Klassikervernet: Trenger vi egne ærekrenkelses- og blasfemibestemmelser for historiske opphavere?

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. I 2021 betyr det at verk av opp­ha­ve­re som døde i 1950 eller tid­li­ge­re i dag er frie. Vi tren­ger ikke sam­tyk­ke for å kun­ne frem­stil­le eksemp­lar av deres verk, eller til å gjø­re verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Hvem som helst kan gi ut Hen­rik Ibsen og set­te opp hans skue­spill, vi kan spil­le Griegs musikk på kon­sert og spil­le den inn, uten å inn­hen­te sam­tyk­ke og uten å beta­le veder­lag til opp­ha­ver. Jeg plei­er å lage årli­ge over­sik­ter over opp­ha­ve­re hvis verk fal­ler i det fri ved et års­kif­te, her er den sis­te med noen som ble fri fra inn­gan­gen til 2021 (med len­ker til tid­li­ge­re årganger).

Men ikke alt fal­ler bort når det har gått 70 år. Vi har det såkal­te klas­si­ker­ver­net i åvl § 108. Bestem­mel­sen lyder:

Selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utløpt, kan et ånds­verk ikke gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­ha­ve­rens eller ver­kets anse­el­se eller egen­art eller på annen måte antas å kun­ne ska­de all­men­ne kulturinteresser.

Uten hen­syn til om verne­ti­den er utløpt kan depar­te­men­tet, når opp­ha­ve­ren er død, for­by at et ånds­verk gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en slik måte eller i en slik sam­men­heng som nevnt i førs­te ledd. Slikt for­bud kan depar­te­men­tet også ned­leg­ge på begjæ­ring fra en opp­ha­ver som lever, der­som ver­ket ikke er ver­net her i riket.

Bestem­mel­sen i § 5 førs­te ledd får til­sva­ren­de anven­del­se selv om opp­havs­ret­tens verne­tid er utløpt, eller ver­ket er uten vern her i riket.”

Klas­si­ker­ver­net er ikke for­ank­ret i inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner, men vi fin­ner det i de nor­dis­ke lan­de­ne. I Bern­kon­ven­sjo­nen art 6bis (2) om Moral rights, heter det: 

The rights gran­ted to the aut­hor in accor­dan­ce with the pre­ce­ding para­graph shall, after his death, be main­tai­ned, at least until the expiry of the eco­no­mic rights,”

Sis­te ledd i den nors­ke bestem­mel­sen, som inne­bæ­rer at plik­ten til navn­gi­vel­se består, er upro­ble­ma­tisk. Spil­ler man Edvard Griegs musikk eller set­ter man opp Hen­rik Ibsens skue­spill, så skal man ikke kun­ne hev­de at det er noe man har laget selv. I musikk kan vi fin­ne gans­ke man­ge eksemp­ler på at noen har for­synt seg av klas­si­ke­re, har laget mer “moder­ne” ver­sjo­ner, gjer­ne pop­ver­sjo­ner, som de har utgitt for å være egne kom­po­si­sjo­ner. Et inter­es­sant eksem­pel i den­ne sam­men­hen­gen er andre­te­ma­et i and­re sats i Mozarts piano­so­na­te K457. I den inn­spil­lin­gen jeg har valgt, med Mitsuko Uchi­da må vi ca 3.20 inn i sat­sen for å kom­me til det­te temaet.

Beet­ho­ven lik­te åpen­bart det­te, og bruk­te det­te tema­et i and­re sats av sin piano­so­na­te No 8 Path­ti­que, her frem­ført av Dani­el Barenboim.

Det er laget minst to pop­s­an­ger som er basert på den­ne. En er Bil­ly Joels “This Night” (refren­get). Bil­ly Joel har fle­re gan­ger frem­holdt Beet­ho­ven som sin favorittkomponist.

Og Loui­se Tuck­er — Mid­night Blue

Vi kan sik­kert fin­ne til­sva­ren­de eksemp­ler innen­for lit­te­ra­tur og bil­led­kunst, men jeg kjen­ner lit­te­ra­tur­his­to­ri­en og kunst­his­to­ri­en langt dår­li­ge­re enn jeg kjen­ner musikkhistorien. 

Men hva inne­bæ­rer det at et verk

gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­ha­ve­rens eller ver­kets anse­el­se eller egen­art eller på annen måte antas å kun­ne ska­de all­men­ne kulturinteresser.”

I Sve­ri­ge ver­se­rer ble det nylig avsagt en dom om det­te i Stock­holms Tings­rätt, Patent- och mark­nads­dom­sto­len. Svens­ka Aka­de­mi­en krev­de at de nyna­zis­tis­ke orga­ni­sa­sjo­ne­ne Nord­front og Nor­dis­ka mot­stånds­rörel­sen skul­le for­bys å bru­ke klas­sis­ke lit­te­rære verk på sine nett­si­der. Teks­te­ne ble gjen­gitt i sin ori­gi­na­le form, slik at det ikke var et spørs­mål om for­vreng­ning av teks­te­ne. Men de ble satt inn i en sam­men­heng som Svens­ka Aka­de­mi­en men­te var kren­ken­de. Jeg har gjen­gitt dom­men her, og jeg ret­ter en takk til Dani­el West­man som har sendt meg dom­men. Det er man­ge ved­legg til dom­men som viser den aktu­el­le bru­ken. Dis­se har jeg ute­latt, da det ble en vel­dig stor fil om jeg skul­le ta med disse. 

