Mine første togferier

Inspi­rert av diver­se inn­legg i FB-grup­pen Tog­fe­rie og ikke minst Bjørn Stærks bok “Tog­even­ty­ret”, begyn­te jeg å ten­ke på mine tog­fe­rier. Vår fami­lie anskaf­fet bil rela­tivt sent, i 1968. Jeg voks­te opp med at vi reis­te med tog fra Pors­grunn når vi skul­le besø­ke min far­mor og far­far i Hom­mer­såk, uten­for Stav­an­ger. Jeg har reist gans­ke man­ge gan­ger med Sør­lands­ba­nen. og har man­ge, stort sett gode min­ner fra de rei­se­ne. Men det er ikke dis­se ture­ne jeg skal til nå.

For oss som var unge på 1970-tal­let åpnet Inter­rail om ikke ver­den, så i alle fall Euro­pa. Fly var alt­for dyrt. Hva det fak­tisk kos­tet, vet jeg ikke. Det var gene­relt for dyrt til at det var et alter­na­tiv det var verdt å under­sø­ke. Man kun­ne rei­se på char­ter­tur hvis man skul­le et av de ste­de­ne hvor det gikk sli­ke. Men det var for turis­ter, ikke for oss som trod­de vi var even­ty­re­re. Ung­dom­mens reise­måte før Inter­rail var å haike. 

Frank­ri­ke, Spa­nia, Ita­lia og det som den gang var Jugo­sla­via var fris­ten­de reise­mål. Jeg reis­te på min førs­te Inter­rail­tur i 1974, da jeg var 19 år. Jeg reis­te sam­men men hun jeg den gang var sam­men med. Jeg har sett på bil­de­ne og hen­tet fram min­ne­ne fra de ture­ne. Det er nå rundt 45 år siden. Vår hukom­mel­se er ikke til å sto­le på. Vi lag­rer ikke hen­del­ser som en film som vi kan hen­te fram og spil­le av. Hjer­nen lag­rer brok­ker av min­ner her og der på litt uli­ke ste­der i hodet. Når vi hen­ter fram min­ne­ne, set­ter hjer­nen sam­men det den mener hører sam­men. Er det noe vår hjer­ne synes ikke pas­ser inn, så drop­per den det. Mang­ler det noe, leg­ger den det til. 

Når man skri­ver slikt som det­te, skri­ver man mest for seg selv. Det er mor­som­tå gjen­opp­le­ve det. Og skul­le noe and­re fin­ne det inter­es­sant, da er det her. Synes du det blir for kje­de­lig å lese om noen opp­le­vel­ser fra mine tog­tu­rer, da får du bare la være å lese. Det er noe av det som er fint med det som er skre­vet: Det tren­ger seg ikke på. Man kan bare la være å lese det. Jeg begyn­ner å få en nos­tal­gisk følel­se for den tiden da det fak­tisk var mulig å rei­se, og håper at det snart blir mulig igjen. 

Vi var dår­lig for­be­redt. Det fan­tes ikke så man­ge guide­bø­ker den gan­gen. Det var nok bare for de mest popu­læ­re reise­må­le­ne. Om de fan­tes, så les­te vi dem ikke. Vi skul­le ut på even­tyr, vi skul­le ikke være turis­ter. Det var naivt og dumt. Vi viss­te vel egent­lig ikke hvor vi bur­de dra, og ikke hva vi bur­de se på de ste­de­ne vi besøk­te. Så vi noe som så inter­es­sant ut, viss­te vi ikke hva det var. Vi had­de hørt en del skrekk­his­to­ri­er om ung­doms­her­ber­ge­ne i Syd-Euro­pa, så vi sat­set på hotel­ler av bil­ligs­te sort. Ende­lig kun­ne vi rei­se ut i ver­den. Jeg tror ung­doms­her­ber­ge­ne er langt bed­re i dag enn de var på 1970-tallet.

Det var vik­tig å besø­ke man­ge land, slik at vi etter­på kun­ne skry­te av hvor man­ge land vi had­de vært i. Det betød kor­te (for kor­te) stopp på de ste­de­ne vi besøk­te. Jeg vil­le ikke ha reist på den måten i dag, og anbe­fa­ler det hel­ler ikke. Hvis det er et inter­es­sant sted, bør man være der minst to net­ter. Man kan kom­me om ettermiddagen/kvelden, ha en hel dag på ste­det, og rei­se vide­re dagen etter. Kom­mer man sent på dagen og rei­ser tid­lig nes­te dag, får man ikke med seg sær­lig mye. Men man kan i det mins­te si at man har vært der.

Turen i 1974 — Europa syd-øst.

Vi had­de plan­lagt å hol­de oss i den øst­li­ge delen av Euro­pa den­ne som­mer­en. Jern­tep­pet besto, og det mes­te av Øst-Euro­pa var kom­pli­sert å rei­se til, og Inter­rail­bil­let­ten gjaldt ikke i de lan­de­ne. Men Roma­nia og Jugo­sla­via var til­gjen­ge­li­ge. På en måte var Ungarn også til­gjen­ge­lig. Vi kun­ne rei­se med Inter­rail­bil­lett, men vi måt­te ha visum.

Førs­te etap­pe var til Køben­havn. Det var den gang det gikk direkte­tog fra Oslo til Køben­havn. Vi kom fra Pors­grunn. Vi tok fer­je fra Hor­ten til Moss, og gikk på Køben­havn­to­get der. Jeg kan ikke hus­ke at vi over­nat­tet i Køben­havn, så anta­ge­lig­vis gikk vi rett på natto­get vide­re derfra. 

Her kom­mer Køben­havn­to­get som skal ta oss ut i eventyret

Nes­te etap­pe giikk til Zürich. Jeg tror vi had­de plass i ligge­vogn, men det hus­ker jeg ikke sik­kert. På den strek­nin­gen fikk vi årets førs­te språk­sjokk. Vi del­te kupé blant annet med en mann fra Sveits. Jeg had­de lært tysk på sko­len. Jeg had­de noen tys­ke set­nin­ger i hodet, men de ble der inne. Det var ikke mulig å få orde­ne ut gjen­nom mun­nen. Han snak­ket greit engelsk, så det var ikke noe problem. 

Her er jeg. klar til avgang fra eller nett­opp ankom­met til en eller annen sta­sjon, jeg hus­ker ikke hvil­ken. Det er i alle fall et sveit­sisk tog­sett. Det kan ha vært Køben­havn, eller det kan ha vær ved ankomst i Zürich.

