I vini del Giro d’Italia 2021. 4. etappe: Piacenza — Sestola

Jeg lik­te måten Taco van der Hoorn vant på i går. Jeg had­de egent­lig ven­tet at et brudd skul­le ha vært kjørt inn tid­li­ge­re, men når det ikke ble slik er det sti­lig å gå solo og vin­ne omtrent når brud­det hentes. 

På dagens etap­pe får ryt­ter­ne en liten smak av fjell, og etap­pen avslut­ter på top­pen av en andre­ka­te­go­ri stig­ning. Det er nok for tid­lig til at sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne vil vise seg fram. Men de som jak­ter på den blå klatre­trøy­en vil nok begyn­ne å vise seg fram. Det kan hen­de at den trøy­en skif­ter skuld­re etter dagens etap­pe. Filip­po Gan­na har vel hel­ler ikke nok ledel­se til at han kan føle seg trygg. 

Vi er i regio­nen Emi­lia-Romag­na. Det er en todelt region, med Eimi­la i nord og vest, Romag­ne i sør og øst. I dag er vi stort sett i Emilia.

I førs­te del av etap­pen hol­der vi oss på Po-slet­ten. Det er et frukt­bart områ­de som er skjer­met av fjell på fle­re kan­ter. Her er det gans­ke mye vann, og vi ser ofte kana­ler langs vei­ene. Så langt jeg har over­sikt er det­te et av to områ­der i Euro­pa hvor de dyr­ker ris. Det and­re områ­det er Camar­gue, som er Rhô­ne-del­ta­et i Frank­ri­ke. Områ­det hvor vi er nå, er områ­det for blant annet risotto.

Den­ne delen av Eimi­la er ikke minst kjent for sin ost og skinke. 

Par­me­san er egent­lig den frans­ke beteg­nel­sen på osten fra områ­det, og har vært tatt i bruk nær­mest som en gene­risk beteg­nel­se. Det har vært mye strid om det­te, og i Euro­pa er det ikke len­ger til­latt å bru­ke beteg­nel­sen på ost som ikke er laget i områ­det. Men det skal vi la lig­ge i den­ne sam­men­hen­gen. Egent­lig er det de to oste­ne Par­mig­ia­no reg­gia­no og Gra­na pada­no som upre­sist beteg­nes som par­me­san. Litt for­enk­let kan man si at Par­mig­ia­no reg­gia­no er hånd­verks­pro­duk­tet og den fines­te osten, mens Gra­na pada­no er mer et indu­stri­pro­dukt. Hvis jeg skal ha noen ski­ver av den­ne type ost til f.eks en car­pac­cio, Cesar­sa­lat mm, vel­ger jeg Par­meig­gia­no reg­gia­no. Men for det mes­te bru­ker vi slik ost på pasta­ret­ter. Da synes jeg Gra­na pada­no er til­strek­ke­lig, og at det ikke er noen grunn til å kjø­pe den dyre­re Par­mig­gia­no reggiano.

Det sel­ges noe som kal­les “par­me­san” på bok­ser, ment for å drys­ses på pasta­ret­ter m.m. Om jeg har for­stått det rett, er det­te den ofte gans­ke tyk­ke skor­pen på osten som er malt opp. Jeg har hørt ryk­ter om at det fort­satt sel­ges, men jeg har ikke kjøpt det­te på man­ge år. Det sma­ker pyton, så styr unna. En stund trod­de jeg at det var det­te som var par­me­san, og kun­ne ikke fat­te at noen lik­te osten. Men så fikk jeg sma­ken på ordent­lig parmesan.

Vi kom­mer så til Par­ma, som er kjent for sin skin­ke .Det er sam­men­heng mel­lom osten og skin­ken. Gri­se­ne som skal bli til par­ma­skin­ke fores på en spe­sial­blan­ding av frø, korn og myse fra par­me­san­ost. I kva­li­tets­pro­duk­sjon er fôret vik­tig, hva enten det drei­er seg om kjøtt­pro­duk­sjon eller melkeproduksjon. 

Det er aspar­ges­se­song. Hvit aspar­ges med Par­ma-skin­ke er en utmer­ket rett. Man skal ha gans­ke mye for å gjø­re det til hoved­rett. Men det er en utmer­ket for­rett, eller kan­skje en lunsj­rett. Sist vi spis­te hvit aspar­ges var den fransk, og vi spis­te den med spansk ser­ra­no­skin­ke. Og for å hol­de oss uten­for dagens områ­de, drakk vi en tysk hvit­vin til: En sli­va­ner fra Fran­ken, som er den fore­truk­ne aspar­gesvi­nen i Tysk­land. Men par­ma­skin­ke er utmerkt. Jeg er litt uisk­ker på om det er bry­et verdt å lete opp en hvit­vin fra Emi­lia til den­ne. Om jeg skul­le hold meg ikke så langt unna der vi er i Ita­lia, vil­le jeg enten ha gått til­ba­ke til Pie­mont, eller litt mot nord-øst vil Vene­to og Soave. 

Det er gjer­ne slik at de mest frukt­ba­re områ­de­ne ikke gir den bes­te vinen. Vin­dru­er gir best resul­tat når de vokser på litt kar­ri­ge ste­der, og må kjem­pe for til­væ­rel­sen. Så det er ikke her vi fin­ner de mest inter­es­san­te vine­ne i Italia. 

Vi må litt syd for dagens etap­pe for å fin­ne vin. Det størs­te klas­si­fi­ser­te områ­det DOC-områ­det Col­li Piacenti­ni. Den beskri­ves som en av Ita­lias mest varier­te klas­si­fi­ka­sjo­ner når det gjel­der antall dru­er. Her pro­du­se­res hvit, rosé og rødvin; stil­le, per­len­de og mus­se­ren­de. Det bru­kes mye dru­er som man fin­ner and­re ste­der. Det­te er typis­ke viner som man drik­ker hvis man er i områ­det, men som man ikke leter etter. 

I en sub­sone pro­du­sers den sjeld­ne Vin San­to di Vigole­no, som lages av sjeld­ne drue­sor­ter som sat­na maria og mela­ra. Vinen beskri­ves som frem­ra­gen­de. Men jeg har ikke smakt den, og kan der­for ikke si noe mer om den. Jeg note­rer meg den til nes­te gang jeg måt­te være i det­te området.

DOC Gut­tur­nio lig­ger lengst vest. Her pro­du­se­res sær­lig rødvi­ner av bar­be­ra og croatina.

Etap­pen tar av i ret­ning fjel­le­ne i Par­ma. Vi er inn­om områ­det Col­li di Par­ma. Men langs sis­te del av etap­pen er det ikke mye vin å hente. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email