Inspirert av diverse innlegg i FB-gruppen Togferie og ikke minst Bjørn Stærks bok “Togeventyret”, begynte jeg å tenke på mine togferier. Vår familie anskaffet bil relativt sent, i 1968. Jeg vokste opp med at vi reiste med tog fra Porsgrunn når vi skulle besøke min farmor og farfar i Hommersåk, utenfor Stavanger. Jeg har reist ganske mange ganger med Sørlandsbanen. og har mange, stort sett gode minner fra de reisene. Men det er ikke disse turene jeg skal til nå.
For oss som var unge på 1970-tallet åpnet Interrail om ikke verden, så i alle fall Europa. Fly var altfor dyrt. Hva det faktisk kostet, vet jeg ikke. Det var generelt for dyrt til at det var et alternativ det var verdt å undersøke. Man kunne reise på chartertur hvis man skulle et av de stedene hvor det gikk slike. Men det var for turister, ikke for oss som trodde vi var eventyrere. Ungdommens reisemåte før Interrail var å haike.
Frankrike, Spania, Italia og det som den gang var Jugoslavia var fristende reisemål. Jeg reiste på min første Interrailtur i 1974, da jeg var 19 år. Jeg reiste sammen men hun jeg den gang var sammen med. Jeg har sett på bildene og hentet fram minnene fra de turene. Det er nå rundt 45 år siden. Vår hukommelse er ikke til å stole på. Vi lagrer ikke hendelser som en film som vi kan hente fram og spille av. Hjernen lagrer brokker av minner her og der på litt ulike steder i hodet. Når vi henter fram minnene, setter hjernen sammen det den mener hører sammen. Er det noe vår hjerne synes ikke passer inn, så dropper den det. Mangler det noe, legger den det til.
Når man skriver slikt som dette, skriver man mest for seg selv. Det er morsomtå gjenoppleve det. Og skulle noe andre finne det interessant, da er det her. Synes du det blir for kjedelig å lese om noen opplevelser fra mine togturer, da får du bare la være å lese. Det er noe av det som er fint med det som er skrevet: Det trenger seg ikke på. Man kan bare la være å lese det. Jeg begynner å få en nostalgisk følelse for den tiden da det faktisk var mulig å reise, og håper at det snart blir mulig igjen.
Vi var dårlig forberedt. Det fantes ikke så mange guidebøker den gangen. Det var nok bare for de mest populære reisemålene. Om de fantes, så leste vi dem ikke. Vi skulle ut på eventyr, vi skulle ikke være turister. Det var naivt og dumt. Vi visste vel egentlig ikke hvor vi burde dra, og ikke hva vi burde se på de stedene vi besøkte. Så vi noe som så interessant ut, visste vi ikke hva det var. Vi hadde hørt en del skrekkhistorier om ungdomsherbergene i Syd-Europa, så vi satset på hoteller av billigste sort. Endelig kunne vi reise ut i verden. Jeg tror ungdomsherbergene er langt bedre i dag enn de var på 1970-tallet.
Det var viktig å besøke mange land, slik at vi etterpå kunne skryte av hvor mange land vi hadde vært i. Det betød korte (for korte) stopp på de stedene vi besøkte. Jeg ville ikke ha reist på den måten i dag, og anbefaler det heller ikke. Hvis det er et interessant sted, bør man være der minst to netter. Man kan komme om ettermiddagen/kvelden, ha en hel dag på stedet, og reise videre dagen etter. Kommer man sent på dagen og reiser tidlig neste dag, får man ikke med seg særlig mye. Men man kan i det minste si at man har vært der.
Turen i 1974 — Europa syd-øst.
Vi hadde planlagt å holde oss i den østlige delen av Europa denne sommeren. Jernteppet besto, og det meste av Øst-Europa var komplisert å reise til, og Interrailbilletten gjaldt ikke i de landene. Men Romania og Jugoslavia var tilgjengelige. På en måte var Ungarn også tilgjengelig. Vi kunne reise med Interrailbillett, men vi måtte ha visum.
Første etappe var til København. Det var den gang det gikk direktetog fra Oslo til København. Vi kom fra Porsgrunn. Vi tok ferje fra Horten til Moss, og gikk på Københavntoget der. Jeg kan ikke huske at vi overnattet i København, så antageligvis gikk vi rett på nattoget videre derfra.
Neste etappe giikk til Zürich. Jeg tror vi hadde plass i liggevogn, men det husker jeg ikke sikkert. På den strekningen fikk vi årets første språksjokk. Vi delte kupé blant annet med en mann fra Sveits. Jeg hadde lært tysk på skolen. Jeg hadde noen tyske setninger i hodet, men de ble der inne. Det var ikke mulig å få ordene ut gjennom munnen. Han snakket greit engelsk, så det var ikke noe problem.