Jeg har sene­re lært at sveit­ser­tysk er vans­ke­lig å for­stå, også for folk som er tysk­ta­len­de. Jeg gikk en gang på et fire­da­gers sjo­ko­lade­kurs hos Val­rho­na. Vi gikk blant annet sam­men med en engelsk dame som var gift med en sveit­ser og bosatt i Zürich. Hun hev­det at når tysk­ta­len­de sveis­te­re snak­ket med and­re, f.eks. tys­ke­re, for­søk­te de å nor­ma­li­se­re spår­ket i ret­ning høy­tysk. De had­de fort­satt en gans­ke mar­kert aksent. Tys­ke­re tok det for sveit­ser­tysk, og trod­de at de for­sto det. Men det de for­sto var sveit­se­re som for­søk­te å snak­ket nor­ma­li­sert høy­tysk, iføl­ge Fiona. 

Jeg nyter en øl og en pipe på en kafé i Zürich
Zürich var det førs­te ste­det jeg så parksjakk

Vi var ikke len­ge i Sveits. Sveits var også da et dyrt land, noe som ikke pas­set vårt gans­ke mag­re reise­bud­sjett. Vi vil­le til Roma­nia, til Svarte­havs­kys­ten. Nors­ke bor­ge­re treng­te ikke visum til Roma­nia, og Inter­rail­bil­let­ten kun­ne bru­kes der. Men for å kom­me dit måt­te vi rei­se gjen­nom Ungarn, eller det var i alle fall den kor­tes­te ruten. Vi kun­ne bru­ke bil­let­ten, men vi måt­te ha visum. Vi treng­te et tran­sit­vi­sum for å rei­se med toget ters gjen­nom uten å gå av. Vi reis­te fra Zürich til Wien, og mye av dagen gikk med til å skaf­fe tran­sit­vi­sum. Vi sto i kø ved den ungars­ke ambas­sa­den, betal­te noen pen­ger og fikk det nød­ven­di­ge stem­pel­et i pas­set. Jeg fikk inn­trykk av at det­te bare var en måte å skaf­fe litt etter­leng­tet vest­lig valu­ta fra folk som skul­le ta toget gjen­nom landet.

Svar­te sva­ner i Donau­park, Wien

Jeg tror vi reis­te om nat­ten uten sove- eller ligge­plass. Det var kupé­vog­ner, men plass til åtte per­soner. Vi del­te kupe­en med noen loka­le. Men vi had­de ikke noe fel­les språk. Så det ble gans­ke taust. Jeg hus­ker at da natt­still­he­ten sen­ket seg over kupe­en krøp tog­mu­se­ne ut fra sine skjule­ste­der, og spis­te smu­le­ne som had­de falt på gul­vet. Før vi kom til Roma­nia had­de det kom­met en rume­ner bosatt i Tysk­land. Han kun­ne gamet. Da tol­ler­ne gikk gjen­nom toget og pek­te på hans baga­sje, stakk han, ikke så vel­dig dis­kret, til dem noen pak­ker ame­ri­kans­ke siga­ret­ter. Da var de ikke len­ger inter­es­sert i hans baga­sje, og hel­ler ikke annen baga­sje i kupe­en. Da tol­ler­ne pas­sert på vei til­ba­ke, stakk det siga­rett­pak­ker opp av alle lom­me­ne, og de bar preg av å blitt ser­vert en del whis­ky og and­re ster­ke saker. 

Jeg hus­ker ikke len­ger om toget gikk direk­te til Con­stan­ca ved Svarte­ha­vet, eller om vi måt­te byt­te tog i Bucu­re­sti. Vi reis­te vide­re til strand­om­rå­det Mamaya. Det var en utford­ring. Bus­se­ne var over­fyl­te, og folk hang uten­på bus­sen. Vi måt­te stå over noen bus­ser før vi tok mot til oss og entret en buss. Vi sto tak­tisk plas­sert og kom oss inn i bus­sen. Det satt en bil­let­tør ved bak­dø­ren. Folk gikk på gjen­nom alle døre­ne, og det var ikke mulig å kom­me bak til bil­let­tø­ren. Men de send­te pen­ger som gikk fra hånd til hånd til bil­let­tø­ren, og bil­let­ter og veksle­pen­ger kom sam­me vei tilbake. 

Det var ikke lett å få plass på bussen

Vi bod­de gans­ke langt ute på Mamaya, men ikke helt ytterst. Bus­se­ne inn til byen var ful­le alle­re­de da de kom til nær­mes­te holde­plass. Vi had­de ver­ken mot eller tek­nikk til å hen­ge uten­for bus­sen. Så vi gikk ut til ende­holde­plas­sen, og tok bus­sen derfra. 

Strand­liv på Mamaya

Rumensk er et latinsk eller romansk spårk. Det er ikke uten grunn at det heter Roma­nia. Vi var blitt for­talt at folk kan­skje kun­ne fransk. Men det hjalp ikke stort. Min fransk var på det tids­punk­tet langt dår­li­ge­re enn min tysk. Man kom­mer ofte gans­ke langt ved å peke. Vi spis­te ikke på fancy res­tau­ran­ter hvor vi måte tyde en kom­pli­sert meny. Vi kon­sta­ter­te også at vari­an­ter av ord som desti­na­sjon og reser­va­sjon fun­ge­rer på de fles­te språk. 

En av våre med­pas­sa­sje­rer på toget til Beograd

Vi had­de et kort stopp i Bucu­re­sti, som jeg ikke hus­ker mye fra, før vi tok toget til Beo­grad, hoved­sta­den i det som da var Jugo­sla­via. Det var alt­for varmt for dår­lig akli­ma­ti­ser­te nord­boer. 37 gra­der i skyg­gen. Vi til­brak­te det mes­te av dagen ved et uten­dørs svøm­me­bas­seng. Som sagt: Vi had­de plan­lagt svært dår­lig, om i det hele tatt. Så vi had­de ingen anel­se om hva vi bur­de ha sett i Beograd.

Det var stort sett det­te vi så av Beograd
Det er sll­tid noen som gjer­ne vil bli fotografert

På turen vide­re fra Beo­grad stop­pet toget til­syne­la­ten­de umo­ti­vert. I den grad det ble gitt noen beskje­der, ble de gitt på et språk vi ikke for­sto. De fles­te gikk ut av toget. Det har vært man­ge mer­ke­li­ge foto­re­strik­sjo­ner, og kan­skje fin­nes de ennå, angi­ve­lig at sik­ker­hets­grun­ner. Vik­tig infra­struk­tur kun­ne være noe det ikke var lov til å foto­gra­fe­re. Det var visst­nok ikke lov å foto­gra­fe­re jern­bane­lin­jer, så jeg fikk litt kjeft av noen da jeg tok det­te bil­det, Men det skjed­de ikke noe mer.

