NTNU, Eikrem-saken og ytringsfrihet

NTNU har brukt sann­syn­lig­vis vel­dig mye pen­ger på å lage Eik­rem-saken til en for­fer­de­lig smør­je. Jeg har kom­men­tert den­ne saken fle­re gan­ger. Jeg tror den­ne kom­men­ta­ren fra 29. sep­tem­ber 2018 var den førs­te. En liten opp­sum­me­ring av saken.

Første­ama­nu­en­sis Øyvind Eik­rem uttal­te seg om inn­vand­rings­spørs­mål til blog­gen Resett. Den er av man­ge grun­ner ikke blant de jeg bru­ker tid på å lese, så hva han fak­tisk sa, vet jeg ikke. Fle­re av hans kol­le­ger mis­lik­te det­te, noe jeg i og for seg kan for­stå. Jeg vil­le nok ald­ri ha uttalt meg til Resett. Men Øyvind Eik­rem har selv­føl­ge­lig den sam­me rett til å utta­le seg til Resett som and­re har til å utta­le seg til NRK, Aften­pos­ten, Mor­gen­bla­det, Klasse­kam­pen, Adresse­avisn og Uni­ver­si­tets­avi­sa. Vi kan like det eller la være å like det, men han har selv­føl­ge­lig også rett til å gjø­re det jeg og and­re måt­te mislike. 

Det er sær­lig de upo­pu­læ­re menin­ger som kre­ver ytrings­fri­he­tens beskyt­tel­se. I ple­nums­dom­men Rt-1997–1821 Hvit valg­al­li­an­se, skri­ver først­vo­te­ren­de som tal­s­per­son for flertallet: 

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som foruroliger.»

Maga­si­net Fil­ter nyhe­ter begyn­te å gra­ve i saken, og men­te at han opp­tråd­te under pseu­do­nym, visst­nok Einar Tambar­skjel­ve (eller Einar Dis­se­mage som det vel blir på et mer moder­ne norsk) i en inn­vand­rings­kri­tisk Face­Bo­ok grup­pe. Det er ikke sær­lig ære­rikt ikke å bru­ke eget navn når man ytrer seg, men det er til­latt. Noen gan­ger kan man ha et legi­timt øns­ke om å hol­de to rol­ler fra hver­and­re, og der­for vel­ge et pseu­do­nym. Det­te har også blitt en sak ved NTNU.

NTNU har enga­sjert advo­kat­fir­ma­et Simon­sen, Vogt og Wiik (SVW) til å grans­ke saken. Det har gans­ke sik­kert vært dyrt. Det ser ikke ut til at det har vært sær­lig vel anvend­te pen­ger fra NTNU. Jeg har ikke lest deres rap­port, og kjen­ner den bare gjen­nom det som har kom­met frem i media, samt det jour­na­lis­ten fra Uni­ver­si­tets­avi­sa refe­rer­te da jeg snak­ket med hen­ne. Det hør­tes ut som om hun kjen­te den rime­lig godt. 

Jeg får leg­ge til at det er insti­tut­tet hvor Øyind Eik­rem er ansatt, Insti­tutt for sosi­alt arbeid, som har rotet det­te til, og så langt jeg kan se ikke NTNU som sådan. Saken har ver­sert noen år. Da den blus­set opp i 2018, uttal­te davæ­ren­de rek­tor Gun­nar Bovim til Unive­si­tets­avi­sen:

” — Vi har hånd­tert den­ne saken dår­lig. Eik­rem skul­le ikke fått munn­kurv, sier han, og slår fast:

- Det er bare å leg­ge seg flat her.

Men Bovim er klar på at hånd­te­rin­gen av Eik­rem-saken run­de II ikke er repre­sen­ta­tiv for NTNUs hold­ning til aka­de­misk ytringsfrihet.

- Her hos oss hol­der vi ytrings­fri­hets­fa­nen høyt. Det er blant annet der­for vi hol­der oss med en fri avis. Vi skal hol­de oss med en debatt­kul­tur hvor det er meget høyt under taket, og hvor folk ikke blir pålagt munn­kurv for sine menin­gers skyld.

- Har du for­mid­let det­te til insti­tutt­le­der Rii­na Kiik?

- Jeg har gitt råd til ISAs leder om det­te, ja. Her er det vik­tig å få fram at Kiik søk­te råd på sen­tralt hold om hvor­dan hun skul­le hånd­te­re den­ne saken, før hun ager­te. Jeg må bare kon­sta­te­re at hun fikk dår­lig råd fra oss. Det­te har vi tatt opp internt i våre leden­de organer.”

