Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Køpe­nick­ia­de er defi­nert slik i Wiki­pe­dia: En form for svin­del eller luren­drei­e­ri, sær­lig en frekk bløff der en eller fle­re per­soner urett­mes­sig gir seg ut for å repre­sen­te­re offent­li­ge myn­dig­he­ter. Beteg­nel­sen viser til en begi­ven­het i 1906 i Köpe­nick, i dag en bydel i Ber­lin, der den 57 år gam­le arbeids­løse sko­ma­ke­ren og tid­li­ge­re straffe­døm­te Wil­helm Voigt, i uni­form lur­te til seg bykas­sen. Er man frekk nok og gjør sin svin­del på en til­strek­ke­lig spek­ta­ku­lær måte, går man inn i his­to­ri­en som en slags helt. «Kap­tei­nen fra Köpe­nick» (Haupt­mann von Köpe­nick) har til og med fått sin egen sta­tue ved råd­hu­set i Köpe­nick — og ikke minst gitt opp­ha­vet til ordet Køpe­nick­ia­de. Han fikk mer en sine 15 min­utes of fame.

Hvor­dan Wer­ner Jen­sen, alias John Hede­mark vil skri­ve seg inn i kunst- og kri­mi­nali­his­to­ri­en må vi nok ven­te noen år før vi får se. John Hede­mark har laget male­ri­er som han har solgt under pseu­do­ny­me­ne Wer­ner Jen­sen, Knut Ohle­sen og Erik Krohn. Poli­ti­et har åpen­bart hatt behov for å avle­de opp­merk­som­he­ten fra gro­ve over­tramp ved ran­sa­king av ung­dom­mer mis­tenkt for bruk av ube­ty­de­li­ge meng­der can­na­bis. En spek­ta­ku­lær kunst­ak­sjon kun­ne tyde­lig­vis være formålstjenelig.

Poli­ti­et var raskt ute med å si at male­ri­ene vil­le bli destru­ert. Nå har de mode­rert seg litt der, og sier at de even­tu­elt vil påstå at de skal inn­dras til for­del for sta­ten hvis det blir straffe­sak. Så får vi se om han blir dømt for noe. 

Poli­ti­et har sik­tet John Erik Hede­mark for bedra­ge­ri. Bedra­ge­ri er defi­nert slik i strl § 371:

Med bot eller feng­sel inn­til 2 år straf­fes den som med for­sett om å skaf­fe seg eller and­re en ube­ret­ti­get vin­ning
a) frem­kal­ler, styr­ker eller utnyt­ter en vill­fa­rel­se og der­ved retts­stri­dig for­le­der noen til å gjø­re eller unn­la­te noe som vol­der tap eller fare for tap for noen, eller
b) bru­ker urik­tig eller ufull­sten­dig opp­lys­ning, end­rer data eller data­sys­tem, dis­po­ne­rer over et kreditt­kort eller debet­kort som til­hø­rer en annen, eller på annen måte ube­ret­ti­get påvir­ker resul­ta­tet av en auto­ma­ti­sert data­be­hand­ling, og der­ved vol­der tap eller fare for tap for noen.

Det sprin­gen­de punk­tet er om John Erik Hede­mark har frem­kalt, styr­ket eller utnyt­tet en vill­fa­rel­se og der­ved retts­stri­dig for­le­det noen til å gjø­re eller unn­la­te noe som vol­der tap eller fare for tap for noen. Han har dik­tet opp noen fik­ti­ve per­soner som han har utgitt for kunst­ne­re, malt bil­der i deres navn og solgt dem i sitt galleri.

Jeg kan ikke mye om kunst­mar­ke­det. Men man ser at ver­den vil bedras. Folk beta­ler svim­len­de sum­mer for å “eie” en video som alle har til­gang til. Man kan lure: De som kjøp­te male­ri­ene til Wer­ner Jen­sen, kjøp­te de male­ri­ene eller kjøp­te de sigan­tu­ren Wer­ner Jen­sen. Og om de gjor­de det sis­te, vil de være vil­li­ge til å inn­røm­me at de kjøp­te bil­der de ikke fant inter­es­sa­ne, for­di de trod­de på his­to­ri­en om den aner­kjen­te kunst­ne­ren? Jeg vil anbe­fa­le et gjen­syn med Andreas Wahls epi­so­de om kunst i seri­en Folke­opp­lys­nin­gen.

