NRK som reklamekanal for NRK-medarbeideres bokprosjekter

Så skjedde det igjen. En NRK-medarbeider som har skrevet en reisebok om Norge fikk sendetid i Dagsreveyen hvor boken ble presentert som en nyhetssak. Han har visstnok også fått sendetid i andre NRK-programmer.

Dette skjer altfor ofte, og er et alvorlig etisk problem for NRK. Dagens praksis er uakseptabel. En av de boklanseringer jeg husker at jeg særlig reagerte på, var da Jon Almås hadde skrevet sin vaskebok. Om jeg husker rett, fikk han snakke om denne hos Skavlan, den gang dette var et NRK-program. Et totalt uinteressant bokprosjekt som fikk en viss oppmerksomhet fordi boken var skrevet av en NRK-kjendis.

Vi unngår ikke at kjendiser får større oppmerksomhet om sine bøker og andre prosjekter, også i det stadig mer kjendisfokuserte NRK. Noen ganger kan også bøker skrevet av NRK-medarbeidere være verdt å presentere ut fra en journalistisk vurdering. Men terskelen for å gjøre dette i NRK bør være særdeles høy. Utgangspunktet bør være at NRK-medarbeideres bøker ikke skal omtales i NRK. Hvis det likevel skal skje, bør det klareres høyt oppe i organisasjonen, også med etikkansvarlig i NRK.

NTNU, Eikrem-saken og ytringsfrihet

NTNU har brukt sannsynligvis veldig mye penger på å lage Eikrem-saken til en forferdelig smørje. Jeg har kommentert denne saken flere ganger. Jeg tror denne kommentaren fra 29. september 2018 var den første. En liten oppsummering av saken.

Førsteamanuensis Øyvind Eikrem uttalte seg om innvandringsspørsmål til bloggen Resett. Den er av mange grunner ikke blant de jeg bruker tid på å lese, så hva han faktisk sa, vet jeg ikke. Flere av hans kolleger mislikte dette, noe jeg i og for seg kan forstå. Jeg ville nok aldri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eikrem har selvfølgelig den samme rett til å uttale seg til Resett som andre har til å uttale seg til NRK, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen, Adresseavisn og Universitetsavisa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selvfølgelig også rett til å gjøre det jeg og andre måtte mislike.

Det er særlig de upopulære meninger som krever ytringsfrihetens beskyttelse. I plenumsdommen Rt-1997-1821 Hvit valgallianse, skriver førstvoterende som talsperson for flertallet:

«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»

Magasinet Filter nyheter begynte å grave i saken, og mente at han opptrådte under pseudonym, visstnok Einar Tambarskjelve (eller Einar Dissemage som det vel blir på et mer moderne norsk) i en innvandringskritisk FaceBook gruppe. Det er ikke særlig ærerikt ikke å bruke eget navn når man ytrer seg, men det er tillatt. Noen ganger kan man ha et legitimt ønske om å holde to roller fra hverandre, og derfor velge et pseudonym. Dette har også blitt en sak ved NTNU.

NTNU har engasjert advokatfirmaet Simonsen, Vogt og Wiik (SVW) til å granske saken. Det har ganske sikkert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært særlig vel anvendte penger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rapport, og kjenner den bare gjennom det som har kommet frem i media, samt det journalisten fra Universitetsavisa refererte da jeg snakket med henne. Det hørtes ut som om hun kjente den rimelig godt.

Jeg får legge til at det er instituttet hvor Øyind Eikrem er ansatt, Institutt for sosialt arbeid, som har rotet dette til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har versert noen år. Da den blusset opp i 2018, uttalte daværende rektor Gunnar Bovim til Univesitetsavisen:

” – Vi har håndtert denne saken dårlig. Eikrem skulle ikke fått munnkurv, sier han, og slår fast:

– Det er bare å legge seg flat her.

Men Bovim er klar på at håndteringen av Eikrem-saken runde II ikke er representativ for NTNUs holdning til akademisk ytringsfrihet.