Det er ikke vans­ke­lig å for­stå at man mis­li­ker at nasjo­na­le kul­tur­skat­ter bru­kes av nyna­zis­ter, akku­rat som vi sterkt kan mis­li­ke at nazis­ter nær­mest har okku­pert noen nasjo­na­le sym­bo­ler. Men som det så ofte sies: Vi kan ikke for­by alt vi ikke liker. At noen eks­tre­mis­ter kan (mis)bruke deler av kul­tu­ren på den måten er noe vi må aksep­te­re som noe av den pri­sen vi må beta­le for ytringsfriheten.

Den poli­tis­ke ytrings­fri­he­ten har et sær­lig sterkt vern etter Grl § 100 tred­je ledd. Jeg viser her til først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for fler­tal­let i ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 “Hvit valgallianse”:

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som foruroliger.»

Det­te må også gjel­de når verk vi set­ter pris på blir brukt i en sam­men­heng som vi sterkt misliker.

Det er av åpen­ba­re grun­ner ikke opp­ha­ver­ne som rea­ge­rer på slik bruk. Arvin­ge­ne kan mis­li­ke det, men de har ikke len­ger noen ret­tig­hetr til ver­ke­ne. Det typis­ke er at det er repre­sen­tan­ter for en selv­be­stal­tet, kon­ser­va­tiv eli­te som rea­ge­rer når et verk gjen­gis på en måte som stri­der mot deres opp­fat­ning av hvor­dan det­te ver­ket skal pre­sen­te­res. Det kan være Wen­che Foss som for­la­ter en opp­set­ning av “John Gab­ri­el Bork­man”, som hun ikke orket å se. For all del: Det er en ærlig sak å mis­li­ke en kon­sert, tea­ter­opp­set­ning, en musikk­innspil­ling osv, og så gå i pau­sen, som Wen­che Foss gjor­de. Hun krev­de ikke at opp­set­nin­gen skul­le forbys.

For en gjen­nom­gang av klas­si­ker­ver­net i Nor­ge fram til år 2000, se Anne Beth Lan­ge “Klas­si­ker­ver­net i norsk rett”, Com­plex 1/2000. Her fin­ner man en omfat­ten­de, men ikke kom­plett over­sikt over prak­sis. Noen for­søk på å stan­se påstått kren­ken­de ver­sjo­ner av verk har hel­dig­vis ikke ført fram, som da noen vil­le for­by en tegne­se­rie­ut­ga­ve av Peer Gynt og et for­søk på å for­by Det nors­ke tea­te­ret å set­te opp Hen­rik Ibsens “Gjen­gan­ge­re” i en nynorsk ver­sjon. Men spo­re­ne skrem­mer like­vel. Blant det som har blitt for­budt og som i en peri­ode på ti år ble nek­tet solgt og nek­tet spilt på radio i Nor­ge, er Duke Elling­tons inn­spil­ling av Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall”. For en over­sikt over Grieg i jazz­ut­ga­ver, se NRK-artik­ke­len “Grieg som swin­ger”.

Duke Elling­tons Grieg-inn­spil­lin­ger er nok ikke det bes­te Duke Elling­ton har gjort, og det er ikke den bes­te inn­spil­lin­gen jeg har hørt av Griegs musikk — hvil­ket selv­føl­ge­lig er en sub­jek­tiv opp­fat­ning. Men det kren­ker ikke Grieg og Griegs musikk. Om det kren­ker noe, så er det enkel­te kul­tur­kon­ser­va­ti­ves opp­fat­ning om hvor­dan Griegs musikk skal spil­les. De bør ikke få bestem­me det­te. De fles­te betyd­ning­ful­le kom­po­nis­ter har vært og er åpne for musikk og and­re kul­turu­t­rykk langt uten­for main stre­am. Grieg var opp­tatt av og åpen for norsk folke­mu­sikk, som han bruk­te i sin musikk. Edvard Grieg døde i 1907. Jaz­zen var da i sin spe­de begyn­nel­se, og had­de ennå ikke kom­met til Nor­ge. Jeg tror at Edvard Grieg og and­re såkal­te “klas­sis­ke” kom­po­nis­ter had­de vært åpne for jazz, og for den saks skyld rock, om de had­de levd litt senere.

Jeg har nevnt at poli­tis­ke ytrin­ger har et sær­lig sterkt vern. Det sam­me gjel­der kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Det er der­for et alvor­lig angrep på ytrings­fri­he­ten om man for­byr kunst­ne­ris­ke ytrin­ger man ikke liker. Når det gjel­de ytrings­fri­het gene­relt og vern for uli­ke typer ytrin­ger, viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring.

