NRK som reklamekanal for NRK-medarbeideres bokprosjekter

Så skjedde det igjen. En NRK-medarbeider som har skrevet en reisebok om Norge fikk sendetid i Dagsreveyen hvor boken ble presentert som en nyhetssak. Han har visstnok også fått sendetid i andre NRK-programmer.

Dette skjer altfor ofte, og er et alvorlig etisk problem for NRK. Dagens praksis er uakseptabel. En av de boklanseringer jeg husker at jeg særlig reagerte på, var da Jon Almås hadde skrevet sin vaskebok. Om jeg husker rett, fikk han snakke om denne hos Skavlan, den gang dette var et NRK-program. Et totalt uinteressant bokprosjekt som fikk en viss oppmerksomhet fordi boken var skrevet av en NRK-kjendis.

Vi unngår ikke at kjendiser får større oppmerksomhet om sine bøker og andre prosjekter, også i det stadig mer kjendisfokuserte NRK. Noen ganger kan også bøker skrevet av NRK-medarbeidere være verdt å presentere ut fra en journalistisk vurdering. Men terskelen for å gjøre dette i NRK bør være særdeles høy. Utgangspunktet bør være at NRK-medarbeideres bøker ikke skal omtales i NRK. Hvis det likevel skal skje, bør det klareres høyt oppe i organisasjonen, også med etikkansvarlig i NRK.

NTNU, Eikrem-saken og ytringsfrihet

NTNU har brukt sannsynligvis veldig mye penger på å lage Eikrem-saken til en forferdelig smørje. Jeg har kommentert denne saken flere ganger. Jeg tror denne kommentaren fra 29. september 2018 var den første. En liten oppsummering av saken.

Førsteamanuensis Øyvind Eikrem uttalte seg om innvandringsspørsmål til bloggen Resett. Den er av mange grunner ikke blant de jeg bruker tid på å lese, så hva han faktisk sa, vet jeg ikke. Flere av hans kolleger mislikte dette, noe jeg i og for seg kan forstå. Jeg ville nok aldri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eikrem har selvfølgelig den samme rett til å uttale seg til Resett som andre har til å uttale seg til NRK, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen, Adresseavisn og Universitetsavisa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selvfølgelig også rett til å gjøre det jeg og andre måtte mislike.

Det er særlig de upopulære meninger som krever ytringsfrihetens beskyttelse. I plenumsdommen Rt-1997-1821 Hvit valgallianse, skriver førstvoterende som talsperson for flertallet:

«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»

Magasinet Filter nyheter begynte å grave i saken, og mente at han opptrådte under pseudonym, visstnok Einar Tambarskjelve (eller Einar Dissemage som det vel blir på et mer moderne norsk) i en innvandringskritisk FaceBook gruppe. Det er ikke særlig ærerikt ikke å bruke eget navn når man ytrer seg, men det er tillatt. Noen ganger kan man ha et legitimt ønske om å holde to roller fra hverandre, og derfor velge et pseudonym. Dette har også blitt en sak ved NTNU.

NTNU har engasjert advokatfirmaet Simonsen, Vogt og Wiik (SVW) til å granske saken. Det har ganske sikkert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært særlig vel anvendte penger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rapport, og kjenner den bare gjennom det som har kommet frem i media, samt det journalisten fra Universitetsavisa refererte da jeg snakket med henne. Det hørtes ut som om hun kjente den rimelig godt.

Jeg får legge til at det er instituttet hvor Øyind Eikrem er ansatt, Institutt for sosialt arbeid, som har rotet dette til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har versert noen år. Da den blusset opp i 2018, uttalte daværende rektor Gunnar Bovim til Univesitetsavisen:

” – Vi har håndtert denne saken dårlig. Eikrem skulle ikke fått munnkurv, sier han, og slår fast:

– Det er bare å legge seg flat her.

Men Bovim er klar på at håndteringen av Eikrem-saken runde II ikke er representativ for NTNUs holdning til akademisk ytringsfrihet.