– Her hos oss holder vi ytringsfrihetsfanen høyt. Det er blant annet derfor vi holder oss med en fri avis. Vi skal holde oss med en debattkultur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munnkurv for sine meningers skyld.

– Har du formidlet dette til instituttleder Riina Kiik?

– Jeg har gitt råd til ISAs leder om dette, ja. Her er det viktig å få fram at Kiik søkte råd på sentralt hold om hvordan hun skulle håndtere denne saken, før hun agerte. Jeg må bare konstatere at hun fikk dårlig råd fra oss. Dette har vi tatt opp internt i våre ledende organer.”

Hvis jeg under pseudonym skulle komme med politisk ukorrekte meninger i sosiale medier som ville ha provosert mine kolleger, så ville det ha vært UiO og mine kollekter helt uvedkomment. Jeg har ytringsfrihet og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kolleger måtte bli provosert av og sterkt mislike.

SVW skal ha kommet til at de pesudonyme uttalelsene på FB er i strid med strl § 185 og dermed straffbare. Jeg har ikke sett de konkrete uttalelsene, og har ingen mening om akkurat det spørsmålet. Men uansett: Det har ingen betydning for Øyvind Eikrems arbeidsforhold. Om jeg skulle gjøre noe ulovlig, hva enten der er å kjøre bil i fylla, slå ned en person, krenke noen privatliv eller komme med hatefulle eller diskriminerende ytringer, så vedkommer ikke det mitt arbeidsforhold ved UiO. Det er eventuelt et forhold for politiet.

Om jeg skal stole på journalisten fra Universitetsavisa, så skal SWV ha sagt at ytringen ikke ville være straffbar så lenge den var anonym, men ble straffbar fordi identiteten hevdes å være avslørt. Dette viser først og fremst at dette har ikke de som har skrevet rapporten forstått mye av. Skal man vurdere om en ytring er straffbar, må man se på ytringens innhold. I en eventuell straffesak må det bevises ut over enhver rimelig tvil at vedkommende person faktisk skrev den. Blir dette bevist, har det ingen betydning om ytringene ble fremsatt anonymt eller ikke. SWV skal også ha hevdet at selv om man ikke kan bevise at Øyvind Eikrem har skrevet de omstridte innleggene, så vil han likevel kunne holdes ansvarlig på grunn av hans tilknytning til gruppen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straffes for å ha tilknytning til gruppen, jeg baserer meg her bare på det journalisten fortalte.

Den som ytrer seg på FaceBook eller i andre fora er ansvarlig for sin egen ytring, men ikke for hva andre måtte ytre i den samme gruppen. I den såkalte “Kakerlakkdommen” HR-2020-184-A står det i avsnitt 35:

“As ytring kom etter en rekke krenkende ytringer mot C i kommentarfeltet fra andre personer. A kan ikke straffes for andres kommentarer, og jeg er ikke enig med lagmannsretten i at A har gitt sin «tilslutning» til dem. Men disse andre kommentarene er egnet til å styrke den forståelse av As ytring som kan utledes av de ordene hun selv valgte, og som jeg har redegjort for.”

Ansatte har selvsagt ytringsfrihet. I SWV-rapporten skal det visstnok stå at Øyvind Eikrem ville ha vært beskyttet av den akademiske frihet om dette hadde vært sagt i egenskap av førsteamanuensis ved NTNU, men at han ikke er besyttet av dette siden det var uttalelser han kom med privat. Om dette er korrekt gjengitt, viser også dette at advokatene ikke har gjort en god jobb. Som norsk borger har Øyvind Eikrem sin ytringsfrihet som alle oss andre, også til å komme med uttalelser som de fleste av oss måtte mislike.

Selv om den akademiske frihet på mange måter er ytringsfrihetens far eller mor (stryk det som ikke passer), så supplerer den i praksis den generelle ytringsfriheten. Som universitetsansatte er vi i en særlig priviligert stilling.

