Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2021. 4. etappe: Piacenza – Sestola

Leave a comment

Jeg likte måten Taco van der Hoorn vant på i går. Jeg hadde egentlig ventet at et brudd skulle ha vært kjørt inn tidligere, men når det ikke ble slik er det stilig å gå solo og vinne omtrent når bruddet hentes.

På dagens etappe får rytterne en liten smak av fjell, og etappen avslutter på toppen av en andrekategori stigning. Det er nok for tidlig til at sammenlagtkandidatene vil vise seg fram. Men de som jakter på den blå klatretrøyen vil nok begynne å vise seg fram. Det kan hende at den trøyen skifter skuldre etter dagens etappe. Filippo Ganna har vel heller ikke nok ledelse til at han kan føle seg trygg.

Vi er i regionen Emilia-Romagna. Det er en todelt region, med Eimila i nord og vest, Romagne i sør og øst. I dag er vi stort sett i Emilia.

I første del av etappen holder vi oss på Po-sletten. Det er et fruktbart område som er skjermet av fjell på flere kanter. Her er det ganske mye vann, og vi ser ofte kanaler langs veiene. Så langt jeg har oversikt er dette et av to områder i Europa hvor de dyrker ris. Det andre området er Camargue, som er Rhône-deltaet i Frankrike. Området hvor vi er nå, er området for blant annet risotto.

Denne delen av Eimila er ikke minst kjent for sin ost og skinke.

Parmesan er egentlig den franske betegnelsen på osten fra området, og har vært tatt i bruk nærmest som en generisk betegnelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke lenger tillatt å bruke betegnelsen på ost som ikke er laget i området. Men det skal vi la ligge i denne sammenhengen. Egentlig er det de to ostene Parmigiano reggiano og Grana padano som upresist betegnes som parmesan. Litt forenklet kan man si at Parmigiano reggiano er håndverksproduktet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et industriprodukt. Hvis jeg skal ha noen skiver av denne type ost til f.eks en carpaccio, Cesarsalat mm, velger jeg Parmeiggiano reggiano. Men for det meste bruker vi slik ost på pastaretter. Da synes jeg Grana padano er tilstrekkelig, og at det ikke er noen grunn til å kjøpe den dyrere Parmiggiano reggiano.

Det selges noe som kalles “parmesan” på bokser, ment for å drysses på pastaretter m.m. Om jeg har forstått det rett, er dette den ofte ganske tykke skorpen på osten som er malt opp. Jeg har hørt rykter om at det fortsatt selges, men jeg har ikke kjøpt dette på mange år. Det smaker pyton, så styr unna. En stund trodde jeg at det var dette som var parmesan, og kunne ikke fatte at noen likte osten. Men så fikk jeg smaken på ordentlig parmesan.

Vi kommer så til Parma, som er kjent for sin skinke .Det er sammenheng mellom osten og skinken. Grisene som skal bli til parmaskinke fores på en spesialblanding av frø, korn og myse fra parmesanost. I kvalitetsproduksjon er fôret viktig, hva enten det dreier seg om kjøttproduksjon eller melkeproduksjon.

Det er aspargessesong. Hvit asparges med Parma-skinke er en utmerket rett. Man skal ha ganske mye for å gjøre det til hovedrett. Men det er en utmerket forrett, eller kanskje en lunsjrett. Sist vi spiste hvit asparges var den fransk, og vi spiste den med spansk serranoskinke. Og for å holde oss utenfor dagens område, drakk vi en tysk hvitvin til: En slivaner fra Franken, som er den foretrukne aspargesvinen i Tyskland. Men parmaskinke er utmerkt. Jeg er litt uiskker på om det er bryet verdt å lete opp en hvitvin fra Emilia til denne. Om jeg skulle hold meg ikke så langt unna der vi er i Italia, ville jeg enten ha gått tilbake til Piemont, eller litt mot nord-øst vil Veneto og Soave.

Det er gjerne slik at de mest fruktbare områdene ikke gir den beste vinen. Vindruer gir best resultat når de vokser på litt karrige steder, og må kjempe for tilværelsen. Så det er ikke her vi finner de mest interessante vinene i Italia.

Vi må litt syd for dagens etappe for å finne vin. Det største klassifiserte området DOC-området Colli Piacentini. Den beskrives som en av Italias mest varierte klassifikasjoner når det gjelder antall druer. Her produseres hvit, rosé og rødvin; stille, perlende og musserende. Det brukes mye druer som man finner andre steder. Dette er typiske viner som man drikker hvis man er i området, men som man ikke leter etter.

I en subsone produsers den sjeldne Vin Santo di Vigoleno, som lages av sjeldne druesorter som satna maria og melara. Vinen beskrives som fremragende. Men jeg har ikke smakt den, og kan derfor ikke si noe mer om den. Jeg noterer meg den til neste gang jeg måtte være i dette området.

DOC Gutturnio ligger lengst vest. Her produseres særlig rødviner av barbera og croatina.

Etappen tar av i retning fjellene i Parma. Vi er innom området Colli di Parma. Men langs siste del av etappen er det ikke mye vin å hente.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2021

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.