– Her hos oss holder vi ytringsfrihetsfanen høyt. Det er blant annet derfor vi holder oss med en fri avis. Vi skal holde oss med en debattkultur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munnkurv for sine meningers skyld.

– Har du formidlet dette til instituttleder Riina Kiik?

– Jeg har gitt råd til ISAs leder om dette, ja. Her er det viktig å få fram at Kiik søkte råd på sentralt hold om hvordan hun skulle håndtere denne saken, før hun agerte. Jeg må bare konstatere at hun fikk dårlig råd fra oss. Dette har vi tatt opp internt i våre ledende organer.”

Hvis jeg under pseudonym skulle komme med politisk ukorrekte meninger i sosiale medier som ville ha provosert mine kolleger, så ville det ha vært UiO og mine kollekter helt uvedkomment. Jeg har ytringsfrihet og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kolleger måtte bli provosert av og sterkt mislike.

SVW skal ha kommet til at de pesudonyme uttalelsene på FB er i strid med strl § 185 og dermed straffbare. Jeg har ikke sett de konkrete uttalelsene, og har ingen mening om akkurat det spørsmålet. Men uansett: Det har ingen betydning for Øyvind Eikrems arbeidsforhold. Om jeg skulle gjøre noe ulovlig, hva enten der er å kjøre bil i fylla, slå ned en person, krenke noen privatliv eller komme med hatefulle eller diskriminerende ytringer, så vedkommer ikke det mitt arbeidsforhold ved UiO. Det er eventuelt et forhold for politiet.

Om jeg skal stole på journalisten fra Universitetsavisa, så skal SWV ha sagt at ytringen ikke ville være straffbar så lenge den var anonym, men ble straffbar fordi identiteten hevdes å være avslørt. Dette viser først og fremst at dette har ikke de som har skrevet rapporten forstått mye av. Skal man vurdere om en ytring er straffbar, må man se på ytringens innhold. I en eventuell straffesak må det bevises ut over enhver rimelig tvil at vedkommende person faktisk skrev den. Blir dette bevist, har det ingen betydning om ytringene ble fremsatt anonymt eller ikke. SWV skal også ha hevdet at selv om man ikke kan bevise at Øyvind Eikrem har skrevet de omstridte innleggene, så vil han likevel kunne holdes ansvarlig på grunn av hans tilknytning til gruppen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straffes for å ha tilknytning til gruppen, jeg baserer meg her bare på det journalisten fortalte.

Den som ytrer seg på FaceBook eller i andre fora er ansvarlig for sin egen ytring, men ikke for hva andre måtte ytre i den samme gruppen. I den såkalte “Kakerlakkdommen” HR-2020-184-A står det i avsnitt 35:

“As ytring kom etter en rekke krenkende ytringer mot C i kommentarfeltet fra andre personer. A kan ikke straffes for andres kommentarer, og jeg er ikke enig med lagmannsretten i at A har gitt sin «tilslutning» til dem. Men disse andre kommentarene er egnet til å styrke den forståelse av As ytring som kan utledes av de ordene hun selv valgte, og som jeg har redegjort for.”

Ansatte har selvsagt ytringsfrihet. I SWV-rapporten skal det visstnok stå at Øyvind Eikrem ville ha vært beskyttet av den akademiske frihet om dette hadde vært sagt i egenskap av førsteamanuensis ved NTNU, men at han ikke er besyttet av dette siden det var uttalelser han kom med privat. Om dette er korrekt gjengitt, viser også dette at advokatene ikke har gjort en god jobb. Som norsk borger har Øyvind Eikrem sin ytringsfrihet som alle oss andre, også til å komme med uttalelser som de fleste av oss måtte mislike.

Selv om den akademiske frihet på mange måter er ytringsfrihetens far eller mor (stryk det som ikke passer), så supplerer den i praksis den generelle ytringsfriheten. Som universitetsansatte er vi i en særlig priviligert stilling.