Vi fort­sat­te til den lil­le kyst­byen, eller kan­skje lands­byen Ploce. Hvor­for vi rei­set dit, hus­ker jeg ikke. Men jeg hus­ker at vi satt på en ute­kino med ser­ve­ring, eller ute­res­tau­rant med film, og så fil­men “Døden i Vene­dig”. Der er, om jeg hus­ker rett, noe av dia­lo­gen på ita­li­ensk, som vi fikk med ser­bo-kroa­tis­ke under­teks­ter. Vi fort­sat­te til Dubrov­nik, litt len­ger sør. Den gan­gen var det man­ge som lei­de ut rom pri­vat. Vi fikk et råd, jeg har glemt fra hvem, at selv om det enes­te frem­me­språ­ket de kan­skje kun­ne litt av, var tysk, skul­le vi star­te med å spør­re om de snak­ket engelsk. Det gjør de ikke. Spør som om de snak­ker fransk. Det skul­le være helt risiko­fritt, for det var ingen som snak­ket fransk. Så kun­ne vi kan­skje spør­re om de snak­ket tysk. 1974, det var 29 år etter slut­ten på and­re ver­dens­krig. For å set­te det litt i per­spek­tiv, sa var avstan­den i tid to år mer enn avstan­den til­ba­ke til Lil­le­ham­mer-OL. Tys­ke­re var lite popu­læ­re i Jugo­sla­via. Ved å gå vei­en om å spør­re om de snak­ket engelsk eller fransk før vi kom til tysk, kun­ne vi mar­ke­re at vi ikke var tys­ke, men at vi kun­ne snak­ke litt tysk. Vår tysk var dår­lig, men den var stort sett bed­re enn deres.

Fra Dubrov­nik tok vi båten til Bari i Ita­lia, og vi gikk gans­ke direk­te på toget til Napo­li. Inn­lan­det i Syd-Ita­lia var varmt, og det fan­tes ikke slik luk­sus som air con­dition på toge­ne. Jeg hus­ker at selv kak­tu­se­ne så ut til å sli­te i var­men. For­søk på stik­ke hodet ut vin­du­et eller stå ved et åpent vin­du for å kjø­le seg litt ned, fun­ger­te ikke. Luf­ten var for varm. Det føl­tes som å stil­le seg foran en vifteovn.

Vi kom til Napo­li gans­ke sent om kvel­den, og det var her jeg førs­te gang lær­te at man ikke skal kom­me sent uten å ha book­et over­nat­ting. Vi snak­ket med noen på sta­sjo­nen som skul­le rei­se ut, og de for­klar­te at de had­de bodd på et bil­lig hotell nede ved hav­nen. Kan­skje sa de hvil­ket hotell det var, kan­skje bare områ­det. Jeg hus­ker ikke. De for­klar­te hvil­ken buss vi skul­le ta. Vi stil­te oss på busstop­pet for den­ne bus­sen uten­for jern­bane­sta­sjo­nen, og gikk på bus­sen. Plut­se­lig stop­pet bus­sen. Sjå­fø­ren så på oss, tyde­lig over­ras­ket over at det fort­satt var pas­sa­sje­rer i bus­sen hans. På et eller annet mer­ke­lig vis fikk vi for­klart at vi skul­le ned til sjø­en, og han fikk for­klart oss at bus­sen ikke gikk dit så sent om kvel­den. Men det skul­le gå bra, han skul­le kjø­re oss. Det ble en vel­dig ita­li­ensk buss­tur, hvor vi fikk erfa­re at tra­fikk­reg­ler, slikt som enveis­kjø­ring, bare er vei­le­den­de. En del år sene­re da vi kjør­te buss på Via Appia Antiqua fra Roma i ret­ning fly­plas­sen, kjør­te alle møte­ne bilis­ter ut av vei­en og slapp oss fram. Vår guide for­tal­te at vei­en egent­lig var enveis­kjørt, men det ble i prak­sis for­stått slik at de som kjør­te mot enveis­kjø­rin­gen had­de vike­plikt. Vi fant til slutt et sted å over­nat­te. Jeg kan ikke hus­ke at vi var i Napo­li len­ge — dess­ver­re. Vi reis­te til Roma nes­te dag. 

Jeg skrev at vi ikke les­te guide­bø­ker. Men en bok var gans­ke etter­trak­tet, den som så man­ge USA­ne­re had­de: “Euro­pe on 5 dol­lars a day”, som siden ble til “Euro­pe on 5 and 10 dol­lars a day”. Jeg tror det er den seri­en som nå heter “… on a shoe string”. Det var ikke lett å få tak i i Nor­ge. I alle fall ikke i Pors­grunn. Vi fikk på en eller annen måte tak i et eksemp­lar under­veis, uten at jeg hus­ker hvor eller hvor­dan vi fant den. Jeg vet ikke om det sto noe om sever­dig­he­ter i den boken. Det var vi uan­sett ikke inter­es­sert i. Det vi vil­le fin­ne var bil­li­ge over­nat­tings- og spise­ste­der. Jeg tror det var i den­ne som sat­te oss på spo­ret av et rime­lig hotell nær top­pen av De spans­ke trap­per. Men det var ikke bare-bare for en ungt kjæ­reste­par å leie seg inn på et dob­belt rom i Ita­lia, i alle fall ikke alle ste­der. Her fikk vi spørs­mål om vi var gift, og det var vi ikke. Om vi klar­te å over­be­vi­se hotell­fol­ke­ne om at vi var gift, eller om de ga seg av and­re grun­ner, hus­ker jeg ikke len­ger. Jeg mener å hus­ke at vi fikk et rom.

Her er jeg på Colos­se­um, den gang da jeg fort­satt var ung

Piz­za­en had­de kom­met til Nor­ge på begyn­nel­sen av 1970-tal­let, og nå skul­le vi ha den ordent­li­ge pizza­opp­le­vel­sen. Jeg har sene­re for­stått at det bur­de vi ha lett etter i Napo­li, ikke i Roma. Men det viss­te vi ikke den gan­gen. Jeg så for meg en piz­za med alt mulig godt på. Vi vand­ret inn i noen bak­ga­ter i Roma og fant et piz­ze­ria hvor det bare var ita­lie­ne­re. Det­te måt­te være det ret­te ste­det for å få ordent­lig piz­za. Det vi ikke viss­te, var at den piz­za­en som var intro­du­sert i Nor­ge var USAnsk og ikke ita­li­ensk piz­za. Det vi fikk ser­vert var en gedi­gen skuf­fel­se. Jeg hus­ker det som om det var flat­brød med ket­schup. At det var lite på piz­za­en had­de sik­kert en sam­men­heng med at vi anta­ge­lig­vis had­de bestilt den bil­ligs­te piz­za­en, men jeg kan ikke hus­ke at det var noe som slo meg den gan­gen. Vi fikk nok en gans­ke auten­tisk, ita­li­ensk piz­za. Men det var ikke det­te vi had­de ven­tet oss. 

