I vini del Giro d’Italia 2021. 8. etappe: Foggia — Guardia Sanframondi

Så var Caleb Ewan den ras­kes­te igjen. Det var en ele­gant gjen­nom­først spurt. 

I dag er det nok en etap­pe med det vi får kal­le mode­ra­te fjell, selv om de er mer enn har­de nok for sli­ke som meg. Det er en andre­ka­te­go­ri etter 120 km, og spørs­må­let er om noen kla­rer å dis­tan­se­re for­føl­ge­re så mye at de ikke blir tatt igjen i de omtrent 40 km med utfor­kjø­rin­ger som føl­ger etter den­ne top­pen. Spur­ter­ne, som ofte ikke hen­ger med de bes­te i klat­rin­ge­ne, er ofte gode når det skal syk­les ned­over. Kan­skje er det dris­tig­he­ten og gal­ska­pen som gjør at de våger å sat­se både i utfor­kjø­rin­ger og spur­ter. Men etap­pen avslut­ter opp en fjer­de­ka­te­go­ri stig­ning. De utpre­ge­de spur­ter­ne hen­ger nok ikke helt med her.

Vi ten­ker ofte at spur­ter­ne er dår­li­ge i mot­bak­ke. De hen­ger ikke med de bes­te klat­rer­ne. Men ellers syk­ler de fra de fles­te, også opp­over. Hvert år er det et ama­tør­ritt i Frank­ri­ke, Etape du Tour, hvor ama­tø­rer syk­ler en av etap­pe­ne i Tour de Fran­ce, på vei­er sper­ret for annen tra­fikk. Det plei­er gjer­ne å være en av klatre­etap­pe­ne. Jeg hus­ker et år, men ikke hvil­ket, da noen had­de sam­me­lig­net resul­ta­te­ne, og det ble kom­men­tert at svært få eller ingen av de bes­te ryt­ter­ne i Etape du Tour vil­le ha klart å føl­ge grupetto­en med spur­ter­ne, på den etap­pen. Jeg reg­ner med at de ama­tø­rer som hev­der seg i Etape du Tour er av de bed­re klat­rer­ne blant amatørene. 

Vi har kom­met til det syd­ligs­te punk­tet i årets Giro. Nå set­ter ryt­ter­ne kur­sen nord­over igjen. Dagens etap­pe star­ter i den nord­li­ge delen av Pug­lia, i byen Fog­gia. Etap­pen går vest­over, gjen­nom områ­det DOC Cacc’e Mmit­te. Jeg lær­te en gang hvor­dan dobbel‑L i begyn­nel­sen av et ord uta­les på wali­sisk. Men hvor­dan man i Ita­lia utta­ler et ord som begyn­ner med dobbel‑M, aner jeg ikke. Jeg kan ikke ita­li­ensk. Men Ita­lia ble ikke sam­let til et land før i 1861. Før det­te var det egne små­sta­ter. De had­de ikke bare egne dia­lek­ter, men egne språk. Jeg har tid­li­ge­re år i noen grad kom­men­tert loka­le språk i Nord-Ita­lia, som snak­kes i til­legg til ita­li­ensk og tysk. I et radio­pro­gram tid­li­ge­re i år, jeg tror det må ha vært det utmer­ke­de Studio2, som sen­des i NRK P2 hver­da­ger mel­lom 16 og 18, had­de de en liten serie om Ita­lia. Der sa de at det ikke var etab­lert noe stan­dar­di­sert ita­li­ensk tale­språk før TV ble domi­ne­ren­de på 1960-tal­let. Men and­re kil­der har jeg ikke om akku­rat det­te. Jeg vet lite eller ingen­ting om Syd-Ita­li­ensk språk og dialekter.

Til­ba­ke til vinen. Cacc’e Mmit­te pro­du­se­res etter en gam­mel lokal skikk, hvor man til­set­ter dru­er til den gjæ­ren­de mos­ten, sam­ti­dig som man tap­per ut vin. Om nav­net er en beskri­vel­se av meto­den på lokal dia­lekt, eller bare et navn på den, vet jeg ikke. Og noe mer vet jeg ikke om vinen her­fra, hel­ler. Jeg har ikke smakt den. Jeg note­rer med den­ne til nes­te gang jeg måt­te være i Puglia. 

Fra Pug­lia fort­set­ter etap­pen over i Moli­se. Det er en region som i liten grad har kun­net by på inter­es­san­te viner. Men kva­li­te­ten hever seg også i den regio­nen. I Ita­li­ensk vin skri­ver de om en lokal, blå drue som heter tin­ti­lia, som fle­re loka­le pro­du­sen­ter har begynt å sta­se på — selv om volu­me­ne fort­satt er gans­ke små. Som noen kan­skje har langt mer­ke til, synes jeg viner laget av loka­le dru­er er inter­es­san­te, så den står også på lis­ten over viner jeg gjer­ne vil sma­ke. Fore­lø­pig kjen­ner jeg den bare av begren­set omtale.

