gjøre som meg: Starte arbeidsdagen på hjemmekontor, og reise inn til kontoret når noen av dagens oppgaver er gjort. Dette kan kanskje også bidra til å spre trafikken mer, slik at vi ikke får en like intens rushtrafikk.

“Home is where your heart is”, heter det. Der kan også hjemmekontoret være. Mange har i perioder hatt hyttekontor under koronanedstengningen. Selv hadde jeg en gang før koronapandemien sykkelkontor. Det var en konflikt om en internasjonal leveranse. Jeg hadde allerede da kontrakten ble inngått, sagt ja til å delta om det skulle oppstå konflikter, selvfølgelig med forbehold om at det ikke ville kollidere med annet om det skulle skje. Det var fastsatt en skriftlig prosedyre med ganske korte frister. Jeg hadde planlagt å reise på sykkeltur i Europa på den tiden dette aktualiserte seg. Jeg hadde alle sakens dokumenter i digital form, slik at jeg kunne lese dem på mitt nettbrett. Jeg startet dagene med å lese dokumenter. Mens jeg syklet, tenkte jeg på hvordan vi skulle håndtere saken. Det er ikke slik at man tenker best om man sitter på et kontor. Vi tenker godt når vi driver en på mange måter ganske monoton fysisk aktivitet som å sykle, og lar hodet holde på med sitt. Ved lunsjtid hadde jeg telefonsamtaler med min samarbeidspartner i London. På turen videre fortsatte jeg å tenke videre med utgangspunkt i det vi hadde diskutert. Om kvelden leste jeg igjen dokumenter og skrev på utkast til en avgjørelse. Vi kom i mål innen fristen. Den kan nok bli mer sykkelkontor, kanskje sykkel+tog kontor i fremtiden.