I en på mange måter ulykksalig sak ble en professor ved UiO avskjediget for noen år siden. Han ble oppfattet som en pest og en plage av sine kolleger og sine overordnede, og kom med mange kritiske utsagn om dem og deres kompetanse. Dessverre endte saken med at avdkjeden ble opprettholdt på et ganske formalistisk grunnlag: Han hadde ikke møtt på møter som ledelsesn hadde innkalt ham til, slik at den viktigste lærdommen av saken blir at hvis man blir kalt inn på teppet av ledelsen, da stiller man i det møtet, uansett hvor meningsløst og tåpelig man måtte mene at det er. Saken ble anket til Høyesterett, men ankeutvalget tillot ikke at saken ble fremmet for Høyesterett — av grunner jeg ikke går nærmere inn på. Ankeutvalget kom imidlertid med følgende utsagn, Rt-2011-1011, som også er relevant i Eikrem-saken.

«Høyesteretts ankeutvalg understreker at ytringsfriheten, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd og EMK artikkel 10 nr. 1, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt i mot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn. (…) Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed.»

Når det gjelder å ta et visst hensyn, betyr det selvsagt ikke at man skal la være å komme med kritiske ytringer, eller ytringer som ens kolleger og overordnede blir provosert av.

Sivilombudsmannen har ved flere anledninger vurdert saken om offentlig ansattes ytringsfrihet. Det har først og fremst vært offentlig ansattes uttalelser om eget arbeidsfelt. I en oppsummering fra 2015 skriver sivilombudsmannen:

“Det er også pekt på at det skal mye til før grensene for den ansattes ytringsfrihet er overskredet. Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlige ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass. Det er i utgangspunktet arbeidsgiveren som må bevise at ytringen påfører eller kan påføre virksomheten skade.”

En oppsummering:

Om Øyvind Eikrem har uttalt seg pseudonymt til en FB-gruppe, vedkommer dette ikke NTNU, uavhengig av om uttalelsene er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytringsfrihet, og NTNU kan ikke legge seg opp i det.

Jeg viser ellers til min bok “Ytringsfrihet og medieregulering”, hvor det blant annet er et kapittel om ansattes ytringsfrihet.

Fortidens Frogner uvelforening — en bøllegjeng med utgangspunkt i Frogner

Facebookgruppen kaller seg “Fremtidens Frogner velforening”. Men de er solid forankret i fortiden, og drømmer seg tilbake til den tiden da bilen var det saliggjørende og representerte fremtiden. De har forlatt Frogner, og har blitt til en ja til bilen, nei til sykkel og særlig nei til MDG-gruppe. Hatobjekt nr 1 er selvfølgelig Lan Marie Berg. Jeg velger derfor å kalle dem Fortidens Frogner uvelforening. Det er en gjeng som mener at de som bileiere er viktigere og mer verdifulle enn andre, og derfor har krav på en større andel av fellesarealet enn folk i pariakasten, som folk som sykler eller går. De mener nok også at de er ekstra verdifulle, fordi de bor på selveste Frogner.

En del av oss levde i den villfarelse at Frognerfolk i det minste er en høflig, og ofte saklig gjeng. Men ikke når man utfordrer noe av det som for dem er aller mest verdifullt og det kjæreste de har: Bilen og parkeringsplassen. For egen del var det fram til det famøse informasjonsmøtet som Sykkelprosjektet holdt om planlagte sykkelruter på Oslo Handelsgym 26. september 2016. Maken til bøllete opptreden på møter har jeg verken opplevd før eller siden. Jeg er opptatt av sykkeltilretteleggingen i byen, og jeg har deltatt på noen tilsvarende informasjonsmøter i andre bydeler. Der har folk også vært bekymret for parkeringsplasser som forsvinner. Men ikke på noen andre slike møter har folk opptrådt like fiendtlig og bøllete som da de utfordret selveste Frognerfolket. Folk har faktisk vært interessert i informasjon, det var ikke Frognerfolket.