Jeg har senere lært at sveitsertysk er vanskelig å forstå, også for folk som er tysktalende. Jeg gikk en gang på et firedagers sjokoladekurs hos Valrhona. Vi gikk blant annet sammen med en engelsk dame som var gift med en sveitser og bosatt i Zürich. Hun hevdet at når tysktalende sveistere snakket med andre, f.eks. tyskere, forsøkte de å normalisere spårket i retning høytysk. De hadde fortsatt en ganske markert aksent. Tyskere tok det for sveitsertysk, og trodde at de forsto det. Men det de forsto var sveitsere som forsøkte å snakket normalisert høytysk, ifølge Fiona.
Vi var ikke lenge i Sveits. Sveits var også da et dyrt land, noe som ikke passet vårt ganske magre reisebudsjett. Vi ville til Romania, til Svartehavskysten. Norske borgere trengte ikke visum til Romania, og Interrailbilletten kunne brukes der. Men for å komme dit måtte vi reise gjennom Ungarn, eller det var i alle fall den korteste ruten. Vi kunne bruke billetten, men vi måtte ha visum. Vi trengte et transitvisum for å reise med toget ters gjennom uten å gå av. Vi reiste fra Zürich til Wien, og mye av dagen gikk med til å skaffe transitvisum. Vi sto i kø ved den ungarske ambassaden, betalte noen penger og fikk det nødvendige stempelet i passet. Jeg fikk inntrykk av at dette bare var en måte å skaffe litt etterlengtet vestlig valuta fra folk som skulle ta toget gjennom landet.
Jeg tror vi reiste om natten uten sove- eller liggeplass. Det var kupévogner, men plass til åtte personer. Vi delte kupeen med noen lokale. Men vi hadde ikke noe felles språk. Så det ble ganske taust. Jeg husker at da nattstillheten senket seg over kupeen krøp togmusene ut fra sine skjulesteder, og spiste smulene som hadde falt på gulvet. Før vi kom til Romania hadde det kommet en rumener bosatt i Tyskland. Han kunne gamet. Da tollerne gikk gjennom toget og pekte på hans bagasje, stakk han, ikke så veldig diskret, til dem noen pakker amerikanske sigaretter. Da var de ikke lenger interessert i hans bagasje, og heller ikke annen bagasje i kupeen. Da tollerne passert på vei tilbake, stakk det sigarettpakker opp av alle lommene, og de bar preg av å blitt servert en del whisky og andre sterke saker.
Jeg husker ikke lenger om toget gikk direkte til Constanca ved Svartehavet, eller om vi måtte bytte tog i Bucuresti. Vi reiste videre til strandområdet Mamaya. Det var en utfordring. Bussene var overfylte, og folk hang utenpå bussen. Vi måtte stå over noen busser før vi tok mot til oss og entret en buss. Vi sto taktisk plassert og kom oss inn i bussen. Det satt en billettør ved bakdøren. Folk gikk på gjennom alle dørene, og det var ikke mulig å komme bak til billettøren. Men de sendte penger som gikk fra hånd til hånd til billettøren, og billetter og vekslepenger kom samme vei tilbake.
Vi bodde ganske langt ute på Mamaya, men ikke helt ytterst. Bussene inn til byen var fulle allerede da de kom til nærmeste holdeplass. Vi hadde verken mot eller teknikk til å henge utenfor bussen. Så vi gikk ut til endeholdeplassen, og tok bussen derfra.
Rumensk er et latinsk eller romansk spårk. Det er ikke uten grunn at det heter Romania. Vi var blitt fortalt at folk kanskje kunne fransk. Men det hjalp ikke stort. Min fransk var på det tidspunktet langt dårligere enn min tysk. Man kommer ofte ganske langt ved å peke. Vi spiste ikke på fancy restauranter hvor vi måte tyde en komplisert meny. Vi konstaterte også at varianter av ord som destinasjon og reservasjon fungerer på de fleste språk.
Vi hadde et kort stopp i Bucuresti, som jeg ikke husker mye fra, før vi tok toget til Beograd, hovedstaden i det som da var Jugoslavia. Det var altfor varmt for dårlig aklimatiserte nordboer. 37 grader i skyggen. Vi tilbrakte det meste av dagen ved et utendørs svømmebasseng. Som sagt: Vi hadde planlagt svært dårlig, om i det hele tatt. Så vi hadde ingen anelse om hva vi burde ha sett i Beograd.
På turen videre fra Beograd stoppet toget tilsynelatende umotivert. I den grad det ble gitt noen beskjeder, ble de gitt på et språk vi ikke forsto. De fleste gikk ut av toget. Det har vært mange merkelige fotorestriksjoner, og kanskje finnes de ennå, angivelig at sikkerhetsgrunner. Viktig infrastruktur kunne være noe det ikke var lov til å fotografere. Det var visstnok ikke lov å fotografere jernbanelinjer, så jeg fikk litt kjeft av noen da jeg tok dette bildet, Men det skjedde ikke noe mer.