I en på mange måter ulykksalig sak ble en professor ved UiO avskjediget for noen år siden. Han ble oppfattet som en pest og en plage av sine kolleger og sine overordnede, og kom med mange kritiske utsagn om dem og deres kompetanse. Dessverre endte saken med at avdkjeden ble opprettholdt på et ganske formalistisk grunnlag: Han hadde ikke møtt på møter som ledelsesn hadde innkalt ham til, slik at den viktigste lærdommen av saken blir at hvis man blir kalt inn på teppet av ledelsen, da stiller man i det møtet, uansett hvor meningsløst og tåpelig man måtte mene at det er. Saken ble anket til Høyesterett, men ankeutvalget tillot ikke at saken ble fremmet for Høyesterett — av grunner jeg ikke går nærmere inn på. Ankeutvalget kom imidlertid med følgende utsagn, Rt-2011-1011, som også er relevant i Eikrem-saken.

«Høyesteretts ankeutvalg understreker at ytringsfriheten, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd og EMK artikkel 10 nr. 1, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt i mot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn. (…) Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed.»

Når det gjelder å ta et visst hensyn, betyr det selvsagt ikke at man skal la være å komme med kritiske ytringer, eller ytringer som ens kolleger og overordnede blir provosert av.

Sivilombudsmannen har ved flere anledninger vurdert saken om offentlig ansattes ytringsfrihet. Det har først og fremst vært offentlig ansattes uttalelser om eget arbeidsfelt. I en oppsummering fra 2015 skriver sivilombudsmannen:

“Det er også pekt på at det skal mye til før grensene for den ansattes ytringsfrihet er overskredet. Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlige ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass. Det er i utgangspunktet arbeidsgiveren som må bevise at ytringen påfører eller kan påføre virksomheten skade.”

En oppsummering:

Om Øyvind Eikrem har uttalt seg pseudonymt til en FB-gruppe, vedkommer dette ikke NTNU, uavhengig av om uttalelsene er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytringsfrihet, og NTNU kan ikke legge seg opp i det.

Jeg viser ellers til min bok “Ytringsfrihet og medieregulering”, hvor det blant annet er et kapittel om ansattes ytringsfrihet.

Fortidens Frogner uvelforening — en bøllegjeng med utgangspunkt i Frogner

Facebookgruppen kaller seg “Fremtidens Frogner velforening”. Men de er solid forankret i fortiden, og drømmer seg tilbake til den tiden da bilen var det saliggjørende og representerte fremtiden. De har forlatt Frogner, og har blitt til en ja til bilen, nei til sykkel og særlig nei til MDG-gruppe. Hatobjekt nr 1 er selvfølgelig Lan Marie Berg. Jeg velger derfor å kalle dem Fortidens Frogner uvelforening. Det er en gjeng som mener at de som bileiere er viktigere og mer verdifulle enn andre, og derfor har krav på en større andel av fellesarealet enn folk i pariakasten, som folk som sykler eller går. De mener nok også at de er ekstra verdifulle, fordi de bor på selveste Frogner.

En del av oss levde i den villfarelse at Frognerfolk i det minste er en høflig, og ofte saklig gjeng. Men ikke når man utfordrer noe av det som for dem er aller mest verdifullt og det kjæreste de har: Bilen og parkeringsplassen. For egen del var det fram til det famøse informasjonsmøtet som Sykkelprosjektet holdt om planlagte sykkelruter på Oslo Handelsgym 26. september 2016. Maken til bøllete opptreden på møter har jeg verken opplevd før eller siden. Jeg er opptatt av sykkeltilretteleggingen i byen, og jeg har deltatt på noen tilsvarende informasjonsmøter i andre bydeler. Der har folk også vært bekymret for parkeringsplasser som forsvinner. Men ikke på noen andre slike møter har folk opptrådt like fiendtlig og bøllete som da de utfordret selveste Frognerfolket. Folk har faktisk vært interessert i informasjon, det var ikke Frognerfolket.