Jeg har en følel­se av at jeg har hørt om at noen har gjort noe lig­nen­de før. Man haus­set opp en fik­tiv for­fat­ter. Tit­te­len “Det eks­plo­de­ren­de driv­hus” duk­ker opp i mitt hode. Men jeg får ikke noen treff når jeg for­sø­ker å goog­le det, og kla­rer ikke å fin­ne mer pre­si­se og tro­ver­di­ge kil­der enn at det er en tit­tel som duk­ker opp i mitt hode. Hva den­ne saken even­tu­elt end­te med, vet jeg av gans­ke åpen­ba­re grun­ner ikke. 

Etter ånds­verk­lo­ven § 106 er det for­budt å gjø­re et verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte som er egnet til å frem­kal­le for­veks­ling med tid­li­ge­re offent­lig­gjort verk eller dets opp­ha­ver. Hvis noen maler et bil­de i Edvard Munchs stil og sig­ne­rer det med Edvard Munch, vil det være ulov­lig. Sig­ne­rer man det sam­me bil­det med Peder Ås, er det greit. 

Hvis John Erik Hede­mark har frem­kalt, styr­ket eller utnyt­tet en vill­fa­rel­se kan det ikke være vill­fa­rel­se om de male­ri­ene folk har kjøpt. De har kjøpt male­ri­er de har sett, og for­hå­pent­lig­vis likt. Det er i såfall vill­fa­rel­sen om hvem den­ne for dem ukjen­te kunst­ne­ren egent­lig er som han har frem­kalt, styr­ket eller utnyt­tet. Man­ge kunst­ne­re ope­re­rer under pseu­do­nym. Jeg har ikke satt meg godt inn i den­ne delen av kunst- og litteraturhistorien. 

André Bjer­ke bruk­te pseu­do­ny­met Bern­hard Bor­ge når han skrev krim. Om det helt fra star­ten var kjent hvem den­ne Bern­hard Bor­ge egent­lig var, vet jeg ikke. Karen Blixen bruk­te pseu­do­ny­me­ne Isak Dine­sen, Tania Blixen, Osce­ola, og Pier­re André­zel. I tid­li­ge­re tider var det ikke helt uvan­lig at kvin­ne­li­ge for­fat­te­re skrev under mann­li­ge pseu­do­ny­mer. Aman­di­ne-Auro­re-Luci­le Dupin, baro­nes­se Dude­vant skrev roma­ner under pseu­do­ny­met Geor­ge Sand. Da Joan­ne Row­ling ga ut bøke­ne om Har­ry Pot­ter skal det ha vært for­la­get som insis­ter­te på at hun skul­le bru­ke ini­tia­le­ne i det som ble i alle fall et slags pesu­do­nym: J.K. Row­ling. For­la­get trod­de ikke at gut­ter vil­le lese bøke­ne om de fikk vite at de var skre­vet av en kvin­ne. Hun har også brukt pseu­do­ny­met Robert Gal­braith. Blant dagens mer kjen­te pseu­do­ny­mer som ikke er avslørt for all­men­he­ten er Ele­na Fer­ran­te og Banksy.

Vi vet ikke om Bank­sy er et av man­ge pseu­do­ny­mer en kunst­ner benyt­ter, avhen­gig av hvil­ken stil han/hun arbei­der i. Eller om det egent­lig er navn på et kunst­ner­kol­lek­tiv bestå­en­de av man­ge kunst­ne­re. Om min hukom­mel­se stem­mer, noe jeg ald­ri tør garan­te­re at den gjør, svar­te kunst­sam­le­ren Rolf Ste­ner­sen omtrent det­te da han fikk spørs­mål om man bur­de kjø­pe kunst som man trod­de vil­le sti­ge i ver­di: Nei. Kjøp bil­der du liker. Er du hel­dig, sti­ger det i ver­di. Uan­sett har du fått et bil­de du liker. 