Vi fortsatte til den lille kystbyen, eller kanskje landsbyen Ploce. Hvorfor vi reiset dit, husker jeg ikke. Men jeg husker at vi satt på en utekino med servering, eller uterestaurant med film, og så filmen “Døden i Venedig”. Der er, om jeg husker rett, noe av dialogen på italiensk, som vi fikk med serbo-kroatiske undertekster. Vi fortsatte til Dubrovnik, litt lenger sør. Den gangen var det mange som leide ut rom privat. Vi fikk et råd, jeg har glemt fra hvem, at selv om det eneste fremmespråket de kanskje kunne litt av, var tysk, skulle vi starte med å spørre om de snakket engelsk. Det gjør de ikke. Spør som om de snakker fransk. Det skulle være helt risikofritt, for det var ingen som snakket fransk. Så kunne vi kanskje spørre om de snakket tysk. 1974, det var 29 år etter slutten på andre verdenskrig. For å sette det litt i perspektiv, sa var avstanden i tid to år mer enn avstanden tilbake til Lillehammer-OL. Tyskere var lite populære i Jugoslavia. Ved å gå veien om å spørre om de snakket engelsk eller fransk før vi kom til tysk, kunne vi markere at vi ikke var tyske, men at vi kunne snakke litt tysk. Vår tysk var dårlig, men den var stort sett bedre enn deres.
Fra Dubrovnik tok vi båten til Bari i Italia, og vi gikk ganske direkte på toget til Napoli. Innlandet i Syd-Italia var varmt, og det fantes ikke slik luksus som air condition på togene. Jeg husker at selv kaktusene så ut til å slite i varmen. Forsøk på stikke hodet ut vinduet eller stå ved et åpent vindu for å kjøle seg litt ned, fungerte ikke. Luften var for varm. Det føltes som å stille seg foran en vifteovn.
Vi kom til Napoli ganske sent om kvelden, og det var her jeg første gang lærte at man ikke skal komme sent uten å ha booket overnatting. Vi snakket med noen på stasjonen som skulle reise ut, og de forklarte at de hadde bodd på et billig hotell nede ved havnen. Kanskje sa de hvilket hotell det var, kanskje bare området. Jeg husker ikke. De forklarte hvilken buss vi skulle ta. Vi stilte oss på busstoppet for denne bussen utenfor jernbanestasjonen, og gikk på bussen. Plutselig stoppet bussen. Sjåføren så på oss, tydelig overrasket over at det fortsatt var passasjerer i bussen hans. På et eller annet merkelig vis fikk vi forklart at vi skulle ned til sjøen, og han fikk forklart oss at bussen ikke gikk dit så sent om kvelden. Men det skulle gå bra, han skulle kjøre oss. Det ble en veldig italiensk busstur, hvor vi fikk erfare at trafikkregler, slikt som enveiskjøring, bare er veiledende. En del år senere da vi kjørte buss på Via Appia Antiqua fra Roma i retning flyplassen, kjørte alle møtene bilister ut av veien og slapp oss fram. Vår guide fortalte at veien egentlig var enveiskjørt, men det ble i praksis forstått slik at de som kjørte mot enveiskjøringen hadde vikeplikt. Vi fant til slutt et sted å overnatte. Jeg kan ikke huske at vi var i Napoli lenge — dessverre. Vi reiste til Roma neste dag.
Jeg skrev at vi ikke leste guidebøker. Men en bok var ganske ettertraktet, den som så mange USAnere hadde: “Europe on 5 dollars a day”, som siden ble til “Europe on 5 and 10 dollars a day”. Jeg tror det er den serien som nå heter “… on a shoe string”. Det var ikke lett å få tak i i Norge. I alle fall ikke i Porsgrunn. Vi fikk på en eller annen måte tak i et eksemplar underveis, uten at jeg husker hvor eller hvordan vi fant den. Jeg vet ikke om det sto noe om severdigheter i den boken. Det var vi uansett ikke interessert i. Det vi ville finne var billige overnattings- og spisesteder. Jeg tror det var i denne som satte oss på sporet av et rimelig hotell nær toppen av De spanske trapper. Men det var ikke bare-bare for en ungt kjærestepar å leie seg inn på et dobbelt rom i Italia, i alle fall ikke alle steder. Her fikk vi spørsmål om vi var gift, og det var vi ikke. Om vi klarte å overbevise hotellfolkene om at vi var gift, eller om de ga seg av andre grunner, husker jeg ikke lenger. Jeg mener å huske at vi fikk et rom.
Pizzaen hadde kommet til Norge på begynnelsen av 1970-tallet, og nå skulle vi ha den ordentlige pizzaopplevelsen. Jeg har senere forstått at det burde vi ha lett etter i Napoli, ikke i Roma. Men det visste vi ikke den gangen. Jeg så for meg en pizza med alt mulig godt på. Vi vandret inn i noen bakgater i Roma og fant et pizzeria hvor det bare var italienere. Dette måtte være det rette stedet for å få ordentlig pizza. Det vi ikke visste, var at den pizzaen som var introdusert i Norge var USAnsk og ikke italiensk pizza. Det vi fikk servert var en gedigen skuffelse. Jeg husker det som om det var flatbrød med ketschup. At det var lite på pizzaen hadde sikkert en sammenheng med at vi antageligvis hadde bestilt den billigste pizzaen, men jeg kan ikke huske at det var noe som slo meg den gangen. Vi fikk nok en ganske autentisk, italiensk pizza. Men det var ikke dette vi hadde ventet oss.
