Inspirert av diverse innlegg i FB-gruppen Togferie og ikke minst Bjørn Stærks bok “Togeventyret”, begynte jeg å tenke på mine togferier. Vår familie anskaffet bil relativt sent, i 1968. Jeg vokste opp med at vi reiste med tog fra Porsgrunn når vi skulle besøke min farmor og farfar i Hommersåk, utenfor Stavanger. Jeg har reist ganske mange ganger med Sørlandsbanen. og har mange, stort sett gode minner fra de reisene. Men det er ikke disse turene jeg skal til nå.
For oss som var unge på 1970-tallet åpnet Interrail om ikke verden, så i alle fall Europa. Fly var altfor dyrt. Hva det faktisk kostet, vet jeg ikke. Det var generelt for dyrt til at det var et alternativ det var verdt å undersøke. Man kunne reise på chartertur hvis man skulle et av de stedene hvor det gikk slike. Men det var for turister, ikke for oss som trodde vi var eventyrere. Ungdommens reisemåte før Interrail var å haike.
Frankrike, Spania, Italia og det som den gang var Jugoslavia var fristende reisemål. Jeg reiste på min første Interrailtur i 1974, da jeg var 19 år. Jeg reiste sammen men hun jeg den gang var sammen med. Jeg har sett på bildene og hentet fram minnene fra de turene. Det er nå rundt 45 år siden. Vår hukommelse er ikke til å stole på. Vi lagrer ikke hendelser som en film som vi kan hente fram og spille av. Hjernen lagrer brokker av minner her og der på litt ulike steder i hodet. Når vi henter fram minnene, setter hjernen sammen det den mener hører sammen. Er det noe vår hjerne synes ikke passer inn, så dropper den det. Mangler det noe, legger den det til.
Når man skriver slikt som dette, skriver man mest for seg selv. Det er morsomtå gjenoppleve det. Og skulle noe andre finne det interessant, da er det her. Synes du det blir for kjedelig å lese om noen opplevelser fra mine togturer, da får du bare la være å lese. Det er noe av det som er fint med det som er skrevet: Det trenger seg ikke på. Man kan bare la være å lese det. Jeg begynner å få en nostalgisk følelse for den tiden da det faktisk var mulig å reise, og håper at det snart blir mulig igjen.
Vi var dårlig forberedt. Det fantes ikke så mange guidebøker den gangen. Det var nok bare for de mest populære reisemålene. Om de fantes, så leste vi dem ikke. Vi skulle ut på eventyr, vi skulle ikke være turister. Det var naivt og dumt. Vi visste vel egentlig ikke hvor vi burde dra, og ikke hva vi burde se på de stedene vi besøkte. Så vi noe som så interessant ut, visste vi ikke hva det var. Vi hadde hørt en del skrekkhistorier om ungdomsherbergene i Syd-Europa, så vi satset på hoteller av billigste sort. Endelig kunne vi reise ut i verden. Jeg tror ungdomsherbergene er langt bedre i dag enn de var på 1970-tallet.
Det var viktig å besøke mange land, slik at vi etterpå kunne skryte av hvor mange land vi hadde vært i. Det betød korte (for korte) stopp på de stedene vi besøkte. Jeg ville ikke ha reist på den måten i dag, og anbefaler det heller ikke. Hvis det er et interessant sted, bør man være der minst to netter. Man kan komme om ettermiddagen/kvelden, ha en hel dag på stedet, og reise videre dagen etter. Kommer man sent på dagen og reiser tidlig neste dag, får man ikke med seg særlig mye. Men man kan i det minste si at man har vært der.
Continue reading Mine første togferier