Hvis John Erik Hede­mark skal kun­ne straf­fes for bedra­ge­ri, kre­ves det at det er bvist utover enhver rime­lig tvil at han har frem­kalt, styr­ket eller utnyt­tet en vill­fa­rel­se. Det er vans­ke­lig å se at poli­ti­et skal kun­ne bevi­se det­te uten at en del folk står fram og inn­røm­mer at de ikke kjøp­te bil­de­ne for­di de lik­te bil­de­ne, men for­di de trod­de på his­to­ri­en om en aner­kjent kunst­ner. De må da også inn­røm­me at de ikke gjor­de noe eget for­søk på å fin­ne ut mer om den­ne kunst­ne­ren. Det skal bli inter­es­sant å se hvem som vil stil­le seg til skue på den­ne måten.

En destruk­sjon av bil­de­ne vil av man­ge grun­ner være sær­de­les pro­ble­ma­tisk. Vi kan like John Erik Hede­marks bil­der eller vi kan la være å like dem. Uan­sett vil bil­de­ne være ånds­verk som er ver­net etter ånds­verk­lo­vens bestem­mel­ser. Om vi skul­le mene det er dår­lig kunst, så har dår­lig kunst like godt vern som god kunst. Og slik må det være. Hvis vi for­søk­te å leg­ge inn et kva­li­tets­kri­te­ri­um om at bare god kunst er opp­havs­retts­lig ver­net, da vil­le vi ha gjort kunst­ne­risk kva­li­tet til et retts­lig spørs­mål som i sis­te omgang vil­le ha blitt avgjort av dom­sto­le­ne. Det er dom­sto­le­ne sær­de­les dår­lig egnet til. 

Sto­re kunst­ne­re utford­rer gren­se­ne for hva som er aksep­ta­belt i sin sam­tid, og de vir­ke­lig sto­re kunst­ner­ne over­skri­der dis­se gren­se­ne. His­to­ri­en, uan­sett sjan­ger, gir oss man­ge eksemp­ler på folk som i etter­ti­den har fått plass som noen av his­to­ri­ens vir­ke­lig sto­re, men som ikke ble aner­kjent i sin sam­tid. Musikk er den kunst­art jeg kjen­ner best. Johann Sebas­ti­an Bach, Wolf­gang Mozart og Lud­wig van Beet­ho­ven var vans­ke­li­ge og avant­gar­dis­tis­ke sam­tids­kom­po­nis­ter som kom­po­ner­te kom­pli­sert og sær musikk som ikke slo an i sam­ti­den. En dom­stol vil­le nep­pe ha vært i stand til å verd­set­te de kunst­ne­ris­ke kva­li­te­ter i den musikken. 

Et verk blir ikke noe mind­re ori­gi­nalt ved at kunst­ne­ren har dik­tet opp en his­to­rie om kunst­ne­ren. Kan­skje vil vi få en CV som er ver­net som lit­te­rært verk, ved siden av maleriene. 

Mona Lisa” fikk ikke sin sto­re berøm­mel­se før en ita­li­ensk snek­ker had­de stjå­let bil­det i 1911 for å få det hjem til Ita­lia. Edvar Munchs “Skrik” fikk sin inter­na­sjo­na­le kult­sta­tus etter at det var blitt stjå­let fra Nasjo­nal­gal­le­ri­et. Kan­skje vil Wer­ner Jen­sen med tiden bli en kjent “kunst­ner”, uten at folk len­ger hus­ker hva som gjor­de ham kjent. 

Med en sak som den­ne, må man selv­føl­ge­lig hen­te fram Bir­ger Stue­vold Las­sens artik­kel “En snek­ker på galei­en — og to male­ri­er i arres­ten” tryk­ket i Tids­skrift for retts­vi­ten­skap (TfR) 1960 s. 158. Artik­ke­len drøf­ter en dom fra Oslo byrett 20. febru­ar 1960, hvor en snek­ker og kon­ser­va­tor­as­sis­tent had­de kopiert (malt) to av Edvard Munchs bil­der, sig­nert dem og solgt dem. Det ble reist krav om inn­dra­ging av bil­de­ne, noe ret­ten ga med­hold i. Saken ble anket til Høy­este­rett, men anken ble for­kas­tet, Rt-1961–611. Byret­tens dom er refe­rert i NIR 1961 s. 201 (hef­te), og det er også et refe­rat i til­knyt­ning til Høy­este­retts dom i Rt.

Las­sen drøf­ter spørs­må­let om adgan­gen til å frem­stil­le sli­ke kopi­er, i utgangs­punk­tet til pri­vat bruk, og kon­klu­de­rer med at bil­de­ne ikke er ulov­lig frem­stilt (s. 168). Men bil­de­ne var påført falsk sig­na­tur før de var solgt. 