Hvis jeg under pseu­do­nym skul­le kom­me med poli­tisk ukor­rek­te menin­ger i sosia­le medi­er som vil­le ha pro­vo­sert mine kol­le­ger, så vil­le det ha vært UiO og mine kol­lek­ter helt uved­kom­ment. Jeg har ytrings­fri­het og har full rett til å ytre meg, også på måter som mine kol­le­ger måt­te bli pro­vo­sert av og sterkt mislike.

SVW skal ha kom­met til at de pesu­do­ny­me utta­lel­se­ne på FB er i strid med strl § 185 og der­med straff­ba­re. Jeg har ikke sett de kon­kre­te utta­lel­se­ne, og har ingen mening om akku­rat det spørs­må­let. Men uan­sett: Det har ingen betyd­ning for Øyvind Eik­rems arbeids­for­hold. Om jeg skul­le gjø­re noe ulov­lig, hva enten der er å kjø­re bil i fyl­la, slå ned en per­son, kren­ke noen pri­vat­liv eller kom­me med hate­ful­le eller dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, så ved­kom­mer ikke det mitt arbeids­for­hold ved UiO. Det er even­tu­elt et for­hold for politiet.

Om jeg skal sto­le på jour­na­lis­ten fra Uni­ver­si­tets­avi­sa, så skal SWV ha sagt at ytrin­gen ikke vil­le være straff­bar så len­ge den var ano­nym, men ble straff­bar for­di iden­ti­te­ten hev­des å være avslørt. Det­te viser først og fremst at det­te har ikke de som har skre­vet rap­por­ten for­stått mye av. Skal man vur­de­re om en ytring er straff­bar, må man se på ytrin­gens inn­hold. I en even­tu­ell straffe­sak må det bevi­ses ut over enhver rime­lig tvil at ved­kom­men­de per­son fak­tisk skrev den. Blir det­te bevist, har det ingen betyd­ning om ytrin­ge­ne ble frem­satt ano­nymt eller ikke. SWV skal også ha hev­det at selv om man ikke kan bevi­se at Øyvind Eik­rem har skre­vet de omstrid­te inn­leg­ge­ne, så vil han like­vel kun­ne hol­des ansvar­lig på grunn av hans til­knyt­ning til grup­pen. Jeg vet ikke om de mener at han kan straf­fes for å ha til­knyt­ning til grup­pen, jeg base­rer meg her bare på det jour­na­lis­ten fortalte.

Den som ytrer seg på Face­Bo­ok eller i and­re fora er ansvar­lig for sin egen ytring, men ikke for hva and­re måt­te ytre i den sam­me grup­pen. I den såkal­te “Kaker­lakk­dom­men” HR-2020–184‑A står det i avsnitt 35:

As ytring kom etter en rek­ke kren­ken­de ytrin­ger mot C i kom­men­tar­fel­tet fra and­re per­soner. A kan ikke straf­fes for and­res kom­men­ta­rer, og jeg er ikke enig med lag­manns­ret­ten i at A har gitt sin «til­slut­ning» til dem. Men dis­se and­re kom­men­ta­re­ne er egnet til å styr­ke den for­stå­el­se av As ytring som kan utle­des av de orde­ne hun selv valg­te, og som jeg har rede­gjort for.”

Ansat­te har selv­sagt ytrings­fri­het. I SWV-rap­por­ten skal det visst­nok stå at Øyvind Eik­rem vil­le ha vært beskyt­tet av den aka­de­mis­ke fri­het om det­te had­de vært sagt i egen­skap av første­ama­nu­en­sis ved NTNU, men at han ikke er bes­yt­tet av det­te siden det var utta­lel­ser han kom med pri­vat. Om det­te er kor­rekt gjen­gitt, viser også det­te at advo­ka­te­ne ikke har gjort en god jobb. Som norsk bor­ger har Øyvind Eik­rem sin ytrings­fri­het som alle oss and­re, også til å kom­me med utta­lel­ser som de fles­te av oss måt­te mislike. 

Selv om den aka­de­mis­ke fri­het på man­ge måter er ytrings­fri­he­tens far eller mor (stryk det som ikke pas­ser), så sup­ple­rer den i prak­sis den gene­rel­le ytrings­fri­he­ten. Som uni­ver­si­tets­an­sat­te er vi i en sær­lig pri­vi­li­gert stilling. 