Vi fort­sat­te til Vene­zia. Som så man­ge and­re turis­ter, tok vi hei­sen opp i klokke­tår­net på Mar­kus­plas­sen. Jeg hus­ker at jeg så på en av de gigan­tis­ke klok­ke­ne og sa til hun jeg var sam­men med at jeg håpet de ikke skul­le begyn­ne kime. Jeg had­de så vidt ruk­ket å si det, så sat­te de i gang. Det var fire klok­ker, så et for­søk på å gå rundt hjør­net for å bli litt skjer­met for lyden, nyt­tet ikke. Der var det en annen klok­ke, som var like stor. 

Da klok­ka klang, så fort vi sprang. Men det var ingen ste­der å sprin­ge til.

I Vene­zia fikk vi tes­tet “Euro­pe on 5 dol­lars a day”. De anbe­fal­te kan­ti­nen for jern­bane­ar­bei­der­ne på jern­bane­sta­sjo­nen i Vene­zia. Der mer­ket vi også en annen effekt av at noen ste­der ble lis­tet i en slik bok. De kun­ne nok sty­re sin begeist­ring for alle turis­te­ne som kom for å spi­se bil­lig i deres kan­ti­ne. Vi fikk spi­se der. Men det var en pris for jern­bane­an­sat­te, og en annen pris for and­re. Det var nok pri­sen for jern­bane­an­sat­te som var nevnt i boken. Det var fort­satt rime­lig også for oss and­re, men ikke så bil­lig som det sto i boken at de skul­le være.

Jeg har van­lig­vis gans­ke god steds- og ret­nings­sans, sær­lig i byer. Jeg kla­rer som regel å hol­de ret­nin­gen og å fin­ne vei­en til­ba­ke til utgangs­punk­tet. Den enes­te byen hvor jeg helt har mis­tet over­sik­ten, er Vene­zia. Vi gikk i den ret­nin­gen vi trod­de vi skul­le. Så slut­tet vei­en, det var to trappe­trinn ned og det var kanal vide­re. Vi måt­te fin­ne en vei rundt, og til slutt gikk det helt rundt for oss. Det var bare å bite i det sure eplet, og se på kartet.

Det er på Mur­a­no de er kjent for sine glass­ar­bei­der. Men noen had­de flyt­tet inn til Venezia.

Turen fort­satt til Inns­bruck. Her var det et nytt spårk­sjokk, om enn av en litt annen karak­ter enn de vi had­de hatt tid­li­ge­re. Etter er par uker hvor vi ikke had­de noe fel­les språk med lokal­be­folk­nin­gen, kom vi til et sted hvor de snak­ket tysk! Det var enkelt. Noen uker tid­li­ge­re had­de jeg ikke klart å si en tysk set­ning til sveit­se­ren som vi del­te kupé med. Min tysk var nep­pe blitt noe bed­re siden den gang, men nå var jeg i alle fall i stand til å bru­ke den lil­le tys­ken jeg kunne. 

Hun jeg var sam­men med had­de en slekt­ning (Lai­la) som drev kafé et styk­ke uten­for Brug­ge i Bel­gia. Vi sat­te kur­sen mot Bel­gia, uten at jeg nå hus­ker reise­ru­ten mel­lom Inns­bruck og Brug­ge. Bel­gis­ke kafé­er var i alle fall den gan­gen ste­der hvor folk kom for å drik­ke øl. De had­de vel­dig libe­ra­le åpnings­tids­be­stem­mel­ser. De kun­ne hol­de åpent 22 timer i døg­net, og måt­te ha stengt to timer for ren­gjø­ring. Hvil­ke 22 timer de holdt åpnet og hvil­ke to timer de holdt stengt, kun­ne de bestem­me selv. Lai­las kon­sept var at hun holdt gans­ke høye pri­ser, men holdt åpent langt utover nat­ten, i prak­sis til sis­te gjest had­de dratt hjem.

Hva slags pro­mille­be­stem­mel­ser det var i Bel­gia den gan­gen vet jeg ikke. Men gjes­te­ne kom stort sett i bil, drakk og kjør­te vide­re eller hjem etter­på. Det var for­øv­rig rela­tivt få år etter at Bel­gia, som sis­te land i Vest-Euro­pa, had­de inn­ført krav om fører­kort for å kjø­re bil. 

Kafé­er had­de ikke lov å sel­ge brenne­vin. Men Lai­la solg­te bil­lig whis­ky for en gans­ke stiv pris i sin kafé. Bel­gia var i alle fall den gan­gen et gans­ke kor­rupt land. Hun sa at om hun skul­le bli anmeldt, vil­le den anmel­del­sen for­la­te politi­mes­te­rens kon­tor i papir­kur­ven. Politi­folk som var inn­om kafé­en fikk gra­tis whisky. 

Jeg tar med dis­se to bil­de­ne fra et mar­ked inne i Brug­ge. Jeg ble fasci­nert av den­ne jen­ta som satt der og laget knip­lin­ger. Hun had­de en fan­tas­tisk tek­nikk med et utall av kna­ppe­nå­ler og trådsneller. 

1975 — Europa syd-vest

I 1975 la vi ut på en ny Inter­rail-tur. Vi var akku­rat like dår­lig for­be­redt som vi had­de vært året før, og viss­te svært lite om de lan­de­ne og ste­de­ne vi skul­le rei­se til.

Også den­ne gang var Køben­havn førs­te stopp. Vi besøk­te en venn­in­ne som stu­der­te musikk der. Køben­havn var en vik­tig jazz­by, og man­ge USAn­ske musi­ke­re had­de slått seg ned i byen. Det var i det hele tatt gans­ke man­ge svar­te musi­ke­re som had­de flyt­tet til Euro­pa, da de ikke ble utsatt for den sam­me dis­kri­mi­ne­rin­gen her, som de ble i USA. Vi dro på jazz­klub­ben “Mont Mar­tre” om kvel­den, og hør­te noen gans­ke legen­da­ris­ke musi­ke­re: Dex­ter Gor­don, Ken­ny Drew og Niels Hen­ning Ørsted-Peder­sen.

Niels Hen­ning Ørsted-Peder­sen og Ken­ny Drew. Jeg har dess­ver­re ikke noe bil­de av Dex­ter Gordon.