Continue reading Fortidens Frogner uvelforening — en bøllegjeng med utgangspunkt i Frogner

Farvel, Arbeiderpartiet

16. april 2021 er en trist dag for Norge og en skammens dag for Arbeiderpartiet.

Jeg har alltd vært en utro velger og har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg er nok en slags liberal sentrumsvelger. Jeg har stemt Arbeiderpartiet ved noen valg i løpet av de årene jeg har hatt stemmerett. Hvor mange, husker jeg ikke. Og det er ganske lenge siden sist. Men til nå har de vært med på min short list når et valg nærmer seg. Nå er det slutt. Jeg var litt i tvil om jeg faktisk skulle skrive Farvel, altså far vel, for jeg er ikke så sikker på om jeg mener det akkurat nå. Adjø betyr til Gud, og det passer heller ikke særlig godt.

Jeg har lenge sagt at Venstres største problem er FrP. Nå har de blitt slik at Arbeiderpartiets største problem er SP. Jeg vil ikke ha et stekt SP i regjering. SP er et like stort problem for AP som FrP er for Høyre og Venstre.

Det Arbeiderpartiet hadde av ryggrad har gått helt i oppløsning. Det har degenerert til et parti som går etter kortsiktige populistiske løsninger, i håp om å kapre noen stemmer — eller kanksje i frykt for å miste noen. De gikk i konkurranse med FrP om å ha en mest mulig umenneskelig innvandringspolitikk da innvandring var et hot tema.

Av frykt for å tape stemmer til SP har AP blitt et parti som er for å drepe rovdyr.

Bilistpartiet Arbeiderpartiet støttet utbygging av monstermotorveien E18 vestkorridoren, og slukte det falske agnet om at dette var et miljøprosjekt. De gikk gladelig med på å fjerne den grønne glasuren og kakepynten for å spare noen penger, slik at det bare er mer biltrafikk igjen. Man kan ikke ha tillit til et parti som lar en person som Sverre Myrli styre samferdselspolitikken.

Continue reading Farvel, Arbeiderpartiet

Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. I 2021 betyr det at verk av opphavere som døde i 1950 eller tidligere i dag er frie. Vi trenger ikke samtykke for å kunne fremstille eksemplar av deres verk, eller til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten. Hvem som helst kan gi ut Henrik Ibsen og sette opp hans skuespill, vi kan spille Griegs musikk på konsert og spille den inn, uten å innhente samtykke og uten å betale vederlag til opphaver. Jeg pleier å lage årlige oversikter over opphavere hvis verk faller i det fri ved et årskifte, her er den siste med noen som ble fri fra inngangen til 2021 (med lenker til tidligere årganger).

Men ikke alt faller bort når det har gått 70 år. Vi har det såkalte klassikervernet i åvl § 108. Bestemmelsen lyder:

“Selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.”

Continue reading Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Køpenickiade er definert slik i Wikipedia: En form for svindel eller lurendreieri, særlig en frekk bløff der en eller flere personer urettmessig gir seg ut for å representere offentlige myndigheter. Betegnelsen viser til en begivenhet i 1906 i Köpenick, i dag en bydel i Berlin, der den 57 år gamle arbeidsløse skomakeren og tidligere straffedømte Wilhelm Voigt, i uniform lurte til seg bykassen. Er man frekk nok og gjør sin svindel på en tilstrekkelig spektakulær måte, går man inn i historien som en slags helt. «Kapteinen fra Köpenick» (Hauptmann von Köpenick) har til og med fått sin egen statue ved rådhuset i Köpenick — og ikke minst gitt opphavet til ordet Køpenickiade. Han fikk mer en sine 15 minutes of fame.