Vide­re drøf­ter han om even­tu­el­le ulov­lig fem­stil­te kopi­er kun­ne inn­dras etter den dagjel­den­de straffe­pro­sess­lo­ven. Saken ble avgjort etter ånds­verk­lo­ven av 1930 og straffe­pro­sess­lo­ven av 1887. Bir­ger Stue­vold Las­sens skarp­sin­di­ge ana­ly­se, med en klar kri­tikk av byret­tens dom, har begren­set ver­di når det gjel­der vur­de­rin­gen av den fore­lig­gen­de situa­sjon. Men en artik­kel av Las­sen med den tit­te­len, må bare med like­vel. Man får for­hol­de seg til den som Las­sen skri­ver på s. 171:

Hvil­ken lær­dom man vil trek­ke av saken, avhen­ger jo meget av hva man er inn­stilt på å lære av den.”

Det var en del å lære av den, men over­fø­rings­ver­di­en til dagens sak er begren­set. Men jeg tar med det han skri­ver på s. 164:

Mer vans­ke­lig er det å aksep­te­re at kopi­ene er nær­mest verdi­løse som kopi­er. Man viker til­ba­ke for å tro at det er bare Munchs auto­graf som det beta­les så svæ­re sum­mer for — kjø­per­ne har vel også ment at bil­de­ne var pene å se på. Og — alle sto­re ord om kunst og ikke-kunst til tross — det gir nå en viss egen­ver­di. Her atskil­ler kopi­ene seg klart fra de fals­ke doku­men­ter og verdi­pa­pi­rer som ret­ten sam­men­lik­ner dem med.”

Den saken drei­de seg om for­fask­nin­ger som angi­ve­lig i utgangs­punk­tet ikke var laget for salg. Dag­nes sak drei­er seg ikke om kopi­er, men ekte John Erik Hede­mark male­ri­er, solgt under fle­re pseu­do­ny­mer. Her er det ingen fare for at fals­ke bil­der igjen skal kom­me ut i mar­ke­det som om de var ekte. Kunst­his­to­ri­ker Tom­my Sør­bø sier til NRK at ver­di­en på bil­de­ne vil stige:

Grun­nen er at det blir en doku­men­ta­sjon av et inter­es­sant kapit­tel i kuns­tens historie”

Det høres ikke så usann­syn­lig ut, men jeg kjen­ner ikke kunst­mar­ke­det sær­lig godt.

En even­tu­ell destruk­sjon av bil­de­ne vil også være pro­ble­ma­tisk ut fra et ytrings­fri­hets­per­spek­tiv. Male­ri­ene er ytrin­ger, og det er intet for­bud mot å ytre seg under pseu­do­nym. Med den opp­merk­som­het som saken har fått, blir de nær­mest his­to­ris­ke doku­men­ter. Å kre­ve at dis­se ytrin­ge­ne skal øde­leg­ges for­di noen angi­ve­lig skal ha latt seg lure til å beta­le en høy pris for dem, er det vans­ke­lig å akseptere. 

<edit>Håkon Styri har gjort meg (og and­re) opp­merk­som på saken som omta­les i sak om spek­ta­ku­læ­re hen­del­se i Kunst­ner­nes hus. Asbjørn Aamodt men­te at jury­en på Høst­ut­stil­ling lot seg sty­re av tren­der, ikke av kva­li­tet. Han laget bil­det det trend­rik­ti­ge bil­det «På vei til løk­ka» som han send­te inn under nav­net Rolf Aaker­vik. Det ble antatt, og Asbjørn Aamodt avslør­te sene­re at han var Rolf Aaker­vik. En for­skjell fra vår sak er at Asbjørn Aamodt ikke send­te inn bil­det “med for­sett om å skaf­fe seg eller and­re en ube­ret­ti­get vin­ning”, så det vil­le ikke være bedra­ge­ri. At bil­det sene­re ble solgt for en god pris, end­rer ikke på det­te. Siden det­te var et enkelt­stå­en­de bil­de, og ikke man­ge bil­der laget under pseu­do­nym, antar jeg at det­te bil­det har ste­get mer i ver­di enn hva bil­de­ne til Wer­ner Jen­sen even­tu­elt vil gjøre.</edit>

Print Friendly, PDF & Email