16. april 2021 er en trist dag for Norge og en skammens dag for Arbeiderpartiet.
Jeg har alltd vært en utro velger og har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg er nok en slags liberal sentrumsvelger. Jeg har stemt Arbeiderpartiet ved noen valg i løpet av de årene jeg har hatt stemmerett. Hvor mange, husker jeg ikke. Og det er ganske lenge siden sist. Men til nå har de vært med på min short list når et valg nærmer seg. Nå er det slutt. Jeg var litt i tvil om jeg faktisk skulle skrive Farvel, altså far vel, for jeg er ikke så sikker på om jeg mener det akkurat nå. Adjø betyr til Gud, og det passer heller ikke særlig godt.
Jeg har lenge sagt at Venstres største problem er FrP. Nå har de blitt slik at Arbeiderpartiets største problem er SP. Jeg vil ikke ha et stekt SP i regjering. SP er et like stort problem for AP som FrP er for Høyre og Venstre.
Det Arbeiderpartiet hadde av ryggrad har gått helt i oppløsning. Det har degenerert til et parti som går etter kortsiktige populistiske løsninger, i håp om å kapre noen stemmer — eller kanksje i frykt for å miste noen. De gikk i konkurranse med FrP om å ha en mest mulig umenneskelig innvandringspolitikk da innvandring var et hot tema.
Av frykt for å tape stemmer til SP har AP blitt et parti som er for å drepe rovdyr.
Bilistpartiet Arbeiderpartiet støttet utbygging av monstermotorveien E18 vestkorridoren, og slukte det falske agnet om at dette var et miljøprosjekt. De gikk gladelig med på å fjerne den grønne glasuren og kakepynten for å spare noen penger, slik at det bare er mer biltrafikk igjen. Man kan ikke ha tillit til et parti som lar en person som Sverre Myrli styre samferdselspolitikken.
LO har vært at aksegrått drivanker som har hindret AP å skifte kurs i en miljøretning. Man skal berge kortsiktge gamle arbeidsplasser fremfor å møte fremtiden. Generelt er de altfor tette båndene mellom LO og AP en viktig grunn til at jeg ikke har villet støtte AP. Da jeg var ganske ung arbeidet jeg er par år i Hydros fabrikker på Herøya. Jeg var medlem av Norsk kjemisk industriarbeiderforbud, og da ble vi tvangsinnmeldt i AP gjennom såkalt kollektivt medlemskap. Jeg mislikte ordningen sterkt. Når jeg ovenfor skriver at jeg aldri har vært medlem av noe politisk parti, er det altså ikke helt sant. På grunn av dette var jeg faktisk i et par år tvangsinnmeldt som medlem av Arbeiderpartiet.
At de nå gikk i allianse med populistene i FrP og SP for å skrote rusreformen er ikke den eneste grunnen til at jeg nå sier farvel til Arbeiderpartiet og fjerner dem fra min short list med partier det kan være mulig å stemme på.. Men det var dette som fkkk begeret til å flyte over.
Jeg har merket meg at Hege Ullstein skriver at det Arbeiderpartiet sa nei til en dårlig rusreform, for å starte arbeidet med en bedre rusreform. Du kjenner det politiske spillet bedre enn meg, Hege. Men dette tror jeg ikke noe på. Jeg skal ikke påstå at jeg har satt meg veldig grundig inn i den foreslåtte rusreformen. Det er sikkert mye i den som kan gjøres bedre. Men det var nå toget gikk for det prinsipielle spørsmålet: Skal man straffes for rusbruk eller skal man ikke straffes? Om det skulle bli en regjering etter valget i september med AP og SP som de dominerende partiene, har jeg ingen tro på at SP vil gå med på å fremme et forslag om en ny og bedre rusreform. Det er dessuten langt fra sikkert at de borgerlige partiene (som egentlig inkluderer SP) vil være særlig kompromissvillige for at AP skal kunne innkassere en slik seier. Jeg er redd at rusreformen, i en eller annen form, i praksis er utsatt til etter valget 2025.
Jeg får legge til at det alltid har vært en klar forskjell mellom Arbeiderpartiet på riksplan og partiet i Oslo. Jeg synes at AP har gjort det bra i Oslo siden de overtok byrådsmakten sammen med SV og MDG i 2015. Raymond Johansen gjør en utmerket jobb for byen som byrådsleder, og jeg har stor sans for politikere som blant andre Andreas Halse og Kamzy Gunaratnam. Her slipper vi også å plages med Senterpartiet.
Jeg syntes at Jonas Gahr Støre var en utmerket utenriksminister, den beste i den perioden jeg har fulgt med i politikken. Han imponerte ikke like mye som helseminister. En av mine venner som er nærmere politikken enn hva jeg er, sa det slik etter valget i 2017: Jonas Gahr Støre ville vært en veldig god statsminister, men han var/er en dårlig statsministerkandidat. Jeg var i alle fall enig den gangen. Jeg liker politikere som er reflekterte og som ikke bare uttaler seg i tabloide overskrifter og gjentar sine talepunkter. Men man får dessverre ikke så mange stemmer på den måten.
Jonas Gahr Støre har taklet rollen som opposisjonspolitiker ganske dårlig. Han har opptrådt for forsvarlig i den rollen, og det er ikke slik en opposisjonleder som har ambisjoner om å vinne neste valg opptrer.
Jeg ønsker et regjeringsskifte. Jeg vil langt heller ha Jonas Gahr Støre enn Trygve Slagsvold Vedum som statsminister. De velgerne Arbeiderpartiet taper på denne saken, taper de neppe til Senterpartiet. Per i dag håper jeg på et svekket Arbeiderparti med et enda mer svekket Senterparti ved valget i september. Jeg håper at SV og MDG til sammen blir større enn SP, slik at det ikke blir noe av SP-drømmen om å kunne lage en flertallsrgjering bare med AP.
Venstre kan kanskje få noen nye velgere etter dette. Men her vil jeg nok tenke mer som kollega og Venstrepolitiker Sofie A. E. Høgestøl skriver på Twitter:
“Noen prøvde å trøste meg med at dette blir en god valgkampsak for Venstre. Men det gjorde meg bare enda tristere. Jeg vil ikke at dette skal være en valgkampsak, at rusavhengiges skjebne skal bli valgkampretorikk. Jeg ville ha et bredt politisk flertall bak en rusreform.”
Jeg har lært meg at man aldri med skråsikkerhet skal si hva man aldri kommer til å gjøre. Kanskje blir Jonas Gahr Støre den statsministeren jeg en gang trodde/håpet han kunne bli, og da kan jeg nok ta mitt standpunkt opp til ny vurdering før valget i 2025. Men da må han levere først.