Vi had­de man­ge gan­ger fått høre at Tysk­land og til dels Frank­ri­ke var dyrt. Så sær­lig Tysk­land ble et tran­sit­land som vi måt­te rei­se gjen­nom for å kom­me til bil­li­ge­re land len­ger syd i Euro­pa. Vi tes­tet jo ikke om det stem­te, og slik sett gikk vi glipp av man­ge fine og inter­es­san­te ste­der i Tyskland.

Vår førs­te stopp, eller i alle fall det førs­te jeg hus­ker, var i Valen­ce i Rhô­ne­da­len. Det var et gans­ke til­fel­dig valg. Det var en by som så ut til å være pas­se stor, med en grei belig­gen­het på vei­en mot Spa­nia. På en res­tau­rant hvor vi spis­te mid­dag, møt­te vi en bel­gi­er som var gans­ke ned­for. Vi snak­ket en blan­ding av dår­lig tysk og dår­lig fransk. Han for­tal­te at de var på bil­fe­rie, de had­de kol­li­dert og kona var på syke­hus. Hvis han for­tal­te mer om de nær­me­re omsten­dig­he­ter og om hans kone var alvor­lig ska­det, så hus­ker jeg det ikke. 

Jern­bane­sta­sjo­nen i Valence

Vi skul­le vide­re mot Spa­nia, og tok sik­te på et nattog til Bar­ce­lo­na. Nattog kan være fint, i alle fall hvis man har sove­plass. Men å hop­pe på et nattog sånn rundt mid­veis er ikke en god idé. Toget gikk fra Valen­ce ca kl. 03.30. Det var ikke en by hvor mye var åpent sent på kvel­den og om nat­ten. Vente­rom­met på sta­sjo­nen var åpent, men det var alt. Jeg tror ikke vi had­de reser­vert plass på toget, og had­de i alle fall ikke sove­plass. Men vi fant plass i en kupé. Vi var trøt­te etter å ha kje­det oss fram til toget kom, og sov­net godt på det toget. Vi ble vek­ket av ren­gjø­rings­per­so­na­let. Da var vog­ne­ne kjørt ut på et par­ke­rings­om­rå­de for jern­bane­vog­ner, i gans­ke god avstand fra selve sta­sjo­nen i Barcelona.

Vi viss­te ikke stort om Bar­ce­lo­na, annet enn at det var en real­tivt stor by i Spa­nia. Vi reis­te til vide­re til bade­byen Sit­ges, litt len­ger syd. Hvis jeg had­de reist i dag, vil­le jeg ha holdt meg i Bar­ce­lo­na. Jeg har vært der noen gan­ger sene­re, og jeg rei­ser gjer­ne til­ba­ke dit. Sit­ges står ikke på lis­ten over byer jeg gjer­ne vil besø­ke i Spania.

Det var en inter­es­sant tid å besø­ke Spa­nia og Por­tu­gal. Det var et år etter den såkal­te nel­lik­re­vo­lu­sjo­nen i Por­tu­gal, hvor de kvit­tet seg med dik­ta­tu­ret og kas­tet Caeta­no-regi­met. Fran­co regjer­te fort­satt i Spa­nia. I Spa­nia så man, eller i alle fall makt­ha­ver­ne, med for­fer­del­se på det som had­de skjedd i Por­tu­gal, og stem­nin­gen var ner­vøs. Det var folk fra Guar­dia-Civil, med sine maskn­pis­to­ler og mer­ke­li­ge hat­ter, plas­sert over alt. Jeg har ald­ri opp­levd bevæp­net poli­ti som noe som gir sik­ker­het. Jeg syn­tes det ikke da, og synes det ikke nå. Jeg opp­fat­ter det mer som en trussel.

Da vi for­tal­te at vi had­de tenkt oss vide­re til Por­tu­gal, fikk vi høre hvor far­lig det var i Por­tu­gal. Der kun­ne man risi­ke­re å bli skutt på hvert gate­hjør­ne, iføl­ge en de av de span­jo­ler vi snak­ket med. Jeg tror ikke det var så mye fri pres­se under Fran­co, uten at jeg egent­lig vet noe om det.

Vi tok toget til Mad­rid. På toget fikk jeg igjen et språk­sjokk. En gans­ke spansk utse­en­de mann stakk hodet inn i kupé­en hvor vi satt, pek­te på et ledig sete og spur­te “occu­pa­do?”. Vi pek­te på setet og sig­na­li­ser­te at han bare måt­te set­te seg ned. Etter en stund tok han opp et sjakk­brett, og hold det fram med et ikke uttalt spørs­mål om noen vil­le spil­le sjakk. Jeg har ald­ri vært noen god sjakk­spil­ler, og jeg hus­ker ikke om han var det. Men vi spil­te sjakk. Etter en liten stund tok han fram en flas­ke rødvin, og spur­te med ges­ter om vi vil­le ha vin. Etter at vi had­de sit­tet en stund og spilt sjakk og druk­ket rødvin, spur­te han: “Do you speak Eng­lish?” Jeg bekref­tet det, og vi begyn­te å snak­ke engelsk sam­men. Jeg syn­tes han snak­ket et vel­dig dår­lig engelsk og det var vans­ke­lig å for­stå hva han sa. Jeg tenk­te at han var en span­jol med brev­kurs eller noe lig­nen­de i engelsk. Etter en stund spur­te jeg: “Whe­re do you come from?”. Jeg fik­ke hake­slipp da han svar­te: “Man­ches­ter”.

I Mad­rid så vi ikke mer enn inn­si­den av jern­bane­sta­sjo­nen, før vi fort­sat­te med toget til Lis­boa. Det var et tog med en luk­sus­fø­lel­se. Det het “Tal­go”, et navn som i dag bru­kes på høy­has­tig­hets­tog. Det var ikke høy­has­tig­hets­tog den gan­gen. Men toget had­de air con­dition, og jeg tror det var førs­te gang vi var på et tog som had­de det. 

Første­inn­tryk­ket av Por­tu­gal var posi­tivt. Som all­tid kom det tol­le­re gjen­nom toget når vi pas­ser­te en gren­se. En av tol­ler­ne pek­te på min foto­bag på baga­sje­hyl­len, og spur­te om den var vår. Jeg bekref­tet det, og jeg kan ikke hus­ke at han så nær­me­re på den. Han gikk vide­re, men kom til­ba­ke etter en liten stund. Han sat­te seg ned, og begyn­te å for­tel­le om hvor mye bed­re alt var blitt i Por­tu­gal etter at de kvit­tet seg med dik­ta­tu­ret. Han had­de mye å for­tel­le, og ble sit­ten­de gans­ke len­ge. Til slutt sa han at nå var vi snart frem­me i Lis­boa, så nå måt­te han gjø­re job­ben sin ferdig. 

