Kunst-køpenickiaden Werner Jensen

Køpenickiade er definert slik i Wikipedia: En form for svindel eller lurendreieri, særlig en frekk bløff der en eller flere personer urettmessig gir seg ut for å representere offentlige myndigheter. Betegnelsen viser til en begivenhet i 1906 i Köpenick, i dag en bydel i Berlin, der den 57 år gamle arbeidsløse skomakeren og tidligere straffedømte Wilhelm Voigt, i uniform lurte til seg bykassen. Er man frekk nok og gjør sin svindel på en tilstrekkelig spektakulær måte, går man inn i historien som en slags helt. «Kapteinen fra Köpenick» (Hauptmann von Köpenick) har til og med fått sin egen statue ved rådhuset i Köpenick — og ikke minst gitt opphavet til ordet Køpenickiade. Han fikk mer en sine 15 minutes of fame.

Hvordan Werner Jensen, alias John Hedemark vil skrive seg inn i kunst- og kriminalihistorien må vi nok vente noen år før vi får se. John Hedemark har laget malerier som han har solgt under pseudonymene Werner Jensen, Knut Ohlesen og Erik Krohn. Politiet har åpenbart hatt behov for å avlede oppmerksomheten fra grove overtramp ved ransaking av ungdommer mistenkt for bruk av ubetydelige mengder cannabis. En spektakulær kunstaksjon kunne tydeligvis være formålstjenelig.

Politiet var raskt ute med å si at maleriene ville bli destruert. Nå har de moderert seg litt der, og sier at de eventuelt vil påstå at de skal inndras til fordel for staten hvis det blir straffesak. Så får vi se om han blir dømt for noe.

Politiet har siktet John Erik Hedemark for bedrageri. Bedrageri er definert slik i strl § 371:

Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning
a) fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved rettsstridig forleder noen til å gjøre eller unnlate noe som volder tap eller fare for tap for noen, eller
b) bruker uriktig eller ufullstendig opplysning, endrer data eller datasystem, disponerer over et kredittkort eller debetkort som tilhører en annen, eller på annen måte uberettiget påvirker resultatet av en automatisert databehandling, og derved volder tap eller fare for tap for noen.

Det springende punktet er om John Erik Hedemark har fremkalt, styrket eller utnyttet en villfarelse og derved rettsstridig forledet noen til å gjøre eller unnlate noe som volder tap eller fare for tap for noen. Han har diktet opp noen fiktive personer som han har utgitt for kunstnere, malt bilder i deres navn og solgt dem i sitt galleri.

Jeg kan ikke mye om kunstmarkedet. Men man ser at verden vil bedras. Folk betaler svimlende summer for å “eie” en video som alle har tilgang til. Man kan lure: De som kjøpte maleriene til Werner Jensen, kjøpte de maleriene eller kjøpte de siganturen Werner Jensen. Og om de gjorde det siste, vil de være villige til å innrømme at de kjøpte bilder de ikke fant interessane, fordi de trodde på historien om den anerkjente kunstneren? Jeg vil anbefale et gjensyn med Andreas Wahls episode om kunst i serien Folkeopplysningen.

Jeg har en følelse av at jeg har hørt om at noen har gjort noe lignende før. Man hausset opp en fiktiv forfatter. Tittelen “Det eksploderende drivhus” dukker opp i mitt hode. Men jeg får ikke noen treff når jeg forsøker å google det, og klarer ikke å finne mer presise og troverdige kilder enn at det er en tittel som dukker opp i mitt hode. Hva denne saken eventuelt endte med, vet jeg av ganske åpenbare grunner ikke.

Etter åndsverkloven § 106 er det forbudt å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten på en måte som er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphaver. Hvis noen maler et bilde i Edvard Munchs stil og signerer det med Edvard Munch, vil det være ulovlig. Signerer man det samme bildet med Peder Ås, er det greit.

Hvis John Erik Hedemark har fremkalt, styrket eller utnyttet en villfarelse kan det ikke være villfarelse om de maleriene folk har kjøpt. De har kjøpt malerier de har sett, og forhåpentligvis likt. Det er i såfall villfarelsen om hvem denne for dem ukjente kunstneren egentlig er som han har fremkalt, styrket eller utnyttet. Mange kunstnere opererer under pseudonym. Jeg har ikke satt meg godt inn i denne delen av kunst- og litteraturhistorien.