Vi fortsatte til Venezia. Som så mange andre turister, tok vi heisen opp i klokketårnet på Markusplassen. Jeg husker at jeg så på en av de gigantiske klokkene og sa til hun jeg var sammen med at jeg håpet de ikke skulle begynne kime. Jeg hadde så vidt rukket å si det, så satte de i gang. Det var fire klokker, så et forsøk på å gå rundt hjørnet for å bli litt skjermet for lyden, nyttet ikke. Der var det en annen klokke, som var like stor.
I Venezia fikk vi testet “Europe on 5 dollars a day”. De anbefalte kantinen for jernbanearbeiderne på jernbanestasjonen i Venezia. Der merket vi også en annen effekt av at noen steder ble listet i en slik bok. De kunne nok styre sin begeistring for alle turistene som kom for å spise billig i deres kantine. Vi fikk spise der. Men det var en pris for jernbaneansatte, og en annen pris for andre. Det var nok prisen for jernbaneansatte som var nevnt i boken. Det var fortsatt rimelig også for oss andre, men ikke så billig som det sto i boken at de skulle være.
Jeg har vanligvis ganske god steds- og retningssans, særlig i byer. Jeg klarer som regel å holde retningen og å finne veien tilbake til utgangspunktet. Den eneste byen hvor jeg helt har mistet oversikten, er Venezia. Vi gikk i den retningen vi trodde vi skulle. Så sluttet veien, det var to trappetrinn ned og det var kanal videre. Vi måtte finne en vei rundt, og til slutt gikk det helt rundt for oss. Det var bare å bite i det sure eplet, og se på kartet.
Turen fortsatt til Innsbruck. Her var det et nytt spårksjokk, om enn av en litt annen karakter enn de vi hadde hatt tidligere. Etter er par uker hvor vi ikke hadde noe felles språk med lokalbefolkningen, kom vi til et sted hvor de snakket tysk! Det var enkelt. Noen uker tidligere hadde jeg ikke klart å si en tysk setning til sveitseren som vi delte kupé med. Min tysk var neppe blitt noe bedre siden den gang, men nå var jeg i alle fall i stand til å bruke den lille tysken jeg kunne.
Hun jeg var sammen med hadde en slektning (Laila) som drev kafé et stykke utenfor Brugge i Belgia. Vi satte kursen mot Belgia, uten at jeg nå husker reiseruten mellom Innsbruck og Brugge. Belgiske kaféer var i alle fall den gangen steder hvor folk kom for å drikke øl. De hadde veldig liberale åpningstidsbestemmelser. De kunne holde åpent 22 timer i døgnet, og måtte ha stengt to timer for rengjøring. Hvilke 22 timer de holdt åpnet og hvilke to timer de holdt stengt, kunne de bestemme selv. Lailas konsept var at hun holdt ganske høye priser, men holdt åpent langt utover natten, i praksis til siste gjest hadde dratt hjem.
Hva slags promillebestemmelser det var i Belgia den gangen vet jeg ikke. Men gjestene kom stort sett i bil, drakk og kjørte videre eller hjem etterpå. Det var forøvrig relativt få år etter at Belgia, som siste land i Vest-Europa, hadde innført krav om førerkort for å kjøre bil.
Kaféer hadde ikke lov å selge brennevin. Men Laila solgte billig whisky for en ganske stiv pris i sin kafé. Belgia var i alle fall den gangen et ganske korrupt land. Hun sa at om hun skulle bli anmeldt, ville den anmeldelsen forlate politimesterens kontor i papirkurven. Politifolk som var innom kaféen fikk gratis whisky.
Jeg tar med disse to bildene fra et marked inne i Brugge. Jeg ble fascinert av denne jenta som satt der og laget kniplinger. Hun hadde en fantastisk teknikk med et utall av knappenåler og trådsneller.
1975 – Europa syd-vest
I 1975 la vi ut på en ny Interrail-tur. Vi var akkurat like dårlig forberedt som vi hadde vært året før, og visste svært lite om de landene og stedene vi skulle reise til.
Også denne gang var København første stopp. Vi besøkte en venninne som studerte musikk der. København var en viktig jazzby, og mange USAnske musikere hadde slått seg ned i byen. Det var i det hele tatt ganske mange svarte musikere som hadde flyttet til Europa, da de ikke ble utsatt for den samme diskrimineringen her, som de ble i USA. Vi dro på jazzklubben “Mont Martre” om kvelden, og hørte noen ganske legendariske musikere: Dexter Gordon, Kenny Drew og Niels Henning Ørsted-Pedersen.
Vi hadde mange ganger fått høre at Tyskland og til dels Frankrike var dyrt. Så særlig Tyskland ble et transitland som vi måtte reise gjennom for å komme til billigere land lenger syd i Europa. Vi testet jo ikke om det stemte, og slik sett gikk vi glipp av mange fine og interessante steder i Tyskland.