Det var ikke man­ge turis­ter i Lis­boa som­mer­en 1975. Vi ble møtt med åpne armer, og alle vi møt­te for­tal­te med begeist­ring om hvor mye bed­re alt var blitt siden revo­lu­sjo­nen. Sene­re kom det et øko­no­misk til­bake­slag, men i 1975 var det gle­den og opti­mis­men som rådet. Jeg har ikke vært i Por­tu­gal siden, og har hatt en viss frykt for øde­leg­ge de gode minnene.

1970-tal­let. Da var da bilis­men vir­ke­lig tok kve­ler­tak på byene, og alle fine plas­ser ble gjort om til parkeringsplasser.

Som sagt var vi dår­lig for­be­redt, og jeg viss­te ikke en gang at jeg bur­de ha fått med meg Fado-san­gen. Den står høy på lis­ten over hva jeg skal få med meg nes­te gang jeg måt­te kom­me til Portugal.

Vi tok toget fra Lis­boa til Paris. Førs­te del av rei­sen gikk om nat­ten. Vi had­de ikke sove­plass. Det var ca 28 gra­der rundt kl. 23 om kvel­den. Vi syn­tes det var varmt, for varmt om vi skul­le prø­ve å sove. I sam­me kupé satt det en som had­de på seg en gans­ke stor jak­ke. Han for­tal­te hat var bra Bra­sil, var vant til ca 40 gra­der og syn­tes det var kjø­lig. Reise­ti­den var ca 28 timer. Det var ca 20 timer fra Lis­boa til Irun/Hendaye på gren­sen mel­lom Spa­nia og Frank­ri­ke, og ca 8 timer der­fra til Paris. Etter mitt øye­mål var turen til Hen­daye ca 1,2 gan­ger så langt som turen vide­re til Paris. Frank­ri­ke had­de langt mer effek­tivt tog enn Por­tu­gal og Spa­nia. I Frank­ri­ke kun­ne toget gå fle­re timer uten at det stoppet.

Det var mitt førs­te besøk i Paris. Jeg hus­ker ikke len­ger hvil­ken sta­sjon vi kom inn på. Vi gikk på turist­in­for­ma­sjo­nen for å bestil­le hotell. De had­de en over­sikt over hotel­ler, og vi valg­te et av de bil­ligs­te hvor de iføl­ge over­sik­ten på sta­sjo­nen snak­ket engelsk. Jeg ring­te til hotel­let og spur­te den som svar­te om hun snak­ket engelsk. Det gjor­de hun ikke. Men ved hjelp av min dår­li­ge fransk klar­te jeg å få bestilt et rom. Hotel­let skul­le være like i nær­he­ten, men jeg klar­te ikke å fin­ne det. Vi tyd­de til det kjen­te trik­set som man bru­ker om man har litt stør­re reise­kas­se enn hva vi had­de: Man tar en taxi, sier hvor man skal og over­la­ter til sjå­fø­ren å fin­ne fram. Det var hel­dig­vis en ærlig sjå­før, og han gjen­nom­skuet oss med en gang. Han lo, pek­te og sa at de lå rett rundt hjørnet. 

I 1975 var det ikke like høye gjer­der på top­pen av Tri­umf­buen som det er i dag. Vi had­de god utsikt til det bil­hel­ve­te Champs Ellysé­es var den gangen.

Det har vært sagt mye og sun­get man­ge san­ger om vak­re og roman­tis­ke Paris. På 1970-tal­let var byen et bil­hel­ve­te. Byen had­de til­pas­set seg bilen, og bilis­men holdt på å ta livet av byen. Områ­det langs elven Sei­nen var øde­lagt at en bymotorvei.

Ver­den går hel­dig­vis frem­over, i alle fall på noen områ­der. Slik så det ut langs Sei­nen i 2017. Jeg plei­er å besø­ke Paris minst en gang i året, men korona­pan­de­mi­en har gjort at vi ikke har vært der siden 2019. Det jeg har lest tyder på at Paris har utvik­let seg i en sær­de­les posi­tiv ret­ning, og jeg ser fram til å syk­le rundt i byen. Når vi er i Paris, bru­ker vi all­tid bysyk­le­ne som fremkomstmiddel.

Vi reis­te igjen til kafé­vert­in­ne Lai­la i Bel­gia, og var det er par dager. På turen hjem var det jeg som utsat­te noen and­re for et lite språk­sjokk. Vi skul­le ta natto­get fra Ham­burg til Køben­havn. Om jeg hus­ker rett, gikk det fra Ham­burg ca 23.30. Vi had­de ikke sove­plass, men had­de reser­vert sitte­plass. I dati­dens tys­ke jern­bane­vog­ner var det typisk kupé­er med seks seter i hver kupé. Man kun­ne trek­ke sete­ne sam­men, og hvis man ikke var for man­ge kun­ne man få en gans­ke god sove­plass. I vår kupé var lyset sluk­ket og gar­di­nen i dør­vin­du­et truk­ket ned. Men vi had­de reser­vert plass i den kupé­en, og gikk inn. Der lå det to fins­ke jen­ter som had­de inn­ret­tet seg gans­ke kom­for­ta­belt for nat­ten. De snak­ket lavt sam­men. Jeg gikk ut fra at de snak­ket om oss, og at de ikke var sær­lig gla­de for at vi had­de kom­met inn og øde­lagt deres pla­ner for hvor­dan de skul­le kun­ne sove godt gjen­nom natten.

Jeg har finsk mor, men jeg snak­ker dess­ver­re ikke finsk. Jeg kjen­ner igjen finsk når jeg hører det, og kan et og annet ord. De er fin­ner, sa jeg til hun jeg var sam­men med: “Suo­ma­lais­ten”, som betyr fin­ner på finsk. Det ble muse­stil­le. De fins­ke jen­te­ne hvis­ket til hver­and­re, og jeg hør­te at en av dem med en viss for­skrek­kel­se sa ordet “suo­ma­lais­ten”. Jeg for­tal­te dem på engelsk at jeg ikke kun­ne finsk, men bare kjen­te enkel­te ord. Så de kun­ne bare fort­set­te å snak­ke. Det trod­de de åpen­bart ikke på, for de var vel­dig tau­se res­ten av den turen. 