Kampsak nr 1 for Fortidens Frogner uvelforening har vært å bevare gateparkering i Gyldenløves gt og å hindre at det blir anlagt sykkelfelt. Det er en tapt sak. I ren desperasjon har de kastet seg over andre prosjekter på helt andre kanter av byen. De prøver å skape et inntrykk av at det er en massiv motstand mot sykkeltilrettelegging i byen. Det er det ikke. Man vil alltid finne noen som er “veldig for sykkel, men …”. Det må bare ikke gå på bekostning av min bil og min gateparkering. Og om jeg skal være ærlig: Det hadde jeg nok ikke likt selv heller. Det er dette som kalles NIMBY-politkk: Not In My Back Yard. Flertallet av Oslos befolkning hilser bedre sykkeltilrettelegging velkommen, og vil ha mer av den. Bydel Frogner trenger også bedre tilrettelegging for å sykle.

I den senere tid har Fortidens Frogner uvelforening fått en varm omsorg for trær. Om det skal felles et tre eller tre i byen, kaster de seg over det for å fortelle hvor forferdelig dagens byråd er. I alle fall hvis det felles et tre for noe så i deres øyne unyttig som en gågate eller en sykkelvei. At man feller 1600 trær for å lage midlertidg omkjøringsvei for å bygge monstermotorvei vest for Oslo, det bryr man seg ikke noe om. For det er jo for et nyttig formål: Flere bilister skal kunne kjøre litt fortere. De er heller ikke særlig opptatt av at det plantes nye trær. For de er ikke opptatt av trær, det er bare et påskudd for å hetse dagens byråd.

Deres siste kampsak er motstand mo forbedringen av skolegården ved Hartvig Nissen skole. Presient Harbitz gate deler skolegården i to, og nå vil man stenge veien for å få sammenhengende skolegård. De bryr seg selvfølgelige ikke om skolen. Men de er opptatt av det forsvinner noen parkeringsplasser i denne sammenhengen. Skoleelevers trygget må i deres øyne selvsagt underordnes bilistenes behov for gateparkering. Det har til og med vært enkelte som har hevdet at skolen “burde ligge på et bedre egnet sted”, altså der det ikke bor folk og det derfor ikke går på bekostning av parkeringsplasser. At det blir lenger og sikkert farligere skolevei, det bryr ikke parkeringskasjonistene seg om, bare de kan parkere sine så høyt elskede biler.

De har ofte et merkelig og helt skrudd syn på demokrati. De mener det er udemokratisk når de ikke får viljen sin, særlig siden de skriker så høyt. De forveksler demokrati med skrikokrati. De tror de representerer så mange, og liker gjerne å bruket politikere fra FrP og FNB som sannhetesvitner. Jeg har noen ganger forsøkt å minne dem om at demokrati innebærer at de som fikk flertall i et demokratisk valg bestemmer, og at dagens byråd ikke gjør annet enn å gjennomføre det de faktisk ble valgt på. Ikke nok med det, de gjennomfører det som det tidligere Høyreledede byrådet foreslo og fik vedtatt, men Høyre har inntatt rollen som omkampparti som kjemper mot gjennomføring av det de selv forelso. At MDG faktisk var det neststørste partiet i bydel Frogner ved siste valg (etter Høyre) og at MDG var større enn FrP og FNB til sammen, det biter ikke på denne gjengen. De er ganske faktaresistente.

Noen musikkjendiser har sluttet seg til og bidratt med noen sure toner til klagekoret. Det er Arve Tellefsen, Bent Patey, Claudia Scott og Frode Alnæs. Jeg skal ut på et lite sidespor.

Det er en restaurant ved Solli Plass som heter Palace Grill. Det skal være en utmerket restaurant. Jeg har vært der en gang. Det var mens det fortsatt var tillatt å røyke på restauranter. Jeg har aldri opplevd et mer røykfylt restaurantlokale, i alle fall ikke et sted ment for å spise. Det kan godt hende maten var god. Jeg husker ikke noe av den. Det eneste jeg husker var et forferdelig røykfylt lokale. Jeg har aldri vært der siden. Hver gang jeg tenker på stedet, dukker minnene om det røykfylte lokalet opp og overskygger alt annet.