Fra Moli­se drei­er etap­pen litt syd­over og inn i Cam­pa­nia. Cam­pa­nia er en av de Syd-Ita­li­ens­ke regio­ne­ne hvor kva­li­te­ten sær­lig har løf­tet seg, selv om eks­per­te­ne mener at det fort­satt er et stort poten­sia­le for ytter­li­ge­re for­bed­rin­ger. Etap­pen ender i Beneven­to-pro­vin­sen. Jeg har et sært min­ne fra byen Beneven­to. Da jeg var på Inter­rail i 1974, had­de det blitt sprengt en bom­be på et tog et eller annet sted i Ita­lia — jeg hus­ker ikke hvor. Tog­per­so­na­let strei­ket for å mar­ke­re sin pro­test mot det­te, som før­te til at vårt tog ble stå­en­de len­ge på sta­sjo­nen i Beneven­to. Det ble holdt taler og appel­ler på ita­li­ensk, som vi ikke for­sto noen av. Og sel­ger­ne som all­tid plei­de å gå langs toge­ne når de stan­set på sta­sjo­ner i Ita­lia, gikk fram og til­ba­ke med sine trille­vog­ner og rop­te “Bir­ra, Chi­an­ti vino”. Chi­an­ti var en av de få ita­li­ens­ke vine­ne som turis­ter kjen­te til på 1970-tallet. 

Benevento­pro­vin­sen er ikke den mest inter­es­sant i Cam­pa­nia vur­dert i et vin­per­spek­tiv, kan­skje hel­ler ikke i et turist­per­spek­tiv. Vine­ne DOC San­nio og DOC Flang­hi­na del San­nio kan dyr­kes i hele pro­vin­sen. I DOC San­nio angis ofte et under­om­rå­de, og det kan pro­du­se­res 14 uli­ke viner som DOC San­nio + under­om­rå­de. Ingen av dem er vel­dig inter­es­san­te, så de fal­ler i kate­go­ri­en vin man drik­ker hvis man er i områ­det, men som man ikke leter etter om man er et annet sted, f.eks. i Norge.

Det mest inter­es­san­te vin­om­rå­det er DOCG Agli­a­ni­co del Tabur­no. Den­ne vinen pro­du­se­res i Taburno­mas­si­vet vest for byen Beneven­to. Og som nav­net sier, lages den av dru­en Aglianico.

Når vi først er i regio­nen Cam­pa­nia, vil jeg fort­set­ter litt len­ger mot syd, inn i pro­vin­sen Avel­li­no, hvor vi fin­ner viner det er verdt å prø­ve. Men før jeg går til vinen, vil jeg si litt om Ita­lias geo­gra­fi og geo­lo­gi. Vi vet at Ita­lia er det lan­det som får den størs­te belast­nin­gen med afri­kans­ke flykt­nin­ger som leg­ger ut på far­li­ge rei­ser i Mid­del­ha­vet i tvil­som­me far­kos­ter. Av de som over­le­ver hav­ner man­ge på øya Lampe­du­sa. Det snak­kes noe om Euro­pe­isk soli­da­ri­tet, men det blir mest snakk. Vi ser ikke mye til den i praksis.

Men det er ikke bare på den­ne måten Ita­lia må ta støy­ten for Afri­kas press mot Euro­pa. Det skjer også geo­lo­gisk. Den afri­kans­ke kon­ti­nen­tal­pla­ten pres­ser mot den euro­pe­is­ke, eller egent­lig eura­sia­tis­ke kon­ti­nen­tal­pla­ten. Afri­ka sky­ver Ita­lia (og den Ibe­ris­ke halv­øy) foran seg. I bok­sta­ve­lig for­stand top­per det seg i Alpe­ne, hvor kol­li­sjo­nen mel­lom kon­ti­nen­tal­pla­te­ne får fjel­let til å rei­se seg. Men spen­nin­ge­ne er merk­ba­re i hele Ita­lia, ikke minst her hvor vi er nå. Det­te gjør at Ita­lia har akti­ve vul­ka­ner, ikke minst litt len­ger vest i Napo­li. Og det fører til jord­skjelv. Ita­lia er et land med gam­mel kul­tur og gam­le (lands)byer, som også inne­bæ­rer at man­ge hus er byg­get før man lær­te å byg­ge jord­skjelv­sik­re hus. Det er en grunn til at det gjer­ne blir sto­re ska­der ved jor­skjelv i Ita­lia. Men ita­li­ensk bygge­bran­sje har vært og kan­skje er fort­satt sterkt mafia­in­fi­sert. De tar snar­vei­er for å mak­si­me­re pro­fit­ten, og sik­ker­hets­krav er slikt det tas gans­ke lett på — om de tas på i det hele tatt. Så man­ge rela­tivt moder­ne bygg er hel­ler ikke sær­lig jord­skjelv­sik­re. Den 23. novem­ber 1980 var det et jord­skjelv med sen­ter i Irpina i Avel­li­no-pro­vin­sen. Det mål­te 6,89 på moment­magni­tude­ska­la­en, og er den størs­te natur­ka­ta­stro­fi­en i Ita­lia etter kri­gen. 2.914 per­soner ble drept, mer enn 10.000 ble ska­det og mer enn 300.000 menne­se­ker ble hjem­løse. Mafia­en infil­trer­te arbei­det med rekon­struk­sjon, og mye av pen­ge­ne som var bevil­get til hjelpe­pro­gram­mer, hav­net helt and­re ste­der enn der de skul­le ha hav­net. Det sies at ska­der fra det­te jord­skjel­vet fort­satt pre­ger en del ste­der i området.