André Bjerke brukte pseudonymet Bernhard Borge når han skrev krim. Om det helt fra starten var kjent hvem denne Bernhard Borge egentlig var, vet jeg ikke. Karen Blixen brukte pseudonymene Isak Dinesen, Tania Blixen, Osceola, og Pierre Andrézel. I tidligere tider var det ikke helt uvanlig at kvinnelige forfattere skrev under mannlige pseudonymer. Amandine-Aurore-Lucile Dupin, baronesse Dudevant skrev romaner under pseudonymet George Sand. Da Joanne Rowling ga ut bøkene om Harry Potter skal det ha vært forlaget som insisterte på at hun skulle bruke initialene i det som ble i alle fall et slags pesudonym: J.K. Rowling. Forlaget trodde ikke at gutter ville lese bøkene om de fikk vite at de var skrevet av en kvinne. Hun har også brukt pseudonymet Robert Galbraith. Blant dagens mer kjente pseudonymer som ikke er avslørt for allmenheten er Elena Ferrante og Banksy.

Vi vet ikke om Banksy er et av mange pseudonymer en kunstner benytter, avhengig av hvilken stil han/hun arbeider i. Eller om det egentlig er navn på et kunstnerkollektiv bestående av mange kunstnere. Om min hukommelse stemmer, noe jeg aldri tør garantere at den gjør, svarte kunstsamleren Rolf Stenersen omtrent dette da han fikk spørsmål om man burde kjøpe kunst som man trodde ville stige i verdi: Nei. Kjøp bilder du liker. Er du heldig, stiger det i verdi. Uansett har du fått et bilde du liker.

Hvis John Erik Hedemark skal kunne straffes for bedrageri, kreves det at det er bvist utover enhver rimelig tvil at han har fremkalt, styrket eller utnyttet en villfarelse. Det er vanskelig å se at politiet skal kunne bevise dette uten at en del folk står fram og innrømmer at de ikke kjøpte bildene fordi de likte bildene, men fordi de trodde på historien om en anerkjent kunstner. De må da også innrømme at de ikke gjorde noe eget forsøk på å finne ut mer om denne kunstneren. Det skal bli interessant å se hvem som vil stille seg til skue på denne måten.

En destruksjon av bildene vil av mange grunner være særdeles problematisk. Vi kan like John Erik Hedemarks bilder eller vi kan la være å like dem. Uansett vil bildene være åndsverk som er vernet etter åndsverklovens bestemmelser. Om vi skulle mene det er dårlig kunst, så har dårlig kunst like godt vern som god kunst. Og slik må det være. Hvis vi forsøkte å legge inn et kvalitetskriterium om at bare god kunst er opphavsrettslig vernet, da ville vi ha gjort kunstnerisk kvalitet til et rettslig spørsmål som i siste omgang ville ha blitt avgjort av domstolene. Det er domstolene særdeles dårlig egnet til.

Store kunstnere utfordrer grensene for hva som er akseptabelt i sin samtid, og de virkelig store kunstnerne overskrider disse grensene. Historien, uansett sjanger, gir oss mange eksempler på folk som i ettertiden har fått plass som noen av historiens virkelig store, men som ikke ble anerkjent i sin samtid. Musikk er den kunstart jeg kjenner best. Johann Sebastian Bach, Wolfgang Mozart og Ludwig van Beethoven var vanskelige og avantgardistiske samtidskomponister som komponerte komplisert og sær musikk som ikke slo an i samtiden. En domstol ville neppe ha vært i stand til å verdsette de kunstneriske kvaliteter i den musikken.

Et verk blir ikke noe mindre originalt ved at kunstneren har diktet opp en historie om kunstneren. Kanskje vil vi få en CV som er vernet som litterært verk, ved siden av maleriene.

“Mona Lisa” fikk ikke sin store berømmelse før en italiensk snekker hadde stjålet bildet i 1911 for å få det hjem til Italia. Edvar Munchs “Skrik” fikk sin internasjonale kultstatus etter at det var blitt stjålet fra Nasjonalgalleriet. Kanskje vil Werner Jensen med tiden bli en kjent “kunstner”, uten at folk lenger husker hva som gjorde ham kjent.