Hvis vi først skal inn­om mulig kren­ken­de gjen­gi­vel­ser av Grieg, synes jeg at den ver­sjo­nen av Norsk dans no 2, som NRK spil­ler som kjen­nings­me­lo­di til “Nor­ge Rundt” hver fre­dag er ver­re enn Duke Elling­tons vesjo­ner. For ikke å snak­ke om når den sam­me melo­di­en bru­kes som lokke­to­ner av iskrembiler.

Vi kan også ta med Arne Dom­ne­rus’ inn­spil­ling av “Ja vi els­ker”, som også ble for­budt i Norge. 

Et for­bud mot frem­fø­ring av nasjo­nal­san­ger i ymse ver­sjo­ner står i et sær­de­les pro­ble­ma­tisk for­hold til Ytrings­fri­he­ten. Den poli­tis­ke ytrings­fri­het har et skjer­pet vern etter Grl § 100 tred­je ledd, som kom­mer i til­legg til ytrings­fri­hets­ver­net for kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Jeg mer­ker ikke noen poli­tis­ke under eller over­to­ner i Arne Dom­ne­rus inn­spil­lin­ger av Ja vi els­ker. Men vi kan gå til en annen klas­si­ker når det gjel­der frem­fø­ring av nasjo­nal­san­ger, nem­lig Jimi Hend­rix’ frem­fø­ring av USAs nasjo­nal­sang “Star Sprang­led Ban­ner” under Wood­stock­fes­ti­va­len i 1969.

Det er vans­ke­lig ikke å ten­ke på at den­ne ble frem­ført mens debat­ten om Viet­nam­kri­gen var på sitt mest inten­se i USA. Man hører bombe­fly, fly­alar­mer og bom­ber som fal­ler i frem­fø­rin­gen. Jeg får leg­ge til at Jimi Hend­rix selv har sagt at frem­fø­rin­gen ikke var ment slik, men jeg vel­ger like­vel å for­stå den i en slik sammenheng. 

De fles­te verk er glemt len­ge før det har gått 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. De som fort­satt er inter­es­san­te etter så lang tid, er så robus­te at de tåler at vi her­jer med dem. Edvard Griegs “I Dovre­gub­bens hall” står fjell­støtt. Duke Elling­tons inn­spil­ling har de fles­te glemt. Det had­de jeg også gjort, om det ikke i sin tid var blitt truf­fet et forbudsvedtak. 

Noen for­buds­ved­tak gjel­der bruk i rekla­me. En av de rekla­me­ne jeg hus­ker, er at Levis bruk­te Michel­ange­los bil­de fra Det six­tins­ke kapell, som ble fem­stilt slik at Gud over­rak­te en Levis-buk­se til men­nes­ke­ne. Den er også glemt av de fles­te, bort­sett fra oss som er opp­tatt av “klas­si­ker­ver­net”. Men her får jeg leg­ge til at kom­me­si­el­le ytrin­ger har et svakt ytrings­fri­hets­vern. Det er man­ge for­mer for rekla­me som er for­budt hos oss (f.eks. rekla­me for tobakk og alko­hol), uten at det blir ansett som noe alvor­lig inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Så for­bud mot å bru­ke klas­sis­ke verk i rekla­me møter ikke de sam­me ytrings­fri­hets­pro­ble­mer som når de bru­kes i poli­tis­ke sam­men­hen­ger eller er gjen­stand for kunst­ne­risk bear­bei­del­se. Det er dess­uten som regel bare en for­del om noen vil for­by en rekla­me. Det gir en medie­opp­merk­som­het som kna­pt kan kjø­pes for penger. 

Når det gjel­der ære­kren­kel­ser har man et visst vern i 15 år etter at en per­son døde. Det er det­te som har kom­met til over­la­ten i debat­ten i kjøl­van­net av Mar­te Michelets bok “Hva viss­te hjem­me­fron­ten”. Jeg har skre­vet fle­re kom­men­ta­rer om den saken, det­te er den sis­te. Vi har ikke len­ger noen for­bud mot blas­fe­mi i Nor­ge. Men vi har den­ne etter­lev­nin­gen etter et slags ære­kren­kel­ses- og blas­femi­vern i klas­si­ker­ver­net. Vi kan i dag hev­de at en av de gam­le kul­tur­per­son­lig­he­ter var en pedo­fil over­gri­per, at han var en ivrig skjørte­je­ger som var kro­nisk utro mot sin ekte­fel­le og vold­tok man­ge kvin­ner, at han begikk under­slag, at han grovt utnyt­tet sine ven­ner, osv. Det er bare å leg­ge til kren­ken­de påstan­der. Den som måt­te kom­me med sli­ke påstan­der uten å kun­ne doku­men­te­re dem, må reg­ne med kraf­tig og anta­ge­lig­vis vel­for­tjent kri­tikk. Men det er ikke ulov­lig og straff­bart å hev­de noe slikt. 

Men skul­le man frem­føre eller utgi en litt for frisk, utra­di­sjo­nell og pro­vo­se­ren­de ver­sjon av ved­kom­men­des verk, da kan man risi­ke­re sen­sur og og even­tu­elt straff hvis man ikke bøy­er seg for sen­su­ren. Slikt hører ikke hjem­me i 2021.

Print Friendly, PDF & Email