Vi skal ikke glem­me dis­se hen­del­se­ne i Ita­lia, ei hel­ler at natu­ren på så man­ge måter kan være lune­full og far­lig. Men vi får ven­de til­ba­ke til vinen. 

Den hvi­te DOCG Greco di Tufo og den røde DOCG Tau­ra­si. Vi star­ter, som vi så ofte gjør, med hvit­vi­nen. Greco di Tufo er en vin laget i Tufo av dru­en greco. Her vokser dru­ene på vul­kansk jord. Dis­se vine­ne kan ha litt nøy­tral duft, men mye smak med karak­ter av sitrus, pærer og mand­ler og med mine­ra­lisk avslut­ning. Vinen pas­ser godt til smaks­rik mat.

Det ble en flas­ke Greco di tufo til ovns­bakt tors­ke­lo­in til mid­dag i går. 

Tau­ra­si reg­nes som Syd-Ita­lias bestes rødvin. Noen kal­ler den Syd-Ita­lias Barolo. Tau­ra­si er en vin med lan­ge tra­di­sjo­ner, og den skal ha blitt pro­du­sert i en eller annen form siden ca 800 f.Kr. Vin­mar­ke­ne lig­ger gans­ke høyt, fra 400 moh og opp­over. Det er en tan­nin­rik vin, som tåler å lag­res len­ge, og som bør lag­res. Til tross for sin lan­ge his­to­rie, er Tura­si en moder­ne vin. VIn­pro­du­sen­ten Anto­nio Mast­ro­be­rardi­no har hoved­æren for å ha brakt vinen fram i lyset, da han i 1968 fikk mye inter­na­sjo­nal oppmerksomhet.

Tau­ra­si kan lages med 100% Agli­a­ni­co, og de fles­te pro­du­sen­ter lager den slik. Men det er til­latt å bru­ke inn­til 15% av and­re druer. 

Italiensk vin

Min hoved­kil­de til  kunn­skap om ita­li­ensk vin er  Tho­mas Ilkjær, Paolo  Lol­li, Arne Ronold og Ole Udsen: Ita­li­ensk vin. Boken kom i tred­je utga­ve i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spen­nen­de på vin­fron­ten, er den­ne utga­ven selv­føl­ge­lig utvi­det sam­men­lig­net med tid­li­ge­re utga­ver. I den for­ri­ge utga­ven had­de for­fat­ter­ne valgt en sys­te­ma­tikk basert på syk­kel, ved å dele den inn etter leder­grup­pen, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Jeg syn­tes i utgangs­punk­tet det var en mor­som idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syn­tes jeg ikke at det fun­ger­te. Når man skul­le flyt­te seg fra en region til en annen, måt­te man sjek­ke i inn­holds­for­teg­nel­sen i hvil­ken del av fel­tet for­fat­ter­ne had­de plas­sert nabo­re­gio­nen. I tred­je utga­ve har for­fat­ter­ne valgt en geog­fra­fisk sys­te­ma­tikk, som fun­ge­rer bed­re. Støtt din loka­le bok­hand­ler, og kjøp den der du plei­er å kjø­pe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Den­ne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kun­ne ori­en­te­re seg i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Man skal selv­sagt ha sis­te utga­ve, som er 2021-utgaven.

Boken er delt inn etter dis­trik­ter. Innen­for hvert dis­trikt er pro­du­sen­te­ne lis­tet alfa­be­tisk. Årets utga­ve omta­ler 2400 pro­du­sen­ter og mer enn 22.000 viner.

Boken fin­nes både i en paper­back og Kind­le utga­ve. Et år kjøp­te jeg Kind­le utga­ven. Det ang­ret jeg på. Kind­le fun­ge­rer dår­lig for en opp­slags­bok hvor man skal bla mye fram og til­ba­ke. De kun­ne sik­kert laget en bed­re elekt­ro­nisk utga­ve, men jeg var gans­ke mis­for­nøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Ama­zon UK.

Giro d’Italia 2021

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykist­for­enin­gens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syk­list­for­enin­gen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email