Med en sak som denne, må man selvfølgelig hente fram Birger Stuevold Lassens artikkel “En snekker på galeien — og to malerier i arresten” trykket i Tidsskrift for rettsvitenskap (TfR) 1960 s. 158. Artikkelen drøfter en dom fra Oslo byrett 20. februar 1960, hvor en snekker og konservatorassistent hadde kopiert (malt) to av Edvard Munchs bilder, signert dem og solgt dem. Det ble reist krav om inndraging av bildene, noe retten ga medhold i. Saken ble anket til Høyesterett, men anken ble forkastet, Rt-1961-611. Byrettens dom er referert i NIR 1961 s. 201 (hefte), og det er også et referat i tilknytning til Høyesteretts dom i Rt.

Lassen drøfter spørsmålet om adgangen til å fremstille slike kopier, i utgangspunktet til privat bruk, og konkluderer med at bildene ikke er ulovlig fremstilt (s. 168). Men bildene var påført falsk signatur før de var solgt.

Videre drøfter han om eventuelle ulovlig femstilte kopier kunne inndras etter den dagjeldende straffeprosessloven. Saken ble avgjort etter åndsverkloven av 1930 og straffeprosessloven av 1887. Birger Stuevold Lassens skarpsindige analyse, med en klar kritikk av byrettens dom, har begrenset verdi når det gjelder vurderingen av den foreliggende situasjon. Men en artikkel av Lassen med den tittelen, må bare med likevel. Man får forholde seg til den som Lassen skriver på s. 171:

“Hvilken lærdom man vil trekke av saken, avhenger jo meget av hva man er innstilt på å lære av den.”

Det var en del å lære av den, men overføringsverdien til dagens sak er begrenset. Men jeg tar med det han skriver på s. 164:

“Mer vanskelig er det å akseptere at kopiene er nærmest verdiløse som kopier. Man viker tilbake for å tro at det er bare Munchs autograf som det betales så svære summer for — kjøperne har vel også ment at bildene var pene å se på. Og — alle store ord om kunst og ikke-kunst til tross — det gir nå en viss egenverdi. Her atskiller kopiene seg klart fra de falske dokumenter og verdipapirer som retten sammenlikner dem med.”

Den saken dreide seg om forfaskninger som angivelig i utgangspunktet ikke var laget for salg. Dagnes sak dreier seg ikke om kopier, men ekte John Erik Hedemark malerier, solgt under flere pseudonymer. Her er det ingen fare for at falske bilder igjen skal komme ut i markedet som om de var ekte. Kunsthistoriker Tommy Sørbø sier til NRK at verdien på bildene vil stige:

“Grunnen er at det blir en dokumentasjon av et interessant kapittel i kunstens historie”

Det høres ikke så usannsynlig ut, men jeg kjenner ikke kunstmarkedet særlig godt.

En eventuell destruksjon av bildene vil også være problematisk ut fra et ytringsfrihetsperspektiv. Maleriene er ytringer, og det er intet forbud mot å ytre seg under pseudonym. Med den oppmerksomhet som saken har fått, blir de nærmest historiske dokumenter. Å kreve at disse ytringene skal ødelegges fordi noen angivelig skal ha latt seg lure til å betale en høy pris for dem, er det vanskelig å akseptere.

<edit>Håkon Styri har gjort meg (og andre) oppmerksom på saken som omtales i sak om spektakulære hendelse i Kunstnernes hus. Asbjørn Aamodt mente at juryen på Høstutstilling lot seg styre av trender, ikke av kvalitet. Han laget bildet det trendriktige bildet «På vei til løkka» som han sendte inn under navnet Rolf Aakervik. Det ble antatt, og Asbjørn Aamodt avslørte senere at han var Rolf Aakervik. En forskjell fra vår sak er at Asbjørn Aamodt ikke sendte inn bildet “med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning”, så det ville ikke være bedrageri. At bildet senere ble solgt for en god pris, endrer ikke på dette. Siden dette var et enkeltstående bilde, og ikke mange bilder laget under pseudonym, antar jeg at dette bildet har steget mer i verdi enn hva bildene til Werner Jensen eventuelt vil gjøre.</edit>