Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2021. 3. etappe: Biella – Canale

Leave a comment

Som ventet ble det et spurtoppgjør på gårsdagens etappe. Det var en fin spurt av Tim Merlier. Laget hans, Alpecin-Fenix hadde som mål å vinne en etappe i årets Giro. Målet er nådd. Resten vil bli bonus.

Dagens etappe er 190 km lang. Første del er ganske flat. På de siste 70 km er det fire stigninger, hvorav tre er klassifiserte. Men det er bare en tredje og to fjerdekategori stigninger. Det kan hende at et brudd kan klare å komme seg løs i et slikt terreng, men jeg tviler på at det vil skje så tidlig i giroen, før posisjonene har satt seg. Jeg tror ikke at disse stigningene er nok til å riste av seg konkurrenter. De siste 20 km går stort sett nedover, så her kan farten bli stor. Det er en svak stigning de siste par hundre meter før mål. Kanskje er det nok til at enkelte av de mest utpregede spurterne ikke kommer opp i toppfart.

Dagens etappe starter vest-nordvest for gårsdagens målby.

Etappen passerer litt øst for området Caluso. Jeg må medgi at dette området fortsatt var ukjent for meg. Men Aperitif hadde en begeistret omtale av Antoniolo Erbaluce di Caluso (kun for abonnenter), så jeg måtte bestille et par flasker av den. Den er laget av druen erbaluce. Det er en veldig lokal og sjelden drue. Jeg synes det er mer spennende med viner laget av lokale druer, enn enda en vin laget med “internasjonale” druer, som ofte betyr franske druer som f.eks. Chardonnay. Det er en vin med smak av gul frukt, den er ganske fyldig og har god, men ikke dominerende syre. Den har noe preg av sitrus, og da tenker jeg mest i retning grapefrukt. Aperitif skriver at den tåler å lagres i 4-5 år. Jeg kjøpte to flasker, og en gikk med til gårsdagens fiskemiddag (ovnsbakt kveite). Den andre kan godt få lov til å ligge en stund.

En periode var det slik at vinprodusenter så at franske produsenter fikk bedre betalt for sine viner enn de gjorde selv. Da tenkte mange at vi må ha druer av bedre kvalitet, og man plantet de franske druene, som Cabernet Sauvignon, Merlot, Chardonnay osv. Senere har man, eller i alle fall mange, lært at det ikke nødvendigvis er spørsmål om hvilken drue man dyrker, men om hvordan man behandler de druene man dyrker. Det er ikke bare i Italia at vi ser at lokale, til tider nærmest utryddingstruede druer får sin renessanse. Men det finnes flere lokale og for de fleste ukjente druer i Italia enn i de fleste andre vinland.

Jeg synes viner laget på lokale druer er mer interessante, som ikke nødvendigvis betyr at de er bedre. Leter man etter viner i et land som Italia, blir ikke en hvitvin eller rødvin laget av druer som egnetlig trives bedre andre steder, særlig interessante. Det lages ganske mye rosso av f.eks. merlot og bianco av chadonnay i Italia. Det er vanligvis ikke viner det er verdt å lete etter. Men er man i området, drikker man selvfølgelig lokal vin.

Mot slutten av etappen er vi innom eller i alle fall i nærheten av noen av de mest kjente vinområdene i Piemonte som Barolo og Barbaresco. Det er viner laget på druen Nebbiolo, som også aperitiffen til prologen var laget av. Nebbiolo er en drue man lett kan bli litt lurt av. Den har ganske lys farge, og vi har lett for å tenke at lyse rødviner, er ganske lette. Slik er det ikke med viner av Nebbiolo. Det er viner med kraftig smak og mye tanniner. Det er også noe som gjør druen ganske lett å identifisere. Relativt lyse viner med farge som ofte går i retning mursteinsrød, med markerte tanniner — det er ofte Nebbiolo.

2016-årgangen av Barbaresco har nylig kommet i salg hos Vinmonopolet. Årgangen har fått begeisrede omtaler. Selv har jeg så langt ikke smakt den, og har derfor ingen mening om den. Det er ganske dyre viner, fra ca 250 kroner og oppover.

I Piemonte produseres det mye vin og mye forskjellig vin. Det blir lett tll at vi tar for oss de mest anerkjente vinene, som i praksis gjerne betyr viner laget av Nebbiolo og Barbera, i tilllegg til Moscato-viner, men mindre vi er innom et av områdene som er mest kjent for noe annet. Jeg velger derfor å trekke fram den blå druen som ofte har en tendens til å havne blant “dessuten har vi også …”, nemlig Dolcetto. Dolcetto er et navn som sier at den er søt. Druen er søt, men det betyr ikke at vinen er søt.

Dolcetto modner tidligere enn flere av de andre druene som dyrkes i området, som gjør at den dyrkes på steder hvor det kan være vanskelig å få fram moden Nebbiolo og Barbera. Den dyrkes i det meste av Alba-området. Viner av dolcetto har gjerne blitt karakterisert som en hverdagsvin. Men i de senere år har vi sett en kvalitetsheving i det meste av vinverden. De aller beste vinene, de som de fleste av oss uansett ikke har råd til, har nådd et slags toppunkt. Men på nivåene under har kvaliteten hevet seg betydelig, til glede for oss som liker god vin uten at vi må ruinere oss for å få den. Vinprodusentene har blitt flinkere både i vinmarken og i vinkjelleren, og resultatet er generelt bedre vin. De som følger bedre med på slikt enn meg, sier at det har blitt mye lenger mellom de dårlige årgangene enn det var tidligere. Man klarer ofte å redde det som kunne ha blitt en dårlig årgang — selv om årganger fortsatt kan variere i en del områder.

Viner av dolcetto har gjennomgående blitt bedre, og har hevet seg over nivået for en “hverdagsvin”, hvis man ikke er altfor kresen og snobbete. De når neppe de samme høyder som de beste vinene laget av f.eks. Nebbiolo. Men vil man ha en rødvin til italiensk mat, prøv gjerne en dolcetto. Vår Dolcetto d’Alba fungerte aldeles utmerket til pizza.

Til gårsdagens etappe skrev jeg at barbera er den druen det dyrkes mest av i Piemonte: 30%. Den neste på listen er Moscato, som står for 21%. Dolcetto er på tredjeplass med 13%. Først på fjerdeplass i volum kommer Nebbiolo, med 10%. Erbaluce, som jeg startet med, er ikke med på den oversikten jeg har hentet disse tallene fra, hvilket betyr at den utgjør mindre enn 2% av produksjonen.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2021

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.