1976 Brtirail

1976 ble vår sis­te tog­fe­rie. Den­ne gan­gen had­de vi en Bri­trail­bil­lett. Den fun­ger­te som en Inter­rail­bil­lett, bort­sett fra at den bare gjaldt i Stor­bri­ta­nia. Vi reis­te med båt til Køben­havn, tog fra Køben­havn til Esbjerg, og så båt fra Esbjerg til Harwich. 

Det blås­te gans­ke friskt over Nordsjøen.

Vi had­de bestemt oss for at vi ikke vil­le til Lon­don. Ikke for­di vi ikke gjer­ne vil­le til Lon­don, men vi men­te at vi vil­le tren­ge mer tid på Lon­don enn hva vi kun­ne set­te av til det på den­ne turen. Vår plan var å rei­se i ret­ning Wales. Men i Stor­bri­ta­nia strå­ler alle jern­bane­lin­jer ut fra Lon­don. Det er visst­nok et resul­tat av pri­vat utbyg­ging, hvor pri­va­te sel­ska­per byg­get jern­bane fra Lon­don til en annen by. Å rei­se på tvers av dis­se lin­je­ne vis­te seg å være vans­ke­lig. Det ble stort sett lokal­tog mel­lom hove­lin­je­ne, med vente­tid hver gang. (Jeg har sene­re erfart at det på til­sva­ren­de måte kan være vans­ke­lig å unn­gå Paris om man rei­ser i Frank­ri­ke. Og i Nor­ge må man i prak­sis inn­om Oslo.)

Vi had­de kom­met til Eng­land gans­ke tid­lig på mor­ge­nen. Vi had­de ikke spist fro­kost. Vi måt­te byt­te tog i Ips­wich, og det var tid nok til toget vide­re til at vi kun­ne spi­se fro­kost i jern­bane­ka­fe­en. Eng­land har ikke vært kjent som en kuli­na­risk høy­borg. Det var ikke så mye som fris­tet i den kafe­en. Men noen pøl­ser, det måt­te kun­ne gå. De så ikke alt­for uspi­se­li­ge ut. De min­net ikke om noen pøl­ser jeg had­de spist tid­li­ge­re. Jeg hus­ker dem som en blan­ding av fett og sag­flis. Godt var det ikke. Jeg har vært i Eng­land man­ge gan­ger siden, men jeg har all­tid holdt meg unna dis­se fro­kost­pøl­se­ne — selv om det sik­kert fin­ne bed­re utga­ver enn de vi fikk på jern­bane­kafé­en i Ips­wich. Etter diver­se tog­byt­ter ga vi opp da vi var kom­met til Oxford, og tok toget inn til Lon­don. Vi for­flyt­tet oss til en annen jern­bane­sta­sjon, og reis­te ut i den ret­nin­gen vi skulle. 

Nes­te stopp var den lil­le byen Lla­dud­no nord i Wales. Jeg lær­te meg at dob­bel L i begyn­nel­sen av et ord på wali­sisk utta­les som noe i ret­ning hcl-. U utta­les ofte som en slags i, slik at Lla­dud­no ble uttalt noe i ret­ning av Hcladidno.

Wales er et mor­somt områ­de hvis man liker tog. Her er det man­ge små, smal­spo­re­de jern­ba­ner. I Lla­dud­no tok vi en liten bane opp til et utsikts­punkt, The Great Orme. Det var en kabel­bane. Litt som Fløy­ba­nen, men ikke like bratt. 

På den­ne turen fikk vi med oss Snow­don Moun­tain Rail­way, en bratt jern­bane med tann­hjuls­drift opp til top­pen av fjel­let Snow­don. Jeg har reist med både den­ne og and­re små, smal­spo­re­de tog på sene­re turer. Det kan anbefales.

Vi var en tur inn­om Man­ches­ter. En venn stu­der­te der. Han var selv­føl­ge­lig hjem­me på ferie da vi var på ferie i Eng­land. Men vi var nys­gjer­ri­ge på den byen han snak­ket så mye om. Han bod­de ikke i selve Man­ches­ter, men i Stock­port like uten­for, og vi måt­te se på det ste­det også. Jeg hus­ker at vi snak­ket med en politidame. Hun var mildt sjok­kert da vi for­tal­te at vi var på ferie. Dere bor i Nor­ge, og så kom­mer dere til Man­ches­ter og Stock­port på ferie! Det var helt ufor­ståe­lig for henne.

Turen fort­sat­te via Lake Dist­rict til Skot­land. Vi var i alle fall i Edin­burg og Inver­ness. I Inver­ness fikk vi igjen en påmin­nel­se om at det er dumt å kom­me til et sted sent om kvel­den, uten å ha bestilt over­nat­ting. Vi bod­de for en stor del på “Bed and bre­ak­fast”. Jeg vet ikke om den­ne tra­di­sjo­nen fort­satt lever vide­re i Stor­bri­ta­nia: Fami­li­er flyt­ter opp på lof­tet i som­mer­fe­rien, og lei­er ut sove­rom­me­ne til turis­ter. Vi vand­ret gate­langs i det områ­det hvor det var flest B&B i Inver­ness, og over­alt hang det skilt som sa “No vaca­n­cies”. Til slutt fant vi et sted hvor det ikke hang et slikt skilt, og vi ring­te på. Damen for­tal­te at det dess­ver­re var fullt. Vi for­tal­te om hvor vans­ke­lig det var å fin­ne over­nat­ting, og hun fant en råd. Hun red­de opp til oss i stu­en, en stue som jeg hus­ker som så over­fylt av nips­gjen­stan­der som bare bri­tis­ke stuer kan være. Vi fikk beskjed om at vi bare kun­ne bo der en natt, og det var greit nok. Det var ikke vans­ke­lig å fin­ne en annen B&B når vi var der tid­li­ge­re på dagen.

På mine syk­kel­tu­rer de sene­re år har jeg hel­ler ikke plan­lagt over­nat­ting mm lang tid i for­vei­en. Det er så mye som påvir­ker frem­drif­ten på en syk­kel­tur. Mot­vind og/eller mot­bak­ke gjør at man ikke kom­mer så langt. Regn, da blir det også ofte en litt kor­te­re etap­pe, even­tu­elt en tog­e­tap­pe. Dags­for­men betyr noe. Jeg plei­er å sjek­ke på etter­mid­da­gen en gang, og fin­ne over­nat­ting et sted jeg reg­ner med å kun­ne nå i løpet av 2–3 timer. Jeg sjek­ker en av book­ing-appe­ne, og bestil­ler over­nat­ting — slik at jeg vet at jeg har en seng og vet hvor jeg skal. På 70-tal­let var det ikke en mulig­het. Jeg tror hel­ler ikke man­ge reise­by­rå­er, om noen, had­de den type hotel­ler vi valg­te inne i sine sys­te­mer. Det var bare å møte opp og håpe på det beste. 