Hvordan Werner Jensen, alias John Hedemark vil skrive seg inn i kunst- og kriminalihistorien må vi nok vente noen år før vi får se. John Hedemark har laget malerier som han har solgt under pseudonymene Werner Jensen, Knut Ohlesen og Erik Krohn. Politiet har åpenbart hatt behov for å avlede oppmerksomheten fra grove overtramp ved ransaking av ungdommer mistenkt for bruk av ubetydelige mengder cannabis. En spektakulær kunstaksjon kunne tydeligvis være formålstjenelig.

Politiet var raskt ute med å si at maleriene ville bli destruert. Nå har de moderert seg litt der, og sier at de eventuelt vil påstå at de skal inndras til fordel for staten hvis det blir straffesak. Så får vi se om han blir dømt for noe.

Continue reading Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Gi tax-free kvote til togreisende

I dag belønnes flyreisende med å kunne kjøpe tobakk, alkohol, sukkervarer og kosmetikk avgiftsfritt. Kommer man fra utlande med tog, får man ikke denne muligheten. En gang i tiden var det en viss logikk i tax-free salget. Vi kan ta med noe av det vi har kjøpt i utlandet, uten at betale toll og avgifter. Vi har en generell grense på at vi kan ta med varer for inntil 6 000 kroner kjøpt i utlandet hvis man har oppholdt seg utenfor Norge i minst 24 timer. Men man kan ikke ta med alkohol og/eller tobakk for 6 000 kr. Så det ble fastsatt egne kvoter for dette.

Det er toll og avgifter på innførsel, mens utførsel er avgiftsfritt. Så varer har blitt solgt avgiftsfritt for utførsel som reisende har kunnet ta med inn i ankomstlandet.

Da det ble åpnet for å kjøpe avgiftsfritt ved ankomst, ble idiotien i ordningen virkelig klar. Dette har ikke noe å gjøre med toll- og avgiftsfri innførsel. Det er en ren belønning av folk som reiser med fly.

Jada, det er et tåpelig forslag. Men det er ikke mer tåpelig enn at folk som ankommer med fly fra utlandet belønnes med å kunne kjøpe tax-free varer når de lander på en norsk flyplass. Det er ingen grunn til at folk som ankommer på miljøvennlig vis skal behandles dårligere enn de som reiser på mest miljøskadelige vis. Jeg mener tax-free salget er meningsløst, men så lenge det består bør det ikke bare brukes for å promotere miljøskadelige reisemåter.

I alle fall for vin og brennevin kan dette gjøres enklt. Man får en voucher, gjerne digital, som kan løses inn på den enkeltes lokale Vinmonopol innen en viss frist, slik at man kan handle avgiftsfritt. Det er ikke noe mer tåpelig enn at folk som kan vise fram et boardingkort som viser at de ha ankommet fra utlandet, kan handle avgiftsfritt på Gardermoen og andre flyplasser.

Vi kan også opprette tax-free butikker på de største jernbanestasjonene som mottar utenlandstog. Det vil i alle fall omfatte Oslo S og Trondheim. Kanskje også Narvik, noen stasjoner i Østfold og langs Kongsvingerbanen. Man kan også ha forhåndsbestilling av varer, som utleveres ved ankomst på angitt stasjon.

Continue reading Gi tax-free kvote til togreisende

Ytringsfrihet og medieregulering. Avsluttende repetisjonsforelesninger.

Jeg har nå avsluttet forelesningsseriene om ytringsfrihet og medieregulering. De to siste forelesningene er to repetisjonsforelesninger som først og fremt er laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100. De inneholder ikke noe nytt som ikke har vært gjennogått i tidligere forelesninger.

Om noen skulle leke med tanke å lage tilsvarende vidoeforelesninger i sine fag, har jeg oppsummert noe av erfaringene i innlegget Hjemmelagde forelesningsvideoer. Noen erfaringer og tips.

Forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering

Innledning

Hatefulle og diskriminerende ytringer

Ærekrenkelser

Privatlivets fred mm

Repetisjon

Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den  er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.

Andre videoforelsninger