Det blir på tilsvarende måte vanskelig å tenke på Arve Tellefsen, Bent Patey, Claudia Scott og Frode Alnæs annet enn som sykkelhatende parkeringsaktivister. Det er mange gode musikere, så det blir nok ikke disse jeg kommer til å bruke mine penger på i fremtiden. Da skal de i alle fall prestere noe helt ekstraordinært, så godt at det får meg til å glemme deres sykkelahat. Jeg ser gjerne Richard Wagners operaer, selv om han var en av musikkhistoriens aller største drittsekker. Jeg liker musikken hans til tross for den personen han var, og ingen andre har laget tilsvarende operaer som ham. Ingen av frognermusikerne er i den divisjonen.

Vi kan også ta med barnehagestuntet til Fabian Stang, hvor han laget glanspapirleker til påske, og “lenket seg fast”, selvsagt til stor mediedekning. Det skjedde vel ikke noe viktig i påskeuken, så det var neppe tilfeldig at det var akkurat da han foretok sitt lille stunt, selvsagt uten å rydde opp etter seg.

Det har hendt at jeg har tatt en tur innom FB-siden Fortidens Frogner uvelforening når de har kommet med et nytt uspill, og har skrevet en kritisk kommentar. Som i alle andre ekkokammere misliker man kritikk og motstemmer. Men noen må ta jobben med å minne verden om at ikke alle tenker som parkeringsaktivistene i den grupper. Jeg bor på Frogner og er opptatt av bedre sykkeltilrettelegging, og har ofte tatt den møkkete og utakknemlige oppgaven det er komme med noen motforestillinger. Det resulterer stor sett i hets fra den usiviliserte gjengen som dominerer den gruppen.

Jeg har til nå ikke brydd meg så mye om det. Jeg tar ikke den gjengen alvorlig. Når det dukker opp i news-feeden på FB at noen har nevnt meg i en kommentar, eventuelt reagert på en kommentar, og jeg ser at det er i den gruppen, pleier jeg stort sett å hoppe over dem. Man kan ikke bruke tid på all dritt som kommer fra den gjengen. Men nå har de virkelig godt over streken. Personhets fra medlemmene i gruppen, har jeg brydd meg lite om. Men når det kommer rendyrket, usaklig og ærekrenkende personhets fra gruppen som sådann, altså fra de som administerer gruppen, da har de gått for langt. Jeg har også rapportert gruppen, uten at jeg har noen tro på at det kommer til å føre til noe.

Så i dag brukte jeg en halvtimes tid på å blokkere de som kastet seg på og fulgte opp med usaklig hets. Jeg hadde nok noen kommetarer til dem også, som verken var særlig høflige eller saklige. Jeg kommer nok til å blokkere flere av disse folkene i fremtiden. Avisene Vårt Oslo og Avisa Oslo, samt TV2 har alle tatt rollen som mikrofonstativ for parkeringsaksjonistene. Jeg er opptatt av hva som skjer i Oslo. Men Osloaviser som lar seg bruke til kampanjejournalistikk mot sykkel, slik de gjør, de har i alle fall jeg ikke funnet grunn til å betale for. Jeg har sendt saken til begge to, så får vi se om noen av dem tar tak i det, eller om de fortsetter å fremme bøllenes sak.

Det som burde være helt elementært er at hvis man skal ha bil, da må man også sørge for å ha parkering til den bilen, og betale for den plassen selv. Det koster å være kar. Hvis man skal bo i et av Oslos dyreste områder hvor det er få parkeringsplasser, koster parkeringsplass penger. Det er ganske enkelt en del av kostnadene ved å ha bil. Folk kjøper stadig fler og større biler, og venter at fellesskapet skal sørge for subsidiert, eller helst “gratis” parkering. Det er ikke bærekraftig.

En av de som uttaler seg om det forferdelige som skjer når skoleelever får bedre skolegård på bekostning av at selveste han skal kunne parkere sin bil, er symptomatisk:

“Mange av oss som bor i området har bil, men bruker kollektiv, sykkel og går for å komme til jobb. Det er ikke noen motsetning. Det er mange som har bil som ikke trenger den i det daglige. Men skal du ha bil, må du ha parkeringsplass, sier han, og kommer med sin tolkning av hva som skjer.”