I Nor­ge er vi bort­skjemt med det som kan­skje er ver­dens bes­te mobil­nett. Man­ge ste­der er mobil­dek­nin­gen langt dår­li­ge­re enn hos oss. I Frank­ri­ke har jeg opp­levd at mobil­dek­nin­gen var så dår­lig at jeg ikke en gang kun­ne rin­ge til muli­ge over­nat­tings­ste­der om jeg had­de klart å fin­ne noen. Og da had­de jeg både en norsk og en fransk mobil­te­le­fon — det var ikke dek­ning for noen av dem. Så helt sik­kert er det ikke å sat­se på å booke på den måten. Men det er i dag. Jeg skal 45 år til­ba­ke, til 1976.

Vi tok turen til Loch Ness i håp om å se sjø­or­men Nes­sie. Men hun vis­te seg ikke den­ne dagen heller. 

Jeg moret meg litt over folk som sto her og vil­le ta bil­der av det­te flom­be­lys­te slot­tet i Inver­ness med sine Kodak Insta­ma­tic kame­ra­er med blitz­ku­ber. For de som måt­ter være inter­es­sert i slikt, så had­de jeg en Nikon F med 35 og 85 mm objek­ti­ver. Jeg had­de anta­ge­lig­vis med meg et sta­tiv også. Tra­vel­ling light gjaldt ikke helt når det kom til foto­ut­styr. Jeg har kame­ra­et fort­satt, men det er len­ge siden jeg har tatt bil­der med film.

Jeg had­de begynt å få sma­ken på malt­whis­ky. Til­bu­det var gans­ke begren­set. På Vin­mono­po­let had­de de bare Glen­fid­dich. Kan­skje had­de de også fått inn Linkwood, som var den and­re malt­whisky­en som kom inn i polets sorte­ment. Til­bu­det var ikke så stort i Skot­land hel­ler. Malt­whis­ky ble stort sett solgt på fat til de som pro­du­ser­te blend whis­ky. Destil­le­ri­ene var gene­relt lite kjen­te. Jeg had­de lest en bok om whis­ky, og had­de lært meg nav­net på noen av de mest kjen­te. Få destil­le­ri­er tap­pet malt­whis­ky på flas­ke. Mye av det som ble solgt på flas­ker var tap­pet av uav­hen­gi­ge tap­pe­ri­er som kjøp­te noen fat malt­whis­ky som de tap­pet på flas­ke og solg­te, og de var bare til­gjen­ge­lig noen få ste­der. Jeg kjøp­te med med kvo­ten + noe innen­for ram­men av hva vi kun­ne for­tol­le inn. Det var i alle fall Glen­li­vet, Glen­moran­gie og Glen Grant. Den sis­te i fle­re uli­ke aldre. 

Hvor­dan vi reis­te hjem, hus­ker jeg ikke. Det er egent­lig gans­ke typisk. På utrei­se er vi ful­le av for­vent­ning. Even­ty­ret er i gang og det er spen­nen­de. Når vi skal hjem er turen slutt og vi skal bare hjem. Vi reis­te nok med båt. Men fra hvor og til hvor, det hus­ker jeg ikke.

Det ble ikke fle­re tog­fe­rier siden den gan­gen. Siden har det blitt mer fly og bil, gjer­ne i kom­bi­na­sjon: Fly til et sted og leie bil for å rei­se rundt. Jeg synes lan­ge trans­port­strek­nin­ger med bil er dre­pen­de kje­de­li­ge. En gang kjør­te min dat­ter og jeg bil til Syd-Frank­ri­ke, da vi skul­le være der gans­ke len­ge. Da vi skul­le hjem, orket jeg ikke tan­ken på å kjø­re bil. Vi tok bil­tog. Vi kjør­te til Avig­non, kjør­te bilen på toget og tok toget (med sove­kupé) til Ham­burg hvor vi over­nat­tet, kjør­te til Kiel og tok båten hjem. 

De sene­re åre­ne har jeg vært mer opp­tatt av syk­kel­fe­rie, gjer­ne som en del av rei­sen mel­lom Oslo og vår lei­lig­het i Syd-Frank­ri­ke. Det tar for lang tid å syk­le hele vei­en. Jeg tror jeg vil­le bru­ke ca fire uker hver vei, om jeg skul­le syk­le hele vei­en. Kom­bi­na­sjo­nen tog og syk­kel er utmer­ket. Noen gan­ger har jeg tatt toget (even­tu­elt i kom­bi­na­sjon med fly) til star­ten på syk­kel­tu­ren, og even­tu­elt vide­re etter avslut­tet syk­ling. Jeg har kom­bi­nert tog og syk­kel ved at jeg har hatt med syk­kel på Inter­rail. Jeg har syk­let noen strek­nin­ger og tatt tog and­re. Og jeg har hatt med meg min sam­men­legg­ba­re Brompton-syk­kel på Inter­rail. Da blir det mer tog på alle trans­port­strek­nin­ge­ne, og syk­kel som lokal­trans­port på de ste­de­ne hvor jeg har blitt en dag eller to.

Fore­lø­pig har jeg ikke lagt noen ferie­pla­ner for inne­væ­ren­de år. Det er over et år siden sist vi var i Frank­ri­ke, og jeg rei­ser ned for å se til lelig­he­ten så snart det åpnes for det. Etter pla­nen skul­le jeg ha vært i Bodø i sep­tem­ber, og da had­de jeg tenkt å ta toget. Jeg har ald­ri reist med Nord­lands­ba­nen. Men nå er det utsatt til slut­ten av novem­ber, og jeg er litt mer skep­tisk til å ta toget over Salt­fjel­let på den tiden. Vi får se.

Togressurser på nett

Her er noen nyt­ti­ge res­sur­ser for de som vil vite mer om tog. (Den­ne lis­ten er som norsk jern­bane: Mange­full, og byg­ges lang­somt ut.)

  • Tog og løk. Om rei­se, mat og mye annet, og drøm­men om en tysk løkfe­sit­val. Kris­ti­an Skjel­lum Aas’ blogg. Kris­ti­an er man­nen bak den popu­læ­re grup­pen “Tog­fe­rie” på Face­bo­ok, og er en vik­tig infor­ma­sjons­for­mil­der for alle som liker å rei­se med tog.
  • Reisemedtog.no. Reisemedtog.no er en uav­hen­gig nett­side om tog.
  • The Man in Seat Six­ty-One.  Meget vel­in­for­mert tog­b­logg, laget av en per­son som nok er mer opp­tatt av tog enn av webdesign. 

Print Friendly, PDF & Email