Vår første stopp, eller i alle fall det første jeg husker, var i Valence i Rhônedalen. Det var et ganske tilfeldig valg. Det var en by som så ut til å være passe stor, med en grei beliggenhet på veien mot Spania. På en restaurant hvor vi spiste middag, møtte vi en belgier som var ganske nedfor. Vi snakket en blanding av dårlig tysk og dårlig fransk. Han fortalte at de var på bilferie, de hadde kollidert og kona var på sykehus. Hvis han fortalte mer om de nærmere omstendigheter og om hans kone var alvorlig skadet, så husker jeg det ikke.
Vi skulle videre mot Spania, og tok sikte på et nattog til Barcelona. Nattog kan være fint, i alle fall hvis man har soveplass. Men å hoppe på et nattog sånn rundt midveis er ikke en god idé. Toget gikk fra Valence ca kl. 03.30. Det var ikke en by hvor mye var åpent sent på kvelden og om natten. Venterommet på stasjonen var åpent, men det var alt. Jeg tror ikke vi hadde reservert plass på toget, og hadde i alle fall ikke soveplass. Men vi fant plass i en kupé. Vi var trøtte etter å ha kjedet oss fram til toget kom, og sovnet godt på det toget. Vi ble vekket av rengjøringspersonalet. Da var vognene kjørt ut på et parkeringsområde for jernbanevogner, i ganske god avstand fra selve stasjonen i Barcelona.
Vi visste ikke stort om Barcelona, annet enn at det var en realtivt stor by i Spania. Vi reiste til videre til badebyen Sitges, litt lenger syd. Hvis jeg hadde reist i dag, ville jeg ha holdt meg i Barcelona. Jeg har vært der noen ganger senere, og jeg reiser gjerne tilbake dit. Sitges står ikke på listen over byer jeg gjerne vil besøke i Spania.
Det var en interessant tid å besøke Spania og Portugal. Det var et år etter den såkalte nellikrevolusjonen i Portugal, hvor de kvittet seg med diktaturet og kastet Caetano-regimet. Franco regjerte fortsatt i Spania. I Spania så man, eller i alle fall makthaverne, med forferdelse på det som hadde skjedd i Portugal, og stemningen var nervøs. Det var folk fra Guardia-Civil, med sine masknpistoler og merkelige hatter, plassert over alt. Jeg har aldri opplevd bevæpnet politi som noe som gir sikkerhet. Jeg syntes det ikke da, og synes det ikke nå. Jeg oppfatter det mer som en trussel.
Da vi fortalte at vi hadde tenkt oss videre til Portugal, fikk vi høre hvor farlig det var i Portugal. Der kunne man risikere å bli skutt på hvert gatehjørne, ifølge en de av de spanjoler vi snakket med. Jeg tror ikke det var så mye fri presse under Franco, uten at jeg egentlig vet noe om det.
Vi tok toget til Madrid. På toget fikk jeg igjen et språksjokk. En ganske spansk utseende mann stakk hodet inn i kupéen hvor vi satt, pekte på et ledig sete og spurte “occupado?”. Vi pekte på setet og signaliserte at han bare måtte sette seg ned. Etter en stund tok han opp et sjakkbrett, og hold det fram med et ikke uttalt spørsmål om noen ville spille sjakk. Jeg har aldri vært noen god sjakkspiller, og jeg husker ikke om han var det. Men vi spilte sjakk. Etter en liten stund tok han fram en flaske rødvin, og spurte med gester om vi ville ha vin. Etter at vi hadde sittet en stund og spilt sjakk og drukket rødvin, spurte han: “Do you speak English?” Jeg bekreftet det, og vi begynte å snakke engelsk sammen. Jeg syntes han snakket et veldig dårlig engelsk og det var vanskelig å forstå hva han sa. Jeg tenkte at han var en spanjol med brevkurs eller noe lignende i engelsk. Etter en stund spurte jeg: “Where do you come from?”. Jeg fikke hakeslipp da han svarte: “Manchester”.
I Madrid så vi ikke mer enn innsiden av jernbanestasjonen, før vi fortsatte med toget til Lisboa. Det var et tog med en luksusfølelse. Det het “Talgo”, et navn som i dag brukes på høyhastighetstog. Det var ikke høyhastighetstog den gangen. Men toget hadde air condition, og jeg tror det var første gang vi var på et tog som hadde det.
Førsteinntrykket av Portugal var positivt. Som alltid kom det tollere gjennom toget når vi passerte en grense. En av tollerne pekte på min fotobag på bagasjehyllen, og spurte om den var vår. Jeg bekreftet det, og jeg kan ikke huske at han så nærmere på den. Han gikk videre, men kom tilbake etter en liten stund. Han satte seg ned, og begynte å fortelle om hvor mye bedre alt var blitt i Portugal etter at de kvittet seg med diktaturet. Han hadde mye å fortelle, og ble sittende ganske lenge. Til slutt sa han at nå var vi snart fremme i Lisboa, så nå måtte han gjøre jobben sin ferdig.