I en på man­ge måter ulykk­sa­lig sak ble en pro­fes­sor ved UiO avskje­di­get for noen år siden. Han ble opp­fat­tet som en pest og en pla­ge av sine kol­le­ger og sine over­ord­ne­de, og kom med man­ge kri­tis­ke utsagn om dem og deres kom­pe­tan­se. Dess­ver­re end­te saken med at avd­kje­den ble opp­rett­holdt på et gans­ke for­ma­lis­tisk grunn­lag: Han had­de ikke møtt på møter som ledel­sesn had­de inn­kalt ham til, slik at den vik­tigs­te lær­dom­men av saken blir at hvis man blir kalt inn på tep­pet av ledel­sen, da stil­ler man i det møtet, uan­sett hvor menings­løst og tåpe­lig man måt­te mene at det er. Saken ble anket til Høy­este­rett, men anke­ut­val­get til­lot ikke at saken ble frem­met for Høy­este­rett — av grun­ner jeg ikke går nær­me­re inn på. Anke­ut­val­get kom imid­ler­tid med føl­gen­de utsagn, Rt-2011–1011, som også er rele­vant i Eikrem-saken.

«Høy­este­retts anke­ut­valg under­stre­ker at ytrings­fri­he­ten, slik den­ne blant annet kom­mer til uttrykk i Grunn­lo­ven § 100 førs­te ledd og EMK artik­kel 10 nr. 1, gir svært vide ram­mer for hva en viten­ska­pe­lig ansatt kan si om fag­li­ge og admi­ni­stra­ti­ve spørs­mål, selv om det­te inne­bæ­rer å tale ledel­sen eller and­re midt i mot. Den frie aka­de­mis­ke menings­ut­veks­ling er en grunn­leg­gen­de ver­di, og en for­ut­set­ning for at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal kun­ne fyl­le sin opp­ga­ve i et demo­kra­tisk sam­funn. (…) Men også en viten­ska­pe­lig med­ar­bei­der må ta et visst hen­syn ved sin opp­tre­den over­for kol­le­ger og and­re han kom­mer i kon­takt med i sin stil­ling. Han må også ha arbeids­mil­jø­et for øye. I de mest gra­ve­ren­de til­fel­ler vil ytrings­fri­he­ten måt­te vike også på en are­na som det­te, i den for­stand at ytrin­ger som er util­bør­li­ge på grunn av form, tid, forum, omfang eller skade­virk­nin­ger, kan dan­ne grunn­lag for avskjed.»

Når det gjel­der å ta et visst hen­syn, betyr det selv­sagt ikke at man skal la være å kom­me med kri­tis­ke ytrin­ger, eller ytrin­ger som ens kol­le­ger og over­ord­ne­de blir pro­vo­sert av. 

Sivil­om­buds­man­nen har ved fle­re anled­nin­ger vur­dert saken om offent­lig ansat­tes ytrings­fri­het. Det har først og fremst vært offent­lig ansat­tes utta­lel­ser om eget arbeids­felt. I en opp­sum­me­ring fra 2015 skri­ver sivil­om­buds­man­nen:

Det er også pekt på at det skal mye til før gren­se­ne for den ansat­tes ytrings­fri­het er over­skre­det. Ytrin­ger som ikke er under­gitt taus­hets­plikt, og som i hoved­sak gir uttrykk for arbeids­ta­ke­rens egne opp­fat­nin­ger, vil det van­lig­vis være anled­ning til å kom­me med. Det gjel­der også ytrin­ger som arbeids­gi­ve­ren opp­fat­ter som uøns­ke­de, uhel­di­ge eller ube­ha­ge­li­ge. Offent­li­ge ansat­te har et vidt spille­rom – både i form og inn­hold – for offent­lig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeids­om­rå­de og egen arbeids­plass. Det er i utgangs­punk­tet arbeids­gi­ve­ren som må bevi­se at ytrin­gen påfø­rer eller kan påfø­re virk­som­he­ten skade.”

En opp­sum­me­ring:

Om Øyvind Eik­rem har uttalt seg pseu­do­nymt til en FB-grup­pe, ved­kom­mer det­te ikke NTNU, uav­hen­gig av om utta­lel­se­ne er i strid med strl § 185 eller ikke. Han har sin ytrings­fri­het, og NTNU kan ikke leg­ge seg opp i det.

Jeg viser ellers til min bok “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring”, hvor det blant annet er et kapit­tel om ansat­tes ytringsfrihet.