Hvis man ikke trenger bilen i det daglige behøver man ikke å ha den parkert rett utenfor døren. Jeg har ikke gjort noen systematisk opptelling, men nesten alle parkeringshus reklameres det med at de har plasser til leie. Hvis man trenger bilen en gang i blant, kan den godt være parkert et stykke hjemmefra. Vi leide tidligere garasjeplass på Frogner, og betalte da litt underkant av 3 000 kr/måned. Vi synes ikke det var verdt prisen, solgte bilen og sparte veldig mye penger på det. Vi brukte bil fra Bilkollektivet eller leiebil når vi trengte bil, og våre bilutgifter sankt til et sted mellom 1/3 og 1/2 av hva vi betalte i månedsleie. Mange som har “kjekt å ha ” biler ville ha klart seg utmerket og spart mye penger på ikke å eie bil. Jeg henter nok en gang fram mitt favoritteksempel på folk som har funnet ut at man ikke trenger bil i Oslo:

Vi har siden den gang arvet en bil. Jeg tror vår lille Peugeot er 14 år gammel, og har ikke gått litt mer enn drøyt 50 000 km. Salgsverdien er antageligvis så lav at det lønner seg å beholde den og bruke den så lenge den varer. Vi har også garasje, som vi arvet sammen med bilen. Den er ikke akkurat der vi bor. Det tar anslagsvis 7 minutter på sykkel og 20 minutter å gå til garasjen. Ellers har vi også beboerparkering, og veksler mellom å ha bilen i garasjen og på en plass med beboerparking. Det fungerer helt greit så lenge vi ikke er avhengig av bilen i det daglige.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Farvel, Arbeiderpartiet

16. april 2021 er en trist dag for Norge og en skammens dag for Arbeiderpartiet.

Jeg har alltd vært en utro velger og har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg er nok en slags liberal sentrumsvelger. Jeg har stemt Arbeiderpartiet ved noen valg i løpet av de årene jeg har hatt stemmerett. Hvor mange, husker jeg ikke. Og det er ganske lenge siden sist. Men til nå har de vært med på min short list når et valg nærmer seg. Nå er det slutt. Jeg var litt i tvil om jeg faktisk skulle skrive Farvel, altså far vel, for jeg er ikke så sikker på om jeg mener det akkurat nå. Adjø betyr til Gud, og det passer heller ikke særlig godt.

Jeg har lenge sagt at Venstres største problem er FrP. Nå har de blitt slik at Arbeiderpartiets største problem er SP. Jeg vil ikke ha et stekt SP i regjering. SP er et like stort problem for AP som FrP er for Høyre og Venstre.

Det Arbeiderpartiet hadde av ryggrad har gått helt i oppløsning. Det har degenerert til et parti som går etter kortsiktige populistiske løsninger, i håp om å kapre noen stemmer — eller kanksje i frykt for å miste noen. De gikk i konkurranse med FrP om å ha en mest mulig umenneskelig innvandringspolitikk da innvandring var et hot tema.

Av frykt for å tape stemmer til SP har AP blitt et parti som er for å drepe rovdyr.

Bilistpartiet Arbeiderpartiet støttet utbygging av monstermotorveien E18 vestkorridoren, og slukte det falske agnet om at dette var et miljøprosjekt. De gikk gladelig med på å fjerne den grønne glasuren og kakepynten for å spare noen penger, slik at det bare er mer biltrafikk igjen. Man kan ikke ha tillit til et parti som lar en person som Sverre Myrli styre samferdselspolitikken.

Continue reading Farvel, Arbeiderpartiet

Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. I 2021 betyr det at verk av opphavere som døde i 1950 eller tidligere i dag er frie. Vi trenger ikke samtykke for å kunne fremstille eksemplar av deres verk, eller til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten. Hvem som helst kan gi ut Henrik Ibsen og sette opp hans skuespill, vi kan spille Griegs musikk på konsert og spille den inn, uten å innhente samtykke og uten å betale vederlag til opphaver. Jeg pleier å lage årlige oversikter over opphavere hvis verk faller i det fri ved et årskifte, her er den siste med noen som ble fri fra inngangen til 2021 (med lenker til tidligere årganger).