Det var ikke mange turister i Lisboa sommeren 1975. Vi ble møtt med åpne armer, og alle vi møtte fortalte med begeistring om hvor mye bedre alt var blitt siden revolusjonen. Senere kom det et økonomisk tilbakeslag, men i 1975 var det gleden og optimismen som rådet. Jeg har ikke vært i Portugal siden, og har hatt en viss frykt for ødelegge de gode minnene.
Som sagt var vi dårlig forberedt, og jeg visste ikke en gang at jeg burde ha fått med meg Fado-sangen. Den står høy på listen over hva jeg skal få med meg neste gang jeg måtte komme til Portugal.
Vi tok toget fra Lisboa til Paris. Første del av reisen gikk om natten. Vi hadde ikke soveplass. Det var ca 28 grader rundt kl. 23 om kvelden. Vi syntes det var varmt, for varmt om vi skulle prøve å sove. I samme kupé satt det en som hadde på seg en ganske stor jakke. Han fortalte hat var bra Brasil, var vant til ca 40 grader og syntes det var kjølig. Reisetiden var ca 28 timer. Det var ca 20 timer fra Lisboa til Irun/Hendaye på grensen mellom Spania og Frankrike, og ca 8 timer derfra til Paris. Etter mitt øyemål var turen til Hendaye ca 1,2 ganger så langt som turen videre til Paris. Frankrike hadde langt mer effektivt tog enn Portugal og Spania. I Frankrike kunne toget gå flere timer uten at det stoppet.
Det var mitt første besøk i Paris. Jeg husker ikke lenger hvilken stasjon vi kom inn på. Vi gikk på turistinformasjonen for å bestille hotell. De hadde en oversikt over hoteller, og vi valgte et av de billigste hvor de ifølge oversikten på stasjonen snakket engelsk. Jeg ringte til hotellet og spurte den som svarte om hun snakket engelsk. Det gjorde hun ikke. Men ved hjelp av min dårlige fransk klarte jeg å få bestilt et rom. Hotellet skulle være like i nærheten, men jeg klarte ikke å finne det. Vi tydde til det kjente trikset som man bruker om man har litt større reisekasse enn hva vi hadde: Man tar en taxi, sier hvor man skal og overlater til sjåføren å finne fram. Det var heldigvis en ærlig sjåfør, og han gjennomskuet oss med en gang. Han lo, pekte og sa at de lå rett rundt hjørnet.
Det har vært sagt mye og sunget mange sanger om vakre og romantiske Paris. På 1970-tallet var byen et bilhelvete. Byen hadde tilpasset seg bilen, og bilismen holdt på å ta livet av byen. Området langs elven Seinen var ødelagt at en bymotorvei.
Verden går heldigvis fremover, i alle fall på noen områder. Slik så det ut langs Seinen i 2017. Jeg pleier å besøke Paris minst en gang i året, men koronapandemien har gjort at vi ikke har vært der siden 2019. Det jeg har lest tyder på at Paris har utviklet seg i en særdeles positiv retning, og jeg ser fram til å sykle rundt i byen. Når vi er i Paris, bruker vi alltid bysyklene som fremkomstmiddel.
Vi reiste igjen til kafévertinne Laila i Belgia, og var det er par dager. På turen hjem var det jeg som utsatte noen andre for et lite språksjokk. Vi skulle ta nattoget fra Hamburg til København. Om jeg husker rett, gikk det fra Hamburg ca 23.30. Vi hadde ikke soveplass, men hadde reservert sitteplass. I datidens tyske jernbanevogner var det typisk kupéer med seks seter i hver kupé. Man kunne trekke setene sammen, og hvis man ikke var for mange kunne man få en ganske god soveplass. I vår kupé var lyset slukket og gardinen i dørvinduet trukket ned. Men vi hadde reservert plass i den kupéen, og gikk inn. Der lå det to finske jenter som hadde innrettet seg ganske komfortabelt for natten. De snakket lavt sammen. Jeg gikk ut fra at de snakket om oss, og at de ikke var særlig glade for at vi hadde kommet inn og ødelagt deres planer for hvordan de skulle kunne sove godt gjennom natten.
Jeg har finsk mor, men jeg snakker dessverre ikke finsk. Jeg kjenner igjen finsk når jeg hører det, og kan et og annet ord. De er finner, sa jeg til hun jeg var sammen med: “Suomalaisten”, som betyr finner på finsk. Det ble musestille. De finske jentene hvisket til hverandre, og jeg hørte at en av dem med en viss forskrekkelse sa ordet “suomalaisten”. Jeg fortalte dem på engelsk at jeg ikke kunne finsk, men bare kjente enkelte ord. Så de kunne bare fortsette å snakke. Det trodde de åpenbart ikke på, for de var veldig tause resten av den turen.
1976 Brtirail
1976 ble vår siste togferie. Denne gangen hadde vi en Britrailbillett. Den fungerte som en Interrailbillett, bortsett fra at den bare gjaldt i Storbritania. Vi reiste med båt til København, tog fra København til Esbjerg, og så båt fra Esbjerg til Harwich.
