Mine første togferier

Inspi­rert av diver­se inn­legg i FB-grup­pen Tog­fe­rie og ikke minst Bjørn Stærks bok “Tog­even­ty­ret”, begyn­te jeg å ten­ke på mine tog­fe­rier. Vår fami­lie anskaf­fet bil rela­tivt sent, i 1968. Jeg voks­te opp med at vi reis­te med tog fra Pors­grunn når vi skul­le besø­ke min far­mor og far­far i Hom­mer­såk, uten­for Stav­an­ger. Jeg har reist gans­ke man­ge gan­ger med Sør­lands­ba­nen. og har man­ge, stort sett gode min­ner fra de rei­se­ne. Men det er ikke dis­se ture­ne jeg skal til nå.

For oss som var unge på 1970-tal­let åpnet Inter­rail om ikke ver­den, så i alle fall Euro­pa. Fly var alt­for dyrt. Hva det fak­tisk kos­tet, vet jeg ikke. Det var gene­relt for dyrt til at det var et alter­na­tiv det var verdt å under­sø­ke. Man kun­ne rei­se på char­ter­tur hvis man skul­le et av de ste­de­ne hvor det gikk sli­ke. Men det var for turis­ter, ikke for oss som trod­de vi var even­ty­re­re. Ung­dom­mens reise­måte før Inter­rail var å haike. 

Frank­ri­ke, Spa­nia, Ita­lia og det som den gang var Jugo­sla­via var fris­ten­de reise­mål. Jeg reis­te på min førs­te Inter­rail­tur i 1974, da jeg var 19 år. Jeg reis­te sam­men men hun jeg den gang var sam­men med. Jeg har sett på bil­de­ne og hen­tet fram min­ne­ne fra de ture­ne. Det er nå rundt 45 år siden. Vår hukom­mel­se er ikke til å sto­le på. Vi lag­rer ikke hen­del­ser som en film som vi kan hen­te fram og spil­le av. Hjer­nen lag­rer brok­ker av min­ner her og der på litt uli­ke ste­der i hodet. Når vi hen­ter fram min­ne­ne, set­ter hjer­nen sam­men det den mener hører sam­men. Er det noe vår hjer­ne synes ikke pas­ser inn, så drop­per den det. Mang­ler det noe, leg­ger den det til. 

Når man skri­ver slikt som det­te, skri­ver man mest for seg selv. Det er mor­som­tå gjen­opp­le­ve det. Og skul­le noe and­re fin­ne det inter­es­sant, da er det her. Synes du det blir for kje­de­lig å lese om noen opp­le­vel­ser fra mine tog­tu­rer, da får du bare la være å lese. Det er noe av det som er fint med det som er skre­vet: Det tren­ger seg ikke på. Man kan bare la være å lese det. Jeg begyn­ner å få en nos­tal­gisk følel­se for den tiden da det fak­tisk var mulig å rei­se, og håper at det snart blir mulig igjen. 

Vi var dår­lig for­be­redt. Det fan­tes ikke så man­ge guide­bø­ker den gan­gen. Det var nok bare for de mest popu­læ­re reise­må­le­ne. Om de fan­tes, så les­te vi dem ikke. Vi skul­le ut på even­tyr, vi skul­le ikke være turis­ter. Det var naivt og dumt. Vi viss­te vel egent­lig ikke hvor vi bur­de dra, og ikke hva vi bur­de se på de ste­de­ne vi besøk­te. Så vi noe som så inter­es­sant ut, viss­te vi ikke hva det var. Vi had­de hørt en del skrekk­his­to­ri­er om ung­doms­her­ber­ge­ne i Syd-Euro­pa, så vi sat­set på hotel­ler av bil­ligs­te sort. Ende­lig kun­ne vi rei­se ut i ver­den. Jeg tror ung­doms­her­ber­ge­ne er langt bed­re i dag enn de var på 1970-tallet.

Det var vik­tig å besø­ke man­ge land, slik at vi etter­på kun­ne skry­te av hvor man­ge land vi had­de vært i. Det betød kor­te (for kor­te) stopp på de ste­de­ne vi besøk­te. Jeg vil­le ikke ha reist på den måten i dag, og anbe­fa­ler det hel­ler ikke. Hvis det er et inter­es­sant sted, bør man være der minst to net­ter. Man kan kom­me om ettermiddagen/kvelden, ha en hel dag på ste­det, og rei­se vide­re dagen etter. Kom­mer man sent på dagen og rei­ser tid­lig nes­te dag, får man ikke med seg sær­lig mye. Men man kan i det mins­te si at man har vært der.

Con­ti­nue read­ing Mine førs­te tog­fe­rier