Men ikke alt faller bort når det har gått 70 år. Vi har det såkalte klassikervernet i åvl § 108. Bestemmelsen lyder:

“Selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.”

Continue reading Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Køpenickiade er definert slik i Wikipedia: En form for svindel eller lurendreieri, særlig en frekk bløff der en eller flere personer urettmessig gir seg ut for å representere offentlige myndigheter. Betegnelsen viser til en begivenhet i 1906 i Köpenick, i dag en bydel i Berlin, der den 57 år gamle arbeidsløse skomakeren og tidligere straffedømte Wilhelm Voigt, i uniform lurte til seg bykassen. Er man frekk nok og gjør sin svindel på en tilstrekkelig spektakulær måte, går man inn i historien som en slags helt. «Kapteinen fra Köpenick» (Hauptmann von Köpenick) har til og med fått sin egen statue ved rådhuset i Köpenick — og ikke minst gitt opphavet til ordet Køpenickiade. Han fikk mer en sine 15 minutes of fame.

Hvordan Werner Jensen, alias John Hedemark vil skrive seg inn i kunst- og kriminalihistorien må vi nok vente noen år før vi får se. John Hedemark har laget malerier som han har solgt under pseudonymene Werner Jensen, Knut Ohlesen og Erik Krohn. Politiet har åpenbart hatt behov for å avlede oppmerksomheten fra grove overtramp ved ransaking av ungdommer mistenkt for bruk av ubetydelige mengder cannabis. En spektakulær kunstaksjon kunne tydeligvis være formålstjenelig.

Politiet var raskt ute med å si at maleriene ville bli destruert. Nå har de moderert seg litt der, og sier at de eventuelt vil påstå at de skal inndras til fordel for staten hvis det blir straffesak. Så får vi se om han blir dømt for noe.

Continue reading Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Gi tax-free kvote til togreisende

Jada, det er et tåpelig forslag. Men det er ikke mer tåpelig enn at folk som ankommer med fly fra utlandet belønnes med å kunne kjøpe tax-free varer når de lander på en norsk flyplass. Det er ingen grunn til at folk som ankommer på miljøvennlig vis skal behandles dårligere enn de som reiser på mest miljøskadelige vis. Jeg mener tax-free salget er meningsløst, men så lenge det består bør det ikke bare brukes for å promotere miljøskadelige reisemåter.

I alle fall for vin og brennevin kan dette gjøres enklt. Man får en voucher, gjerne digital, som kan løses inn på den enkeltes lokale Vinmonopol innen en viss frist, slik at man kan handle avgiftsfritt. Det er ikke noe mer tåpelig enn at folk som kan vise fram et boardingkort som viser at de ha ankommet fra utlandet, kan handle avgiftsfritt på Gardermoen og andre flyplasser.

Vi kan også opprette tax-free butikker på de største jernbanestasjonene som mottar utenlandstog. Det vil i alle fall omfatte Oslo S og Trondheim. Kanskje også Narvik, noen stasjoner i Østfold og langs Kongsvingerbanen. Man kan også ha forhåndsbestilling av varer, som utleveres ved ankomst på angitt stasjon.

Continue reading Gi tax-free kvote til togreisende

Ytringsfrihet og medieregulering. Avsluttende repetisjonsforelesninger.

Jeg har nå avsluttet forelesningsseriene om ytringsfrihet og medieregulering. De to siste forelesningene er to repetisjonsforelesninger som først og fremt er laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100. De inneholder ikke noe nytt som ikke har vært gjennogått i tidligere forelesninger.

Om noen skulle leke med tanke å lage tilsvarende vidoeforelesninger i sine fag, har jeg oppsummert noe av erfaringene i innlegget Hjemmelagde forelesningsvideoer. Noen erfaringer og tips.

Forelesninger om ytringsfrihet og medieregulering

Innledning

Hatefulle og diskriminerende ytringer

Ærekrenkelser

Privatlivets fred mm

Repetisjon

Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den  er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.

Andre videoforelsninger