Vi hadde bestemt oss for at vi ikke ville til London. Ikke fordi vi ikke gjerne ville til London, men vi mente at vi ville trenge mer tid på London enn hva vi kunne sette av til det på denne turen. Vår plan var å reise i retning Wales. Men i Storbritania stråler alle jernbanelinjer ut fra London. Det er visstnok et resultat av privat utbygging, hvor private selskaper bygget jernbane fra London til en annen by. Å reise på tvers av disse linjene viste seg å være vanskelig. Det ble stort sett lokaltog mellom hovelinjene, med ventetid hver gang. (Jeg har senere erfart at det på tilsvarende måte kan være vanskelig å unngå Paris om man reiser i Frankrike. Og i Norge må man i praksis innom Oslo.)
Vi hadde kommet til England ganske tidlig på morgenen. Vi hadde ikke spist frokost. Vi måtte bytte tog i Ipswich, og det var tid nok til toget videre til at vi kunne spise frokost i jernbanekafeen. England har ikke vært kjent som en kulinarisk høyborg. Det var ikke så mye som fristet i den kafeen. Men noen pølser, det måtte kunne gå. De så ikke altfor uspiselige ut. De minnet ikke om noen pølser jeg hadde spist tidligere. Jeg husker dem som en blanding av fett og sagflis. Godt var det ikke. Jeg har vært i England mange ganger siden, men jeg har alltid holdt meg unna disse frokostpølsene — selv om det sikkert finne bedre utgaver enn de vi fikk på jernbanekaféen i Ipswich. Etter diverse togbytter ga vi opp da vi var kommet til Oxford, og tok toget inn til London. Vi forflyttet oss til en annen jernbanestasjon, og reiste ut i den retningen vi skulle.
Neste stopp var den lille byen Lladudno nord i Wales. Jeg lærte meg at dobbel L i begynnelsen av et ord på walisisk uttales som noe i retning hcl-. U uttales ofte som en slags i, slik at Lladudno ble uttalt noe i retning av Hcladidno.
Wales er et morsomt område hvis man liker tog. Her er det mange små, smalsporede jernbaner. I Lladudno tok vi en liten bane opp til et utsiktspunkt, The Great Orme. Det var en kabelbane. Litt som Fløybanen, men ikke like bratt.
På denne turen fikk vi med oss Snowdon Mountain Railway, en bratt jernbane med tannhjulsdrift opp til toppen av fjellet Snowdon. Jeg har reist med både denne og andre små, smalsporede tog på senere turer. Det kan anbefales.
Vi var en tur innom Manchester. En venn studerte der. Han var selvfølgelig hjemme på ferie da vi var på ferie i England. Men vi var nysgjerrige på den byen han snakket så mye om. Han bodde ikke i selve Manchester, men i Stockport like utenfor, og vi måtte se på det stedet også. Jeg husker at vi snakket med en politidame. Hun var mildt sjokkert da vi fortalte at vi var på ferie. Dere bor i Norge, og så kommer dere til Manchester og Stockport på ferie! Det var helt uforståelig for henne.
Turen fortsatte via Lake District til Skotland. Vi var i alle fall i Edinburg og Inverness. I Inverness fikk vi igjen en påminnelse om at det er dumt å komme til et sted sent om kvelden, uten å ha bestilt overnatting. Vi bodde for en stor del på “Bed and breakfast”. Jeg vet ikke om denne tradisjonen fortsatt lever videre i Storbritania: Familier flytter opp på loftet i sommerferien, og leier ut soverommene til turister. Vi vandret gatelangs i det området hvor det var flest B&B i Inverness, og overalt hang det skilt som sa “No vacancies”. Til slutt fant vi et sted hvor det ikke hang et slikt skilt, og vi ringte på. Damen fortalte at det dessverre var fullt. Vi fortalte om hvor vanskelig det var å finne overnatting, og hun fant en råd. Hun redde opp til oss i stuen, en stue som jeg husker som så overfylt av nipsgjenstander som bare britiske stuer kan være. Vi fikk beskjed om at vi bare kunne bo der en natt, og det var greit nok. Det var ikke vanskelig å finne en annen B&B når vi var der tidligere på dagen.
På mine sykkelturer de senere år har jeg heller ikke planlagt overnatting mm lang tid i forveien. Det er så mye som påvirker fremdriften på en sykkeltur. Motvind og/eller motbakke gjør at man ikke kommer så langt. Regn, da blir det også ofte en litt kortere etappe, eventuelt en togetappe. Dagsformen betyr noe. Jeg pleier å sjekke på ettermiddagen en gang, og finne overnatting et sted jeg regner med å kunne nå i løpet av 2-3 timer. Jeg sjekker en av booking-appene, og bestiller overnatting — slik at jeg vet at jeg har en seng og vet hvor jeg skal. På 70-tallet var det ikke en mulighet. Jeg tror heller ikke mange reisebyråer, om noen, hadde den type hoteller vi valgte inne i sine systemer. Det var bare å møte opp og håpe på det beste.
I Norge er vi bortskjemt med det som kanskje er verdens beste mobilnett. Mange steder er mobildekningen langt dårligere enn hos oss. I Frankrike har jeg opplevd at mobildekningen var så dårlig at jeg ikke en gang kunne ringe til mulige overnattingssteder om jeg hadde klart å finne noen. Og da hadde jeg både en norsk og en fransk mobiltelefon — det var ikke dekning for noen av dem. Så helt sikkert er det ikke å satse på å booke på den måten. Men det er i dag. Jeg skal 45 år tilbake, til 1976.
Vi tok turen til Loch Ness i håp om å se sjøormen Nessie. Men hun viste seg ikke denne dagen heller.
Jeg moret meg litt over folk som sto her og ville ta bilder av dette flombelyste slottet i Inverness med sine Kodak Instamatic kameraer med blitzkuber. For de som måtter være interessert i slikt, så hadde jeg en Nikon F med 35 og 85 mm objektiver. Jeg hadde antageligvis med meg et stativ også. Travelling light gjaldt ikke helt når det kom til fotoutstyr. Jeg har kameraet fortsatt, men det er lenge siden jeg har tatt bilder med film.
Jeg hadde begynt å få smaken på maltwhisky. Tilbudet var ganske begrenset. På Vinmonopolet hadde de bare Glenfiddich. Kanskje hadde de også fått inn Linkwood, som var den andre maltwhiskyen som kom inn i polets sortement. Tilbudet var ikke så stort i Skotland heller. Maltwhisky ble stort sett solgt på fat til de som produserte blend whisky. Destilleriene var generelt lite kjente. Jeg hadde lest en bok om whisky, og hadde lært meg navnet på noen av de mest kjente. Få destillerier tappet maltwhisky på flaske. Mye av det som ble solgt på flasker var tappet av uavhengige tapperier som kjøpte noen fat maltwhisky som de tappet på flaske og solgte, og de var bare tilgjengelig noen få steder. Jeg kjøpte med med kvoten + noe innenfor rammen av hva vi kunne fortolle inn. Det var i alle fall Glenlivet, Glenmorangie og Glen Grant. Den siste i flere ulike aldre.
Hvordan vi reiste hjem, husker jeg ikke. Det er egentlig ganske typisk. På utreise er vi fulle av forventning. Eventyret er i gang og det er spennende. Når vi skal hjem er turen slutt og vi skal bare hjem. Vi reiste nok med båt. Men fra hvor og til hvor, det husker jeg ikke.
Det ble ikke flere togferier siden den gangen. Siden har det blitt mer fly og bil, gjerne i kombinasjon: Fly til et sted og leie bil for å reise rundt. Jeg synes lange transportstrekninger med bil er drepende kjedelige. En gang kjørte min datter og jeg bil til Syd-Frankrike, da vi skulle være der ganske lenge. Da vi skulle hjem, orket jeg ikke tanken på å kjøre bil. Vi tok biltog. Vi kjørte til Avignon, kjørte bilen på toget og tok toget (med sovekupé) til Hamburg hvor vi overnattet, kjørte til Kiel og tok båten hjem.
De senere årene har jeg vært mer opptatt av sykkelferie, gjerne som en del av reisen mellom Oslo og vår leilighet i Syd-Frankrike. Det tar for lang tid å sykle hele veien. Jeg tror jeg ville bruke ca fire uker hver vei, om jeg skulle sykle hele veien. Kombinasjonen tog og sykkel er utmerket. Noen ganger har jeg tatt toget (eventuelt i kombinasjon med fly) til starten på sykkelturen, og eventuelt videre etter avsluttet sykling. Jeg har kombinert tog og sykkel ved at jeg har hatt med sykkel på Interrail. Jeg har syklet noen strekninger og tatt tog andre. Og jeg har hatt med meg min sammenleggbare Brompton-sykkel på Interrail. Da blir det mer tog på alle transportstrekningene, og sykkel som lokaltransport på de stedene hvor jeg har blitt en dag eller to.
Foreløpig har jeg ikke lagt noen ferieplaner for inneværende år. Det er over et år siden sist vi var i Frankrike, og jeg reiser ned for å se til leligheten så snart det åpnes for det. Etter planen skulle jeg ha vært i Bodø i september, og da hadde jeg tenkt å ta toget. Jeg har aldri reist med Nordlandsbanen. Men nå er det utsatt til slutten av november, og jeg er litt mer skeptisk til å ta toget over Saltfjellet på den tiden. Vi får se.
Togressurser på nett
Her er noen nyttige ressurser for de som vil vite mer om tog. (Denne listen er som norsk jernbane: Mangefull, og bygges langsomt ut.)
- Tog og løk. Om reise, mat og mye annet, og drømmen om en tysk løkfesitval. Kristian Skjellum Aas' blogg. Kristian er mannen bak den populære gruppen "Togferie" på Facebook, og er en viktig informasjonsformilder for alle som liker å reise med tog.
- Reisemedtog.no. Reisemedtog.no er en uavhengig nettside om tog.
-
The Man in Seat Sixty-One. Meget velinformert togblogg, laget av en person som nok er mer opptatt av tog enn av webdesign.